Og til det vanskeligste å velge, soverommet, skulle sett omtrent slik ut..
Eller som dette..
Og rommet til Leo skulle sett omtrent slik ut..
Eller som disse..
Åh, tumblr er så deprimerende, inspirerende og fantastisk på samme tid!! God kveld alle sammen ♥ I dag har jeg hatt en ellers veldig rolig dag, jeg har (tro det eller ei) faktisk sminket meg i dag, så det er litt uvant å gå forbi speilet noen ganger, men jeg blir vel vand til det!
Har også på meg en genser som ikke er hettegenser i strl XL i dag, noe som også er veldig rart, og begynner sakte men sikkert å føle meg litt mer som meg selv igjen. Det er utrolig hvor lite man bryr seg om hvordan man ser ut når man virkelig føler seg ille over tid, men nå ser det ut til at ting begynner å lette seg litt med tanke på formen min, og det er jeg sååå glad for. Gleder meg til tiden fremover!!
Nå skal jeg og Fredrik spise pizza, så håper jeg dere alle har en kjempe flott lørdagskveld ♥ Snakkes i morgen!
Siden 2001 har 17 levedyktige og friske fostre blitt abortert bort her i Norge av kvinner som har søkt om senabort, og fått det godkjent. 17 menneskeliv. Eller?
Og nei, det er aldri noen slags garanti for at disse fostrene/menneskene/ikke-menneskene skulle overleve om svangerskapet ble fullført, eller om fosteret hvert fall fikk sjansen sin i livet med de ressursene man bruker når barn blir født premature. Men det er aldri noen garanti uansett, så det synes jeg ikke man kan gå ut i fra.
Jeg leste her om dagen en veldig sterk historie om det som blir omtalt som mirakel-babyen fra USA. Amilia Taylor, Som i 2006 ble født bare 21 uker og 6 dager gammel. (Les hele historien HER) Amilia overlevde, og er i dag ei frisk jente på 8 år.
Det er eldre fostre her i Norge som blir abortert bort, til tross for at de kunne ha klart seg. Er ikke fostrene også mennesker om de er levedyktige?
Dette var et sjeldent tilfelle så klart, men det viser jo at fostre som er født såpass tidlig kan overleve. De har en mulighet, en sjanse. Og det, det holder for min del. Det skjer at fostre i Norge blir abortert vekk, og som har et bankende hjerte når det blir fjernet fra livmor og fostersekk. Og hva må sykepleiere/jordmødre gjøre i disse tilfellene? Jo, de må legge dem i tepper og vente på at de skal dø. Brutalt og ærlig. Noen ganger tar det over 1 time før de små hjertene deres stopper.
Det gjør vondt langt inni sjelen å skrive dette innlegget. Hele saken ryster meg enormt mye. Men mest av alt blir jeg forbanna. Hvem er vi til å bestemme hvem som skal leve og ikke?
De kvinnene som har gjort dette, jeg kan ikke snakke for dere. Dessverre. Jeg aner ikke hvordan dere opplevde situasjonen, og ei heller hva deres grunn var. Jeg regner med dere hadde gode grunner, og jeg regner med det var en tøff prosess for dere. Men jeg klarer faktisk ikke la være å se at et menneskeliv ble revet bort, uten at dette var fosterets skyld på noen som helst måte.
Og for all del, jeg prøver alltid å trå litt forsiktig når jeg skriver innlegg som disse, men jeg kan heller ikke la være å gjøre dere klar over min mening rundt det hele. Jeg prøver alltid å se at det er to sider av en sak, og jeg prøver alltid å forstå begge partene på best mulig måte. Fra mitt ståsted i dag er det veldig feil å abortere vekk et levedyktig foster. Uansett årsak. Men samtidig, hvor lett er det ikke å si for meg? Jeg vet aldri hva jeg ville tenkt om jeg for eksempel var blitt voldtatt og ikke la merke til at jeg var gravid før over 22 uker ut i svangerskapet. Jeg vet aldri 100% sikkert hva jeg ville gjort i deres sko, det eneste jeg kan uttale meg om er hva jeg tror jeg ville gjort. Men jeg kan allikevel si at jeg har sterk tro på at jeg ikke ville tatt senabort, uten at jeg har vært i denne situasjonen selv, og opplevd tankene og følelsene som også spiller en stor rolle i et slikt valg.
Jeg ser på det slik: hvis man er så “sterk” at man kan fjerne et foster som er levedyktig, er man ikke også sterk nok til å kunne adoptere det bort? Til å kunne gi det en sjanse i livet selv om den sjansen ikke innebærer at du selv tar hånd om det? det er 6 års adopsjonskø i Norge. 6 hele år.
Jeg sier ikke at adopsjon er den enkleste tingen i verden. Langt, langt der i fra. Men hvis man klarer å fysisk fjerne det fra verden, kan man da ikke heller fjerne det fra sin egen verden?
Man vet jo ikke hvor mange av disse fostrene som hadde overlevd, men jeg trodde helt oppriktig at det var ulovlig å ta livet av levedyktige mennesker, uavhengig av alder og størrelse.
Når man snakker om senabort er det umulig å la være å dra inn om abort er riktig eller galt. Som jeg har skrevet tidligere her, så respekterer jeg at det er det riktige for noen å ta abort (også senabort) men det vil aldri bli riktig for meg. Jeg respekterer hva andre mennesker velger, selv om jeg ikke alltid kan forstå. Og det synes jeg er veldig viktig å med her.
Er det et liv fra unnfangelsen skjer, eller er det et liv når hjertet starter å slå? Er det ikke et liv før man er født, eller er det et liv når man selv blir levedyktig utenfor livmor? Dette er et ufattelig vanskelig tema. Jeg føler uansett at jeg sier noe galt når jeg uttaler meg om verken det ene eller det andre.
Foster i uke 5.
Foster i uke 11. Fostrene ser altså slik ut 1 uke før det ikke er lov å abortere dem vekk. (abortgrense uke 12)
Foster i femte måned i svangerskapet (22 uker og 2 dager) Det vil altså si at det i Norge har blitt abortert vekk fostre som disse.
/Bilder hentet fra babyporten.no
Når går grensen på menneske og ikke?
EDIT: Mange som tydeligvis ikke leste innlegget godt nok. Jeg dømmer absolutt ingen, som jeg også synes jeg får med godt i innlegget. Det står klart og tydelig at er snakk om friske, levedyktige fostre. Jeg skriver ingen steder at jeg tar utgangspunkt i at mor har en alvorlig sykdom som gjør at å fullføre svangerskapet mest sannsynlig vil koste eller endre livet hennes fatalt. Da stiller saken seg annerledes.
“Du kan ikke late som om du er så overrasket over at du blir gravid når du vet hva du har gjort”
Jo, faktisk så kan jeg det. Graviditeten var ikke planlagt, og det ble gjort tiltak for at dette ikke skulle skje. Selvsagt. Ingen 16 åring’s drøm er å bli gravid, la oss være ærlige her.
For litt over et år siden skulle jeg starte i 10ende klasse. Jeg husker jeg gledet meg så masse, samtidig som jeg gruet meg litt. Skulle året gå fort eller treigt? Kom jeg til å miste kontakten med vennene mine fra ungdomsskolen når jeg begynte på videregående? Kom jeg til å klare å gjøre det bra nok det siste året på ungdomsskolen, sånn at jeg kom inn på skolen i Larvik?
Året gikk fort! Alt for fort. Men samtidig føles det ut som det er flere år siden jeg var på klassetur med den trygge, gode klassen min fra ungdomsskolen. Men så er det bare måneder siden? Helt uvirkelig. Det er bare noen måneder siden fremtiden min så annerledes ut, veldig annerledes. Det er bare noen måneder siden jeg satt på rommet mitt i Gjøvik og slet med engelskoppgaven jeg skulle levere samme kvelden. Det er bare noen få måneder siden jeg dro til Larvik med flyttelasset mitt for en ny start. Og det er, faktisk, kun 4 og en halv mnd siden jeg satt på legekontoret og fikk beskjed om at kroppen min bar på et barn.
Tenk at livet kan forandre seg så raskt?
Tenk at lille meg, 1.60 høy, og bare 16 år er så langt frem i livet, i forhold til hva alderen min tilsier. Hvordan vil det bli? Hvordan kommer jeg og Fredrik til å taklet alt? Jeg kan faktisk ikke stolt fortelle dere at jeg har innsett at jeg er gravid, og at det har virkelig har gått opp for meg at jeg bare i løpet av noen måneder skal bli mor. Det er så ufattelig vanskelig å forstå. Det er som å leve i en drøm, du vet at du våkner snart, men du vet aldri når. Og det er sånn det føles for meg, enda jeg er over halvveis i svangerskapet. Enda jeg kjenner den lille sparke hver eneste dag, enda jeg mottar gaver til lille Leo. Enda jeg ser på ting til han på nettet og planlegger hva jeg skal kjøpe og ikke. Livet mitt føles ikke virkelig.
Om noen få måneder er det ikke bare meg lenger. Det er en til også. Da har jeg og Fredrik et lite barn sammen, og store deler av begge våres vennekretser har ikke engang kjæreste. Rart? JEPP. Men det føles ikke galt, overhode ikke, det føles bare veldig, veldig snodig. Jeg var bare 16 år og knapt en måned når jeg ble gravid. Og nå kan jeg se slutten av svangerskapet, selv om det enda er noen måneder igjen. Noen dager vil jeg bare ønske at jeg er gravid for alltid, og noen dager vil jeg ha Leo i armene mine med en gang. Hvorfor føler jeg meg ikke klar?
Kanskje man aldri blir 100% klar? Kanskje man aldri egentlig er ordentlig forberedt på ansvaret det er å ha et barn?
Plutselig skjer det uventede, enten det er positivt eller negativt. Ting kan skje så ufattelig raskt. Man vet aldri når noen plutselig kan bli revet vekk fra livet ditt, eller når noen plutselig uventet dukker opp.
Og nå sitter jeg her da. Bare noen måneder senere fra et vanlig liv som ei vanlig jente i vanlige, lille Norge. Med en fremtid som er veldig ukjent og ny i forhold til hva jeg trodde den skulle være på dette tidspunktet i livet mitt.
Til tross for at jeg allerede har hatt 2 spørsmålsrunder, får jeg stadig nye lesere som lurer på mye. Og det er jo helt greit, jeg hadde nok vært ganske nysgjerrig selv! Derfor tenkte jeg å svare på noen ofte stilte spørsmål som mange lurer på, både i kommentarfeltet, på facebook og i virkeligheten. Håper de av dere som lurer på dette får svar dere er fornøyde med ♥
Har du kontakt med barnefar? Hvem er barnefar? Barnets far er kjæresten min, Fredrik. Er selvsagt at vi har kontakt!
Hvor gammel er barnefar? Han er 17 år, og fyller 18 i Januar 2015.
Ble det brukt prevensjon? Var graviditeten planlagt?
Det ble brukt prevensjon, og graviditeten var selvsagt ikke planlagt.
Bor du alene?
Ja, det gjør jeg! I Desember flytter jeg og Fredrik til ny, større leilighet! Ved mindre sjansen byr seg tidligere da, haha.
Kan du godta meg på Facebook?
Dette har det vært mye av, og jeg skulle gjerne godtatt hver og en av dere, selvfølgelig! Det er så utrolig koselig at dere ønsker det. Men jeg kommer nok bare til å godta venner og mennesker som er bekjente, og mennesker jeg vet hvem er. Håper at dette er forståelig ♥ Dere må uansett gjerne følge meg på den private facebooken min, dette gjør du ved å trykke “FØLG” når du er inne på profilen min. Jeg minner også om facebookprofilen til bloggen som er HER.
Går du på skole?
Det var det som egentlig var planen. At jeg skulle gå på skole frem til jeg gikk ut i permisjon. Men som de av dere som har lest bloggen en stund vet, så har formen min vært helt umulig de tidligste ukene i svangerskapet.
Jeg skulle begynne på skolen i uke 9/10 (?) om jeg husker riktig. I denne perioden kastet jeg opp opptil flere ganger om dagen, og da spesielt på formiddagen og tidlig morgen. Det hendte flere ganger at jeg kastet opp når jeg var på vei til skolen, og da gikk jeg rett og slett hjem igjen. Det var ofte at jeg kastet opp på nettene, og lå kvalm og våken, og det ødela søvnen, som igjen gjorde at jeg var dødssliten når jeg egentlig måtte stå opp til en skoledag på 6 (?) timer. Dette foregikk til langt over 12 uker ut i svangerskapet, og da fikk jeg beskjed av skolen at ble for mye å ta igjen, og at de anbefalte meg å gå ut i permisjon. Jeg er enda ikke helt bra, og jeg merker hvor sinnssykt dårlig jeg blir om jeg får lite hvile og søvn, og det i uke 21. Selvsagt, jeg er gravid, og ikke syk, men når du er så dårlig som det jeg har vært så blir det å sitte i et klasserom fra halv ni til halv fire noe som blir helt urealistisk å få til på en bra måte.
Og ja, jeg prøvde alt av råd mot kvalme. Spise tørr kjeks på sengen før jeg sto opp, sitronvann, salte ting, cola, ingenting hjalp.
Er du fortsatt 16 når du får barnet? Er du født i 1998?
Jeg er født 7 Juni 1998, så ja, jeg vil fortsatt være 16 år når Leo blir født.
Er det gutt eller jente du får? Hva skal h*n hete?
Gutt ♥ Han skal hete Leo! Ved mindre vi ser han og bare tenker at navnet overhode ikke passer, selvfølgelig.
Endelig 21 uker i dag!! Åå, så fine, gode, snille lesere jeg har!! Dere skal vite at jeg setter enormt stor pris på alle meldinger dere sender meg ♥ Ikke glem å dele innlegget videre!
(Det skjedde et eller annet med teksten i dette innlegget som gjør at noe tekst er sammenhengende og noe med avsnitt, og jeg får dessverre ikke gjort noe med det, selv om det irriterer meg noe til de grader. haha!)
“Hvordan er det, egentlig? Å være 16 og gravid?” er et spørsmål jeg får overraskende ofte.
Joda, det er jo helt greit. svarer jeg ofte. Og det mener jeg ofte også, bare så det skal være sagt.
Jeg prøver å ha en positiv blogg. Med glade, fine innlegg med masse flott i. Men dessverre er ikke det tilsvarende livssituasjonen min, så et hvert innlegg får dessverre ikke blitt fylt av positivitet. Jeg er åpen og ærlig om livet mitt som gravid 16 åring, og det betyr også at jeg er åpen og ærlig om livet mitt på de dagene som er litt vondere enn alle de andre. Sånn er det.Jeg mener at en blogg som omhandler hvordan det er å være 16 og gravid ikke alltid burde være fylt av positivitet. Jeg føler det blir litt feil, litt falskt. Jeg lever ikke livets glade dager, selv om det er stor forskjell fra dag til dag. Situasjonen min er veldig vanskelig for mange å forstå, og ikke minst, vanskelig for mange å respektere. Og det er greit, det. Men jeg vil bare gjøre et par ting soleklart her.
Jeg er så lei av å møte fordommer fra mennesker som ikke engang vet annet enn at jeg er 16 og gravid. Av å møte mennesker som tror de kjenner situasjonen min bedre enn det jeg gjør selv. “Men hvorfor tok du ikke bare abort, du er jo så ung”?
Jeg har møtt (overraskende) mange mennesker på veien som har ment at abort er den eneste utveien, og de mener (faktisk) oppriktig at de ikke klarer å forstå hvorfor jeg ikke bare har gjort det. Og det er ikke det at det sårer meg, langt i fra. Det er det at det overrasker meg så fælt.
Jeg har tydeligvis et menneskesyn som ikke er så vanlig for veldig mange mennesker. Jeg mener at mitt eget barn ikke skulle lide for at jeg hadde vært uheldig, for det har jeg. Jeg ga ikke faen i prevensjon, som du mener at jeg har. Jeg var ufattelig uheldig. Jeg var den ene av en million.
Det er ikke noe å skryte av at du synes det er å “bare” ta abort. Flott for deg at det er enkelt å ta abort om du uheldigvis skulle blitt gravid, men respekter hvordan andre mennesker velger. Det er ikke noe fasitsvar på hva som er riktig å gjøre når man blir uplanlagt gravid. Det er forskjellige meninger, og det skal respekteres. Det overrasker meg at så mange godt voksne mennesker ikke har bedre oppdragelse og ikke klarer å se flere sider enn kun sin egen.
Det gjelder også de menneskene som har fortalt meg sin mening og argumentert for det, uten at jeg i det hele tatt har spurt. Hvorfor er meningen din så viktig? Hvorfor forteller du meg det? Jeg skjønner faktisk ikke. Hva gjør at din mening har så mye å si? Hvorfor har du en trang til å fortelle meg det? Er du redd for at jeg ikke skulle ta den veien du ville tatt, og hvorfor er du det?
Klarer vi ikke respektere andre mennesker for valgene de tar? Klarer vi ikke å sette oss inn i andres situasjon, og prøve å forstå? Har vi ikke alle sammen blitt oppdratt til å vite hva man uttaler seg om, før man uttaler seg om det?
Herregud så moden jeg har følt meg de siste månedene jeg har vært gravid. Jeg setter så pris på at jeg respekterer andres mennesker for valgene de tar, uansett om det ikke er valget jeg selv ville tatt. Jeg er så ufattelig glad for at jeg ikke har noen slags behov for å uttale meg om ting jeg ikke aner noen verdens ting om.
Og mens jeg fortsetter å lese om ting som blir sagt om unge gravide (inkludert meg selv), lener jeg meg langt tilbake i sofaen og tenker “Fy faen så glad jeg er som ikke er forhåndsdømmende ovenfor andre mennesker”
Jeg har kommet til rank 76 i tetris battle på facebook, katten min som jeg tidligere gikk gravid sammen med har fått kattunger, jeg har kommet over halvveis i svangerskapet (!!) OG jeg har fått litt energi tilbake og er klar for å gi alt her på bloggen.
Jeg har savnet bloggen! Og det er godt å være tilbake. Men jeg må bare gjøre dere klar over at blogg faktisk er mye jobb. Det er som en jobb du aldri går fra, du tenker over hva du skal skrive om, når du skal skrive om det, og hvordan du skal formulere deg, til enhver tid. Notatene på Iphonen min er blitt flittig brukt siden jeg startet å blogge, for å si det sånn! Og joda, jeg liker det. Det er veldig altoppslukende å ha en blogg som i tillegg er på topplisten, det la jeg godt merke til. Du føler at så mange forventer noe av deg, og du vil selvsagt levere så godt det er mulig.
Og forresten, siden jeg startet å blogge såpass tidlig igjen i forhold til hva jeg hadde tenkt, så trekker jeg vinneren av giveawayen rundt 25 November! Det vil si at de av dere som ikke har meldt dere på kan gjøre det HER ♥
Som dere sikkert ser har jeg fått ordnet bilder i headeren, noe jeg er utrolig glad for! Det er noe jeg har “savnet” ved bloggen min, og at designet endelig er i orden gjør at jeg kan få litt ro i sjela. Design på blogg er egentlig ganske så enkelt, det tar bare noe så innmari mye tid! Tror jeg til sammen har brukt rundt 4 timer på å få det slik jeg har fått det nå, og det er jo ikke akkurat så fryktelig proft heller.. hahah
Det er meg en glede å fortelle dere at det ikke er lenge til jeg og Fredrik flytter inn i ny, større leilighet! Vi har gjort om litt i planene, og planen nå er at vi flytter en gang mellom 12-19 desember. Jeg fant ut at det var sånn det var mest økonomisk gunstig, og å flytte er jo noe jeg har gledet meg til ganske lenge nå, så en fremskynding gjør meg ingen verdens ting. Jeg kommer til dra hjem til familien i Gjøvik så fort vi har fått flyttet alle tingene våre på denne tiden, så får ryddingen og innredningen vente til hvert fall etter jul. Det blir veeldig godt å få begynt å ordne alt til Leo sin ankomst i Mars!!
Det at det var såå mange som synes det var dumt at jeg sluttet å blogge for en periode gjorde meg utrolig glad, misforstå meg rett, det inspirerte meg til å starte tidligere enn hva jeg egentlig hadde planlagt å gjøre. Jeg gleder meg til å blogge fremover, og jeg håper alle mine tidligere og nye lesere gleder seg også!
20 uker og 6 dager gravid i dag!
Utrolig fint om dere kunne ha hjulpet meg litt i gang med bloggingen og delt bloggen min videre på facebook og instagram ♥ Snakkes!!!
Jeg har tenkt litt på dette, og bestemt meg for at bloggen vil bli lagt ned til Januar. Jeg har all verdens tid til bloggen, men ikke energi lenger.
Jeg er tilbake i Januar, og håper da at mine flotte lesere også er tilbake. Det er kanskje dumt å slutte når jeg er såpass langt opp på topplisten, men jeg må lytte til hva kroppen min forteller meg.
Om dere vil følge meg videre frem til Januar, kan dere følge meg på Jessicaener på instagram. Jeg vil oppdatere dette innlegget i løpet av helgen med vinneren av giveaway!
Det er så mye jeg vil skrive til dere. Så mange ting jeg vil ta opp og diskutere.
Jeg har ikke vært på topplisten lenge, tvert i mot, men jeg har allerede fått kjenne på det mange bloggere synes er overraskende greit. For siden jeg “utleverer meg selv på nettet, så må jeg faen meg tåle å ble hetset”.
Jeg må le. Hvorfor skal jeg det? Klart skal jeg tåle at andre mennesker mener noe annet enn meg, og det er det jo helt tydelig at jeg gjør. Her på bloggen min får alle og en hver dele sin mening uten at jeg noen gang kommer til å stenge kommentarfeltet. Dere har like mye rett som det jeg har til å dele meningene deres, så det er jo helt selvsagt at dere skal få lov til det. Såpass skjønner jeg.
Men er det da riktig at jeg skal “tåle” å bli hetset og bli skrevet stygge kommentarer til? og da snakker jeg ikke typ “jeg har en annen mening enn deg fordi…” men “æsj stygga brenn i helvete”
Hvorfor skal jeg tåle det? Fordi jeg blogger og er åpen og ærlig om livet mitt? Nei, det er jeg fullstendig uenig i. Det er ingen som er mer riktig å hetse enn andre, verken jeg eller andre bloggere. Men vi skal helt klart tåle at andre har forskjellige meninger, og ser annerledes på livet enn hva vi gjør.
Nå har ikke jeg blitt utsatt for grov hets av noe slags alvorlig slag (drapstrusler o.l) men jeg har absolutt fått kommentarer som er ulovlige å skrive. Hvordan kan de av dere som kommenterer slikt mene at det er riktig bare fordi jeg utleverer meg selv gjennom internett? Er det liksom en OK ting å gjøre bare fordi jeg blogger? Nei, vet du hva, det synes jeg rett og slett blir for dumt.
Noe annet jeg ikke kan forstå, er at politiet så og si aldri gjør noe med sakene som omhandler grov hets anonymt over internett. Alt blir henlagt. Og selvsagt fortsetter det da? Når politiet i mange tilfeller prioriterer å gjemme seg bak buskene for å få tak i de stakkarslige menneskene som kjører så vidt over fartsgrensen, istedenfor å virkelig ta tak i problemene ved roten, da er det klart det fortsetter i mye større grad enn hva det ville gjort om politiet hadde tatt tak. Det er mye som er viktigere enn dette, ja, det er vi fullstendig enige i, men det gjør ikke dette temaet noe mindre viktig av den grunn. Det samme gjelder også dyrevern i Norge. Politiet er (dessverre) også mye ute etter å tjene penger, selv om det er fælt å si det. Og hvordan gjør det de? jo, de skriver ut fartsbøter på mennesker som i mye mindre grad er kriminelle enn de som for eksempel sender drapstrusler. (Misforstå meg rett, nå snakker jeg ikke om de som kjører i 200km/t i 60 – sona)
Og nei, jeg mener absolutt ikke at politiet er den store stygge ulven her, for det er jo de menneskene med så lite medmenneskelighet og følelser som klarer å skrive slike ting til andre av sin egen rase. Det er de som er problemet. Men nå er det jo politiet sin jobb dette her, og det er synd å se at blant annet grov hets anonymt over internett ikke blir tatt tak i, og gjort noe med. Kanskje er det derfor det er så lett for mange å kommentere rett og slett grusomt stygge kommentarer på blogg? Fordi de vet at politiet ville ikke tatt tak i det uansett, og da er det jo irrelevant hva man skriver?
Jeg er selv overbevist over om at hvis politiet hvert fall hadde tatt tak i de sakene som omhandler anonyme drapstrusler over for eksempel facebook og blogg, så ville det blitt mindre av det. Da ville disse menneskene forstått at konsekvensene kommer, og at politiet lett kan finne ut hvem du er (for det kan de).
Det ble dessverre ikke noe av med timen i dag tidlig, grunnet formen min, så det var egentlig utrolig kjipt for min egen del når jeg har ventet så lenge. Er det ikke typisk..
Men, jeg lovde dere giveaway i dag, så da har jeg ordnet noe fint til dere! Selv om det var ønsket noe med babyklær, så ble det ikke det denne gangen, men det kommer! Følte virkelig jeg trengte å gi noe tilbake til dere flotte lesere!! Vinneren blir forresten trukket i løpet av helgen. (OBS: Sender ikke til utlandet)
Fargen på neglelakken er mye mer rosa enn det den ser ut! Har hørt at dette merket var så bra, så vi får håpe det stemmer! Det du må gjøre for å være med i trekningen er å dele bloggen min videre på facebook, og kommentere navnet og mailadresse som jeg kan kontakte deg på i kommentarfeltet!
Nå vet ikke jeg om jeg har noen mannlige lesere, men jeg må jo si at jeg hadde blitt glad om jeg hadde fått dette i julegave selv, så det er jo en fin måte å vinne en julegave til venninne, kjæreste osv. Selv om man kanskje ikke får så bruk for det selv! Håper dere liker den!
Om jeg aldri har vært sliten og trøtt før, så kan jeg hvertfall forsikre dere om at jeg har vært det nå! Sov så dårlig i natt at det er nesten trist å tenke på, så får håpe de få timene jeg får med søvn i natt blir bedre ♥. I natt sover jeg hos søskenbarnet mitt, og ser virkelig frem til 40 minutter med tog i morgen tidlig klokka 6!
Jeg må opp så tidlig fordi jeg skal på sykehuset i vestfold på samtale med jordmor kl 08:00. Tok opp dette med fødselsangst med legen min til og med tidligere enn i uke 12, og det var så lang venteliste at jeg rett og slett måtte vente til i morgen, og da er jeg 19 uker og 5 dager, så dere kan tro jeg har sett frem til denne dagen i veldig lang tid! Vil selvsagt oppdatere dere på hva som skjer videre etter denne samtalen.
Etter jeg ble gravid så er det ingenting jeg finner mer interessant enn å se på barneværelser (!!) Har sikkert noe med å gjøre at jeg gleder meg sånn til jeg kan innrede Leo sitt ♥ Det er så utrolig mange inspirerende og fine liggende ute på nettet, så jeg har laget en kollasj som jeg kan dele med dere med de fineste barneværelsene jeg har funnet!
Vi snakkes senere flotte lesere ♥
DET BLIR GIVEAWAY PÅ BLOGGEN I MORGEN, SÅ FØLG MED! Føler jeg skylder dere noe etter at dere har fått meg så langt opp på topplisten, har dere noen forslag om hva dere ønsker? ♥ Del gjerne innlegget videre!
