For noen dager det har vært! Nå er jeg veldig klar for en ny uke og nye tider.
I kveld har jeg tenkt mye på at jeg er glad jeg er så ung, for nå kjenner jeg meg virkelig sliten. Tror ikke jeg hadde orket å sitte her og skrive på bloggen min til dere nå om jeg hadde vært veldig mange år eldre nå altså. Haha! Det skal bli godt med en liten pause nå før jeg selv skal legge meg. Bare litt alenetid før jeg må sove, for å være klar og uthvilt for en ny dag med verdens to fineste gutter. Jeg måtte bare innom en liten tur for å ønske dere en fin start på den nye uken, og for å fortelle dere at jeg setter så stor pris på at dere leser alt jeg legger ut.
Jeg føler det har skjedd mye med bloggen bare den siste måneden, men den største forandringen har egentlig skjedd over tid. Fra jeg ble gravid med Noah og til nå, føler at jeg at det har skjedd mest. Jeg tror bloggen har forandret seg fordi jeg har det. Men i grunn har jeg jo heller ikke forandret meg med vilje, jeg har vel bare vokst litt opp.
Jeg blir helt varm på innsiden hver gang jeg ser gjennom bildene fra babytiden med Leo. Jeg kjenner at jeg blir så glad av å se tilbake på den.
Man venner seg naturligvis til sin egen situasjon. Det å sammenligne sin situasjon med andres som er mer slitsom, setter kanskje ting i perspektiv – men du er jo fortsatt vant til din egen situasjon og kjenner fortsatt på at det kan være slitsomt. Det til tross for at du selv ikke er alenemor til åtte barn, hvorav tre av dem er spedbarn og skriker 24 timer i døgnet. Skjønner dere hvor jeg vil hen?
For jeg synes det var slitsomt å få barn da Leo kom. Det var våkennetter og den pakka der den første tiden, og som jeg har nevnt til dere tidligere: Når jeg tenker tilbake, kan jeg faktisk minnes at jeg av og til gråt fordi jeg var så sliten.
Men Leo sov natten gjennom fra han var et par måneder gammel, og han sov gjerne til klokken elleve morgenen etter om han fikk lov. Flere ganger måtte jeg vekke ham da han enda ikke hadde våknet og klokken nærmet seg 13:00 på formiddagen. Han pludret og slappet av i babynestet sitt mens jeg ryddet i leiligheten, mens jeg lagde middag kunne han ligge under babygymmen og le for seg selv mens han kikket på de små, fargerike lekene som hang på babygymmen og spilte “Hush little baby” om og om igjen.
Han underholdt seg selv mer enn gjerne, det elsket han. Han var så rolig. Blid var han også, det også konstant!
Det eneste som var med Leo, var at da han ble større baby, så nektet han å sove om kvelden. Som oftest gråt han ikke da heller, han ville bare ikke sove. Men det er annen sak jeg ikke skal gå nærmere inn på nå.
For jeg skal ikke påstå at Leo aldri gjorde noe ut av seg, at han aldri gråt på grunn av tannfrembrudd, eller at det aldri har skjedd at han som liten baby har holdt et leven om natten. Men de gangene var ingenting sammenlignet med hvor rolig, fredelig og tilfreds han var så og si hele tiden.
Og så kom jo lillebror Noah da. Like nydelig som storebroren sin, og de første døgnene akkurat like rolig. Lite visste vi hva vi hadde i vente. Allerede på sykehuset, da han hadde kommet til verden for under et døgn siden, så lå han på brystet mitt og sov fredelig. Og da tenkte jeg naturligvis på hvilken fin tid vi hadde i vente, og jeg sammenlignet det åpenbart med den babytiden jeg allerede hadde vært gjennom: Med Leo. Rolige Leo.
GJETT om jeg fikk sjokk! Og ikke et lite et heller, skal jeg si deg. Det var et stort sjokk.
«Er det SÅNN mange opplever å ha baby, ja!» Tenkte jeg i mitt stille sinn da de rolige, første ukene hadde passert. For lillebror var rolig de første ukene han også, han sov mye som nyfødte pleier, men vi merket omsider at noe var annerledes. Vi oppdaget at han var jo faktisk en total motsetning til hvordan Leo var som baby.
Jeg visste at barn kunne være forskjellige, men SÅ forskjellige? Nei, det kunne jeg virkelig ikke ha sett for meg. Jeg har alltid vært klar over at barn er forskjellige, de er små, egne individer som sjeldent er helt like, og som sjeldent krever akkurat det samme. Men kanskje jeg bare ikke hadde reflektert så mye rundt det som jeg kanskje burde ha gjort?
Jeg trodde ikke at det var mulig før jeg opplevde det selv. Plutselig følte jeg meg som en førstegangsmamma igjen på mange områder, for det var så mange nye problemstillinger som aldri fant sted da Leo var baby, som jeg nå måtte ta stilling til og finne ut av.
Vil han ikke ligge og slappe av under babygymmen mens jeg lager middag? Hæ? Må han bæres på konstant? Vil han ikke ligge og smile i vognen mens jeg handler og går på kjøpesenter?
Vil han ikke underholde seg selv? Blir han ikke rolig og glad av å høre på “Hush little baby”? Liker han ikke babymusikk i det hele tatt? Begynner han å hylgråte når han ligger alene? Vil han kun ligge i armene mine mens jeg går? Sovner han ikke av seg selv på brystet til Fredrik? Kan han ikke ligge og le for seg selv mens jeg er på toalettet?
Da Noah hadde blitt 6 uker gammel hadde han allerede rukket å gråte mer enn det Leo hadde gjort i løpet av hele sitt liv. Og det er ingen overdrivelse, faktisk heller en underdrivelse. Det var også et sjokk for meg. Lillebror fikk jo som dere vet også kolikk, og gråt så mye at jeg nesten ikke klarer å tenke tilbake på den tiden uten å bli fysisk uvel.
Det er fortsatt like rart å ha opplevd den første babytiden på så forskjellige måter, og nå videre kjenne på hvor forskjellige personligheter de har. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg skulle kjenne så sterkt på kontrastene.
Er det ikke rart? Samme mamma og pappa. Samme forutsetninger. Samme miljø. Samme utgangspunkt. Likevel to så forskjellige barn – som er like perfekte begge to, selv om de er to små vidt forskjellige mennesker.
Jeg går inn på dagligvarebutikken med Noah i vognen. Jeg skal handle inn til helgen, og jeg foretrekker å gjøre det når Leo er i barnehagen ettersom en butikktur med to barn gjerne blir mer sirkus enn handling.
Noah er litt småsutrete, slik kan han ofte være når han må ligge i vognen. Han vil opp og se, og hvert fall ikke ligge nede i dypvognen. Han er absolutt ikke like glad i å ligge i vognen som det storebroren hans var, men om han først sovner i den sover han godt!
Det er formiddag, og det er travelt inne i butikken, flere eldre ektepar og single, og mødre med barnevogn er majoriteten av menneskene i butikken. Jeg kjenner jeg smått begynner å bli litt småstressa for om Noah skal begynne å gråte. Typisk nok skjer det oftest når det er mange mennesker i butikken. Selv om jeg har opplevd det utallige ganger og omsider har lært meg at det er ingenting jeg kan noe for om det skulle skje – og jeg tenker selvfølgelig mest på at lille gutten min er lei seg og at jeg skal gjøre alt jeg kan for å trøste han – men det er unektelig en stressende og ubehagelig situasjon.
En eldre dame passerer meg når vi går forbi noen av de første hyllene inne i butikken. Hun er av den eldre garde. Hun ser på meg med store øyne, og det ser ut som at hun skal si noe – men at hun ikke helt får frem hva hun skal si. Ånei, tenker jeg. Jeg står nærmest og venter på å få høre det. Erfaringen min med å få uhyggelige kommentarer i offentligheten består trist nok av mye vondt, og jeg sukker nesten inne i meg før hun avbryter meg.
“Det skal du jammen meg ha: Jeg ser du er veldig ung. Så flink du er!”
Hun klapper meg på skulderen.
Jeg står der mildt sagt overrasket. Skjedde det her akkurat?
Jeg vet ikke om du har Facebook eller om i det hele tatt leser blogg, enda mindre om du leser min – og jeg skal ikke dømme deg ut i fra alderen din og anta at du ikke har det. For du dømte ikke meg. Tusen takk. Du gjorde meg så vanvittig glad.
Verdens beste følelse at det er helg igjen, selv om det ikke føles som en fredag i det hele tatt. Det er noe som mangler! Jeg henter vanligvis Leo i barnehagen hver fredag, og det har jeg virkelig savnet i dag. Det, og det store smilet han har om munnen sin når jeg kommer inn dørene i barnehagen sammen med Noah for å hente ham. Jeg kjenner godt på savnet, både med Fredrik og Leo. Det at jeg kjenner på savnet etter Fredrik synes jeg er en veldig god ting, for det betyr jo at det definitivt er “noe” å gå videre med i forholdet vårt selv om ting ikke alltid er like lett. Det var jo ikke slik at jeg ikke trodde jeg skulle savne han altså, men jeg savner han på en annen måte enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Jeg kjenner at det oppriktig skal bli godt å komme hjem igjen, selv etter bare noen dager fra hverandre. Savn trenger jo ikke nødvendigvis å være at det må ha vært lenge siden du har sett personen, det er jo nok at du bare finner deg i en situasjon hvor du tenker at du skulle ønske at personen var med deg. Slik kjenner jeg det nå.
Men det er jo ikke akkurat lenge igjen – allerede i morgen drar Noah og jeg hjemover. Men først står en herlig fredagskveld for tur som skal tilbringes her i Gjøvik! Noah er ikke helt i form og jeg er ganske sliten etter uken, ellers skulle jeg gjerne tatt med meg gutten min ut en tur, det har nemlig vært helt fantastisk fint vært i hele dag. Vi får nøye oss med en liten date night hjemme istedenfor med kvalitetstid, og med det ønsker jeg dere alle sammen en riktig god helg ♥
Etter gårsdagens blogginnlegg hvor jeg fortalte at Leo ble igjen i Larvik med pappaen sin mens lillebror og jeg dro på et lite besøk hos familien min noen timer unna, føler jeg for å skrive noe mer om dette. Da spesielt fordi noen reagerte på at jeg ikke ville ta Leo ut fra barnehagen for noen dager nå.
Leo startet i barnehagen da han var 16 måneder gammel, men hadde ikke ordentlig fulle dager før han var nærmere ett og et halvt år gammel. Det var et bevisst valg fra vår side at han ikke skulle starte før det, og han fikk en tilvenning til barnehagen tilpasset han og hans behov.
Jeg merket det nok ikke med en gang, men etter hvert merket jeg det sakte men sikkert: Det var som et slags press om å hente tidlig i barnehagen – og at det nesten er status å hente tidlig. Og jeg mener ikke at det er noe galt med at noen velger å ofte eller alltid hente tidlig i barnehagen, jeg mener bare at det er noe galt når det «forventes» at alle gjør det fordi det menes at det er mest riktig for alle barn. Sånn er det nemlig ikke.
Jeg har gått flere runder med meg selv om jeg skal skrive om dette her inne, men velger å si noe om dette da jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har lagt merke til det.
Joda, mange barn har nok godt av fri fra barnehagen en og annen gang. Og Leo har ferie fra barnehagen i hele påsken, julen og andre høytider og ferier. Ikke fordi vi ikke kunne ha hatt han i barnehagen av og til i feriene også, men fordi vi ønsker at han skal skille mellom hverdager og ferie. Og ferie skal bety ferie for han også, synes vi – fordi vi gjerne har masse planer som en familie.
Leo er en svært aktiv liten gutt. Han elsker det sosiale i barnehagen – det å leke med vennene sine. Det å leke ute i snøen, gå på turer og å lære med og fra andre barn. Leo er vanligvis i barnehagen fra 08:30 til ca 15:00 hver dag, og noen ganger opplever jeg at han ikke vil bli med hjem igjen når jeg henter han. Jeg henter han gjerne tidligere en og annen gang om jeg har lagt noen planer for oss, om vi skal noe spesielt, om jeg vil ta med ham ut i parken sammen med Noah, eller om jeg vil ta med ham ut på tur.
Men jeg henter ikke Leo klokken 11 i barnehagen mange dager i uken fordi andre ukjente mener at mitt barn burde ha mer fri fra barnehagen. Om jeg gjør det hadde det jo bare endt med at jeg hadde hatt han hjemme for å lette min egen samvittighet fordi jeg i en travel hverdag tenker at jeg skulle tilbrakt enda mer tid med ham enn hva jeg allerede gjør. Og det skal ikke handle om meg, det skal handle om Leo og hans beste, det han vil ha mest utbytte av. Å se hans behov for å leke, utfolde seg, lære, og utvikle seg sosialt og på andre måter i barnehagen. På måter det blir vanskelig for meg å etterfølge når jeg i tillegg har en baby hjemme på 4 måneder som stort sett ikke vil ligge alene et eneste sekund.
Og alle barn er ikke som Leo, og det er helt greit. Barn har ulike behov. Det er derfor vi som kjenner barna våre best skal ta avgjørelser som er til det beste for dem. Måtte det være å hente tidlig, å hente sent, eller å ha et par fridager i løpet av uken. Hvorfor tenker mange automatisk at å være mindre i barnehagen/ha mer fri fra barnehagen er til det beste for alle barn?
Som sagt så henter jeg han gjerne tidligere i ny og ne, og jeg holder han hjemme en og annen dag også, når vi har lagt planer for dagen eller om han er litt sliten en dag. Men jeg kommer ikke til å hente han bare et par timer etter at Fredrik har levert ham fordi andre mener at det er mest riktig og fordi det er mest akseptert, når han ikke en gang har lyst til å bli med meg hjem når jeg kommer for å hente. Det blir jo bare helt tullete!
Oppe i dette tenker jeg på foreldrene som starter på jobb tidlig på morgenen og som nesten jobber til barnehagen stenger, og som derfor rett og slett ikke har mulighet til å hente tidligere. Jeg håper ikke dere kjenner på dette presset, og om dere gjør det så har dere sikkert dårlig samvittighet. Ikke ha det. Selvfølgelig – om man har mulighet og tid og vet at barnet er sliten, så er det jo bare tipp topp om man kan hente tidligere. Men har du ikke mulighet, så går det nok fint det også, og jeg tror virkelig ikke at det vil skade barnet ditt å være i barnehagen til stengetid.
Jeg vil bare ha det sagt: Jeg er ingen ekspert, men jeg har lyst til å si noe om dette likevel. Jeg husker tilbake til da jeg var liten og ble hentet etter stengetid på SFO stadig vekk – til og med såpass sent at jeg ble med på å låse SFO og sto utenfor med en av de ansatte til jeg ble hentet. Det gikk så fint så, og jeg tenkte aldri over at det var problematisk. Jeg ble bare ekstra glad for å se mamma og pappa igjen, og det var litt ekstra godt å komme hjem igjen, enn om jeg ble hentet tidligere!
I dag ble jeg vekket rundt klokken halv elleve av verdens fineste to gutter, mens den tredje lille fortsatt sov tett inntil meg. Leo kom gående inn med et nydelig morsdagskort i hendene sine, og like etter kom Fredrik! De hadde med seg en pakke sjokoladehjerter, en deilig kopp med te, røde roser og en gave som inneholdt et nydelig bilde som Leo hadde plukket ut til meg. Jeg kjenner at jeg blir rørt til og med bare når jeg ser på bildene Fredrik tok av oss rett etterpå. Gjett om jeg ble glad!!
Dette er jo min andre morsdag noen sinne, men likevel sitter jeg her med to barn! Jeg føler meg velsignet. I dag har jeg tenkt litt ekstra over at jeg er så utrolig heldig som har tre fantastiske gutter i livet mitt, og jeg hadde virkelig ikke forventet noe i dag – ei heller hadde jeg trengt noen gave! Jeg har jo allerede fått verdens beste gave av dem, nemlig det å få være mammaen deres!
Her startet dagen relativt tidlig, og Noah vekte meg med de fine babylydene sine. Jeg vil nok alltid være et B-menneske som er ekstra glad i å ligge lenge å dra meg om morgenen uansett hvor mange barn jeg en dag ender opp med, men det var en herlig start på dagen, og jeg står faktisk gledelig opp tidlig når jeg har en så blid gutt som vekker meg. Heldig var det i hvert fall at dagen startet fint, for nå sitter jeg nemlig her og har blitt syk.Jeg er alene med barna til halv syv både i dag og i morgen, men heldigvis kunne noen hjelpe meg med å hente Leo i barnehagen slik at jeg ikke må gå opp til barnehagen og risikere å bli enda dårligere. Det er flott å ha mange hjelpsomme mennesker rundt seg når man trenger det, heldige oss som har det.
Det går helt fint med meg altså, og Noah og jeg har likevel kost oss mye i dag. Til tross for at jeg ikke er helt i form, er det å bare ha ansvar for ett barn, som det jeg har nå før Leo kommer fra barnehagen, nesten som å ha barnefri. Slik har det føltes helt siden Noah kom til verden. To barn nå som jeg i tillegg er syk, er ikke alltid verdens letteste oppgave. De sover sjeldent samtidig, det er alltid noe å gjøre eller noe som skulle ha vært gjort, og det er full fart fra Leo kommer inn dørene hjemme til det er natta for ham.
Er det galt å innrømme at det ikke alltid er like lett? Jeg føler at hver gang man innrømmer at ting ikke er like lett når man har barn, så får man ofte høre at det er noen som har det verre. Og det er jo i grunn sant. Men det at noen der ute har dobbelt så mange barn som deg selv og i tillegg er alene på heltid med barna, gjør jo ikke ting noe lettere når man står i en utfordrende situasjon, selv om det selvsagt er med på å sette ting i perspektiv.
Jeg håper uansett at jeg alltid klarer å beholde evnen min til å klare å se lyst på ting, for som mamma vil man stadig møte på nye utfordringer, og alt handler om hvordan man takler dem ♥
Da Fredrik kom hjem fra jobb i dag ble han helt sjokkert da han så hva som møtte han. Jeg tror ikke helt at han trodde at jeg hadde det i meg, men nå er det rett og slett nok for min del!
Det er jo riktig nok mye dere ikke ser når jeg kun deler noen få prosent av hva vi har gjort samme dag her på bloggen. Noen ganger skriver jeg jo heller ikke om hva vi har gjort samme dag, men andre ting. Jeg skal komme med en innrømmelse: Helt siden jeg fikk Noah har jeg hatt et så enormt behov for godteri at det nesten ikke skulle ha vært mulig. Tidligere, før graviditetene, kunne jeg kun spise et par ruter med sjokolade før jeg ble kvalm og ikke taklet tanken på mer – nå er det seriøst ikke grenser. Jeg kan spise to sjokoladeplater på egenhånd og likevel ha lyst på mer… Det er faktisk helt vilt.
Så nå har jeg sagt stopp til Fredrik. Jeg nekter å kjøpe mer godteri, brus og sjokolade. Ikke mer sukker, og ikke mer drittmat. Det er stopp på alt usunt her nå, og jeg skal starte helt på nytt. Jeg er så lei! Ikke noe i helgene heller, for jeg merker at om jeg tillater meg litt, så blir det veldig lett å tillate seg mer når det er hverdag igjen også. Jeg har allerede trent i noen uker, men visste ikke helt om jeg skulle skrive om det på bloggen eller ikke. Jeg vil ikke skape noe press på andre nybakte mødre. Men denne uken blir jo Noah 4 måneder gammel og jeg har ligget på sofaen og spist sjokolade i litt for mange måneder nå. Haha!
Kroppen min har egentlig aldri fått ordentlig tid til å hente seg inn igjen etter svangerskapene. Nå mener jeg ikke på utsiden, men mer på innsiden. Det sies at det tar ett år før kroppen får hentet seg ordentlig inn igjen etter et svangerskap. Siden jeg ble gravid da Leo var rundt 9 måneder, fikk kroppen min aldri hentet meg inn igjen før det var en ny baby på vei. Jeg har mangel på så mange vitaminer atte hjelp, og jeg har følt meg så mye sliten og uopplagt på grunn av alt sammen de siste ukene. Nå har jeg heldigvis såpass mye motivasjon at jeg skal sette en stopper for det, og endelig komme meg tilbake til gode vaner og trening.
Fredrik trodde jeg spøkte med ham da jeg fortalte alt sammen, og han tenker nok at jeg kommer til å spise masse dritt allerede til helgen igjen, men gjett om han skal få merke at jeg mener det. Jeg er i grunn veldig viljesterk, jeg vet at jeg kommer til å klare å holde meg unna, og det er så utrolig godt å være i gang!
Lekene ligger strødd utover stuegulvet vårt. Biler, biler og atter biler. Typiske “gutteleker”, selv om jeg hater å i det hele tatt bruke det ordet, da jeg synes at alle slags leker bør kunne brukes av begge kjønn. Skuffene med klær til mine to små herligheter er fulle av blått tøy. Blått, hvitt, grått og beige. Haha, hadde det ikke vært for at “alle” tror at barna mine er jenter om jeg noen ganger finner på å bruke andre farger, så hadde de hatt alle mulige slags farger på klærne sine. Når de blir store nok får de selvfølgelig bestemme selv hva slags farger de vil ha på klærne sine, måtte det være rosa, gult, eller hvitt. Jeg er så utrolig stolt av å ha to nydelige gutter, og vil at alle skal se at de er gutter – så inntil det bruker jeg stort sett det som anses som guttefarger.
Jeg husker fremdeles hva jeg så for meg da jeg var liten. Hvilken type familie jeg ønsket meg. Den typiske A-4 familien. En mamma, en pappa, en jente, og en gutt. Men en jente og en gutt ble det ikke, til tross for at det er flest jenter på min side av familien. Jeg har to søstre, og min mamma har en søster. Jeg har tre kusiner. På Fredrik sin side er det derimot helt motsatt. Han har en bror, og på hans side av familien er det en del gutter. Jeg husker da vi hadde fått Leo og jeg ble gravid på nytt, at det nesten ble forventet at den nye babyen skulle være jente.
Det føltes nesten ut som et slags press. Jeg vet ikke om det bare er small talk eller hva det er for noe, men jeg opplevde det som rart. Det er jo ikke akkurat sånn at man har noen kontroll over hva slags kjønn barnet i magen får.
Når vi da fikk den herlige beskjeden om at vi ventet gutt enda en gang, så sa de samme menneskene at jaja, da vi fikk vi håpe at jenta kom neste gang da. Ikke at vi hadde startet å i det hele tatt tenke på en nummer 3! Jeg har snakket med flere andre som opplever eller har opplevd noe av det samme, og noen av dem som har erfart det motsatte, at andre spør om når gutten kommer – fordi de selv har en eller flere jenter.
Selv hadde jeg en magefølelse på at lille Noah var ei jente før vi fikk vite kjønnet hans, men det var aldri noe jeg hadde mye fokus på, for meg var det helt fjernt å ha fokus på det. Jeg sier overhode ikke at det er galt å ønske seg et spesifikt kjønn, for jeg kan kun snakke for meg selv. Og slik jeg føler det, er jo på ingen måte noen slags fasit. Men for meg var tankene helt andre steder.
I og med at vi fikk ekstra-oppfølging underveis i svangerskapet fordi de fant noen uskyldige, riktig nok, forhøyede verdier på den lille skatten vår i magen min, var jeg heller mye bekymret for om han var helt frisk, og redd for at han måtte komme til å opereres rett etter fødselen. Sjansen var nokså liten, men likevel tilstede, og jeg var like fullt bekymret. Jeg tenkte også mye på de som sliter med å i det hele tatt bli gravide og å få ett barn, og at jeg blir gravid flere ganger uten å i det hele tatt prøve – og urettferdigheten av det. At jeg følte meg heldig, som fikk enda et barn, enda hvor uplanlagt det hele var.
Jeg vet ikke hvordan det er å være jentemamma, og det gjør meg ingenting om jeg aldri får oppleve det. Bare det å bli mamma i seg selv er den største gaven som finnes, og jeg har fått oppleve det hele to ganger. Det er mer enn jeg noen gang kunne ha ønsket meg!
Å bli ung mamma innebærer å måtte gi opp og ofre en del. Jeg har gitt avkall på flere ting jeg så for meg at jeg hadde lyst til å gjennomføre i løpet av mine ungdomsår. Jeg så for meg å ta et skoleår i utlandet, gjerne i USA. Jeg skulle dra på festivaler og ta et friår etter jeg var ferdig med videregående. Men når jeg ble gravid, valgte jeg lett bort mine egne ønsker og drømmer. Det var aldri en tanke at jeg ikke skulle beholde fordi barnet og graviditeten ville gå utover mine ungdomsår, det var heller andre ting som abortpress som gjorde det litt vanskelig for meg.
Man er ikke klar over hvilket valg man tar når man velger å få barn, og man aner ikke hva man går til. Jeg som 16-åring ante heller ikke. Jeg hadde nok ikke visst hva jeg hadde gått til uansett hvor gammel jeg hadde vært, fordi det er rett og slett enkelte ting man ikke vet hvordan er, før man opplever det selv. Man tror man har en liten anelse, men så går man gjennom det selv og innser at man tok så til de grader feil. Å få barn er en sånn ting.
Jeg visste også at det trolig var mer jeg måtte gi opp etter som tiden gikk. Det viste seg omsider at jeg også måtte “gi opp” flere venner. Gradvis ble det bare mindre og mindre kontakt med enkelte av vennene mine. Det skal sies at mange av vennene mine alltid har vært der, selv om jeg ble gravid. Selv om jeg ikke kunne prioritere dem på samme måte som tidligere, og selv om det kunne gå måneder mellom hvert møte. Men det at de fortsatt har vært der, sier meg at jeg virkelig stort sett har funnet meg ordentlige venner.
Men så var det også de som jeg dessverre har mistet helt etter jeg fikk barn. Jeg merket fort at det var vanskelig for noen av vennene mine å forstå at det ikke «bare» var å få barnevakt med en gang samme kveld de tok kontakt for å finne på ting. Etter hvert måtte jeg også avlyse en del avtaler grunnet barna, fordi jeg var dødssliten, eller fordi jeg måtte jobbe. Jeg forstår at det kunne bli et irritasjonsmoment for noen av vennene mine, men det er vanskelig for andre uten barn å sette seg inn i hvordan det er når uforutsette ting dukker opp og når du aldri kan komme tidsnok til en avtale. Jeg forstår det.
Og det er greit, for man lever to forskjellige liv.
Alle valg du tar i livet har fordeler og ulemper. Du vinner litt, og du taper litt. Jeg har aldri angret på å bli mamma så tidlig, men jeg gikk jo ikke på prevensjon på det tidspunktet jeg ble gravid på fordi jeg ønsket å bli gravid. Jeg liker å tro at ting skjer for en grunn, og jeg liker å tro at det var en grunn til at jeg ble gravid når jeg gjorde det. Og jeg ville gjort alt om igjen, og igjen, og igjen om jeg måtte. For å bli mamma, uansett om det var tidlig, er det absolutt beste som har skjedd meg.
