Jeg prøver alltid å leve etter at man skal undersøke hvordan situasjonen er før man trekker konklusjoner og bestemmer seg for hva man mener. Ting er ikke alltid som man tror, og det er noe jeg mener man skal ofre en tanke eller to til. Det har skjedd både en og to ganger at mennesker har kommentert at siden jeg er 16 år gravid, så har “HVERT FALL jeg gitt faen i prevensjon”, og når jeg har forklart dem situasjonen har de unnskyldt seg.
Hvorfor er vi så raske med å legge alle mennesker under samme kam?
Jeg synes det er viktig å huske på at når alt kommer til alt så er vi alle mennesker, og det er det som betyr noe. Vi kan i det minste behandle hverandre med respekt og litt medmenneskelighet selv om vi ikke alltid er enige valgene hver eneste av oss tar. For min del er et helt irrelevant om noen for eksempel skulle bli gravide i ung alder med vilje, legge ut bilder i bikini, legge ut treningsbilder (Eller porno, som noen faktisk kaller det, hahah??) ja, ting som tydeligvis mange reagerer kraftig på. Hvorfor skal det ha noe å si for meg hva naboen min gjør? Hvorfor er det så viktig for noen mennesker å få sagt sin mening gjennom feks. nettforum?
Hvorfor er mange av oss så raske med å forklare meningene våre om en situasjon, bare fordi vi aldri ville valgt den samme veien selv? Er det fordi vi er så bekymret for andres fremtid at vi rett og slett bare må få uttrykket oss og diskutere oss til hvorfor vår vei er mest riktig?
Det er så mange, så utrolig mange viktigere ting, men allikevel velger så mange av oss å gjøre dette. Hvorfor? Hvorfor betyr det noe for deg hva en bekjent av deg legger ut på Facebook? Hvorfor er det så viktig for deg å få sagt din mening om det? Er det så nøye?
Jeg har forstått at mange mennesker har et helt utrolig behov for å få uttrykt seg. Sitter vi å gnir oss i hendene og håper at ting går til helvete om andre velger en annerledes vei å leve enn oss selv? Er det sånn store deler av menneskeheten har utviklet seg til å bli? Ønsker vi å se andre lenger ned enn oss selv, fordi vi selv aldri kunne gjort det samme som denne personen? Er det derfor vi må kommentere og diskutere så fort vedkommende gjør noe man selv aldri kunne tenke seg å gjøre?
Dette er nok et fenomen jeg aldri helt kommer til å forstå. Men jeg vil allikevel alltid glede meg over mine verdier i livet, og jeg er så glad jeg har de verdiene i livet som jeg har. Det er veldig mye viktig i livet, absolutt, men at venninna til en bekjent legger ut et bikinibilde er ikke noe jeg anser som viktig. Jepp, kall meg gærn.
Del gjerne innlegget mitt videre om du er enig i dette ♥
I dag tok jeg meg faktisk en tur inn til byen, og det skal jeg virkelig ha skryt for. Aldri vært mer kvalm i hele mitt liv før, men hva gjør man vel ikke for å kjøpe litt til lille Leo♥ Heldigvis klarte den stakkarslige frokosten min å holde seg inne til jeg kom hjem. haha herregud, noe så heslig..
“Dette er noen av de beste ukene i svangerskapet med tanke på form for mange” står det så fint i gravid heftet jeg fikk av jordmoren min om ukene jeg er i nå. Vel, dette stemmer (overraskende) ikke for meg, det heller. Med det venter jeg nå bare på at den grusomme svangerskaps-hodepinen skal snike seg innpå, og selvfølgelig de gode gamle smertene i korsryggen som jeg bare vrir meg i glede av tanken på. HALLELUJA!!
Jeg skulle forresten tro at magen min var synlig nok til at de i kassen på de forskjellige klesbutikken ikke skulle spørre om det “er en gave” når jeg kjøper en body eller en sparkebukse til sønnen min, men der tok jeg jammen meg feil! Jeg får vente i spenning i noen uker til jeg da, haha.
åå, synes denne var så skjønn! Jeg har vel strengt tatt nok klær nå, spesielt med tanke på bodyer, men jaja!!
Også kan jeg endelig krysse av denne på ønskelisten! Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har kjøpt denne tidligere når jeg har vært i byen, har jo sett på den såå lenge nå!! Men jeg kan vel ikke regne med annet når jeg er så surrete om dagen som det jeg er, haha.
Det var det jeg hadde å klage om i dag, snakkes i morgen ♥ Håper alle har en kjempe fin mandagskveld videre!!
Jeg prøver alltid å fremstille hvordan livet mitt er på en mest mulig ekte måte gjennom bloggen. Jeg håper at dere som leser føler det på samme måte!
For nøyaktig 16 dager siden begynte jeg å blogge. Hvorfor startet jeg å blogge? Jeg vet ikke helt. Det føltes bare så riktig ut. Jeg tror mange misforstår hvorfor jeg har begynt å blogge. Jeg hadde selvsagt ingen intensjoner om å bli gravid som 16 åring, og hadde egentlig ingen planer å begynne å blogge sånn ordentlig. Men jeg er så utrolig glad for at jeg begynte at jeg ikke får sagt det en gang. Historien min har nådd ut til så sinnssykt mange, og det er jeg så utrolig glad for. Når jeg fant ut at jeg var gravid (og utover tidlig i svangerskapet) fant jeg ingen som hadde vært i en lignende situasjon, ingen som hadde følt på det jeg har vært i gjennom i løpet av graviditeten, og det at andre mennesker i min situasjon kan lese og kjenne seg igjen i det jeg har skrevet om betyr så masse for meg.
Egentlig ante jeg så lite før jeg flyttet hjemmefra.
Hva ting egentlig koster, hva det vil si å sette pris på noe, og hva urettferdighet egentlig er.
Jeg hadde alltid haugevis av mat i kjøleskapet, jeg hadde alltid nyvaskede klær på sengen min, jeg hadde alltid så mye mer enn det jeg faktisk har funnet ut at jeg behøver. For øyeblikket bor jeg i en leilighet på 20 kvadratmeter. Og det, mine kjære lesere, det skal jeg love dere at er lite. Garantert mindre enn soverommet til 80% av dere. Men, jeg har mat hver eneste dag, og jeg merker at jeg setter så enormt stor pris på alt jeg får av andre mennesker. Mye mer enn det jeg gjorde før. Før trodde jeg at jeg satte pris på det når jeg fikk enda en ny genser som jeg sikkert hadde ti andre av, bare i andre farger. Men nå vet jeg at jeg setter pris på ting.
Og nei, det er faktisk ikke urettferdig at broren din fikk 200kr mer enn deg når han skulle ut å handle klær. Urettferdighet er at jeg skal sitte her å klage over for eksempel hvor liten leiligheten min er, når det finnes små barn til og med her i Norge som lever under fattigdomsgrensen og har lite penger til mat, hver eneste dag.
Det er også noe annet mange misforstår med hvorfor jeg lagde meg denne bloggen. Jeg vil på ingen måte oppfordre andre unge jenter til å bli gravide i ung alder. Absolutt ikke. Men om det er noen som blir det i fremtiden (og det gjør det garantert) så vil jeg at de skal velge med omhu. De skal uansett hva gjøre det som føles riktig for dem, og det er noe jeg synes er utrolig viktig. Spesielt etter å ha vært i gjennom det selv.
For jeg vil virkelig oppnå noe med denne bloggen. Jeg vil ikke misbruke det faktum at det er flere tusen mennesker innom bloggen min hver eneste dag. Det er viktig for meg å bruke bloggen som stemmen min, for her vet jeg at mange får med seg det jeg skriver. Og jeg vet hva de fleste jenter på min alder ville ha tenkt om de ble gravide som 16 åringer.
“Mamma kommer til å drepe meg”
“Jeg må få tatt abort uten at mamma og pappa vet om det”
“Jeg må ta abort fordi jeg klarer det ikke”
Jeg tror mange som har blitt gravide i ung alder har tenkt minst en av disse tankene. Jeg ønsker at man skal tenke annerledes. Og misforstå meg rett, om noen virkelig ønsker abort så skal de selvsagt ikke tvinges til noe annet. Men jeg har erfart selv at man kanskje tenker litt dypere så fort det verste sjokket har lagt seg.
For man kan absolutt klare det, selv om det kan være vanskelig å forstå når du sitter der med positiv graviditetstest i ung alder. Og moren din vil garantert ikke drepe deg. Jeg lover. Tenk alltid at det kunne vært verre. Sett pris på at det ikke er noe verre. Jeg blir så innmari lei meg når jeg hører om mennesker som angrer fordi de lot seg overkjøre av noen når de ble gravide i ung alder. Vær ærlig mot deg selv. Alltid. Hvis du lar være kommer det til å slå hardt tilbake på deg senere.
Tenk alltid at du skal stenge alt annet enn dine tanker ute. Tenk at ingen andre bestemmer. For det er absolutt ingen andre enn deg som bestemmer, og det er lett å tenke at andre kanskje har litt makt over hva du skal bestemme deg for når de argumenterer for hvorfor de synes abort er mest riktig i din situasjon. Jeg vet. Det er så viktig for fremtiden din på alle mulige måter. Aldri sitt på venterommet på en abortklinikk om en bittebitteliten del av deg sier deg at dette er galt. Aldri gå en dag over 12 uker i et svangerskap om det er noe i deg som sier at “jeg kan faktisk ikke fullføre dette”. Lytt til deg selv.
Jeg vet kanskje ikke helt hvorfor jeg begynte å blogge, men jeg vet definitivt hvorfor jeg skal slutte når den dagen kommer i fremtiden! Jeg skal vise alle gjennom bloggen min at jeg klarer rollen som ung mor, og at jeg klarer å få tatt meg en god og lang utdannelse til tross for barnet. Jeg vet hvor mange som ler av meg hver gang jeg forteller om det, og det synes jeg er trist. Det er trist at det er så mange som har gitt f i å skaffe seg en utdannelse, så andre mennesker ikke tror meg når jeg sier det, kun fordi jeg blir ung mor. Men jeg skal vise dere, alle sammen!
Og forresten, nei, det er absolutt ikke synd på meg, Jeg har en seng å sove i, og tak over hodet. Jeg er rikere enn 70% av verden. Men det betyr ikke at livet mitt er perfekt.
Magebilde fra i går, 19+2
Del gjerne dette innlegget videre ♥ Og igjen, en uendelig stor takk for all oppmerksomhet rundt bloggen. Dere gjør meg så ufattelig glad!
Oppdaterer begge disse så fort et nytt innlegg er ute på bloggen, samt magebilder hver uke og nytt utstyr til lille Leo ♥ Må bare få sagt hvor mye jeg setter pris på alle de fine ordene dere sender meg! Tusen takk til alle som deler innlegg videre og leser bloggen min. Det er så morsomt å se at det er så mange av dere som følger med! Jeg kommer til å blogge minst 1 gang om dagen fremover også, så jeg håper at dere vil følge med videre.
Jeg har forresten glemt å fortelle dere at jeg skal på ny ultralyd om ca 5 uker! Ikke fordi de trodde noe var galt eller noe altså, men fordi jeg er såpass ung så ville sykehuset følge meg litt ekstra opp. Gjør meg selvsagt ingenting, jeg som gjerne kunne dratt på ultralyd hver eneste dag! Synes det er såå koselig ♥ Noen ganger er det virkelig noen fordeler ved å være ung! Kan sikkert få tatt noen bilder om det er noen som er interessert i det?
Søndager er såå deilige. Har brukt min på å rydde litt i leiligheten og å bare slappe helt av med Netflix! Har vært alene nå siden halv 5 siden Fredrik skulle ut å se fotball med noen venner, og jeg må innrømme at det er veldig godt å være litt alene i blant.
På det stadiet jeg er i graviditeten nå har jeg fullstendig mistet matlysten. Er skikkelig kjipt, for jeg har en tendens til å glemme litt å spise! Og når jeg plutselig kommer på at det er en stund siden jeg har spist hiver jeg i meg alt av mat jeg finner i skapet. Tuller ikke. Men skal snart lage god (sen) middag til Fredrik kommer hjem, så får hvertfall bebisen godt med mat utover kvelden ♥
Og hvis dere tror dere ser det jeg ser på dette bildet, vit at det er shortsen. den er nemlig litt rar akkurat der.. haha!
Fikk denne skjønne jakken med tilhørende bukse og egen dress i gave i går! Kjempe fornøyd ♥
Forresten! Jeg er vel ikke den eneste som skal sørge for å få med meg “Bloggerne” på tv2 bliss i kveld?
… fordi “ønskeliste” høres så sinnsykt rart ut. Er vel bare jeg som synes det?? Er så sær på noen områder..
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke nevne noe om dette på bloggen, av den enkle grunn at jeg ikke synes de flotte leserene mine skal lese dette, men det har gått litt langt nå, derfor velger jeg å ta det opp.
For det finnes faktisk voksne mennesker (ja, til og med de over 40 år!) som sitter inne på blant annet kvinneguiden (?) og diskuterer hvor mye de misliker bloggen min, og hvor grusomt umoden jeg er. Ja, helt ordrett faktisk. hvor umoden JEG er. Takk gud det ikke er meg som sitter der inne og slenger rundt meg av all slags uhyggelig uttalelser om mennesker som er flere tiår yngre enn meg, for da hadde jeg faktisk skammet meg litt. Noe som er enda mer hysterisk (hvis det går an???) er at de alltid konkluderer med at det er jeg som har startet emnet??? Vel, den dagen jeg synker så lavt at jeg slenger dritt om min egen blogg for å få lesere, den dagen kommer nok dessverre ikke. Ærlig talt altså. Dette er snakk om voksne mennesker? fatter det ikke.
Vel, det var dagens utblåsning fra min side, skal ikke nevne dette på bloggen i fremtiden, hvertfall! Hadde en veldig koselig kveld i går med middag hos foreldrene til Fredrik, og i dag tenker jeg å kanskje dra til byen en tur og se på litt ting til Leo ♥ Så det blir flott! (EDIT: søndagsåpne kjøpesentre er det nok få av, så dette må nok bli imorgen!) Hvert fall om formen min tillater det, haha!
Nå tenkte jeg å vise dere litt av hva jeg ønsker meg til Leo! Det er så utrolig mye fint av alt fra babyklær til vognposer, det er nesten så jeg skulle ønske de lagde disse tingene i min størrelse også!
Kommode fra Kidsparadise.no ♥ Kanin kosedyr fra sprell.no ♥ Nydelig body i blånyanser fra Lilleba.no ♥ Bilde fra Barnashus.no ♥
Hvit koseklut innpakket fra Pekaboo ♥ blått dobbelt fleecepledd fra baby dan ♥ Baby’s room skilt fra princess ♥ Nydelig beige uro fra potterybarnkids.com ♥
Utrolig fin vognpose fra Risarosa i blå & beige ♥ Lekedyr på hjul fra potterybarnkids.com ♥
Babykurv fra pekaboo (denne har jeg vist dere tidligere) ♥ Stol til babyværelset fra potterybarnkids.com ♥
Lampe fra buybuybaby.com ♥ Hvit body i 100% merinoull fra nostebarn.no ♥ Bamsebokstøtte fra johnlewis.com ♥
Lue og votter i merinoull fra Ralph Lauren ♥ Sølv rangle fra Ralph Lauren ♥ Blå og hvit jakke med myk bomull fra babysalon.com ♥ hvitt natur saueskinn til vogn fra Barnashus.no ♥
Dette innlegget har jeg brukt masse tid på, så jeg håper dere liker det! (Har også laget alle kollasjene selv, selv om det kanskje ikke er noe skryte av, haha) Noe av dette skal vi selvsagt kjøpe selv, så resten får vi ønske oss!
Skulle rett i seng nå siden jeg så klokken nesten ble 3, også ser jeg på klokken igjen og da var den plutselig 2! Jeg hadde selvsagt glemt at vi stiller klokken tilbake i natt, så trodde et sekund det hadde klikket for meg, men det hadde det altså ikke.
Jeg skal ikke late som at ting ikke irriterer meg fem tusen ganger mer enn det vanligvis ville ha gjort, for selv om jeg ikke liker å innrømme det, så gjør det nok det. Her om dagen var det en 4 år gammel unge på bussen som skrek og hylte som den ikke hadde gjort annet i livet sitt, med moren som hang over henne og prøvde å roe henne ned. Det irriterte meg bittelittegrann før jeg innså at det faktisk kan være meg om et par år?? herregud hvor sykt rart er ikke det
Jeg husker hvor umulig jeg var selv når jeg var yngre, og har noen flotte episoder jeg kan dele med dere. (kjære gud la Leo bli roligere enn det jeg var. AMEN)
Jeg husker spesielt en episode med Idol, og dette var første gangen jeg så en episode fra den sesongen. Da hadde jeg allerede bestemt meg for hvem jeg likte best selvsagt uten å ha hørt dem synge, når alle hadde sunget og det skulle bli bestemt hvem som måtte sendes hjem, var det selvsagt personen jeg likte best. Jeg hylgrein, løp opp på rommet til mamma og pappa, og lå der sikkert en time å grein og hylte over at “Thea” hadde røket ut. At mamma kom opp og prøvde å trøste meg gjorde selvsagt ting mye verre også. Er det mulig.
Det var for eksempel også en gang jeg og søsknene mine satte oss i bilen på vei til et eller annet sted, og mamma akkurat hadde kjøpt nye rosa perler til meg som jeg selvsagt hadde med meg. Siden jeg kjedet meg så mens mamma festet fast bilsetet til lillesøster, fant jeg ut at det var en god idé å presse disse perlene oppi nesa. JEPP. du leste riktig. Jeg husker mamma så på meg med et rart blikk og spurte “Jessica, du har ikke perler i nesa?” Og jeg bare “Dei da”
Busted.
Det er også snakk om utallige ganger da familien vår har vært på tur og hatt det koselig, og jeg plutselig bare har satt meg ned på stedet og nektet å gå videre. Er det rart de ble glade da jeg flyttet som 16 åring? Don’t think so. haha, neida.
Wow! Så morsomt det er å se hvor mange som er innom bloggen min om dagen! Jeg er helt overveldet og veldig, veldig takknemlig for det! ♥
Utrolig koselig av alle dere som sender meg meldinger på facebook, tusen takk for det! Det er kjempe koselig å høre fra dere. Jeg har sett at jeg får flere og flere venneforespørsler på facebook, men jeg kan dessverre ikke godta mennesker jeg ikke kjenner! (Selv om jeg gjerne skulle hatt hver og en av dere på venneiisten min!) Dere må uansett gjerne følge meg på facebook, så får dere med dere alt jeg legger ut.
I dag er jeg 19 uker og 1 dag gravid, ukene og dagene bare flyr forbi! Jeg har fortsatt såå mye jeg må ordne før Leo kommer, så det er kanskje like greit jeg ikke er så veldig langt på vei enda!
Har hittil hatt en flott og vidunderlig dag med begynnende senebetennelse (?) i armen, vonde kynnere, kvalme og hodepine. Den aller beste starten på dagen man kan få, om jeg kan si det selv. Neida. Jeg overlever, jeg vet jo at det marerittet jeg går igjennom kommer til å være verdt det, og det er jo bare ca 4 mnd igjen uansett ♥ Nå som vi vet hvilket kjønn den lille er, så har jeg så innmari lyst til å dra ut og kjøpe et helt lass med ting til Leo, men det må nok vente, for så lenge hvert fall! Har egentlig innmari lyst til veldig mye om dagen om jeg skal være helt ærlig. Det å vaske hele leiligheten og rydde i kjøleskapet er plutselig noe som hjernen min får til å høres fristende ut?? Jeg vil gjerne vaske klær hver eneste dag, og vasker gjerne mye mer enn jeg egentlig trenger. Hva er det som skjer??
Jeg vil forresten meddele at jeg har gjort noen få endringer på abort innlegget mitt, som er HER, ettersom jeg har fått flere henvendelser fra mennesker som helt tydelig misforsto hva jeg mente. Og jeg vil jo selfølgelig at alle skal forstå hva jeg mener og ikke få et annet bilde av hva jeg egentlig tenker, enn det jeg faktisk gjør. Så da følte jeg at det var det riktige å gjøre! Håper de av dere som helt tydelig misforsto kan lese innlegget på nytt og kanskje forstå mer av hva jeg mente ♥
Da må jeg nesten legge meg litt igjen å få litt søvn, vi snakkes senere i dag fininger ♥
BOY!! Vi venter en liten gutt ♥ Nå har vi akkurat kommet hjem fra ultralyd, og der fikk vi se en frisk liten gutt som var veeldig aktiv! I starten var kjønnet litt vanskelig å se siden han lå med navlestrengen mellom beina i tillegg, men etter litt leting (og dytting) så vi det heelt tydelig! Vi er begge veldig fornøyde, og det hele var en kjempe fin opplevelse!
Etter en lang, hard kamp mot designbyggeren her på bloggen i går kveld, klarte jeg endelig å få det littegrann mer som jeg ønsker å ha det! Så fort jeg har tatt noen finere bilder med magen vil det selvfølgelig komme bilder på headeren også ♥ Kanskje har jeg noen lesere som er flinke med design?
Jeg tenkte egentlig å dele litt mer av “historien min” og hvordan det hittil har vært å være 16 og gravid, siden dette er noe mange ønsker å høre om.
Jeg husker veldig godt dagen jeg fant ut at jeg var gravid, rundt 10 Juli 2014. Mamma hadde kommet til Larvik for å tilbringe litt tid med meg, og vi skulle til legen for å undersøke noen smerter jeg hadde nederst i magen, ettersom det var noe som plaget meg. Legen kjente på magen min og fortalte meg at alt kjentes normalt ut, hvert fall. Jeg hadde ingen mistanker om at jeg var gravid, men var heller redd for at noe var galt med meg, derfor lettet det meg litt. Legen kunne ikke finne noe galt med meg, men siden det var smerter i nedre mageregionen, var det visst rutine å bare ta en graviditetstest, for sikkerhetsskyld. Vi var egentlig på vei ut døren når legen ber oss komme inn igjen. Joda, jeg var gravid. Ca 5 uker på vei.
Jeg husker det første mamma sa var “Dette er første gangen jeg trenger vin klokka 11 om morgenen” (ikke hat meg for dette, mamma) Og jeg ble selvsagt helt sjokkert og litt svimmel der jeg satt. Hvordan kunne det stemme? Jeg er jo bare 16 år? Eller, jeg hadde faktisk fylt 16 år kun én måned tidligere. Hvorfor meg? Det var mange tanker som surret i hodet mitt. “Vet du nå hva du skal gjøre, eller vil du tenke litt?” husker jeg legen min spurte meg. Jeg trengte selvsagt tid til fordøye det, det var jo helt uvirkelig. Jeg kan vel si det sånn at det enda ikke har gått ordentlig opp for meg, så det var veldig vanskelig for meg å forstå at dette faktisk stemte.
Jeg ringte Fredrik nesten med en gang vi var ute av legekontoret. Det eneste han sa var “OI”. Det skjønner jeg jo godt, “OI” er faktisk et veldig godt svar til det hele, om jeg skal si det selv. Vi avtalte å prate om det når jeg var hjemme igjen.
De neste ukene var veldig tunge for meg. Hva skulle jeg gjøre? Hvordan ville vennene mine reagere om jeg beholdt? Hvordan skulle jeg gjøre det med skolen? Jeg hadde så alt for mange spørsmål, og alt for få svar. Jeg skal faktisk være dønn ærlig med dere, for det synes jeg at er fair.
Jeg tvilte lenge på hva jeg skulle gjøre, jeg visste ikke verken hva jeg ville eller hva jeg skulle gjøre frem til uke 9. Den måneden mellom da jeg fikk vite det og denne ekstra ultralyden i uke 9 var fylt med usikkerhet. Når de gjorde ultralydundersøkelsen så jeg en bitteliten kropp, med tydelig skille mellom hode og kropp. Det var nok etter dette jeg innså det. Hjertet gikk, kroppen var der. Bare fordi vi mennesker har kommet så langt at vi kan avbryte svangerskap, føltes det ikke riktig å ha den slags “makt” over andre forsvarsløse mennesker. For det var et menneske, det visste jeg. Det var et bittelite menneske.
Det føltes heller ikke riktig for meg at jeg skulle avgjøre skjebnen på noe kroppen min hadde lagd. Noe kroppen min gjorde alt for at skulle ha det bra. Noe som ikke får valgt selv om det ønsker å leve eller ikke. Det var urettferdig. Barnet mitt skulle ikke lide for at jeg hadde vært uheldig, det ble ikke riktig for meg. Jeg sa i fra til Fredrik at jeg ønsket å beholde, og at jeg ikke kommer til å ta abort. Fredrik ønsket at jeg skulle ta abort, og det gjorde det hele mye verre for meg. Jeg følte meg veldig alene, på dette tidspunktet var det kun 2 av mine nærmeste jentevenninner som visste om det, og de var 4 timer unna meg. Familien til Fredrik ønsket også at jeg skulle ta abort. Jeg hadde det veldig vanskelig, for jeg hadde ingen venner her i Larvik, og de eneste jeg følte jeg kunne åpne meg helt til var flere timer unna. Jeg var mye lei meg.
Noe det største jeg har lært av hele situasjonen er at man ikke alltid trenger å ha en mening om noe. Min mening betyr svært lite i de fleste situasjoner som ikke har med meg å gjøre. Jeg har veldig sjeldent et ønske om å utdype min mening om alt lenger, for alt er ikke min sak, og min mening betyr kun alt i de situasjonene jeg er i selv. Sånn er det. Jeg har lært meg å leve med at den personen jeg kan endre på noe slags vis, er meg selv.
Skulle jeg risikere å miste kjæresten min for dette? Hvordan skulle jeg ta valget mitt? Basert på hva andre mente, eller på hva jeg mente?
Jeg var selvsagt veldig redd for å miste Fredrik. Vi var dypt uenige, rett og slett. Men når du kommer i en slik situasjon, så kan du faktisk ikke tenke på hva andre måtte mene. Du må være egoistisk. Skikkelig egoistisk. Og det var det jeg var. Fredrik spurte ofte om jeg hadde endret mening, og da hadde jeg valget, enten kunne jeg si “ja” og gjøre han fornøyd, eller så kunne jeg si “Nei” og gjøre meg selv fornøyd.
Ikke misforstå. Jeg er en veldig omsorgsfull person, og setter så og si alltid andres behov foran mine, fordi jeg heller vil se andre lykkelige enn å være lykkelig selv. Men i denne situasjonen, så kan det gå så hardt utover deg om du ikke er ærlig mot deg selv. Jeg sto i mot og valgte en tung, vanskelig vei, fordi jeg visste innerst inne at dette var det rette å gjøre. Og når jeg ser tilbake på det nå, kunne jeg ikke vært mer stolt av meg selv.
Alle som måtte mene noe, kunne mene hva de ville. Men jeg bestemte meg for at ingen andre enn meg selv skulle endre på noe i valget mitt. Ingen andre skulle ha muligheten til å kunne gjøre noe med hva jeg hadde valgt. Og da ble det sånn. Andre mennesker mente mye rart, og det gjør de forsåvidt fortsatt, men jeg angrer ikke et sekund på hva jeg har måtte gå igjennom for å sitte her i dag og være så fornøyd med valgene jeg har tatt, og at jeg ikke har latt noe eller noen påvirke valget mitt.
Ukene gikk, og plutselig snudde situasjonen med meg og Fredrik seg. Plutselig gledet han seg så mye. Plutselig takket han meg for at jeg valgte å beholde barnet vårt. Og plutselig så jeg hvor mye tiden kan hjelpe. For han trengte bare litt tid på seg, litt tid på å venne seg til alt! Han ville plutselig være med på alt som skjedde. Han begynte å lese i bøkene jeg hadde fått fra jordmoren min, han ville være med å kjøpe inn klær til den lille, og valgte ut flere ting han synes at vi skulle kjøpe. Han er veldig glad i både meg og den lille, og han har sagt mange ganger hvor takknemlig han er for at jeg sto på mitt. Og i dag kan han helt ærlig si at han gleder seg så uendelig masse til å bli pappa.
Det hele er egentlig litt klisje, for det endte jo godt, selv om veien dit var lang.
Dette er nok et av de vanskeligste innleggene jeg har skrevet noen gang. Og dette er kanskje noe som er veldig personlig å dele offentlig, det er jeg fullt klar over. Men jeg håper at min historie kan hjelpe andre som er i samme situasjon, og jeg håper min historie kan inspirere andre mennesker som går igjennom det jeg gikk igjennom da, for det var ikke lett, men veldig, veldig verdt det ♥
28 uker og 2 dager (28 Desember 2014)
22 uker og 6 dager! ( 20 november 2014)
18 uker og 6 dager ♥
Var visst et par stykker som synes at det er drøyt å legge ut bh bilde når man skal vise frem gravidmagen? Søk på gravid på google, alle gravid fotograferinger blant annet blir ofte (alltid?) tatt i undertøy eller naken. Ser ikke helt problemet? Dette er slik du ser meg i bikini om sommeren? Hva er da forskjellen?
Wow, jeg er helt overveldet av alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått det siste døgnet, tusen takk!
Nå har jeg omsider våknet fra en grusom lang natt med helt sinnssyke drømmer, hva underbevisstheten min driver med er tilsvarende en helt sinnsyk person, og det kan til tider skremme meg litt..
Vel, nå har det ikke skjedd så mye siden igår, men jeg kan jo allikevel oppdatere dere på det fantastiske livet mitt som gravid. Jeg kommer meg ikke opp trappen lenger, og med det mener jeg at jeg ikke tørr prøve å gå ned, ettersom jeg da risikerer å ikke komme meg opp igjen. Neida. Joda. Jeg har også tømt en påleggspakke som jeg kjøpte i går, men det har mer med at jeg spiser hele natten å gjøre. Den lille har også sparket så hardt at jeg tror jeg har fått blåmerker både her og der, men alt i alt, et koselig døgn ♥
I forbindelse med sist innlegg må jeg bare legge til noe.
Når er vi egentlig voksne og med det ansvarlige for oss selv i alle mulige situasjoner? Myndighetene sier 18, polet sier 20, og tog/buss sier 16. For selv om jeg ikke kan kjøpe meg nesespray, så er det selvsagt fullt forstålig at jeg skal betale voksenbillett på både tog og buss. Eller?
Men egentlig så er det ikke riktig at man må betale voksenbillett så lenge du er over 16, det holder lenge at du i følge konduktøren på toget “ser ut som du er 18 år” og da hjelper det ikke om du sitter der uten sminke, påkledd joggebukse og hettegenser som 15 åring. Tro meg, jeg har vært der.
Det samme med buss. Reglene bør egentlig ikke være der, for det er jo uansett bussjåføren/konduktøren som avgjør om du er 16 år eller ikke. De driter vel i hva du sier, de skal jo tross alt tjene penger. De sitter mer enn gjerne og diskuterer med deg i flerfoldige minutter før du endelig må gi deg, og betale voksenbillett av frykt for at du skal bli kastet av.
For hvis jeg skulle begå en sterkt kriminell handling i en alder av 15, da må jeg jo i fengsel, og få “voksenstraffen”, men jeg er jo ikke voksen i noen andre sammenhenger sånn sett? Jeg er jo ikke myndig? Jeg kan jo ikke engang kjøpe meg et flaxlodd på butikken?
Det blir forresten mest sannsynlig denne babykurven vi skal ha til den lille, synes den var så flott!
Nå skal jeg se litt videre på babyting på nettet og prøve å sove meg frem til ultralyden på fredag, så håper jeg dere har en flott dag!
