Oktober har alltid føles så fjernt siden jeg fant ut at termindatoen landet på denne måneden. Så langt borte, på en måte. I dag er det 1 oktober og jeg kan si at det føles fantastisk at vi endelig er kommet hit. Min terminmåned!
Det er så vanvittig varmt her i den fine byen vår at man skulle aldri i verden trodd at det var oktober alt! Jeg kan gå i kjoler ute med bare en tynn strømpebukse, og jeg tar meg ofte i å måtte sette opp vinduene når vi er hjemme og tilbringer tid inne. Nå er det faktisk helt greit at det blir skikkelig høst snart, altså! Det har jo vært varmt ute i evigheter nå. Gode, varme skjerf, ull, oransje blader på trærne ute. Vi har fått høre det så mye siden vi gikk ut med at terminen min er i oktober – At dette er en så utrolig fin tid på året å få barn, og nå som vi er kommet til oktober må jeg bare si meg fullstendig enig. Jeg husker at det føles som det perfekte tidspunktet å få barn på når vi fikk Leo tidlig våren 2015, men høsten er jo absolutt minst like fin!
Jeg har ligget med maserier i hele natt når vi gikk inn i den nye måneden vi har ventet så lenge på, så den kunne jo med fordel ha startet på en bedre måte! Men jeg vet at denne måneden er starten på et nytt kapittel i livet vårt, så det er lite som kan ødelegge gleden over at vi endelig er kommet hit ♥
Det har blitt en slags unntakstilstand her hjemme nå, og det høres jo fryktelig dramatisk ut når jeg skriver om det – Men det er det i grunn ikke. Akkurat nå sover Fredrik og jeg på hvert vårt rom, hvor han sover på Leo sitt rom og jeg på vårt. Vi vet ikke om det kommer til å fortsette slik når babyen kommer og de første levemånedene hans, men akkurat nå passer det oss best!
Jeg husker det ble et eneste stort rabalder her inne når jeg en gang i fjor skrev at Fredrik og jeg hadde behov for og god utbytte av litt tid fra hverandre med jevne mellomrom. Det betyr ikke at vi ikke er eller var fryktelig glade i hverandre, for det er vi jo – men det handler om at vi trengte litt pause fra hverandre av og til, slik at vi ikke tråkket oppå hverandre dag inn og dag ut.
Dessuten tror jeg at det kanskje kan være lettere å gå lei av hverandre om man er sammen og tilbringer tid sammen 24 timer i døgnet, uten pause. Men det er kun min teori, og det trenger absolutt ikke være slik for alle. Noen par har behov for masse tid sammen, og andre par kan ha behov for litt tid fra hverandre en gang i blant. Jeg tror uansett at det er sunt at man har litt tid fra hverandre, og at man får litt tid til å savne hverandre av og til. Uansett om det bare er å være fra hverandre i noen timer når den ene er hjemme med barn, og den andre er ute med familie eller venner en gang innimellom.
Dette har heldigvis ikke vært et problem etter at Fredrik gikk ut i jobb, og nå får vi det pusterommet fra hverandre som vi føler er nødvendig i hverdagen. Men jeg innrømmer gjerne at jeg tror jeg hadde blitt fullstendig gal om Fredrik ikke hadde hatt jobb, og om han hadde gått hjemme her med meg hver eneste dag. Haha!
Grunnen til at vi sover på hvert vårt rom nå er ikke fordi vi ønsker den tiden fra hverandre. Absolutt ikke! Som sagt føler vi at vi har nok tid fra hverandre, og det er overhode ikke noe vi anser som et problem slik ting er i dag. Jeg hater i grunn å sove alene og skulle gjerne ha sovet i samme seng som samboeren min – men akkurat nå kommer barna først, og forholdet vårt blir satt ned på prioriteringslisten. Vi prøver likevel så godt vi kan å utnytte tiden vi har sammen på kveldstid og dagtid, for vi vet hvor viktig det er at vi har tid sammen som kjærester også, og ikke bare som foreldre.
Leo er inne i en periode hvor han har våknet en god del om natten, og jeg sover jo knapt om natten fra før av.. Så vi har etter litt tid nå bestemt at akkurat nå så er denne midlertidige løsningen det beste for oss. Så nå sover rett og slett Fredrik på madrass på rommet til Leo ved siden av sengen hans, og det fungerer kjempefint. Så får vi se om det er nødvendig at vi fortsetter å sove på hvert vårt rom den første tiden når lillebror er kommet – det får tiden vise ♥
Leo plasker i badebaljen sin før han ler høyt. Jeg sitter ved siden av han i badetøy inne i dusjen, og innser raskt at klesvalget mitt var det riktige. Han spruter vann rundt seg som en gal og badet vårt er på et nanosekund blitt et innendørs svømmebasseng. Igjen. Lille skatten vår som elsker å bade! Han lyser opp når han ser hvem som endelig er hjemme igjen, og som kommer inn til oss på badet mens han enda sitter i badebaljen med det fine håret sitt til absolutt alle kanter.
Etter en del plasking er det tid for kveldsstell. Leo blir opprømt når Fredrik plukker han opp fra badebaljen og opp til stelleplassen sin, før han blir pakket inn i håndkleet sitt. Vi står ved siden av hverandre og ser på han når han ligger på stelleplassen og smiler. Han ser bort på Fredrik, så på meg, så på Fredrik igjen, før han ser på meg igjen. Helt rolig, og med så mye glede i øynene sine.
Nå står egentlig alt bare helt på pause her hjemme! Det føles ut som tiden står helt stille. Jeg har så mange tegn på ting skal sette i gang når som helst, og verken Fredrik eller jeg har noe særlig tro på at jeg kommer til å komme meg til datoen for keisersnittet lenger. Selv om det hadde vært det beste for meg og den jævlige fødeangsten, så er det jo faktisk ikke opp til meg om ting setter i gang tidligere. Nå de siste to nettene har jeg kjent meg så forbanna lei at jeg bare får lyst til å kaste opp av tanken på å skulle gå gravid noe særlig lenger, men får jo ikke gjort så mye med det annet enn å vente. “Aldri igjen!” sa jeg til Fredrik i går kveld. Da lo han bare og kom med følgende kommentar “Haha, men akkurat det sa du jo sist også!”
Er til og med lei av å skrive om graviditeten her inne, og det tenker jeg noen av dere også begynner å bli. Fullt forståelig, for å si det sånn. Vil bare så gjerne ha han her NÅ. Fredrik er hakket mer utålmodig enn meg så dere kan jo bare se for dere hvordan det er her hjemme.. Haha!
Jeg tenkte egentlig å bare ta en pause fra bloggen frem til han er her, men jeg har oppdaget at jeg ikke er så tom for energi som det jeg kanskje trodde at jeg var. Dessuten elsker jeg jo å oppdatere dere selv om det ikke enda er så mye nytt å melde!
Nå dro akkurat Fredrik på foreldremøte i barnehagen, og jeg storkoser meg hjemme med Leo så lenge. Jeg så meg nødt til å bli hjemme på grunn av kraftige kynnere, og er litt redd for at noe skal starte når jeg ikke er hjemme siden jeg har fått kjenne på hvor vondt det faktisk kan bli. Så nå blir det masse kos med Leo her hjemme i et par timer, noe jeg ser veldig frem til. Alenetid med han er gull verdt, spesielt nå den siste tiden han er alenebarn. Jeg er blitt så hønemor etter at jeg ble gravid igjen og vil bare ha Leo i nærheten hele tiden, og vi har det så mye morsomt her hjemme sammen ♥
Håper uansett at alt står bra til med dere! Kan vel ærlig innrømme at jeg har hatt bedre dager, men Noah (Som nå er over 3 kg i magen) Leo og Fredrik har det i hvert fall helt supert. Skal bli godt med helg i morgen!
Jeg har nevnt det en gang tidligere etter jeg hadde vært på siste del av innspillingen, men siden det er kommet inn såpass mange spørsmål på Facebook og andre sosiale medier tenkte jeg det var like greit å dele det i et eget blogginnlegg slik at alle leserne mine får det med seg og slipper å lure fordi jeg ikke får svart dere alle! For når blir episoden vår av Kjære mamma vist på tv-skjermen? Svaret på det er faktisk allerede neste uke! Så onsdag 5 oktober klokken 20.00 må dere altså krysse av på timeplanen, for da blir endelig episoden vår vist på tv2 livsstil ♥ Jeg kommer til å nevne det her inne samme dagen også, for å være helt sikker på at alle får det med seg. Hehe 🙂
Den nye sesongen av Kjære mamma startet jo for et par uker siden, og dere kan tro Fredrik og jeg har fått med oss hver eneste episode. Haha! Og det er ikke bare fordi vi skal være med selv altså, men fordi det er et så utrolig koselig og ekte program. Nå som jeg er så høygravid og hormonell sitter jeg ofte og gråter fordi jeg blir så rørt, så kommer nok til å sitte å hulke som en liten unge når det er vår episode som skal vises. Haha!
HER kan dere lese mine tanker omkring deltakelsen i programmet som jeg delte når jeg avslørte at vi skulle være med. Dette er jo det første jeg er med på som blir vist på tv, så det er fryktelig spennende. Og litt skummelt. Blir morsomt å slippe dere litt nærmere inn! Jeg var jo 20 uker på vei når det ble spilt inn også, altså halvveis i svangerskapet, og hadde ikke fylt 18 år enda en gang. Jeg gleder meg veldig til å se episoden (Selv om jeg kommer til å være dødsnervøs i forkant) og håper virkelig dere vil få det med dere!
Hei alle sammen! Vi er hjemme etter en laaang dag på sykehuset, og kjenner oss rimelig slitne. Vi var på sykehuset fra klokken ni til halv to, så man kan vel si at det har vært en dag med med mye venting ettersom det er ventingen som har tatt desidert mest tid. I dag har vi som jeg nevnte i går vært på en undersøkelse som blir gjort i forkant av keisersnittet, og jeg har snakket med sykepleier, turnuslege og anestesilege – samt at jeg har tatt noen prøver og litt diverse. Det har gått veldig fint, og vi fikk begge frisket litt opp i hukommelsen når det kommer til hvordan keisersnittet blir gjennomført og tiden rett etter operasjonen.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har kjent en del på nervene med tanke på keisersnittet nå i det siste, og spesielt etter dagen i dag. Gleden er selvsagt aller størst, men det er mye jeg er nervøs for. Det kjenner jeg etter dagen når vi nå har gjennomgått hvordan operasjonen foregår og fått utfyllende informasjon, samt svar på alle spørsmål hvis vi lurte på noe eller ikke husket helt tydelig fra sist gang. Jeg husker spesielt når Leo ble født at det var et utrolig stort nederlag for meg at jeg kun fikk se lille nyfødte Leo i kort tid etter han hadde kommet til verden. Et par minutter var alt jeg fikk se ham før han måtte ut fra operasjonssalen sammen med Fredrik, og jeg ble igjen alene, og det gikk timer før jeg så min lille nyfødte igjen. Det gjør så forferdelig vondt å tenke tilbake på!
Jeg tok opp dette i dag på en av samtalene, og fikk til svar at det er blitt gjort endringer i regelverket/rutinen siden sist jeg hadde keisersnitt, og at de nå strekker seg veldig langt for at mor og barn skal få god tid til hilse på hverandre rett etter operasjonen. Dette gjorde meg fryktelig lettet, og jeg håper at jeg kan ha lille Noah hos meg så mye som mulig rett etter fødselen, før han må til barselavdelingen med Fredrik når jeg i mellomtiden må ligge på oppvåkningen til bedøvelsen er vekk.
Hei dere! Ny mandag, og en ny uke er i gang. Den siste uken i september, faktisk!
Utrolig gøy at september innen få dager er over! Kan vi bare ta noen sekunder til å tenke på at det nå snart er kun 3 måneder igjen av 2016? For et minnerikt år det har vært hittil, og jo eldre jeg blir – jo fortere går årene. Skvetter litt av tanken på at jeg er over halvveis til 30! Her har jeg sovet litt for lenge i dag, og slumret alarmen litt i overkant mye – men Gud så herlig det var å bare sove uten å tenke på hvor mye klokken var. Det er så tomt her hjemme uten guttene, så når jeg sto opp følte jeg meg litt alene. Jeg har i grunn et litt blandet forhold til å være helt alene, og da spesielt hjemme. Det kan være så deilig av og til, men samtidig føler jeg ofte at noe mangler. Men likevel har jeg ikke følt meg helt alene fordi gutten vår i magen beveger seg såpass mye ♥
I dag er faktisk dagen jeg skulle ha gått ut i mammapermisjonen min om jeg hadde vært ute i “vanlig” jobb. Det er så rart å tenke på! Jeg har jo bare gått fra den ene permisjonen til den andre. Akkurat nå synes jeg at tanken på å skulle ha en fysisk jobb som jeg skulle gått til hver eneste dag frem til 3 uker før termindatoen er ganske tung, så jeg er veldig glad jeg har jobben jeg har nå, hvor jeg kan jobbe hjemmefra og ikke er avhengig av å gjøre mye fysisk arbeid. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart å være i full “vanlig” jobb med alt som innebærer å være gravid på slutten av svangerskapet nå. Det er jo nesten slitsomt bare å puste. Haha!
Nå går vi bare og venter på morgendagen med et sykehusbesøk på timeplanen. Frem til det er det bare sengen og serier, samt mengder med kos med Leo som står på planen. For i morgen skal vi nemlig på forundersøkelse til keisersnittet! Håper alle har hatt en flott mandag! Her er både liten og stor klare for en ny, spennende uke ♥
Spørsmålet tikker inn på meldingsinnboksen min utallige ganger, hver dag det går litt tid før et nytt blogginnlegg er ute her på bloggen. “Skjer det noe snart eller?” eller “Har Noah kommet!?” er gjengangere. Jeg synes selvfølgelig det er superkoselig at det er så mange som spent følger med, og prøver å oppdatere dere så fort og så mye som jeg kan her inne. Men det er jammen meg enklere sagt enn gjort!
Klokken er 14:00. Jeg har hatt maserier en stund, de avtar endelig og jeg puster lettet ut, samt legger fra meg tanken om å måtte ringe føden igjen. Nå må jeg jo oppdatere bloggen! Leo storkoser seg ute i stuen med Fredrik, og jeg kan høre de leker og ler i det jeg sniker meg inn på soverommet til pcen og til der jeg pleier å oppdatere bloggen.
Det går noen minutter før det blir stille. Og plutselig hører jeg noen små føtter som tasser rett utenfor rommet. Jepp, det er Leo. Han kommer i en rasende fart inn til meg, og han vil opp på fanget, og så ned fra fanget mitt, før han står ved siden av meg og hopper og drar meg i armene bort fra der jeg sitter. Så ja, jeg skjønner fort at her blir det ingen blogging på en stund. Haha!
“Skal du jobbe, mamma? Ville vært synd om noen.. ødela det”
Før jeg vet ordet av det forsvinner han plutselig i en ekstrem fart før jeg rekker å rope ut til Fredrik om han har husket å lukke døren inn til badet. Nja, han trodde han hadde gjort det. Jeg vet jo hva det betyr, så da vagger jeg plutselig avgårde inn til badet i en rasende fart jeg også. Og jammen er ikke døren oppe. Leo står og studerer vaskemaskinen når jeg kommer inn, og jeg spør han om vi ikke skal gå ut og leke i stuen istedenfor. “Kom da, Leo! Bli med mamma da-” sier jeg rolig og tålmodig. Responsen er som forventet: han rister på hodet. Han rister faktisk så mye på hodet at jeg begynner å lure på om han ikke blir svimmel! Nope, han vil overhode ikke ut fra badet. Jeg står i døren og prøver å få (les: lokke) han med meg et par ganger til, før jeg går inn til han for å ta han med meg ut. Da legger han seg ned på gulvet og protesterer tvert!
Haha, jeg prøver igjen å fortelle han at “mamma har baby i magen og kan ikke løfte en så stor gutt som han nå” men da ler han bare. Høyt! Klarer ikke akkurat å bli sint på det lille smilende, blide ansiktet heller akkurat.
Fredrik kommer etter hvert og Leo blir med ut igjen. Tiden går umåtelig fort når vi er kommet ut i stuen igjen og fått gjort en del her hjemme. Det er plutselig ettermiddag og jeg skulle egentlig ha laget middag allerede. Jeg har glemt å ta opp kyllingen fra fryseren, og blir nesten litt irritert på meg selv som er tidenes surrehue om dagen. Jeg tenker at jeg sikkert rekker å poste i hvert fall et lite blogginnlegg før jeg må begynne å tenke på hva vi skal ha til middag og at jeg må lage den. Jada, det skal jeg få til. Ingen problem! Jeg rekker akkurat å tenke tanken før Leo løper inn på soverommet rett foran øynene på meg. Leo løper mot klesskapet vårt.
“Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei” sier jeg når jeg ser hvor Leo er på vei. Han snur seg mot meg med et blikk som sier “Åh, joda!”
Nevnte jeg at Fredrik brukte torsdagen på å brette absolutt alt vi har av klær inn i klesskapet? Haha!
Jeg tror ikke jeg trenger flere eksempler, men slik går i hvert fall dagene her hjemme! Leo er høyt og lavt, Fredrik løper etter, og jeg vagger etter dem igjen – Sammen med en hel haug av ting jeg ikke har rukket å gjøre. Og sånn går det!
Så hittil har ikke manglende blogginnlegg her på bloggen betydd at han er kommet til verden, altså. Men hvem vet, plutselig kan det skje og da er jo grunnen til fravær på bloggen her at vi kanskje er litt opptatt med den lille. Det å dele den nyheten med dere er virkelig noe jeg gleder meg stort til!
Her har den blitt tilbrakt godt plantet i sofaen! Jeg har ønsket gravidkvalmen velkommen nok en gang, vi har storkost oss med hjemmelaget pizza på menyen, og Leo sovnet tidligere i kveld på brystet til Fredrik på sofaen ved siden av meg. Akkurat slik vi liker å avslutte en god lørdag. Så nå gjenstår det bare litt kjærestetid før lørdagen er over for godt!
I går banket det på døren omkring 20.00 Jeg skjønte ikke hvem det kunne være, og Fredrik gikk straks for å åpne. Plutselig kommer jeg på det! Søsteren min skulle komme innom en tur, før hun skulle videre til Porsgrunn for å besøke samboeren sin på jobb! Dette hadde jeg naturligvis glemt å fortelle Fredrik, så han ble stående som et eneste stort spørsmålstegn i ytterdøren vår når han åpnet og så hvem som sto der. Haha! Vanligvis når søsteren min eller andre i familien kommer på besøk blir de gjerne sovende over hos oss også, så da er det jo greit at vi begge vet om det på forhånd – men søsteren min skulle jo bare innom en liten tur på besøk.
I dag kom hun tilbake på et lite besøk siden samboeren hennes som sagt jobber i Porsgrunn for tiden, og da dro hun dit for helgen for å kunne tilbringe tid med ham når han har fri fra jobb på kvelden og ettermiddagen. Når det er så kort avstand fra Porsgrunn til Larvik passer det oss helt ypperlig at hun har muligheten til å komme hit på morgenen og formiddagen – så i dag har Fredrik vært en tur hos kompisene sine for å se litt fotball, mens Leo, søsteren min, og jeg har vært en tur nede i byen og lekt med Leo på torget. Kjempekoselig!
Det var virkelig helt supert med et siste besøk av Leo sin tante før babyen kommer. Søsteren min går på skole og har ikke mulighet til å komme tilbake på besøk før etter lillebror er kommet til verden, og et hvert besøk av søsteren min eller familien min generelt er et stort høydepunkt for lillemann. Han storkoser seg sånn i deres selskap! Sånn er det jo med alle han kjenner da, selvfølgelig også med familien til Fredrik ♥ Den gleden han har av familiene våre er så ubeskrivelig stor!
Håper helgen deres har vært helt strålende hittil 🙂 Jeg skal legge fra meg alt nå og bare kose meg med en fin film og Fredrik. Det er så viktig å sette av tid til hverandre! Håper på en god natt slik at jeg er skikkelig opplagt til en fin søndag i morgen. Klem!
Endelig! I dag er jeg 37 uker på vei, inne i min svangerskapsuke 38, – og kommer han nå, regnes det som til termin. Og det merkes, for jeg kjenner på kroppen at ting er i ferd med å skje. Skummelt (Og vondt!)
Humør: LEI! Fredrik og jeg gjør litt morsomt ut av at magen er blitt så latterlig stor nå, så jeg går rundt og tuller med at jeg betegner meg som en hvalross. Hvis det går an å føle seg som en hvalross tror jeg nemlig at jeg er kommet dit nå.. Haha! Føler jeg velter over alt jeg kommer over og at magen umulig kan bli noe særlig større nå. Føler meg rett og slett helt sprekkferdig. På bare noen uker ser jeg en helt sinnssyk forskjell.
Synes det er helt vanvittig å være vitne til hvor utrolig kroppen er – her har magen min strukket seg fra flat til gigantisk for et og et halvt år siden når jeg var høygravid med Leo, til å så bli flat igjen og deretter så svær som den er nå. Helt utrolig hvordan kroppen er laget! Så igjen bilder fra måneden før jeg ble gravid igjen i stad, og det er jo så rart at magen har vært så.. liten? Nå som jeg har gått gravid to ganger med så relativt kort mellomrom er tanken på å ikke ha en baby i magen egentlig ganske rar. Det skal bli godt å bli ferdig nå, altså! ♥
Jeg leste i går at to tette svangerskap visstnok gir en viss risiko for at ting kan sette i gang tidligere med det andre barnet. Vet ikke helt hva jeg skal tro om det, men jeg velger å ta det med en klype salt! Med fare for å høre ytterst sytete ut: Jeg tror jeg begynner å bli litt lei av å ha vondt. Jeg vil så gjerne løpe etter Leo, være aktiv, og å ha muligheten til å snu meg i sengen uten å brøle i søvne så jeg vekker Fredrik. Haha!
Jeg så på Leo som løp omkring her inne i leiligheten i stad. Tanken slo meg plutselig. Hvor rart det er at han også har ligget i magen min, at det ikke en gang er så veldig lenge siden, og at han er 50% meg og 50% min kjæreste. Det er bare absurd å tenke på at vi har skapt ham, at vi er grunnen til at han lever, smiler, leker og ler den herlige latteren sin. Og at alt vi har vært gjennom med ham, hvordan vi har sett han vokse og bli til en egen liten person, skal vi nå snart få oppleve på nytt med det nye familiemedlemmet ♥
