I sommer skrev jeg et innlegg her på bloggen som startet et svært rabalder på andre nett- og diskusjonsfora. Nemlig det med å ønske seg et kjønn når man blir gravid. For jeg ønsker meg nemlig ei jente neste gang jeg blir gravid.
Jeg fikk høre lenge etterpå hvor skuffet enkelte var over meg, at de ikke ville lese bloggen min lenger, og så videre, og så videre. For ikke å snakke om kommentarfeltet, det var et kapittel i seg selv og jeg må innrømme at jeg etter hvert kunne «glemme» å klikke meg inn på alle de 20 nye kommentarene, bare fordi jeg visste hva som kom til å stå skrevet.
Men er det egentlig så forbaska ille?
Altså, jeg ønsker meg også en helt egen nyoppusset villa med stor hage. Det betyr ikke at jeg legger meg til å gråte i fosterstilling om det skulle vise seg at jeg aldri kommer til å få det. Det betyr heller ikke at noe forandrer seg om jeg ikke skulle få det.
Så la oss være helt enige om en ting her: Det aller, aller viktigste er at barnet er friskt og velskapt. Det er ingen som har sagt noe annet, og jeg tviler sterkt på at det finnes mennesker som mener noe annet.
Nå som det er ute av verden: Det er tabulagt å ønske seg et kjønn. Likevel, noen raske googlesøk viser at flere forskere og psykologer mener at dette egentlig er et ganske vanlig fenomen. Det er bare noe vi velger å ikke snakke høyt om.
Så når noen bryter denne stillheten så skal det krisemaksimeres, og jeg fatter egentlig ikke hvorfor. Jeg ønsker meg en jentebaby, og får jeg ikke det, så får jeg ikke det. Da lever jeg lykkelig som guttemamma, og ingenting forandres.
Når jeg ble gravid i fjor tenkte jeg helt ærlig aldri over hvilket kjønn jeg ønsket meg. Jeg hadde så ufattelig mye å tenke på fra før av, at det fikk aldri noen plass i tankene mine. Dessuten var det ikke viktig for meg. Det er ikke slik at det er superviktig for meg nå heller, men nå som jeg har fått en nydelig liten gutt hadde det jo vært veldig fint å få en lillesøster!
Og selvfølgelig, jeg elsker alle barna mine uavhengig av kjønn. Det er ikke snakk om å like eller elske noen mindre her, det er rett og slett bare snakk om et ønske.
Det betyr altså bare at jeg ønsker meg. Og et ønske, det er ikke et krav. Det trenger ikke oppfylles, og det MÅ ikke skje. Det er nettopp bare det: Et ønske.
Hva er egentlig så ille med å ønske seg?