Da kan jeg i dag meddele at jeg har fått nytt bloggnavn, og avsløre at mitt nye bloggnavn blir Jessicaenerberg. Fra nå av blogger jeg altså under mitt eget navn! Tenk på det. Litt blandede følelser her, men aller mest en god magefølelse. Det var faktisk også dere som følger meg på Instagram som fikk bestemme det nye bloggnavnet mitt, og selv om det var nokså jevnt mellom alternativene, så det synes jeg var skikkelig fint at dere har vært med å bestemme. Det er jo tross alt dere som klikker der inn her hver dag! Nytt forsidebilde kommer forresten snarest, tar litt tid med all omleggingen på alle sosiale medier + sånt småtteri som ny mailadresse, forsidebilder osv.
Jeg var hjemme fra skolen i halv ett tiden i dag, etter halv skoledag som var tungt nok i seg selv etter en natt med lite søvn. Sånn er det jo noen ganger når man er småbarnsforeldre, men kjenner derfor at det skal bli ekstra godt å få vinterferie fra skolen i morgen. Og ikke minst så kjenner jeg veldig på at jeg er glad Fredrik og jeg er sammen om hverdagene, nettene, ja, alt egentlig – spesielt når ting kanskje er litt tyngre enn ellers, slitsomme netter og den slags. Man blir jo ikke mindre trøtt dagen etterpå av å være to, men da er man i hvert fall sammen om å være trøtte og slitne, og så kan man tillate seg å klage litt til hverandre. For er det ikke egentlig det klaging er, et ønske om bedring eller at ting skal føles lettere?
Jeg skal i hvert fall virkelig nyte vinterferien til det fulle, og bruke en del tid på skolearbeid, siden vi har en del vurderinger på skolen når jeg kommer tilbake på skolen igjen etter ferien. Når februar er over er det tross alt straks vår, og da går det rimelig fort til vi er i juni. Snakker av erfaring her!
Ellers har jeg et nytt debattinnlegg, eller hva enn jeg skal kalle det, ute på Aftenposten.no nå! De leste noe av det jeg hadde skrevet om pillene som alle bloggere selger og hva jeg synes om det, og ønsket at jeg skulle skrive om det og sende det inn til dem. Veldig gøy! Så det er ute i dag – men usikker på om det er med i papirutgaven, tror det bare er på nett. Du finner det i hvert fall HER dersom du har lyst til å få det med deg.
Håper dere har en fin start på den nye uken, så snakkes vi snart igjen!
De siste årene har vi i økende grad sett flere kritiske røster til bransjen jeg selv er en del av. Det har spesielt vært mye fokus på ihjelsponsede “Insta-mums”, og flere store profiler har i løpet av de seneste årene satt både disse samt mammabloggere på dagsordenen. Og jeg tror faktisk vi trenger det.
På tross av at jeg ofte nikker anerkjennende gjennom kronikker om dette temaet, som ofte skriker høyt om hvor galt det er med ihjelsponsede mammabloggere og instagram-mammaer, kan man på en side spørre seg selv om vi ikke alle ville ha takket ja til sponsede barneprodukter i form av vogner, garderobe eller babyseng – fordi det utvilsomt er en økonomisk kostbar affære å få barn. For det er det jo! Personlig har jeg aldri takket ja til noe særlig spons i det hele tatt – men klarer jeg å forstå at det er fristende? Absolutt! Men nå er det ikke selve sponsingen som er kjernen av problemet her, men det at mange bloggere og såkalte “Insta-mums” flittig viser frem sine barn i sponsede omstendigheter og sponsede klær – for å reklamere for ulike kjeder og merker.
Tror jeg foreldre, mammabloggere, og andre store foreldre-profiler på sosiale medier sitter og gnir seg i hendene når de får tilbud om spons de kan tjene på – og tenker med seg selv hjemme i stua at NÅ, dere, skal det jammen meg endelig tjenes litt på barna vi har fått? På absolutt ingen måte.
Kall meg naiv – men jeg tror ikke det finnes veldig mange mennesker som systematisk og kynisk utnytter sine egne avkom for noen ekstra kroner i kassen. Betyr det at jeg mener at spons i hue og ræva er etisk riktig når barn blir brukt som reklameplakater? Nei, på ingen måte.
Rett skal være rett: Og det må nevnes at jeg for 3 år siden gjennomgikk et kommersielt samarbeid hvor det ene barnet mitt vært involvert – det var for øvrig ingenting annonsøren krevde at jeg skulle gjøre – men som jeg gjorde på eget initiativ. Jeg tenkte ikke noe over problematikken i å gjøre det – derfor er jeg glad for denne debatten har kommet opp og frem nå, slik at det kanskje enda flere blir bevisste. Jeg tror det er lett å havne litt i fella med å ta i mot alt av spons og at man kan tenke at å legge ut et bilde på sosiale medier i gjengjeld ikke er noe å ta på vei for – spesielt om man er ny i influencer-bransjen. Med det sagt: Å takke ja til et slikt kommersielle samarbeid er virkelig ikke noe jeg ville gjort igjen. Når jeg ser det i etterpåklokskapens lys er det faktisk noe jeg vil si at jeg ikke en gang synes er greit!
De gangene jeg har fått spørsmål om å gjøre et betalt oppdrag med sponsede barneklær, barnemøbler, you name it, i ettertid, hvorpå annonsør krever at jeg bruker barna mine i kampanjen – så takker jeg enkelt og greit bare nei. Det har jeg gjort flere ganger, og jeg ønsker absolutt ingen kred for det.
Jeg tror det er viktig å skille mellom hva man selv synes er innafor, og hva som barnet eller barna dine synes er innafor når de en gang vokser opp. Jeg sier gjerne rett ut helt ærlig at det ikke ville gjort meg noe som helst om mamma la ut bilde av meg i en sponset barnevogn og la ut det da jeg en gang var liten for å få en gratis vogn. Ei heller om hun hadde fått sponsede barnemøbler til rommet mitt, og la ut noen bilder i bytte mot det på sin egen blogg, den gang da jeg var liten. Men jeg kan ikke si det samme om barna mine, for de ikke er meg. De er egne individer, og jeg kan ikke garantere at de har samme tanker og meninger som jeg har.
Enkelte av mammabloggerne som har blitt dratt frem som de verste eksemplene i saker som rører ved spons og “insta-mums” og som bruker mange bilder av barna sine i kampanjer hvor de for eksempel skal fronte barnevogner, svarer kritikken med at de ønsker å dele tips og råd til feks barneutstyr fordi de hadde satt pris på denne informasjonen selv. Jeg sier ikke at jeg ikke klarer å tro på at bloggere som fronter en spesielt barnevogn virkelig har skrevet et ektefølt reklameinnlegg og virkelig mener at den aktuelle vognen er det beste tipset de kan gi følgerne sine. For jeg vet at når man har en stor blogg, kan man i stor grad velge og vrake når det kommer til annonsører – det også når det gjelder aktører som selger barnevogner. Det jeg ikke forstår, er hva som er så vanskelig med å ikke inkludere barnet sitt i annonsen. Skal du markedsføre ting, i dette tilfellet en barnevogn – kan du da vitterlig gjøre det minst like bra uten et sovende barn i den!
«Å bli gravid når man er en stor profilert person på sosiale medier, er som å bli kommersielt gjenfødt» antydet Morten Hegseth i et debattinnlegg om temaet, som gikk som en farsott på nett for et par år siden. Han har helt rett – for å få barn, og det påfølgende familielivet, fenger og skaper interesse av den grunn at det er noe som angår mange av oss. Noe annet som også angår mange av oss, er spørsmålet om det er etisk riktig at barn skal være med på å reklamere for ting på vegne av foreldrene sine på sosiale medier – før de i det hele tatt er i stand til å forstå hva ordet reklame betyr.
Mitt aller første forsidebilde på Mammasom16 ♥ (Ville aldri publisert et nytt bilde av sønnen min, men siden han nå er ugjenkjennelig fra han var en bitteliten baby så tok jeg med bildet for litt mimring for de som har fulgt meg såpass lenge)
Nå er det snart nøyaktig 5 år siden jeg publiserte et av de første blogginnleggene mine i en fase hvor jeg skulle begynne å blogge fast. Jeg bodde alene med Fredrik i en kjempefin, sånn middels stor leilighet i Bøkelia i Larvik. Jeg var over 30 uker på vei med vårt første barn, 16 år, og nøt dagene hjemme med å innrede babyrom, stue og eget soverom til Fredrik og meg, mens Fredrik gikk på videregående. Når jeg tenker tilbake den dag i dag, med to barn som herjer rundt meg, er det fjernt å tenke på at det kun var Fredrik og jeg en gang. Skikkelig fjernt!
En nokså sen kveld satt jeg og så på tv, før jeg plutselig bare kjente at jeg måtte skrive noe. Så da lå jeg der da, på den svære babymagen min i sengen i leiligheten vår, hvor jeg skrev på pcen og publiserte det første av mine blogginnlegg som tok skikkelig av. Med tok av, mener jeg at ekstremt mange mennesker leste det. Plutselig var jeg på bloggtopplistene, og resten er historie.
Og om jeg aldri hadde skrevet det innlegget, fått den følelsen av at nå, akkurat nå, må jeg skrive dette – så er det tvilsomt at jeg ville ha sittet her i dag. Kanskje ville jeg aldri fortsatt å blogge? Kanskje ville jeg gått andre veier, og endt opp med å få et helt annet liv?
For det er når man ser sånn på det at man forstår at små valg, selv de som kanskje slår deg som bittesmå i det du står i det, kan være med på å endre livet ditt for alltid. Det er i grunn ganske skummelt når man tenker for mye på det.
Hadde jeg ikke startet bloggen min, vet jeg at livet mitt hadde sett helt annerledes ut. På bloggen har jeg delt mye, men samtidig har jeg alltid holdt fast ved privatlivet mitt. Leserne har vært med på graviditeter, keisersnitt, og virkeligheten rundt det å få to tette barn. Et ønske om å motbevise, kolikkbarn, flytting, bursdagsfeiringer, ferier, hverdagen, et kjæresteforhold som har hatt sine nedturer (og oppturer♥), debattinnlegg, store gleder og åpenhet. Noen ganger har jeg driti meg ut og måtte legge meg flat, andre ganger har jeg truffet en nerve.
Jeg har tatt en vanskelig avgjørelse om å bytte bloggnavn, som kommer til å tre i kraft i løpet av den kommende uken. Uansett om du fortsetter å klikke deg inn via Mammasom16.blogg.no så vil du bli videresendt til min nye bloggadresse, så selve navnet er egentlig den eneste endringen. Men det ligger så mange fantastiske minner i det bloggnavnet, og “Mammasom16” kommer for alltid til å ha vært noe som har betydd utrolig mye for meg. Merker at jeg nesten vil gråte av å tenke på det, fordi det tross alt har vært hverdagen min i 5 år. Ikke minst alt jeg har jobbet for disse årene, ved å gjøre merkenavnet mitt kjent.
Så tusen hjertelig takk for følget de siste årene på min mammablogg. Jeg blir helt varm i hjertet av å tenke på alle dere faste lesere som har fulgt meg over så lang tid. Det har betydd ekstremt mye for meg, og jeg håper dere vil bli med på veien videre♥
Men nå er bloggkarrieren min som Mammasom16 kommet til veis ende. Om jeg tenker på de siste årene, hvor mye støtte jeg har mottatt, og at bloggnavnet mitt ikke skal være Mammasom16 lenger fremover, så er det helt rart. Men jeg tror på at når man lukker en dør så åpnes det en annen, og jeg tror, nei, jeg vet, at tiden er inne for det.
FACEBOOK HER — INSTAGRAM HER — SNAPCHAT: MAMMASOM16
I dag har jeg fått veldig mange meldinger fra dere lesere på Snapchat om ting som skrives om meg på appen Jodel. Generelt orker jeg ikke å forholde meg til det når jeg får slike meldinger, enten om det er ting folk har sett på Jodel eller ei, men i dag var det faktisk noe litt interessant som jeg tenkte jeg kunne ta opp: Nemlig hvorfor jeg har valgt meg ut akkurat det å studere juss eller til å bli psykolog. Skulle jeg lagd et eget blogginnlegg for hver gang jeg hadde fått høre noe uhyggelig om meg selv, så tror jeg faktisk ikke jeg ville gjort annet. Så det er åpenbart ikke tilfelle, men enkelte ting stikker litt hardere enn andre, så derfor vil jeg heller snu litt på hva som blir skrevet og gjøre det om til et blogginnlegg som svarer ordentlig på hvorfor jeg har valgt meg ut akkurat disse to yrkene som aktuelle. Det kan jo faktisk kanskje være interessant for dere som leser bloggen til vanlig også, håper jeg!
Anonym på Jodel skriver “Mistenker at Mammasom16 er en av de jentene på VGS som sier de vil bli advokat eller psykolog bare fordi de tror det er status, men egentlig ikke aner hva det innebærer”
Da jeg var omkring 9 eller 10 år gammel så hendte det noe i livet mitt som forandret veldig mye. Jeg var med på et lynnedslag på ekstremt nært hold.
Det er sjeldent jeg prater om hva som skjedde, og det med god grunn. Jeg tror jeg har fortrengt mye av det, og det har vært veldig godt for meg å bare “glemme” det, selv om det selvsagt aldri har blitt helt glemt. Jeg husker for det meste bare gråt, skrik, og kaos.
Relativt fort kom jeg meg på sykehus, skjelven og fryktelig redd. Jeg hadde heldigvis ikke blitt skadet. Det ble jeg fortalt. Og fysisk ble jeg heldigvis ikke skadet, men skadene kom omsider psykisk.
Kort fortalt fikk jeg en ekstrem form for dødsangst som på mange måter ødela livet mitt i denne perioden.
Det er veldig vanskelig å forklare hvordan det er å være psykisk syk til noen som aldri har vært det. Det tenker jeg er en desto større grunn til å ha respekt og medfølelse for noen som lever med psykiske sykdommer.
Teoretisk sett levde jeg jo på denne tiden, men jeg gjorde egentlig ikke det. Jeg var bare våken.
Det var utmattende og forferdelig. Det å bare være et lite barn oppe i det hele gjorde ting vanskeligere. Jeg hadde aldri hørt om å være psykisk syk. Jeg trodde jeg var helt alene. På et tidspunkt trodde jeg heller ikke at jeg noen gang kunne bli frisk og det ødela meg.
Da jeg var veldig psyk, lovde meg selv å aldri, aldri glemme å sette pris på det å være frisk om jeg noen gang skulle klare å bli helt frisk. Jeg er til dags dato helt overbevist om at psykologen min og den fantastiske jobben hun gjorde, er grunnen til jeg ble frisk. At hun presset meg, turte å stille de vanskelige spørsmålene, og gjorde alt for at jeg skulle åpne meg slik at hun kunne ta de tøffene samtalene med meg og hjelpe meg. Å vite at man som et barn på 10 år bare har lyst til å dø fordi man ikke orker å leve på den måten man lever lenger.. Nei, jeg vet ikke hvordan jeg skal si det en gang. Hun var den som reddet meg, det er jeg i hvert fall helt sikker på.
Da jeg var blitt frisk, ble det grunnen til at jeg ønsket å bli psykolog. Det ble min motivasjon: At hvis jeg kunne redde noen slik hun hadde reddet meg, så var det det jeg ønsket å gjøre. Å hjelpe andre som er i vanskeligstilte situasjoner, kanskje til og med som ikke ser noe håp ♥
Jeg har ikke gått helt bort i fra det å bli psykolog bare fordi jeg også har nevnt at jeg også gjerne kunne tenkt meg å studere til å bli jurist. Men karaktersnittet (selv for meg som så og si utelukkende har toppkarakterer) gjør det nesten umulig for meg å komme inn. Per dags dato har psykolog profesjonsstudiet en grense på 66 karakterpoeng for meg som får studiekompetanse via 23/5-regelen. Et karaktersnitt tilsvarende 6,6. Etter at jeg går ut fra VGS, har jeg regnet meg til at jeg får litt over 6,0 i snitt med alderspoeng, gitt at jeg klarer alle målene jeg har satt meg karaktermessig (noe jeg har tro på at jeg vil klare).
Motivasjonen og det helt grunnleggende i at jeg ønsker en jobb hvor jeg kan bruke kompetansen fra studiene til å hjelpe mennesker i vanskeligstilte situasjoner, går jeg på ingen måte bort i fra med et ønske om å studere rettsvitenskap. Det handler om at man kan følge drømmene sine, men samtidig må man også kunne være realistisk. Med to barn, hus, hjem, samboer.. Jeg vet med meg selv at det er ganske så umulig for meg å få 6,6 i karaktersnitt. Og hvem kan egentlig klandre meg for det? Klarer jeg å få litt over 6,0 med alderspoeng er jeg stolt og fornøyd med det. Rettsvitenskap ser for meg også ut som et svært interessant studie, og prøv ikke å undervurdere meg med å fortelle meg at jeg “ikke aner hva det innebærer” – men en ekspert er ingen i det de ønsker å studere, da ville vi vel strengt talt ikke trengt studiene i første omgang, heller.
Motivasjonen min for yrkesvalg har ingenting med status å gjøre, men det å kunne hjelpe andre med den kunnskapen og kompetansen jeg får. Da jeg skulle velge noe annet enn psykolog, ble jurist et naturlig valg for meg. Fordi jeg tror at jeg kan gjøre en god jobb, med egne personlige egenskaper, karaktersnittet mitt og en stå på vilje som absolutt ingen kan ta fra meg.
Jeg tar mer enn gjerne til meg kritikk som går på bloggens innhold, overskrifter, ja, kanskje til og med at jeg burde skrevet dette blogginnlegget tidligere enn nå. Men kritikk som går på yrkesvalg, og spekulasjoner om at det handler om status? Jeg lener meg tilbake i sofaen og trøster meg med at jeg hadde jeg ikke begynt på skolen, eller ikke ønsket å ta høyere utdanning, så ville jeg fått kritikk for det også. Så det blir litt sånn “damned if you do, damned if you don’t” og selv om det kan føles sårt og ganske urettferdig, er det noe som hører med når man velger å blogge offentlig.
