Herregud for et tempo det har gått i idag!  Vi kom hjem for en liten stund siden nå, etter å ha vært i lokalene hvor dåpen skal holdes helt siden i formiddag. Både Noah og Leo var med, og for et styr det har vært, et koselig styr, men likevel! Og vi kom jo i mål til slutt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er dødsfornøyd med hvordan resultatet ble ♥ 

Tenkte å vise dere en liten sniktitt nå!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Selv om det absolutt har vært ganske stressende, så føler jeg at jeg har hatt mye mer kontroll denne gangen enn hva jeg hadde sist når vi skulle ordne og styre til Leo sin dåp. Det har vel kanskje noe å gjøre med at det var vår første gang, og at denne gangen har vi vært gjennom alt en gang tidligere og vet hvordan vi skal få gjort alt på den mest effektive måten.

Pappa og mamma har enda ikke kommet hjem, de har tilbudt seg å stille opp med å lage all maten + en ekstra kake til i morgen, noe som virkelig har vært til stor hjelp. Jeg er utrolig glad for at jeg alltid har så mye støtte i familien min, de stiller alltid opp om vi skulle trenge noe og det setter vi virkelig stor pris på. Mamma sto jo faktisk for all maten sist gang også. Dåpskaken hentet vi også tidligere i dag, og jeg kan ikke annet enn å si at den er helt sinnssykt fin. Fy søren, altså! Jeg ble helt satt ut. Det er hun samme som lagde dåpskaken til Leo, for dere som har fulgt meg helt siden den gang!

Nå skal jeg snart i gang med å svare dere på spørsmålene dere har sendt meg inn på snapchat… En ting kan jeg si: Den mystoryen kommer til å bli LANG. Haha! Jeg heter forresten mammasom16 på snapchat. Nå har jo søstrene mine også kommet hit til Larvik, så resten av kvelden blir nok rolig og veldig hyggelig. Jeg må legge frem bunaden til i morgen, stryke skjorte og få i meg nok søvn – så gleder jeg meg veldig til i morgendagen – den store dagen til minstegutten vår, og til å dele dagen med dere her på bloggen. Ha en fantastisk lørdagskveld, alle sammen ♥

Hei alle sammen.

Som dere sikkert merket hadde jeg en liten pause fra bloggen i går, beklager det – men jeg håper dere hadde en riktig så fin helg! Helgene er så utrolig fredelige hos oss for tiden, en liten pause fra hverdagen. Vi hadde i hvert fall en flott helg, selv om det fikk en ganske dårlig avslutning for Fredrik og meg. Barna hadde i hvert fall en fin avslutning på helgen i går, og det er jo det som er det aller viktigste. Skal ikke si så mye om akkurat det nå, mulig jeg kommer tilbake til det senere.

Uavhengig av om man har det bra eller kanskje ikke så bra, så stopper ikke tiden opp av den grunn. Dagene går i samme tempo og livet går videre. Sånn er det bare, og godt er vel egentlig det! Denne uken står barnedåpen til Noah for tur, samt 3 måneders-kontroll, og noen forhåpentligvis rolige og fine dager med sol. Det var så herlig når jeg gikk ned med Noah på helsestasjonen tidligere i dag, for selv om gradestokken viser -2, så var det så herlig med litt sol. Gleder meg til våren jeg! Denne mørketiden tar helt knekken på meg. Jeg er ikke spesielt glad i januar, men det blir jo hva man gjør det til!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Fredrik jobber litt overtid denne uken også, men jeg storkoser meg når det kun er guttene og meg her hjemme i noen timer. Det er hektisk altså, men det er noe veldig koselig over det også!

Vi snakkes litt senere i dag. God klem!

Gjett hva jeg klarte å gjøre i ammetåka her i dag tidlig, da? På fredag den 13?

Jeg har akkurat ammet Noah i sengen vår, og skal sjekke mobilen min. Finner deretter ut at jeg skal filme Noah, og i utgangspunktet bare sende klippet til søsteren og moren min – men kommer borti feil knapp og legger den ut på storyen istedet. Ja ja, tenkte jeg. Hjernen min er nok fortsatt i full feriemodus, for jeg glemte jo tydeligvis at på disse snappene så man puppen min. Jepp, du leste riktig. Haha!

Jeg begynner å gjøre meg klar for dagen, og ca en time senere skal jeg legge ut noe nytt på snapchat – hvor jeg da har fått sikkert over 30 snaps hvor folk sier ifra at jeg har postet puppen min på snapchat. Jeg skjønner ingen ting, og går på storyen min, og jada, det hadde jeg jammen meg klart. Jeg må bare le meg i hjel før jeg fjerner det og legger ut nye snaps. Det var flere som hadde tatt screenshot, så jeg satt bare og lo og lurte på hva i alle dager de skulle med et bilde av Noah og litt av puppen min. Haha, jaja. Sikkert kult å ha puppebilder av andre da, ikke vet jeg? Haha!

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg ammer offentlig og hele den pakka der, så for meg gjør det i grunn ingenting og jeg hadde det egentlig bare veldig morsomt med det. Fjernet det jo da selvfølgelig fordi det ikke var meningen å legge det ut, men herregud for et engasjement ene og alene på grunn av en pupp! Fikk mange snaps fra andre som hadde gjort noe lignende og som synes det var så grusomt når det skjedde dem, og fra flere som sa at hvis det hadde skjedd dem hadde de ikke klart å bevege seg ut av døra. Men alvorlig talt da, vi må jo ikke ta helt på vei og tro at livet er over bare fordi man driter seg ut litt. Er det så nøye uansett da? Det er jo bare en pupp!

Hei alle sammen! Håper dere alle har det bra. Her ble det en sen oppdatering i dag – og jeg kjenner mer og mer på det at jeg gleder meg til å komme ordentlig tilbake til blogg-rutinene mine med to blogginnlegg hver dag. Det overskuddet har jeg ikke hatt så mye av i det siste, men jeg kjenner meg mer klar nå – og godt er det!

De siste morgenene har Noah og jeg ligget og dratt oss lenge i sengen hver morgen. Det har tydeligvis vært en del søvn å ta igjen for oss begge. Hehe! I dag sto vi ikke opp før klokken var 10:35, og jeg var helt forvirret når jeg omsider våknet med Noah liggende ved siden av meg – fortsatt sovende og så utrolig fin der han lå. Hvor var Fredrik og Leo? Hadde jeg virkelig sovet meg gjennom at de dro? Når sovnet jeg egentlig? Etterfulgt av grusom samvittighet og en klump i magen fordi jeg ikke sto i døren og vinket farvel til Leo, ga han en stor klem og ønsket han en fin dag i barnehagen. 

På dager som dette kjenner jeg at jeg er glad for at dette ikke er det første barnet mitt. Jeg tror faktisk ikke at jeg har nevnt det her inne lenger, men jeg hadde ikke tatt i en baby før jeg fikk Leo – og jeg vet at jeg gjorde en veldig god jobb med han når han var baby. Men det var et press fra alle kanter da også, jeg følte alltid at leiligheten måtte være strøken, at middagen måtte stå på bordet når Fredrik kom hjem fra jobb, og at jeg skulle ha laget all maten fra bunnen av. Jeg følte at jeg alltid måtte se fresh og fin ut, ha fine klær, sette sammen fine antrekk. Og tro det eller ei så gjorde jeg også alt dette, i hvert fall en god stund før overskuddet ble byttet ut med følelsen av å være veldig sliten. Og det er jo ikke så rart, kroppen er jo ingen maskin. Leo lot aldri merke til at jeg var sliten noen dager, det sørget jeg alltid for – men jeg minnes veldig mange dager hvor vi sov til 12.00. En gang var jeg riktig nok dum nok til å nevne dette her på bloggen, at vi sov lenge og ikke stresset med å stå opp klokken 07:00 når Leo likevel ville sove i mange timer til, og jeg på min side mer enn gjerne kunne trengt de timene med søvn.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg husker enda kommentaren jeg fikk om at det virkelig måtte være noe galt her hjemme når jeg sov så lenge med ham. Ja, den husker jeg rimelig godt.

Jeg har aldri hatt for vane å ta stygge kommentarer veldig til meg, men når jeg satt der med gutten min på bare noen måneder, med alt presset man kjenner på som usikker førstegangsmamma, og fikk dette rett i trynet så brant kommentaren seg fast i hodet mitt. Gjorde jeg noe galt? Hvordan kunne noen antyde at ting “ikke var helt bra her hjemme”, og hva mente personen egentlig med det? Jeg husker den vonde følelsen, og at jeg de neste dagene sto opp så¨tidlig som overhode mulig fordi jeg var redd jeg hadde gjort noe galt ved å sove lenge med ham.

Det er naturligvis mye som har forandret seg siden jeg var førstegangsmamma, og jeg kan virkelig ikke så sagt hvor deilig det er å ha litt mer erfaring slik jeg har i dag. Det å slippe den usikkerheten. Om Noah og jeg nå sover lenge enn periode kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre om noen skulle ha noen kommentarer på det. Jeg tror for all del ikke at jeg vet og kan alt best, for det gjør jeg jo selvfølgelig ikke. Jeg kan gjøre feil jeg også, og da lærer jeg av det. Men man kjenner sine egne barn best, og mange ser utrolig nok ut til å glemme at barn er forskjellige. De er faktisk like forskjellige som det vi voksne er. 

Min fineste Noah!

Det er julaften. Vi har fått lite søvn natten som var, men spretter opp likevel. Lite søvn fordi Leo våknet mye i løpet av natten, og fordi han ikke ville sove før klokken var godt over 03:00. Jeg ba en liten bønn tidligere på kvelden når jeg så hvor det kom til å ende, når jeg forsto at dette kom til å bli en lang natt. “Bare Noah sover, så går det bra. Vær så snill, bare Noah sover.”

Og han sov. Han våknet for å få litt mat ca annenhver time, men jøssenavn, det er jo faktisk som en eneste stor ferie i forhold til hvordan Noah har holdt på de siste månedene. Dette skal jeg ikke gnåle så mye om, for det vet dere jo. Men forskjellen var: han skrek ikke. Han gråt ikke hysterisk. Jeg måtte ikke gå runde på runde med Noah i armene mine eller bæreselen rundt stuebordet vårt time etter time. Jeg så ikke solen gå ned om kvelden, og så opp igjen tidlig om morgenen før han stoppet å gråte. For denne kvelden begynte han aldri å gråte hysterisk i armene mine. Ikke slik han pleide.

Så kom gårsdagen, 25 desember, 1. juledag. Kommer han til å gråte i dag, da? Jeg turde ikke håpe på for mye. Ikke Fredrik heller. Timene går. Formiddagen og tiden for det som vanligvis er en av de verste gråtetoktene hans kommer. Ingen gråt. Ikke et eneste hikst. Klart, han er litt urolig og finner ikke helt roen. Han lager lyder som antyder at han ikke har noe lyst til å ligge alene i sengen mens jeg henger opp klær, men helt ærlig så skjønner jeg jo det. Det er dritkjedelig å ligge alene i sengen. Ikke en gang jeg liker det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Nesten som å skru av en bryter. Helt stille. Stillhet. Var det sånn den føltes, ja.

Jeg må stoppe opp for å puste lettet ut. Er det faktisk i ferd med å gi seg?

Skal jeg få slippe å gå på butikken med en hylskrikende baby med tilhørende voksne mennesker som slenger ut motbydelige kommentarer? Og desidert viktigst av alt: Skal den lille, nydelige gutten min endelig få litt ro?

For jeg har stått i utallige køer på matbutikken og hørt andre snakke høytlytt om unge mødre som stjeler skattepenger, og nå de siste to månedene: “tilfeldigvis” snakkende så høyt at de vet jeg får det med meg; om unge mammaer med skrikende babyer på matbutikken og stakkars babyer som har mødre som ikke får dem til å stoppe å gråte. Og så videre.

Med fare for at det høres ut som at jeg prøver å fremstille meg selv som et offer, så har det også vært en stor belastning oppe i en allerede jævlig situasjon. Å gå og grue seg til man skal gå på butikken med barnet sitt fordi man vet at man må kjøpe mat. Folk kan være så forbanna frekke, og det har skjedd både en og to ganger at jeg har forbannet en og annen i hodet mitt på vei ut av butikken for hva de har sagt. Før jeg kommer på at jeg burde være et større menneske og bare smile og forbipassere dem. For man kan ikke forvente at alle skal forstå hvordan det er å ha kolikkbaby, og disse menneskene, de forstår ikke.

Det føles så rart, for det føles ut som at jeg har gått på autopilot de to siste månedene. “Overlever jeg dette, så overlever jeg alt” har jeg tenkt. Og nå har jeg planer om å prøve å fortrenge hele greia. Det er rett og slett noe av det jævligste jeg har vært med på.  

Jeg våknet opp til en kjempeblid liten gutt i dag tidlig som lå ved siden av meg. Han smilte, smilte, og smilte. Og jeg lå bare der og fikk ikke frem et eneste ord. Nå skal vi ta igjen all kosen vi har mistet, og jeg gleder meg så mye til tiden fremover ♥

Nå måtte jeg bare en rask tur innom til dere. Jeg har nemlig ordnet et nytt forsidebilde til bloggen! 

Nå var det virkelig på tide, var det ikke? Det kan jo ikke stå “18 år og snart tobarnsmamma” på forsidebildet mitt når jeg har vært så heldig å være tobarnsmamma i 2 og en halv måned nå ♥

Jeg er ikke 100% fornøyd, men det blir jeg sjeldent med bilder av meg selv. Barna mine derimot, de er det aldri noen sak å ta bilde av. Alltid like nydelige, og jeg er like stolt over å vise dem frem hver eneste gang jeg gjør det. Når det er sagt hadde det vært fint å få et forsidebilde hvor begge barna ser på kameraet og kanskje til og med smiler litt – men det får bli en drøm enn så lenge! Hehe.

Hei dere!

Det går noen dager mellom hver oppdatering nå. Og forståelig nok hadde ikke alle lesere fått med seg hvorfor. Senest i dag fikk jeg spørsmål om det var slutten for bloggen min. Nei, nei, nei! Det er det aldeles ikke. Noah sine dager går veldig opp og ned for tiden, og det svinger veldig. En dag er han verre enn noen gang, andre dagen er han mye bedre. Men nå har han i det siste gitt oss mange smil og til og med litt latter! Jeg tror faktisk (og håper) at jeg skal klare å komme meg 100% tilbake på bloggen om ikke lenge. For jeg slutter definitivt ikke å blogge!

Familie kommer alltid først, og det vil den alltid gjøre. Og heldigvis har jeg utrolig trofaste og fine lesere som har full forståelse for det. Mellom slagene har jeg forsøkt å gjøre ting klart til jul, som oppe i det hele er rett rundt hjørnet nå. Vår egen jul med barna våre! I går kjøpte vi til og med juletre, og vi ble ferdig med pyntingen tidligere i dag. Leo synes det er så stas med juletre, men var litt ekstra interessert og nysgjerrig på julegavene som ligger under treet i år. Alle julegavene unntatt en er kjøpt inn, og hjemmet vårt er veldig snart klar for jul. Det skal bli så godt!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den dagen jeg føler meg ferdig med bloggen kommer nok, men den dagen er ikke i nærmeste fremtid. Jeg føler jeg har mye mer å komme med, og håper dere vil følge med videre! ♥

Klem

Endelig fikk jeg litt tid til å ordne meg. Med lille Noah som aldri vil ligge alene tok det omtrent 2 og en halv time før jeg hadde sminket meg ferdig – sånn kan det gå! Det er så deilig og rart samtidig å sminke seg og kunne bruke klær som ikke er forbeholdt gravide. Jeg tar meg fortsatt i å ta på meg strechy gensre og bukser fordi jeg automatisk tenker at jeg må få plass til magen.. Som ikke er der. Haha. Tar sin tid å bli vant til å ikke gå gravid også.

Fredrik tok i hvert fall noen bilder av meg, og jeg prøver å ta til meg rådet jeg har fått fra lesere om å smile mer på bilder. Og jeg ser gjennom bildene og ser at jeg ser glad ut. Jeg tenker at om jenta på bildene ikke var meg, ville jeg aldri tenkt at noe var i veien om jeg hadde sett henne. Jeg så jo glad og fornøyd ut.

Og så går det igjen opp for meg hvor lite som skal til for å skjule at man ikke har det bra. For man kan ikke se på noen om de har det bra eller ikke. Jeg har det ikke sånn veldig bra akkurat nå. For å være helt ærlig har Fredrik og jeg hatt det litt tøft de siste dagene. Vi har jo i utgangspunktet det veldig fint, men når man har kjæreste over flere år kommer man til å oppdage at det finnes gode og dårlige dager. Man har oppturer, og nedturer. Det handler om hvordan man håndterer dem.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er så viktig å tenke på at man ikke vet hvordan noen har det på bakgrunn av om de ser glade ut. Om det ser ut til at de har det bra. Jeg er sikker på at jeg kunne fremstilt livet mitt helt perfekt uten at noen av leserne mine ville ha tenkt tanken på at noe kanskje ikke var helt bra. For hver dag, og hver gang man blogger så tar man et valg: Man velger hvordan man ønsker å fremstille livet sitt.

Alt kan se helt perfekt ut. Hjemmet kan se plettfritt og perfekt ut. Det kan se ut som man har det perfekte kjæresteforholdet. Det kan se ut som at man lever problemfritt. Det er så enkelt å fremstille livet sitt perfekt. Alle kan gjøre det. Det vanskelige er å innrømme at alt ikke er så perfekt som det kanskje ser ut til.

Verdens fineste.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I dag var Noah og jeg på helsestasjonen igjen, hvor vi er hver eneste uke nå på grunn av kolikken. Vi ble en god stund, og fikk også veid han for å forsikre meg om at han ikke hadde gått ned noe i løpet av helgen. Det hadde han heldigvis ikke, og før vi dro fikk jeg ammet han litt. Tenkte ikke noe mer over det, og dro videre til et lite kjøpesenter som ligger i sentrum som jeg måtte innom.

Leo manglet nemlig litt barnehageklær, så jeg måtte finne litt nytt tøy til ham. Inne på slike sentre synes jeg alltid det er så himla varmt, så jeg tar av meg jakka. Noah sovner (!) faktisk i vognen sin for en liten stund, og jeg får kikket på klær til Leo uten en baby på armen. Surrealistisk, men koselig også – og godt for han at han fikk sove litt. Jeg fant en del fint til Leo og er superfornøyd når jeg går fra den ene kassen til den andre i de forskjellige butikkene for å betale. Jeg var nemlig innom flere butikker, og det var en del mennesker. Men jeg synes liksom de kikket litt rart på meg. For å være helt ærlig, så tenkte jeg først at de kanskje synes jeg hadde skummelt store ringer under øynene så lite søvn som jeg har fått i det siste, og at det var derfor så mange kikket litt rart. Typ “Stakkars, hun så sliten ut” Samtidig har jeg jo også fått en del blikk oppigjennom de to siste årene når jeg har gått gravid som tenåring, så jeg prøver som tidligere å ikke tenke så mye over det.

Men så feil kan man altså ta. Mørke ringer under øynene, du liksom.

Jeg skal gå inn på siste stopp på matbutikken før jeg skal reise hjem til den syke samboeren min som synes umåtelig synd på seg selv hjemme i sengen, og begynner egentlig å kjenne meg litt sliten etter all gåingen inn og ut av butikker på kjøpesenteret. Jeg har naturligvis tatt på meg jakken når jeg gikk ut av kjøpesenteret, så når jeg kommer inn på butikken tar jeg den av igjen.

Og så ser jeg det.

Skjorta mi jeg hele tiden har hatt på meg er så og si helt kneppet opp og amme bhen er fullt synlig, sammen med store deler av magen min. Så slår det meg: Jeg GLEMTE å kneppe den opp når jeg ammet Noah når vi var på helsestasjonen..