Kontakt: [email protected]

God kveld! I dag tenkte jeg å vise dere noe jeg har gledet meg til å vise dere: Nemlig juleantrekkene til guttene mine. Det er så koselig å finne frem hva de skal ha på seg på julaften, og desember de siste to årene har jeg vist dere juleantrekkene deres, så i år blir intet unntak. Det er jo nesten blitt en slags liten tradisjon for bloggen, og kanskje et lite inspirasjonsinnlegg for dere som har små gutter selv ♥ 

I år som i fjor prøvde jeg å kjøpe minst mulig, og finne mest mulig klær her hjemme som vi kunne bruke. Det fordi jeg helst vil kjøpe så lite som mulig av klær når de har så mye – en annen ting blir selvsagt med ting de oppriktig trenger av klær. En ordentlig finskjorte til Leo var for øvrig noe han trengte nå, så den jeg har kjøpt i dag – resten har jeg funnet her hjemme og satt sammen selv. Den rutete buksen Noah skal bruke i år, brukte Leo julen 2015. Oppfordrer dere andre der ute også å ta en titt i klesskap og skuffer om dere skal ha juleantrekk til barna deres – man har så mye mer enn man kanskje tror!

Nå sitter Leo ved siden av meg og spiser kveldsmat mens han forteller meg om dagen sin, så derfor tar dette blogginnlegget litt ekstra tid å skrive for min del. Barna kommer jo alltids først. Jeg som trodde det skulle begynne å gå opp for meg at jeg faktisk har to egne barn når de begynte å snakke, og ikke minst når de kunne snakke til meg. Men neida. Det kommer kanskje som en overraskelse for noen av dere, men for meg er det fortsatt litt snodig å tenke på at jeg har egne barn.. At jeg har vært med å skape to så herlige små. Og at jeg som ikke en gang likte barn før jeg fikk barn selv, nå elsker barn. Det tar nok noen år før det synker inn for alvor. Haha!

Ha en fin kveld videre!

Klem

“Ammer du fremdeles?! Skal du ikke slutte snart?”

“Er han ikke litt for stor til det nå da?”

“Han trenger jo ikke puppen nå lenger..!”

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått disse unødvendige bemerkningene etter at jeg har vært åpen om at jeg fortsatt ammer Noah litt selv om han er over 1 år gammel. Det er helt greit å stille spørsmål, men jeg opplever at det blir sagt på en nedlatende måte, og det synes jeg ikke er noe koselig. 

Jeg skrev for en liten stund tilbake at jeg skulle gå i gang med avvenning av puppen, men det var jammen meg lettere sagt enn gjort. Haha! Derfor har jeg bestemt meg for å ta det i hans tempo, når den kosen er så viktig for ham som jeg opplever at den er. Hvorfor skal jeg egentlig stresse så fryktelig med å slutte helt hvis det er bra for gutten min, sunt for han, og vi begge trives med det?

Jeg begynte å få disse kommentarene relativt tidlig, da han var omkring 8 måneder gammel om jeg husker riktig. Og selvfølgelig har en 8 måneder gammel baby behov for morsmelk! I Norge anbefales det at man fullammer til 6 måneder samt delammer til 1 år, og WHO (Verdens helseorganisasjon) anbefaler amming i tillegg til annen mat frem til 2-års alder. Så lenge mor og barn trives, så ser jeg ikke hvordan ammingen på noen som helst måte kan føre til noe negativt. Så hvorfor skal da andre utenforstående legge seg opp i hvor lenge en mamma velger å amme barnet sitt? Det burde virkelig være helt opp til en selv!

Det er helt greit om noen ikke vil amme like lenge som jeg har gjort, det har jeg virkelig full forståelse for. Jeg har også full forståelse for om du av andre grunner ikke kan eller av andre ulike årsaker har valgt å ikke amme i det hele tatt. Det respekterer jeg, og det forstår jeg. Ikke alle kan amme heller, og du skal aldri føle at du er en dårligere mamma av den grunn. Aldri!

Men siden jeg begynner å bli litt lei av disse kommentarene nå, så tenkte jeg å ta det opp. Kanskje det hjelper, og kanskje ikke. Det er uansett mitt valg hvor lenge jeg vil amme barnet mitt, og ditt valg om du velger å legge deg borti ting du ikke har noe med.

Les også: Amming og hengepupper

Og: Derfor ammet jeg ikke førstemann

I dag opplevde jeg at min største frykt ble sann.

Det er så mange år siden sist, men jeg aldri helt glemt den grusomme smerten du føler.. Det eneste jeg har glemt er hvor ille det faktisk er. Jeg har en og annen gang tenkt tilbake og spurt meg selv “Men.. Var det virkelig så ille da?” For når du får det på avstand og det er lenge siden sist, så kan det være lett å glemme. Man kommer seg videre og livet går sin gang. For ja, så smertefullt er det faktisk – at jeg tenker at det er like greit at man ikke husker det så godt. For å være helt ærlig så tror jeg ikke jeg er alene om å føle at man et lite sekund rett og slett er i ferd med å stryke med.

Men i dag skjedde det altså igjen. Og det møtte meg som et slag i trynet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har hørt at den verste smerten er den du ikke kan se, men i dag er jeg litt skeptisk til akkurat det. Jeg tror nemlig det var godt synlig (og ikke minst fullt mulig å høre på mange mils avstand)

Den jævla legoklossen som lå på gulvet.

Det er endelig kveld, og Fredrik har tatt med seg Leo inn på badet for å gjøre kveldsstellet. Jeg sitter med en søvnig og sliten Noah på fanget i stuen, og jeg kan høre Leo ler den trillende latteren sin fra badet vårt når Fredrik pusser tennene hans og samtidig synger.

Plutselig hører jeg noen små bein som løper ut fra badet og i retning stuen. Han har på seg stjernepysjen sin som plutselig er blitt litt for liten for han, den også. I den ene hånden holder han drikkeflasken med vann som skal være med i sengen, og i den andre har han den lille lekebilen sin som alltid må være med.

Han venter på at Fredrik skal komme ut fra badet før han kommer helt bort til Noah og meg for å si natta. Han klemmer og koser, jeg forteller han at han skal dra i barnehagen i morgen, og hele ansiktet hans lyser opp. Jeg sier at han må sove godt og at mamma er glad i han, det vanlige når han kommer for å si natta. Men akkurat denne kvelden så skjer det noe som ikke har skjedd før:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For etter at han har gitt nattaklem til lillebroren sin, når han snur og egentlig er på vei til soverommet sammen med pappaen sin stopper han plutselig opp, snur seg til meg med Noah på fanget, og sier:

Elsker deg Noah!

Før han springer ut for å legge seg.

Verdens beste storebror ♥

Spesielt Unge mødre blir stadig kritisert for sine nytenkende og kreative navnevalg. Her sitter navne-mafiaen på sidelinjen og kritiserer alle som ikke velger å kalle barna sine Oddbjørg og Ola, alle som går utenfor A4 boksen, og alle som våger å tenke nytt. Og jeg synes det begynner å bli ganske smålig nå.

Okei, jeg ser den. Nytt og ukjent er skummelt – Det er greit. Men må absolutt alle hete Astrid fordi du mener at den type navn er de fineste? Hadde ikke det blitt helt grusomt kjedelig i lengden?

Liker du ikke ikke navnet Leo? Liker du ikke at noen velger å kalle datteren sin Eleah? Da er det jammen meg bra at du har fri vilje og ikke er tvunget til å kalle barna dine det andre foreldre velger. Da er det jammen godt du kan velge å la være, og heller gå for et navn du selv liker godt.

Ettersom vi er forskjellige og med det også har ulik smak når det kommer til for eksempel navnevalg, så er det jo forståelig at vi alle sammen ikke kan være fullstendig enige om hvilke navn som er fine og ikke. Uansett hvilket navn du ville valgt, så er det noen der ute som ikke synes det er det fineste navnet. Men det betyr vel ikke at man skal måtte ta hensyn til hva andre mener? Da får man jo til slutt aldri valgt noen navn!

Jeg skal ikke lyve, jeg synes ikke absolutt alle navn er like fine. Men jeg klarer å beherske meg, og jeg skriker ikke ut at et navn er “white trash” bare fordi det er et navn jeg personlig ikke kunne ha valgt til mitt barn. Det er lov å bruke hodet!

Jeg har med tiden blitt mer glad i tradisjonelle navn, slik som Astrid, Åshild, og så videre. Det betyr ikke at jeg dømmer foreldre som kaller barna sine Leander eller Maria Jeanette. La oss legge fra oss å snakke stygt om andres navn, vi som er voksne må huske på at barna følger med og tar etter oss. Det er uansett ikke verre enn å la være å si det høyt om du kommer over et navn du ikke synes er verdens vakreste. Ærlig talt!

Navnet skjemmer ingen. Men hva du sier om navnet kan gjøre nettopp det. Det er noe å tenke over!

Klikk gjerne på “liker”-knappen under blogginnlegget om du er enig ♥

God mandag! En journalist fra VG og en fotograf har vært her en tur i dag for å lage en sak om keisersnitt. Jeg har hørt mange skrekkhistorier om journalister fra andre bloggere, men jeg har bare møtt hyggelige og imøtekommende journalister hittil, og det begynner jo å bli en del nå. Jeg har heller aldri (bank i bordet!) opplevd at det jeg sier har blitt vridd om på, eller at noen prøver å fremstille meg på en annen måte enn jeg er. Og det er jeg så glad for, for under de første intervjuene jeg gjorde noensinne var jeg så redd for det. Hun som var her i dag var for eksempel kjempeherlig!

Vi snakket som sagt om keisersnitt, som var tematikken, grunner til hvorfor man tar keisersnitt – og mye om grunnen til at jeg tok keisersnitt med mine barn. Det i seg selv er noe som engasjerer noe helt vanvittig, så jeg skjønner hvorfor de lager sak om det for å si det sånn. Haha! Fra spøk til alvor: Jeg er kjempeglad for at de ønsket å snakke med meg om dette, for det er så viktig å snakke om. Jeg valgte å være åpen om fødselsangsten min på bloggen og det er jeg veldig glad for, til tross for at det har hatt sine ulemper. 

Etter at jeg selv valgte å være åpen og skrive om det, skjønte jeg fort hvorfor mange velger å la være. Ikke misforstå, for jeg har møtt mye støtte og forståelse også, både her på bloggen – men også hele tiden blant helsepersonell. Det sender et viktig signal at helsepersonell tar dette så på alvor, det gjør meg ordentlig glad. Når jeg ser tilbake på mine to svangerskap, ser jeg at det var helt riktig beslutning at det ble keisersnitt – men det betyr ikke at jeg ønsker at keisersnitt skal være valgfritt. Jeg synes det bør være tungtveiende grunner til at man må gjennom keisersnitt kontra vanlig fødsel, fordi vanlig fødsel i utgangspunktet er best for både mor og barn. Jeg sier “i utgangspunktet” fordi det selvsagt finnes grunner til at vanlig fødsel ikke blir til det beste likevel!

Det blir spennende å lese saken selv og å vise den til dere, i mellomtiden ønsker jeg dere en veldig fin mandag!

Klem

Du sitter så fint i vognen din, kikker nysgjerrig rundt deg og klemmer rundt den lille kosebamsen din før du ser bort på meg. Du smiler, og jeg kan ikke annet enn å smile selv når jeg ser på deg. Jeg fortsetter å trille deg videre inn i kjøpesenteret. 

Plutselig hører jeg det, babyskrikingen. Lyden som får det til å vrenge seg på innsiden av meg, lyden som gjør det umulig for meg å ikke tenke tilbake på da du var liten baby. Det lille, illrøde, perfekte ansiktet ditt som bare skrek uten stans. Husker du noe av det, uskyldige lille deg?

Husker du at vi satt på sengekanten og jeg vugget deg konstant? Husker du at pappaen din måtte ta over da jeg var så sliten at jeg måtte løpe på badet i tilfelle jeg kastet opp?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Beina dine som krøp seg opp etter magen din. Husker du det? Jeg kan enda høre lyden av den hysteriske gråten din inne i hodet mitt, selv om jeg ikke en gang vil. Hvorfor gråt du sånn? Det spørsmålet stilte jeg meg selv rimelig ofte. Hvorfor. Hvorfor akkurat oss, og hvorfor akkurat deg.

Når du var på ditt roligste mannet jeg meg opp noen ganger til å gå på butikken med deg i vognen og ba til Gud om at du kanskje, bare kanskje, ikke gråt ustanselig hele turen. “Nyt nyfødt-tiden, det er en herlig tid!” sa de eldre damene til meg på butikken når de så at det lå en liten baby i vognen. Men jeg ville bare at det skulle være over. Og at kanskje, bare kanskje, så ville det føre til at du stoppet å gråte.

Husker du bæreselen jeg bar deg i? Husker du all vuggingen, husker du all byssingen? Husker du gråten din som overdøvet gråten min. Gjør du det?

Jeg fikk en klump i halsen når jeg så på klokken at det nærmet seg kveld, for da visste vi at du kom til å gråte enda mer, enda mer hysterisk, og enda mer utrøstelig. Jeg ser bort på bæreselen som henger i gangen. Og jeg grøsser av tanken. Tanken på at vi måtte få en slik start på livet sammen med deg, og at du måtte få en slik start på livet sammen med oss.

Jeg husker det fortsatt, gutten min, og det vil jeg alltid gjøre. At mammaen din, som alltid skal beskytte deg og trøste deg når du er lei deg og når du har det vondt, ikke fikk gjort noe annet enn å bysse deg sittende på sengekanten, og gå runde på runde med deg i bæreselen. Noen ganger til noe hjelp, andre ganger til ingen nytte.

Jeg ser bort på lille deg som er blitt over 1 år gammel. Du står foran meg før du tar noen skritt og setter deg ned.

For du gråter ikke nå, du bare smiler.

Hei dere, og god søndag alle sammen! Nå har bestevenninna mi dratt fra oss her til Larvik og tilbake til hjembyen sin (og min, haha!). Vi har hatt en utrolig morsom helg sammen. Fredrik var dessuten ute på julebord i går kveld, så vi har fått litt tid “alene” også, mens Leo sov godt og Noah var på overnattingsbesøk hos farmoren sin i natt.

 Jeg merker at jeg har litt vanskelig for å slippe dere ordentlig inn når det kommer til venner og familie og det skal jeg bli flinkere til. Jeg har holdt kortene tett til brystet ganske lenge når det kommer til det med å skrive om venner og slike ting. Hvilket også er grunnen til at jeg får spørsmål om jeg ikke noen gang er sammen med venner, for det er jeg jo – men jeg har ikke skrevet noe særlig om det på bloggen sånn bort sett i fra kanskje helt i starten da bloggen var relativt ny.  Uansett! Jeg er så glad jeg har henne og vi rakk og spise middag sammen før hun dro tidligere i dag. Noe av det koseligste jeg vet er å spise god middag samlet! Vi har kjent hverandre siden 5 klasse, og i går konkluderte vi med at vi begynner å dra på årene. Jepp, jeg begynner faktisk å føle meg gammel. Haha!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noah kom også hjem fra overnattingsbesøk for et par timer siden nå, så nå er hele den lille familien min samlet hjemme i leiligheten vår igjen. Det er godt! Det er jo til og med første søndag i advent i dag. Jeg har tatt på meg julepysjen min og vi skal tilbringe resten av dagen inne. I morgen kommer VG en tur for et intervju også, det blir gøy! Det er ca 1 år siden de var her sist nå for å snakke med meg om sviktende prevensjon. Hva tror dere vi skal snakke om? Det blir gøy å fortelle dere om besøket i morgen!

Klem

Hei dere!

Det går litt tid mellom hver oppdatering nå. Og forståelig nok så er det flere som lurer på hvorfor jeg ikke oppdaterer like ofte som tidligere, hvor jeg postet minst to blogginnlegg hver dag. Senest i dag fikk jeg spørsmål om det var slutten for bloggen min snart. Nei, nei, nei! Det er det absolutt ikke. Jeg tror faktisk (og håper) at jeg skal klare å komme meg 100% tilbake på bloggen om ikke lenge. For jeg slutter definitivt ikke å blogge, og jeg skal prøve å la være å komme med for mange dårlige unnskyldninger til at bloggingen min ikke har vært på topp i det siste. Haha!

Familie kommer alltid først, og det vil den alltid gjøre. Jeg er så takknemlig for at dere likevel klikker dere inn og leser det jeg skriver – For tydeligvis (og heldigvis) har jeg utrolig trofaste og fine lesere som har full forståelse for at livet kommer i veien noen dager. Det tror jeg er noe mange småbarnsmødre kan kjenne seg igjen i. Barna vokser også til og krever sitt! Livet mitt er veldig givende, men jeg har helt ærlig vært inne i en dårlig periode med bloggingen den siste tiden, det må jeg bare få sagt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den siste tiden har det kommet inn ganske mye drittkommentarer, hvilket aldri er noe særlig morsomt – så kanskje det er noe av grunnen til at jeg har hatt lettere for å finne unnskyldninger for bloggen. Jeg har jo egentlig masse jeg kan skrive om og vise dere, men jeg merker jeg at ubevisst holder litt tilbake siden jeg har opplevd at jeg får kritikk uansett hva jeg gjør, og da virker det litt demotiverende hvis dere skjønner. Jeg tåler selvfølgelig at andre mener noe annet enn meg, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig – men når alt du gjør og sier blir feil, så blir jeg litt oppgitt. 

For eksempel dette med videregående, som jeg skal begynne på til høsten og som jeg har skrevet litt om i det siste. Det blir morsomt å dele hvordan det er å gå på skole som tenåringsmamma til to, med bloggen og alt! Det blir veldig spennende. Men så er det enkelte som mener at det aldri kommer til å skje fordi jeg valgte vekk videregående da jeg hadde blitt gravid for andre gang, og da Leo var 6 måneder gammel. Jeg forstår at noen mener at jeg skulle valgt annerledes og satt skole foran alt, men der er ikke jeg. Og det er tross alt min avgjørelse. Men jeg skal jo begynne til høsten, og da har noen bestemt seg på forhånd for at det visstnok (?) aldri kommer til å skje. 

Haha, jeg trøster meg litt med at det ville vært galt uansett hva jeg hadde gjort! Hadde jeg latt være å starte på videregående (det har aldri vært et alternativ altså!) så hadde det vært galt, og når jeg nå har bestemt meg for å starte, er målrettet og gleder meg – så er det også galt. Jeg synes det er litt latterlig. Jeg får vel bare gå med hodet høyt og vise at de tok feil, akkurat som at de som mente jeg aldri kom til å klare å ta vare på Leo tok feil. Jeg er veldig spent på tiden fremover, og jeg må bli flinkere til å se den fine tilbakemeldingen jeg får på det jeg legger ut, og dere som gir meg litt velfortjent kritikk når det trengs. Haha!

Og den dagen jeg føler meg ferdig med bloggen kommer nok, men den dagen er ikke i nærmeste fremtid. Jeg føler jeg har mye mer å komme med, og håper dere vil følge med videre! ♥

I dag startet Fredrik og jeg dagen med å krangle om søvn og jobb – kanskje ikke den beste starten på dagen, men vi er ikke akkurat langsinte noen av oss og kan fort le av det igjen. Det har ingenting for seg å krangle om hvem som har gjort mest husarbeid, hvem som har sovet minst timer, eller hvem som er mest sliten. Det bidrar ikke med noe, og det kommer ingenting ut av det. Vi vet jo egentlig det. Men det er ikke en dans på roser hele tiden å være småbarnsforeldre akkurat. Men selv etter over 4 år sammen, to barn, og krangling som alle andre par – så er jeg så forelsket i han enda at det nesten ikke skulle vært mulig. Haha! Jeg sier det kanskje ikke så ofte, men jeg håper at vi alltid klarer å holde sammen gjennom det som møter oss i fremtiden. Hver gang jeg ser på barna, så ser jeg ham.

I dag var jeg innstilt på at Fredrik skulle ha fri fra jobb, som jeg kort nevnte i går, og da satt jeg litt for lenge oppe i går kveld siden jeg trodde jeg hadde noen å dele ansvaret med i dag – i og med at Leo også måtte være hjemme fra barnehagen i dag fordi han ikke er i form, sammen med Noah som alltids går hjemme med meg. Men plutselig ringte sjefen til Fredrik i dag tidlig like etter vi våknet, og han måtte dra avgårde på jobb likevel. Og jeg måtte plutselig ta med meg Leo til legen en time etter og, og da måtte jo Noah også med. Ikke noe gøy med syke barn! Men sånn er det, og vi har heldigvis hatt en veldig fin fredag alt i alt. Det var så herlig å se bestevenninna mi igjen, så nå håper jeg bare Leo blir helt frisk så fort som mulig ♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

God bedring, lille vennen min!

Ønsker alle sammen en god helg, tusen takk for at dere leser ♥