Om oss! Nå er det en stund siden jeg har hatt et slikt innlegg her inne, så denne gangen tenkte jeg å gjøre det litt annerledes ved å dele ting dere ikke visste som er litt mer generelt!
1. Leo har en favorittbamse, og den heter pusen! Hver gang vi rekker han den skal han kose og holde den, han smelter oss helt. Pusen får også alltid smake både melk, frokost og middag av Leo – Og han putter gjerne ansiktet til pusen oppe i sin egen mat for at han skal “smake” på den! Haha, skjønningen!
2. Vi bor i et veldig gammelt hus som mest sannsynlig ble bygd i 1884! Så selv om det er helt nyoppusset innvendig, har det nok mye historie. Kjelleren vår kaller Fredrik og jeg for “morder-kjelleren” bare på tull siden den er som tatt ut av en skrekkfilm. Jeg går aldri ned dit og har ikke planer om å gjøre det heller.
3. … Og selv om vi trives helt fantastisk godt her i leiligheten, så har det skjedd at jeg periodevis har våknet en del på natten. For det meste er det nok bare det faktum at jeg har sett ALT for mange skrekkfilmer og at jeg skremmer meg selv en del, men for noen måneder siden våknet jeg klokken tre og verandadøren sto på vidt gap ute i stuen. Men jeg er ikke husredd og kjenner at jeg er blitt så glad i leiligheten vår.
4.Vi drømmer om å få et kjæledyr! En katt, gjerne en omplassert katt som kanskje ikke fikk en så fin start på livet, slik at vi i hvert fall kan gi katten et godt liv og et godt hjem. Han har vi lyst til å kalle Lunsj! Den drømmen SKAL gå i oppfyllelse en dag.
5. Dette har nok noen av dere oppdaget allerede, men jaja: Her hjemme har vi en ganske gammeldags arbeidsfordeling. Jeg lager all maten, og står for mesteparten av det som skal gjøres her hjemme. Alt fra handling til husarbeid. Jeg liker å ha ting gjort på min måte, og da er det bedre sånn! Noen vil vel kanskje reagerer litt på det, men for oss fungerer det best slik og da kommer vi til å fortsette med det!
Har du hatt lyst til å slå opp med kjæresten din før?
– Om jeg har hatt lyst til å gå fra Fredrik? Ja, det tror jeg nok. Det samme har sikkert han også. Men ikke sånn dønn seriøst og at jeg virkelig har ment at jeg har hatt lyst til det, bare sånn i øyeblikk hvor vi har hatt det veldig tøft sammen. Vi vil jo begge være sammen, men selvfølgelig har vi hatt stunder hvor ting har føltes umulig. Det blir litt som med en kommentar jeg fikk med en gang Leo var født her på bloggen. På den sto det “Det er vanlig å ville ha lyst til å hive ungen din ut av vinduet i dine verste, mest frustrerte øyeblikk” Forskjellen er bare at du ikke gjør det – Selvfølgelig!
Det samme gjelder egentlig med kjæresteforhold. Det er lov å bli så sint eller lei deg at du bare vil kaste vedkommende ut av vinduet, men det er OK – så lenge du ikke gjør det. Vi har for lengst skjønt at det ikke nytter å hoppe fra kjæreste til kjæreste, fordi problemer oppstår. Problemer og krangler vil oppstå på veien uansett hvilket forhold du er i, og hvis du gir opp hver gang kan du jo faktisk aldri ha et langvarig forhold.
Så for å avslutte og konkludere: Ja, jeg har hatt lyst og det har garantert han også – Men alle har svake øyeblikk og tøffe stunder i forholdene sine. “Over all” har vi det veldig bra sammen og det har kanskje skjedd et par ganger at jeg har tenkt “Nei, fy søren! NÅ er det nok” og så kommer fornuften sigende inn når man har fått roet følelsene sine litt! Jeg tenker at det er lurt å være åpen om at kjæresteforhold ikke er perfekte, man møter på utfodringer, men det gjør absolutt alle. Det handler til syvende og sist om hvordan man velger å håndtere de utfordringene som kommer.
Synes du det er rart at folk beskylder deg for å lyve om prevensjonbruk, siden du ble gravid på minipillen og p-piller?
Både ja og nei. Jeg synes det er rart i den forstand at jeg aldri har gitt noen av leserne mine grunn til å tro at jeg skulle lyve, men samtidig ser jeg jo selv at det kan være vanskelig å tro på når det skjer to ganger etter hverandre. Eller, på en måte gir det jo mening – For da tar ikke kroppen min i mot pilleprevensjon og det er jo sånn sett greit å vite til senere – Men jeg får egentlig ikke gjort annet enn å fortelle dere sannheten. Jeg har alltid vært ærlig og åpen i bloggen min, og hadde jeg slurvet med prevensjonen kan dere være trygg på at jeg hadde vært ærlig om det. Jeg står for det jeg gjør og det føler jeg at jeg har fått bevist det siste året som blogger.
Fredrik, familien, venner og jeg vet at jeg gikk på prevensjon, og når alt kommer til alt er det egentlig det som teller. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal få bevist at jeg har brukt prevensjon på andre måter – for det holder jo tydeligvis ikke å si at jeg har brukt prevensjon. Da har jo alle kritikere tydeligvis bestemt seg for at det er løgn, så det er jo ikke rart jeg føler meg litt hjelpeløs her da når både samboeren min og vi rundt oss, legen min inkludert, vet jeg snakker sant.
Er du alltid ærlig på bloggen din? Forteller du alt?
– Hvis jeg begynner å fortelle om noe på bloggen forteller jeg alltid hele sannheten, ja. Men jeg har aldri og kommer aldri til å dele absolutt alt jeg har opplevd tidligere i livet mitt og ting jeg ellers føler er for personlig. Uansett hvor mange lesere jeg ville fått for å skrive om enkelte hendelser. Det er viktig for meg å verne om privatlivet mitt, og det er selvfølgelig mye dere ikke vet om og som ikke egner seg offentlig. Men likevel er jeg alltid åpen og ærlig om det jeg skriver om her inne, og det er ekstremt viktig for meg!
Synes du helt ærlig at du fortjener plassen din på topplistene?
– Ja, det gjør jeg. Noen dager er kanskje ikke bildene mine helt perfekte og feilfrie, og andre dager kan bli så hektiske at jeg ikke rekker å poste alt jeg tenker at jeg skulle postet – Men alt i alt føler jeg at jeg er en annerledes mammablogg og at jeg fortjener plassen jeg har jobbet meg til å få. Jeg er selvfølgelig kjempe takknemlig for leserne mine som har gjort alt dette mulig for meg!
Kan du si en ting leserne dine ikke vet om deg?
– Jeg har vurdert å slutte og blogge opp til flere ganger. Seriøst vurdert det, ikke bare tenkt tanken. Bloggen er veldig krevende og ofte tenker jeg at jeg ville sluppet unna mye tyn dersom jeg la ned bloggen. Men samtidig vet jeg ikke om jeg ville klart det, og jeg har vel egentlig kommet frem til at jeg ikke er klar for å gi slipp på den enda! ♥
Det følger jo en del negativt med å ha en offentlig blogg. Men nå synes jeg fordelene veier tyngst, jeg elsker å skrive, og da kommer jeg til å fortsette helt til den dagen det ikke føles riktig mer.
Jeg skal ikke legge skjul på at Fredrik og jeg til tider har hatt det tøft i forholdet som foreldre, uten at jeg behøver å gå nærmere inn på det. Men samtidig, så er vi også ganske sikre på at hadde det ikke vært for Leo, så hadde vi nok ikke vært kjærester den dag i dag. Altså, hadde vi ikke hatt barn. Det er ikke fordi vi holder sammen ene og alene på grunn av Leo, men fordi Leo har gjort at vi har en nærmere tilknytning til hverandre, og at vi vet vi strekker oss langt fordi vi ønsker å holde sammen.
Det er vanskelig å være foreldre og ungdomskjærester på samme tid. Av og til er det lett å glemme at vi er 17 og 19 år gamle. I starten når vi fikk Leo ville vi ta alt av ansvar selv, og vi hadde ikke avlastning. Nada. Etter hvert forsto vi at det var utrolig viktig for at vi fortsatt skulle føle at vi var kjærester, og at vi skulle se på hverandre som oss to av og til også, og ikke bare som “mamma” og “pappa”. Vi har ikke mer avlastning enn andre godt voksne foreldre nå, men når vi har det utnytter vi tiden med å se film, serier, lage en god middag sammen, og andre kjæreste-ting som gjør at vi føler at vi er kjærester også.
Og da føler vi oss bare som to vanlige tenåringer. Bare at vi har en herlig liten sønn som kommer hjem til oss litt senere ♥
For bare noen måneder siden så det ut til at jeg måtte flytte vekk fra livet jeg kjenner nå, og at forholdet til den som betyr aller mest for meg var over for godt.
Det så ut til at det var en stor, fatal endring som skulle skje i livet mitt. Jeg skulle bli alenemor. Det jeg hadde blitt fortalt hele tiden at garantert kom til å skje meg, det skulle plutselig skje. På ekte.
Jeg skal ikke nekte for det, for jeg var knust. Fredrik og jeg har aldri snakket så mye som vi gjorde i perioden etterpå.
Etterhvert, etter mange vonde uker, dager, til og med måneder – så det ut til at ting skulle løse seg. Sakte men sikkert. Det var opp og ned, men vi fant ut omkring nyttår at vi var alt for glade i hverandre. Det var på ingen måte slik at vi våknet opp en dag og plutselig innså det, men det skjedde gradvis. Vi skjønte at det var ikke rett allikevel å gå fra hverandre. Det var faktisk ikke i nærheten av rett lenger, for noen av oss.
Det høres kanskje skikkelig kleint og klisje ut, men noen gang skjønner man ikke hva man har før man mister det. Noen ganger må man kanskje være på et skikkelig mørkt og jævlig sted for å klare å se lyset. Jeg tror vi forsto da hvor avhengig vi var (er) av hverandre og hvor mye glede vi hadde i hverandre og sønnen vår. Tross krangling om oppvask, husarbeid, og slitsomme våkenetter.
Tross grums i fortiden og feiltrinn.
Fredrik var ikke klar for at jeg delte dette med dere så tidlig enda, og for å være helt ærlig er jeg veldig glad for at han ikke var det. For at vi fikk denne tiden til å løse opp absolutt alt og for å bli fullstendig sikre på at å satse på en fremtid sammen var så nært 100% riktig som det kunne bli.
Vår største glede.
Selvfølgelig kan forholdet vårt ta slutt igjen en gang. Det er ikke akkurat til å stikke under en stol. Ting kan alltid skje uforutsett, det er en del av livet. Men jeg kommer ikke til å sitte å tenke “Hva hvis” eller “hva om” resten av svangerskapet. Eller resten av fremtiden eller, for så vidt. Jeg vil ikke tenke slik. Skal jeg alltid bekymre meg og være urolig for at det kan bli slutt – istedenfor å faktisk nyte at det ikke er det?
Det blir som det blir, fremtiden blir som den blir, og akkurat nå føles det så forbanna rett.
Tenkte bare å dele denne lille nyheten med dere for å unngå spørsmål og spekulasjoner 🙂 I dag har Fredrik og jeg valgt å gå ut med at vi er kjærester igjen. Det har vært stille på denne fronten en god stund, og det med god grunn. De siste 6 månedene siden bruddet har vært noen av de tøffeste månedene i livet mitt, og jeg er evig takknemlig for at alt har ordnet seg og for at Fredrik og jeg kom oss ut av alt sammen, med hverandre i behold.
Jeg har opplevd mye motstand etter jeg i starten var åpen om bruddet, men som dere vet lar jeg meg ikke knekke så lett. Selv om det ikke akkurat har vært veldig oppløftende å lese stygge spekulasjoner om at dette har vært et PR stunt. Det har vært skikkelig vondt for meg, og det at noen bare i det hele kan vurdere å tenke at dette har vært et PR stunt gjør meg direkte uvel og kvalm. Da skulle dere ha vært her i tøffe stunder og sett meg inn i øynene når jeg har grått.
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt fortalt av de som har hørt hele historien rundt bruddet at de tror vi er et fåtall som kom oss gjennom dette sammen. Jeg kan med hånden på hjertet si at forholdet vårt nå er bedre enn tidligere. Vi kommuniserer på en helt annen måte, vi er mer åpne enn tidligere og har lært mye om hverandre og hvordan vi bør håndtere ulike situasjoner som kan oppstå. Og vi har måtte lære det på den harde måten. Vi har jobbet beinhardt for å få dette til å gå, og endelig kan jeg dele nyheten: Fredrik og jeg er kjærester. Og vi håper for Guds skyld at det forblir slik i lang, lang tid fremover.
1. Selv om vi oftest kaller Leo for ja, Leo! – Så pleier vi faktisk stort sett også å kalle ham Leogull. “Har Leogull sovnet nå?” Eller “Se så flink Leogull er nå!” går det mye i. Haha!
2. Fredrik og jeg har kjent hverandre i mange år. Og ja, jeg sier mange – fordi jeg ikke er så gammel selv. Vi begynte smått å bli kjent i 2012, og det er jo 4 år siden nå. Så fort tiden har gått! Når jeg “bare” er 17 år så blir det jo en stor andel av livet mitt, sånn egentlig. Men hadde jeg vært 40 hadde det naturligvis ikke vært like lenge for meg, siden 4 år da ville vært en del kortere tid i forhold til hvor lenge jeg selv hadde levd.
3. Fredrik er egentlig ganske sjenert av seg, mot mennesker han ikke har møtt. En motsetning fra meg, altså. Hehe! Kan være noe av grunnen til hvorfor han synes det er så skummelt å skrive på bloggen, og helst vil at jeg skal se over ti tusen ganger for at han skal være forsikret om at han ikke har skrevet noe “Galt”
4. Vi har veldig mye humor i hverdagen vår. Vi ler sammen til vi gråter og det mest fantastiske er når vi kan le lenge sammen med Leo i tillegg. Da føler jeg bare at jeg har vunnet i livets lotteri, og det har jeg nok også.
5. Vi er utrolig glade for at vi ikke flyttet fra hverandre i høst når alt gikk galt. Selv om det har krevd ekstremt mye av oss har vi lært mye om hverandre, om kommunikasjon, og hvordan vi skal håndtere diverse situasjoner som kan oppstå i fremtiden. Jeg skriver fremtiden fordi jeg håper og tror at vi har en fin fremtid sammen i møte, men man vet jo aldri! Livet har ingen garantier, men vi skal gjøre alt vi kan for å ha familien vår samlet i fremtiden. Jeg er stolt av oss.
Lagde like gjerne et slikt innlegg om Fredrik og meg denne gangen, dere liker jo disse innleggene så godt ser jeg! God klem!
Klarer selvfølgelig ikke å dy meg ved å blogge litt i dag… Blir helt avhengig av å oppdatere, men siden jeg har sovet en del nå de siste timene føles det OK å skrive litt igjen. Verdens beste Fredrik tok seg bryet med å oppdatere dere i dag, og jeg ble så glad. Han vet hvor mye bloggen betyr for meg og jeg er så glad for at han hjelper meg når jeg er litt i knipe.
Vi har spist pizza fra dominos i dag. Den smakte egentlig bare papp og salsa, så det ble definitivt siste gang. Etter hvert fikk jeg så lyst på creme brulee at jeg løp på Statoil for å kjøpe en pakke med iskrem som smakte det, og Fredrik synes ikke akkurat at det var en dårlig ting – han er nemlig ekstremt glad i iskrem. Herregud, det er farlig å bo så nærme Statoil altså! Når vi bodde på hybelen for snart to år siden var nærmeste nabo matbutikken Meny, så der gikk det et par kroner om dagen.. For å si det sånn.
Uansett, jeg tenkte å dele en del bilder med dere som jeg ikke har vist tidligere! Har så mye på telefonen min nå at det er helt spekkfullt, og tenkte dessuten at det var koselig å dele litt bilder med dere nå. Jeg føler meg så heldig som har verdens beste familie som støttespiller hele veien.
Nå er vi på bedringens vei… Haha, nei, hvem er det jeg prøver å lure her!
Men vi gjør det aller beste ut av det og prøver å se på det positive, for det er alltid noe positivt uansett hvor mørkt ting ser ut (Ikke at det at vi er syke er så innmari mørkt, men dere skjønner sikkert hva jeg mener) Så Leo har fått masse pappatid i dag, og Fredrik elsker jo å være hjemme og tilbringe ekstra kosetid med Leo. Det samme gjør åpenbart Leo! Han ler og koser seg sånn sammen med pappaen sin, og det gleder meg. Har tross omstendighetene faktisk vært en veldig god dag. Uansett om vi er syke eller ikke, så er vi overhodet ikke vant til å tilbringe tiden på dagen sammen som en familie, og det har vært supert!
Når jeg ser Leo ligge trygt og godt å sove på pappaen sin sitt bryst, så klarer jeg ikke å la være å tenke på de babyene der ute som har en far som ikke vil ha kontakt med dem. Fredrik sa det så fint en gang "Jeg kan virkelig ikke fatte hvorfor noen vil gå glipp av å se barna sine vokse opp, eller hvordan noen kan føle at det er greit"
Jeg sitter og slapper av. Det er sent. Jeg er sliten etter en lang dag med en del trening og alt annet som hører med å være hjemmeværende mamma. Jeg tenker på alt fra hva vi skal ha til middag i morgen, til om jeg egentlig har vasket den genseren som Fredrik spurte om jeg hadde, og som jeg helt påståelig sa at jeg definitivt hadde gjort. Jeg tenker på at jeg egentlig skulle gjort både det ene og det andre, men prøver å ikke la det stresse meg når det likevel er så sent uansett at jeg kan ta det i morgen. Det hjelper selvfølgelig ikke på stress-følselsen av at jeg skulle gjort det for lenge siden – men litt hjelper det. Litt.
Jeg legger meg ned og scroller på facebook. Ser alle som er så glade og lykkelige, og kjenner litt på følelsen av dårlig samvittighet fordi jeg ikke er kjempe-super-lykkelig hele tiden. Jeg vurderer et sekund å gå i seng, – rett før jeg kommer på at jeg ikke kan det, Leo er jo våken og Fredrik skal på jobb i morgen og kan i hvert fall ikke ha ansvar for han da. Jeg tenker igjen på klesvasken jeg skulle ha hengt opp to timer tidligere, og kommer på at jeg ikke har funnet igjen favorittleken til Leo. Den jævla samvittigheten, ass.
I enden av rommet hører jeg “Skal vi vinke til mamma?” i typen hviske-stemme, trolig har noen visse glemt at jeg hører fryktelig godt. Jeg snur meg mot enden av rommet og der sitter de og vinker til meg. Leo inkludert.
Det er plutselig ikke så jævlig å ikke ha hengt opp den klesvasken lenger, for å si det sånn.
