Er du alenemor, så er du et dårlig forbilde for barna dine. Mor og far bør være sammen, og det nesten for en hver pris. Er du sammen med barnefar, så vil det nok bli slutt uansett. Ikke noe å glede seg over.
Har du god økonomi, så kommer du til å skjemme bort barnet ditt så det blir en bortskjemt drittunge. Har du ikke god råd, så skulle du aldri fått barn fordi penger er nøkkelen til alt.
Hvis du er hjemmeværende snylter du på samfunnet og er en byrde. Hvis du jobber fulltid setter du alltid karrieren din foran barna dine og burde skamme deg.
Har du barnefri er du en dårlig mor som aldri burde hatt barn. Har du ikke barnefri noe gang er du en freak uten venner, og det er egoistisk av deg å gjøre barnet så avhengig av deg.
Får du barn i det hele tatt tar du et egoistisk valg og tenker på deg selv fordi jorden er overbefolket. Får du ikke barn tenker du også bare på deg selv.
Folk vil snakke uansett hva du gjør i livet ditt. Du kan like gjerne gi dem noe å snakke om.
Jeg begynner virkelig å føle meg gammel nå som jeg er 19 og snart fyller 20 år. Det er litt flaut å si det, men jeg føler meg nesten redd for å bli gammel. Haha! For tre år siden akkurat nå, satt 18-årige Fredrik, og 16 år gamle meg sammen med babyLeo i den 70 kvadratmeter store leiligheten vår rett ved Bøkeskogen her i Larvik. Jeg ser tilbake på den våren med så mange fine minner som jeg virkelig smiler av å tenke tilbake på, og håper denne våren og starten på sommeren blir like bra som den.
Før jeg ble gravid, var jeg mer sånn at jeg kunne virke veldig sjenert helt til du ble kjent med meg, men etter jeg fikk barn, har jeg bare blitt mer og mer utadvendt. Jeg er veldig glad i å treffe nye mennesker, og kommer stadig vekk i snakk med andre, selv om det kun er på bussturen hjem til Larvik, eller på toget hjem fra en shoppingtur i Tønsberg.
Da jeg var 16 år var jeg på en slik tur, hjem til Larvik. Jeg tok toget og det hele startet med at jeg spurte konduktøren som skulle ta i mot billettene, om jeg måtte ha barne eller voksenbillett når jeg var 16 år.
“Du er vel ikke 16 år uansett, så hvilken rolle spiller det” Sier konduktøren og ser rart på meg.
“Eh, jo.” Svarer jeg før jeg drar opp bankkortet mitt som jeg hadde fått året tidligere. Der sto det klart og tydelig, fødselsdato: 07 06 1998. Men samme kan det være, fortsetter jeg. “En voksenbillett da”
Jeg får billetten og konduktøren går videre. Noen jenter på min alder som sitter bak meg har overhørt samtalen vår. “Herregud, alle konduktørene på NSB er sånn som det der, de er så frekke” hører jeg bak meg. Så enig har jeg aldri vært mer noen tidligere, og plutselig er jeg i snakk med noen jenter, jeg får navnene deres og vi snakker egentlig ganske mye på den togturen. Hadde dette vært før jeg ble gravid hadde jeg nok ikke vært så trygg på meg selv at jeg hadde turt å fortsette samtalen.
Livet er så mye morsommere når man tør å åpne seg litt og gå litt ut av komfortsonen – gi komplimenter til fremmede og smile til de rundt seg. Plutselig har man kommet i kontakt med noen man aldri ville snakket med ellers. Jeg er ikke en av de som sitter og prøver å få kontakt med alle rundt meg på toget mens jeg snakker i ett kjør altså, men dere skjønner sikkert hva jeg mener.
Vi er kommet til Sandefjord da en bekjent av meg går forbi inne på toget. Hun var på det tidspunktet 2 år eldre enn meg, gravid og 18 år gammel. Siden jeg var ung, kom jeg ofte i kontakt med andre som var i samme situasjon og jeg har fortsatt en del venner av meg som også er unge mødre. Jeg verdsetter dem veldig høyt og har en stor respekt for dem.
For jeg hadde jo på dette tidspunktet lille Leo hjemme i Larvik med pappaen sin, men dette visste ikke de to jentene jeg snakket med på toget. Det er på ingen måte sånn at jeg prøvde å skjule at jeg hadde barn, men jeg snakker jo ikke om barna mine, eller i dette tilfellet om Leo, til alle jeg kommer over – spesielt ikke halvveis fremmede jeg kun har snakket med på toget i en og en halv time. Og noen ganger kommer man bare ikke inn på temaet – ikke så rart egentlig, hvor mange 16-17 åringer snakker om barn helt ut av ingenting. De trodde vel jeg var en helt alminnelig 16-åring som bodde i Larvik, og det var jeg jo – men jeg hadde en baby ventende på meg hjemme.
Når hun hadde gått forbi, spør de raskt om hvor gammel hun var, om hun var 16 år sånn som meg, og om jeg kjente henne godt – hun unge gravide som gikk forbi. De virket helt ærlig egentlig litt sjokkerte.
“Nei, jeg bare vet hvem hun er og hun vet hvem jeg er” sier jeg mens jeg tar opp mobilen min for sjekke klokken. Vi er straks fremme i Larvik.
“Vet hun hvem faren til ungen er eller? Jeg føler alle tenåringer blir gravide på one night stand og ikke aner hvem faren til ungen sin er” sier hun og ser på venninnna si som allerede smiler til henne. Det går noen sekunder før hun svarer. “Må være jævlig pinlig å vite at man er et resultat av et one night stand, men sånn er det med tenåringsjenter som absolutt skal ha unge”
Vel, de hadde ikke barn, for å si det sånn. Ikke at det var noe stor overraskelse da, og det gjorde jo heller ingenting – jeg hadde den gang og har fortsatt mange venner som ikke har barn. Dessuten var jo disse jentene oppriktig hyggelige med meg. De hadde vært på shoppingtur til Oslo og skulle hjem til Skien, som var siste stopp på toget. To stopp etter Larvik, hvor jeg skulle av og hjem til den lille familien min.
Jeg merker at toget er i ferd med å stoppe når en damestemme over høytalleren forteller oss at vi er fremme i Larvik, og at avgang skjer på høyre side. Minuttene fra Sandefjord gikk merkverdig raske, og på det tidspunktet kjenner jeg at det egentlig er helt OK.
Jeg pakker forsiktig sammen sakene mine før den ene jenta spør:
“Går du på skole i Larvik også eller?” sier hun mens hun smiler til meg. Hun andre sitter på mobilen sin og tekster, men ser opp på meg i det hun spør.
Jeg trekker remsen til baggen min over skulderen min. “Nei, jeg hadde visst et one night stand jeg også, så nå går jeg hjemme i mammapermisjon med sønnen min, sier jeg spøkefullt. Det var virkelig veldig hyggelig å treffe dere, god tur til Skien!” sier jeg mens jeg smiler til dem, snur meg, og ler litt inne i meg før jeg går til utgangen.
Håper alle har fått en god start på uken! Jeg ville ikke skrive om dette på bloggen egentlig, for jeg hater at jeg lar meg provosere av slike ting som dette. Men enkelte ting som angår barna velger jeg å si noe om, fordi det gjør veldig vondt som mamma å høre ting som omhandler barna som ikke stemmer. Det er ting som jeg føler meg pliktet til å svare på, selv om jeg vet at jeg sitter på sannheten. Bare fordi hvis andre skal skrive ting som ikke stemmer på bloggen min, så skal jeg i hvert fall sørge for at jeg har skrevet sannheten klart og tydelig.
Jeg trenger ikke å gå så veldig inn på det, men noen mener tydeligvis at siden Leo ikke er blitt avbildet så veldig ofte på bloggen min den siste tiden, sammenlignet med lillebroren sin, så er han ikke like viktig for meg eller så jeg er mer glad i babyen min enn jeg er i han. Dette er helt på trynet tankegang som jeg ikke finner det snev logisk, ei heller finnes det noe sannhet i det. Det er klart jeg går i forsvarsmodus når jeg hører sånt, barna mine er det viktigste i livet mitt og mammarollen min er den viktigste rollen jeg har.
Dette er en blogg som gir et innblikk i mitt liv, det vil være umulig å få inkludert alt – nå er ikke jeg en av dem som ønsker å dele absolutt alt, og det trenger jeg jo heller ikke for å gi dere et innblikk i livet mitt som tenåringsmor, men det er umulig å inkludere alt som skjer i livet mitt her på bloggen, til og med om jeg hadde forsøkt.
Jeg elsker barna mine like høyt selv om Noah kanskje oftere er avbildet for tiden! Det er helt rart at noen finner det logisk at jeg ikke er like glad i dem bare fordi det tidvis er flere bilder av minstemann.
Livet mitt sirkulerer jo ikke rundt bloggen, selv om den er blitt en del av hverdagen vår. Leo er en travel liten gutt med masse energi og jeg vil ikke ta han ut av lek og moro for at han skal stille opp på bilder til bloggen. Derfor liker jeg også best å ta hverdagslige bilder som ikke alltid er like arrangerte eller oppkonstruerte. Uansett har vi jo også et privatliv alle sammen her hjemme, og det er ikke i alle situasjoner og settinger jeg føler for å dra frem kameraet for å ta bilder av Leo til bloggen. Ikke av Noah heller, bare så det er sagt.
Uansett tror jeg at alle som har fulgt bloggen min en stund enkelt kan se at jeg elsker guttene mine like høyt. Jeg vet at jeg er en like god mamma som for dem begge to, og akkurat det kan ingen forandre. Ingen kan heller noen gang få meg til å tro noe annet. Jeg tror det er veldig mange som glemmer noe veldig viktig så fort de kan skrive noe på anonymt på en blogg, og det er at om du ikke har noe fint å si, hva med å ikke si noe i det hele tatt?
Klikk gjerne på liker-knappen under blogginnlegget for å spre innlegget videre ♥
I dag har jeg startet med å gå gjennom med en anmeldelse av en kommentar jeg har fått i forbindelse med bloggen. Denne kommentaren har vært det verste jeg har lest i løpet av min tid som blogger.
Det sies at man “skal tåle litt” som blogger, at man skal da kunne takle litt stygge kommentarer. Det synes ikke jeg, for vi er da også mennesker på lik linje med alle andre. Ja, vi utsetter nok oss selv for mer kritikk enn mennesker uten offentlige blogger – men jeg synes likevel ikke at man på noen som helst måte kan gjøre seg fortjent til, eller at noen skal kunne rettferdiggjøre at man blir slengt dritt til. For øvrig er det nok mange bloggere som ikke ser ut til å klare å skille det som faktisk er stygge kommentarer, og det som er kritikk.
Jeg kan ikke akseptere alt, og man skal ikke akseptere alt. Jeg er ikke bare en blogger, jeg er også mamma. Å være mamma er den viktigste rollen jeg har. Barna mine er det mest dyrebare jeg har, og jeg elsker dem til døden akkurat som alle andre mødre. Jeg vil gjøre alt i min makt for å beskytte dem. Jeg fikk en grusom kommentar her om dagen, som handlet om seksuelle overgrep mot barnet mitt. Jeg får vondt langt inne i hjertet mitt når jeg skriver det.
Noen vil sikkert mene at jeg skulle helst bare latt det gå, og ikke gi disse menneskene oppmerksomhet. “Det var sikkert bare en spøk” Ja vel, men det gjør det ikke greit. På ingen måte! Jeg har nulltoleranse for denne typen kommentarer, og det kommer jeg til å ha i fremtiden også.
Ved å ikke gjøre noe med en kommentar som denne, så sender jeg ut signaler om at dette er greit, og det er ikke greit på noen som helst måte. Som jeg sa til politiet i dag da jeg var innom for å snakke med dem, jeg føler meg faktisk pliktet til å anmelde en sak som dette. For det er å gå langt, langt over streken uansett om det er ment som en eller annen syk spøk eller ikke. Det er uansett ikke morsomt. Overgrep er ikke gøy! Hva slags syke mennesker er det i så fall som synes det?! Jeg vet ikke 100% hva kommentaren var ment som, og ikke har jeg tenkt til å analysere det heller. Den delen tenker jeg nemlig å la politiet ta seg av.
Men jeg er ganske sikker på at de uansett, i likhet med meg, ikke finner dette det snev artig.
Hei alle sammen! Håper dere har en fin torsdag hittil!
Her har dagen gått som vanlig, Noah og jeg har hatt en veldig strevsom dag i dag fordi han ikke har hatt lyst til å ligge for seg selv i det hele tatt, og armene mine er muligens litt slitne etter å ha båret på en baby på over 9 kg i hele dag – men som alltid så løser det meste seg om man er positiv og prøver å gjøre det beste ut av alle situasjoner som oppstår. Han trengte meg nok litt ekstra mye i dag, og jeg kommer alltid til å gjøre det jeg kan for at han er tilfreds og fornøyd. Jeg våknet første gangen til vanlig tid, 06:30 i dag, og Noah var veldig klar for å starte en ny dag. Han er jo bare verdens herligste baby.
Det var noen av dere som lurte på om jeg fortsatt tar graviditetstester titt og ofte, og det gjør jeg hver måned nå uten unntak. Er jo blitt helt paranoid av å bli gravid to ganger så tett, så jeg er fortsatt rimelig skrekken og livredd for at den testen skal lyse positiv – selv om jeg vet at det er umulig nå ved mindre jeg plutselig skulle blitt jomfru Maria.
Nei da, haha! Men jeg tar faktisk fortsatt tester hver måned altså, noen ganger flere ganger hver måned selv om jeg VET at det er unødvendig når det ikke er en eneste sjanse for at jeg er blitt gravid. Det er blitt en helt latterlig irrasjonell frykt for meg! Jeg kan gjerne spøke rundt det, mamma gjør også det stadig vekk når jeg prater med henne i telefonen. Jeg snakker med mamma hver eneste dag i telefonen eller på Facetime med barna, og når hun ser at barna er høy og lavt, eller om jeg en dag skulle finne på å være litt sliten og ha sovet minimalt de seneste nettene, så spør hun gjerne “Ja, Jessica, når kommer tredjemann da?” eller “Var det til vinteren igjen du skulle få enda en?” Haha. For det i seg selv, at jeg blir gravid så lett – er jo faktisk som å få enveisbillett til paranoid-land, men jeg må innrømme at jeg ler litt når de rundt meg spøker med det. Det å være så redd en liten test er jo egentlig litt morsomt i seg selv, men dere vet jo hvorfor jeg er redd. Fordi jeg vet hvor innmari mye de to strekene innebærer.
Jeg gleder meg faktisk skikkelig til å gå sommeren i møte uten gravidmage, og det skal faktisk bli litt deilig kjenner jeg! Nå skal jeg få tilbrakt litt tid med de barna jeg allerede har, og glede meg over at det er helg allerede i morgen. Ønsker dere en fin kveld videre!
Nå går det nok en gang mot sommer – og det har vært utrolig fint vær i deler av Norge de siste dagene. Det fine været kommer forhåpentligvis bare til å fortsette, og i den anledning vil jeg skrive en liten påminner. Det til tross for at jeg virkelig skulle ønske at å skrive dette blogginnlegget var helt unødvendig, så er det dessverre ikke det. Jeg har sett mødre som dekker til barnevognene sine med tepper flere ganger hver eneste sommer siden jeg fikk barn, og lurer på hvorfor dette enda skjer.
For jeg lurer på hvor mange nyhetssaker og artikler jeg har lest som advarer mot dette på det sterkeste, og det har i tillegg kommet frem at en barnevogn som er dekket til blir som en badstue for barnet som sitter eller ligger i vognen. Temperaturen stiger raskt, og barnet blir døsig, slapt, og overopphetet og de videre konsekvensene av dette er virkelig ikke noe hyggelige å snakke om. Før jeg leste mer om det, visste jeg ikke at konsekvensene kunne bli så store. Men små barn kan faktisk i verste fall dø.
Jeg mener ikke at noen mødre vel viten om konsekvensene dette kan medføre legger teppe over vognen til barnet sitt i sommervarmen, men det at det fortsatt skjer betyr jo åpenbart at vi trenger å snakke enda mer om det. Ikke minst trenger vi å si i fra. De små barna kan jo ikke akkurat si ifra selv.
Jeg vet at mange nordmenn kanskje vil føle at det ikke er deres business, og jeg vil overhode ikke være noe mammapoliti, men jeg vil virkelig oppfordre alle mine lesere til å si ifra på en OK måte om dere ser noen som dekker til vognen med teppe i tiden fremover og mot sommeren! Konsekvensene kan bli så alt for store om man lar være..
Klikk gjerne på liker knappen under innlegget for å spre blogginnlegget videre!
I dag tok jeg et nydelig bilde av Noah (Til venstre) rett etter at han hadde våknet. Han hadde det luret smilet sitt og jeg klarte ikke å tenke annet enn “Herregud, nå ligna du på storebroren din!”
Ikke slik Leo ser ut akkurat nå da, men slik Leo så ut da han var på ca samme alder. Akkurat den tanken har jeg hatt en god del ganger tidligere også i det siste, for av og til når jeg ser på Noah, så kan det et sekund føles ut som at tiden blir skrudd tilbake til da Leo var baby. Det er helt sprøtt! Jeg har egentlig aldri syntes at de har vært helt sinnssykt like på hverandre, men spesielt når Noah ligger på ryggen og smiler det fine smilet sitt, så er han veldig lik på storebroren sin synes jeg.
Så jeg gikk gjennom minnekort og i bildearkivet mitt her på bloggen, og fant omsider et bilde fra den tiden da Leo var omkring 5-6 måneder. Ikke at det tok så veldig mye tid eller krefter altså, det er jo fordelen med å være blogger! Man har alltid bildene og minnene tilgjengelig fra veldig mange måneder tilbake. Og jeg må jo si at jeg synes det er utrolig morsomt å se at de faktisk ligner en hel del! Bildet av Leo er jo tatt med speilreflekskamera da, og det av Noah er tatt av Iphone-kamera, og så er det litt forskjell på vinklene bildene er tatt i. Men når man ser på trekkene i ansiktet – spesielt øynene og nesen, så synes jeg det absolutt er synlig at de er søsken. Og det er jo så koselig!
Jeg får likevel litt blandede følelser når jeg ser på bildene, for da blir det så alt for synlig at tiden bare raser forbi og at Noah snart løper rundt her hjemme han også. Jeg vet hvor fort det gikk fra Leo bikket 6 måneder, og frem til nå. Det er en skikkelig klisjé – og det vet jeg, men noen klisjeer stemmer jo faktisk. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne stoppe tiden litt. Det hadde vært fint, det!
Det er stadig vekk spørsmål om jeg har en liten på vei, eller når baby nummer tre kommer. Jeg skjønner at jeg er utsatt for slike spekulasjoner og rykter når jeg er blitt gravid to ganger tidligere uten å planlegge det, men det er uansett like rart hver gang å høre ting om seg selv som jeg ikke en gang visste!
I dag fikk Fredrik plutselig spørsmål om han skulle bli pappa igjen av en venninne av seg, og så fikk umiddelbart både han og jeg meldinger hvor vi ble gratulert med graviditeten, og at det var morsomt og koselig at vi skulle ha en til. Når i alle dager skulle dette barnet jeg visstnok er gravid med, blitt til? Det er det spørsmålet jeg sitter igjen med. Haha!
Noen overanalyserer alt jeg legger ut for å så konkludere med at jeg er gravid, andre har kanskje bare hørt et rykte som har blitt spredd på en eller annen måte, og som tror på at ryktet stemmer. Sistnevnte har nok skjedd denne gangen.
Akkurat nå har jeg nok med guttene mine, og jeg har ikke planer om å bli gravid. Men uansett om jeg har hendene fulle og ikke ser for meg flere barn før om noen år, så kan jeg ikke stoppe kroppen min fra å bli gravid om den skulle bli det. Baby-rykter er kanskje noe jeg bare må bli vant med så lenge jeg blogger og utleverer livet mitt gjennom bloggen min, i tillegg til at jeg allerede har fått to barn – men likevel synes jeg det er riktig å avkrefte når det kommer dit at Fredrik og jeg blir gratulert med en graviditet som ikke en gang eksisterer!
Noe av det fineste jeg som mamma kan se, er kjærligheten mellom barna sine. Jeg synes faktisk det er noe helt unikt over det.
Plutselig kan Leo komme bort til Noah og kysse han på hodet og stryke på ham, og så smiler Noah tilbake. Jeg hadde virkelig aldri trodd at det skulle bli så utrolig fint! Leo er veldig påpasselig med at hvis han får snacks, så skal lillebror også ha. Han skjønner ikke helt at lillebror ikke har tenner enda og at han derfor ikke kan spise vanlig mat enda, slik Leo kan.
Jeg var kanskje forberedt på mer sjalusi og skepsis fra Leo sin side, men det har vi sett svært lite til siden Noah meldte sin ankomst. Leo vil dele alt, til og med favorittlekene sine. Det beste er stundene hvor Leo begynner å le av Noah, og så har de latterkramper sammen. Da kan jeg sitte å bare se på dem mens jeg tenker “Så heldig jeg er”. Jeg nyter alle de fine stundene jeg ser guttene har sammen nå, for jeg vet at det vil komme tider med krangling og uenigheter i bøtter og spann. Og jeg ser allerede nå at Leo gleder seg til Noah blir enda litt større, slik at han alltid har en lekekamerat her hjemme ♥
God kveld alle sammen! Er det ikke helt rart hvor fort helgen går? Det er nesten litt irriterende at det er så kort tid fra fredag til mandag, men så lang tid fra mandag til fredag. Vi har i hvert fall fått mye ut av mandagen alle mann, og Leo er i seng allerede. Noah er enda så vidt våken og er ikke helt inne i rutinene sine, det tar sin tid det gitt. Men det gjør ingenting, for da får han litt ekstra pappakos før han skal i seng han også.
Jeg tenkte bare å legge igjen en liten påminner om hvor dere finner meg på andre sosiale medier! Det er en god stund siden sist, og det er så morsomt å se at det er så mange nye lesere innom bloggen om dagen, så da tenkte jeg at det kunne passe fint.
På Facebook skulle jeg starte med konkurranser i fjor sommer, men jeg ser nå at jeg bare rakk en konkurranse før det gikk i glemmeboken. Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg er ganske glemsk av meg, så ikke nøl med å mase på meg om det er noe dere savner. Jeg poster alltid nye blogginnlegg på Facebook først, så det er lurt å like siden min om dere vil få med dere det. Fremover skal jeg også ta i et tak og få ordnet flere konkurranser til dere, uten at det skal gå i glemmeboken! Av og til poster jeg også videoklipp eller bilder.
På Instagram skal jeg gjøre noen endringer fremover. Jeg har allerede gjort kontoen min privat, og det kommer den til å være en god stund fremover nå. Jeg kommer til å publisere videoer og bilder som ikke kommer på bloggen, gjerne av barna eller av ting som skjer her hjemme. Jeg oppdatere ganske hyppig på Instagram!
Snapchat: Mammasom16
Snapchat bruker jeg så ofte jeg husker på det. Her kommer det desidert flest videoblogg og ellers når jeg er ute på farten. Jeg får veldig mange hyggelige tilbakemeldinger fra lesere som synes det er koselig å følge meg der, siden de føler man kommer litt tettere på oss når jeg poster videoklipp. Det er også en veldig fin måte for meg å kommunisere med dere på. Jeg svarer veldig mange på snapchat! Jeg får aldri svart alle, men jeg er absolutt flinkest til å svare på Snapchat.
I morgen er det sjørøverfest i barnehagen til Leo, og en ny dag med nye overraskelser med Noah venter ♥ Ønsker dere alle en veldig fin kveld!
