Jeg har nemlig fått meg et nytt kjæledyr. En papegøye. Aka sønnen min på 3 år. Han har mildt sagt lange ører og gjentar hvert eneste ord jeg sier. Jeg er derfor nødt til å veie mine ord for tiden, og merker tidvis at jeg holder på å bli litt smågal!
Jeg roper ut: Nå er det middag.
og 3-åringen gjentar med høy stemme: Nå er det middag, alle sammen! (Enda det bare er meg og lillebroren hans i leiligheten vår da😂)
Jeg forteller barna at jeg skal en liten tur på toalettet, og at de kan kose seg med smørbrødet jeg har laget til dem så lenge.
Og 3-åringen roper ut: Mamma skal på toalettet! Jeg skal spise smørbrødet mamma har laget så lenge!
Og en liten bekjennelse.. Her om dagen satt gutten min så fint i sofaen. Han smådanser sittende til Mikkes klubbhus-musikken som kommer ut av tven på et lavt volum, mens han kikker spent på meg som kommer gående ut fra kjøkkenet.
Når jeg tar raske, bestemte skritt ut til sofaen hvor 3-åringen befinner seg – klarer jeg på veien å slå den forbanna tåa mi i bordkanten på stuebordet. Jeg tror vi alle har opplevd det og vet hvor grufullt vondt det faktisk er. Man tror jo faktisk man er i ferd med å svime hen der man står. Av refleks skyter jeg bare ut: Faen.
Jeg angrer i det ordet kommer ut av munnen min, for det var selvfølgelig ikke meningen. Når jeg åpner øynene mine igjen ser jeg raskt at 3-åringen min kikker rart på meg, før det brer seg et lurt smil over hele ansiktet hans. Jeg vet hva som venter meg nå, for å si det sånn.
3-åringen: Faen, mamma!
Jeg: Nei nei, sånn kan vi ikke si. Det er ikke noe pent, mamma mente ikke å si det. Mamma gjorde en feil.
Barna mine er det aller viktigste for meg. Jeg stiller meg selv en milion spørsmål i løpet av en vanlig uke. Får de sunn nok mat? Spiser de nok grønnsaker? Mangler de noe? Sover de godt i sengene sine om natten hjemme i leiligheten vår? Vet de at jeg sjekker dem med jevne mellomrom gjennom kvelden når de sover, for å sørge for at de alltid har det bra?
Burde jeg være enda mer ute med dem? Burde jeg spare mer penger til dem?
En ting jeg har tatt meg selv i å tenke på mange ganger, er om de egentlig kan merke at jeg er 19?
Det er ikke rent sjeldent at jeg får spørsmål både på bloggen og i virkeligheten om jeg vil ha flere barn. Mange blir litt sjokkerte når jeg svarer JA. Men jeg vil da for Guds skyld ikke ha noen flere barn akkurat nå, selv om jeg svarer at «jeg vil ha en til». I utgangspunktet har jeg tenkt hele livet mitt at når jeg en gang skal ha barn, så holder det i massevis med to stykker. Som dere allerede vet har jeg jo to stykker, men jeg føler meg absolutt ikke ferdig.
Etter jeg har svart får jeg gjerne et nytt spørsmål: “Men du må jo være spik, spenna gal som i det hele tatt kan tenke tanken på flere barn nå?!”
Ja, kanskje jeg er det? Men ikke still spørsmål du ikke vil ha svar på da 😂 Om du spør en 13-åring om hvor mange barn vedkommende ønsker seg i løpet av livet sitt, så regner jeg med at ganske mange vil si at de ønsker seg X antall barn når de en gang blir voksne og har etablert seg – men det betyr da for pokker ikke at de ønsker seg X antall barn pronto!
Akkurat det samme gjelder meg.
Et veldig viktig år starter snart, hvor jeg skal begynne på utdanningen min. Jeg gleder meg til å dele hvordan det blir å gå på skole med to barn – jeg er forberedt på at det blir ekstremt tøft, men jeg er ikke i tvil om at jeg kommer til å klare det. Jeg har gode forutsetninger og føler meg sikker på at jeg vil kunne søke de studiene jeg ønsker etter at jeg er ferdig med videregående.
Underveis håper jeg at jeg kan være med på å vise at å utdanne seg med barn ikke er umulig, men vanskeligere enn uten barn. Jeg er ekstremt glad og takknemlig for at jeg både har hatt muligheten, men også at jeg tok valget med å vente til denne høsten med å begynne – fordi barndommen og de første årene til barna mine, får jeg aldri tilbake. Det har vært helt fantastisk å kunne prioritere det i den graden jeg har gjort. Videregående har heldigvis ikke forsvunnet eller vokst opp siden jeg tok det valget 😉
I oktober er min yngste sønn rukket å bli 2 år gammel – det er en ekstremt travel periode nå, og det krever mye av meg. Å være småbarnsforelder generelt krever mye. Det er løping etter barna, sene sommerkvelder med jobben min, og mye planlegging.
Savner jeg noen ganger å være gravid? Absolutt! Ønsker jeg ikke at Noah skal bli storebror en dag? Jo, såvisst.
Men alt til sin tid! Fokuset mitt nå er utdanning, og barna mine. Og bloggen, som betyr mye for meg.
Å få barn er det fineste jeg har opplevd – men når man har tatt på seg ansvaret med å få barn, må man prioritere barna man har – og livet man ønsker å leve sammen med de. Selvfølgelig kunne jeg satset alt på bloggen og helt sikkert levd veldig bra en god stund før jeg strengt tatt hadde vært nødt til å tenke på å skaffe meg en utdanning. Men det handler også vel så mye om hvilke signaler jeg ønsker å sende andre unge jenter som får barn tidlig.
Og for aller første gang tør jeg å si på forhånd at jeg vet at jeg kommer til å bli en fantastisk mamma for enda et barn OM det blir en realitet en dag. Akkurat slik jeg har vært for de to jeg allerede har ♥
Det sitter utrolig langt inne å innrømme hvor ubekvem jeg alltid har følt meg uten sminke. For venninner har det vært naturlig å gå usminket, for min del har jeg gruet meg flere dager i forveien om jeg har visst at jeg har vært nødt til å gå uten sminke. Dette har naturligvis vært vanskeligst i sommerhalvåret.
Jeg vet ikke hva som har gjort at jeg har følt så ekstremt på dette – tidvis har jeg ikke en gang klart å tenke tanken på å gå på butikken uten sminke. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært sånn, men jeg vet at det å være ekstremt utseendefiksert kun bidrar til en evig ond sirkel om at man alltid skal ta seg best ut, som igjen kun bidrar til at flere jenter føler det på samme måte. Jeg opplever at i de generasjonene før min – så har det vært nok å ha på seg litt mascara på fredagene. Nå skal man alltid være på sitt beste konstant, hver eneste dag – og jeg føler at jeg sliter meg ut ved å alltid måtte ha «perfekt» sminke, hår og klær. Jeg MÅ jo selvfølgelig ikke ha det i den forstand, men jeg føler at jeg må – og det er det som er problemet.
Jeg vet at det er mange som gruer seg til å gå i bikini på stranda i sommer, og kanskje er det også en del jenter som føler det på samme måte som jeg har gjort det med å gå sminkefri. Jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men hvordan skal vi egentlig lære barna våre å være trygge på seg selv og den de er, om vi selv er avhengig av å ha på sminke for å i det hele tatt gå ut døren og møte andre mennesker? Eller om vi ikke en gang vil bade sammen med barna våre i sommer fordi vi ikke føler at vi har en bra nok kropp til at vi skal kunne vise oss i offentligheten?
Når jeg har fortalt dette til de jeg kjenner, er det alltid noen som sier til meg at det er lett for meg å si. Men ingen vet hvordan noen føler seg på innsiden, ved å se på dem fra utsiden.
Jeg har droppet sminken oftere og oftere i det siste i det fantastiske været vi har hatt de siste dagene, og selv om jeg har kviet meg i flere timer for å legge ut disse bildene – så gjør jeg det likevel. Fordi jeg vet at jeg er så mye mer enn den sminken jeg har på meg til vanlig, og den sminken jeg ikke har på meg på disse bildene.
– På absolutt ingen måte. Dette betaler jeg for helt selv og ville aldri i verden gått med på å reklamere for plastiske inngrep. Jeg fikk faktisk forespørsel om å få sponset operasjon dersom jeg reklamerte om det på bloggen og andre sosiale medier (det er for øvrig ikke fra den samme klinikken jeg har valgt å operere meg på) og da skrev jeg en sint mail tilbake hvor jeg fortalte akkurat hvor uaktuelt det er. Er det i det hele tatt lov?! Ikke at det spiller noen rolle, for det hadde aldri vært aktuelt, men det er lenge siden jeg har blitt så sjokkert. Et valg om å gjennomføre et slikt inngrep bør jo i en ideell verden ikke tas i det hele tatt, men om det først skal tas, bør det være helt uten innblanding fra andre og HVERT FALL ikke fra reklame! Får helt vondt i magen av hele greia. Skjønner jo at unge jenter med en del følgere på Instagram og blogg kan falle for den fristelsen selv om de i utgangspunktet ikke er misfornøyd med noe – men når man får det gratis mot promotering på sosiale medier forstår jeg at det kan bli enklere å finne “feil” ved seg selv som man vil fikse på. Her mener jeg faktisk at klinikkene som tilbyr dette har et ansvar. Men pengene rår, selvfølgelig. Trist!
Jeg skjønner på en måte at du ikke spiser kjøtt, men hvorfor drikker du ikke melk? Hva er det som er så galt med det?
– Jeg drikker ikke kumelk fordi jeg er ikke en babyku. Rett og slett. Haha! Det er så rart å se hvor dypt matvaner og matkultur sitter i oss, kanskje spesielt når det kommer til oss nordmenn og melkeprodukter/melk i seg selv, brunost, melkesjokolade osv. Kuer må som de fleste andre pattedyr være gravide for at de skal kunne produsere morsmelken sin, og jeg personlig finner det vanskelig å forsvare at melkekyrene skal bli kunstig inseminert og bli gjort konstant gravide for at jeg skal få drikke melken deres. Det er flere aspekter av dette som jeg personlig finner uetisk og problematisk, men det blir fort avsporinger til en større diskusjon om veganisme og det er jo ikke det dette spørsmålet gikk ut på.
For å avslutte svaret mitt synes jeg et viktig poeng er at dersom kuene fikk velge selv – tror jeg neppe de hadde ønsket å være konstant gravide for å donere bort all morsmelken de hadde produsert – og i tillegg bli fratatt kalvene sine noen dager etter hver fødsel. Jeg er ikke en av de som mener at mennesker og dyr er likestilte – selvfølgelig mener jeg at et menneskebarn er mer verdt enn en kalv! Men jeg mener at levende vesner med hjerte og hjerne – som kan føle redsel, frykt, og kjærlighet – har rett til å leve, og det uten å bli utnyttet bare fordi de ikke kan motsette seg handlingen. Så blir det kanskje et spørsmål om hvor grensa skal gå og hvilke levende vesner som har rett til det og ikke, i den grad noe kan kalles et levende vesen, blant annet er det noen som argumenterer med at: «Det er blitt forsket på at planter også føler smerte, så hva skal du spise til slutt da?» jeg rister litt på hodet av slike sammenligninger, men jeg regner med at de fleste er enige med meg om at det er en vissforskjell på en plante og en ku 💚🐮
Jeg synes bloggen din er blitt kjedeligere etter du sluttet å eksponere barna. Mener du at du ikke skal eksponere dem noe mer i det hele tatt?
– Dette er selvsagt kjedelig å høre! Jeg har faktisk fått ganske mange tilbakemeldinger som går på det motsatte, og kun et par om at den er blitt kjedeligere. Jeg føler at jeg har mer motivasjon og blogglyst enn jeg har hatt på veldig lenge – noe jeg synes lesertallene mine i det siste har vist godt også. Om lesertallene har noen sammenheng med at jeg har sluttet å eksponere barna, er jo selvfølgelig vanskelig å si – men jeg liker å tro (og håper?) at de fleste trofaste lesere ikke slutter å lese fordi jeg velger å skjerme barna. Når det kommer til spørsmålet om jeg aldri skal eksponere dem igjen, så er det mulig at dere vil se ansiktene deres igjen – men det vil tilhøre sjeldenhetene. Informasjon om dem og bilder av dem på daglig basis vil ikke finnes her inne lenger, og jeg har en god følelse på at det er det riktige. Noen skrev en veldig fin og nyansert kommentar til meg da jeg luftet tankene mine med dere om å slutte å eksponere dem – den gikk ut på at “Istedenfor å ha fokus på om det direkte skader, så kan man spørre seg selv: Gagner dette barnet mitt?” 👍
Har du tenkt litt på å få ny kjæreste siden du allerede har gjort deg opp så mange tanker om når en eventuell ny partner skal få treffe barna dine? Refererer til flere av blogginnleggene dine den siste tiden.
– Er det en ting jeg har innsett den siste tiden, så er det at jeg ikke er klar for noen ny kjæreste i det hele tatt etter mitt forrige forhold. Jeg orker ikke lenger en gang tanken på noe nytt 🙅♀️ Jeg klarer meg bedre på egenhånd!
Nå som du har vært alenemamma en stund – kjenner du deg fremdeles like sikker på at du ikke vil flytte tilbake til hjembyen din hvor du har store deler av familien din?
– Haha, synes det er litt morsomt at så mange av dere spør om dette. Jeg kommer nok aldri til å flytte tilbake til Gjøvik, hele byen gir meg litt sånn dårlige vibber. Har jo ikke hatt en dårlig oppvekst der eller noen ting, men jeg vil aldri tilbake. Nå har jeg jo uansett litt familie her i Larvik, og jeg har fått mange nye venner her som jeg ikke vil flytte fra. Barna, eller da spesielt Leo – har barnehage og venner her. Nei, det får nok holde med noen besøk på helger til hjembyen min!
Hvis Leo og Noah hadde vært jenter, hva ville du ha kalt dem da?
– Haha, morsomt spørsmål! Leona og Norah? 😂 Neida – hvis det KUN var opp til meg ville det nok endt med jentenavnene Alma og Astrid – kanskje?
Beklager en litt sen oppdatering i dag! Jeg er ikke helt i form, men forhåpentligvis er jeg bra igjen til i morgen. Det håper jeg i hvert fall! Nå står regnskap for tur for min del, før jeg skal prøve å ikke legge meg alt for sent i dag. Håper dere alle har hatt en fin mandag!
Hei dere. I dag skal jeg skrive om noe jeg vet vil få reaksjoner, og jeg gruer meg allerede til å lese kommentarfeltet.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke si noe om operasjonen. Men siden jeg føler at operasjonen endret synet mange hadde på meg, synes jeg det har endt opp med å føles litt urettferdig når jeg ikke har fortalt hele historien. Det er også mange som har rådet meg til å fortelle og så la det være med det – for å slippe at lesere fortsetter å gjette hva jeg skal operere. Jeg tar ansvar for at jeg på sett og vis har lagt opp til det (som mange også mener) min intensjon var for øvrig bare å slippe unødig fokus på det, jeg ville at relevansen skulle være typ: Jeg skal legge meg under kniven og det vil jeg at dere skal vite, for jeg vil ikke lyve – men mer føler jeg at er unødvendig å si. Det er lett å være etterpåklok, og jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet i dag for da ville jeg fortalt dere dette og lagt ballen fullstendig død etter det. Jeg er ordentlig lei meg for det.
Jeg føler imidlertid fremdeles ikke at jeg kan ta 100% ansvar for at enkelte blogglesere sitter i et kommentarfelt og indirekte forteller meg flere ting jeg burde operere når jeg gjorde det ganske tydelig at jeg skal gjennom èn operasjon. Ikke 3. Jeg kan leve med at noen synes jeg har stygge ører og at jeg har grunn til å operere nesa mi, men hva om jeg hadde vært en annen 19 år gammel jente som ikke hadde vært så trygg på seg selv ellers som hva jeg er? Enkelte av de kommentarene der kunne garantert satt griller i hodet på andre unge jenter, og jeg tror det er lurt å være litt obs på det, ikke bare for meg som bloggeier – men for dere som leser blogger og kommenterer også.
Jeg fikk pupper veldig tidlig. Før jeg ble gravid med Leo hadde jeg D/E cup naturlig. Likevel har jeg aldri vært fornøyd, og jeg kan huske at da jeg ble tenåring, fortalte jeg mamma at jeg skulle ta silikon når jeg ble 18 år gammel. Sykt? Mulig. Normalt? Forhåpentligvis ikke. Hun ble for øvrig forbanna, noe jeg vil si er en ganske naturlig reaksjon. Tankene om operasjonen dukket naturligvis ikke opp da 18-års dagen min nærmet seg, i og med at jeg tilbrakte 18-års dagen min gravid med mitt andre barn. Graviditene og barna mine fikk meg til å unngå å tenke på operasjonen, eller at jeg på noen som helst måte trengte den. Egentlig trengte jeg den jo heller ikke på det tidspunktet, men jeg føler at jeg gjør det nå.
Siden det er så ekstremt mange som er opptatt av å utdele skyld når det er snakk om plastiske operasjoner, så kan vi godt kjøre i gang det i mitt tilfelle også. Er det sosiale medier sin feil? Er det reklame og media? Er det rosabloggerens feil?
Er det min egen feil som har latt meg påvirke? Hvordan lar man i så fall noe påvirke seg, er det jeg som er for «svak»?
Eller er det en god blanding?
Brystene mine hadde fortsatt grei størrelse da jeg ammet, men da jeg sluttet for godt hadde jeg så og si ingen pupper igjen. Puppene mine ble ikke stygge eller hengete. Men jeg følte at jeg hadde mistet en del av meg selv og en del av formene mine som kvinne.
Jeg må virkelig si at jeg har mye lettere for å forsvare mitt inngrep, som i utgangspunktet går ut på at jeg ønsker å se ut som jeg egentlig gjør fra naturens side før jeg fikk to barn, enn om jeg for eksempel skulle gjennomført en neseoperasjon. Forskjellen mener jeg ligger i at jeg ikke endrer noe med meg selv som alltid har vært sånn og som er noe jeg arvet etter foreldrene mine. De så og si ikke-eksisterende puppene mine jeg har nå, fikk jeg jo ikke utdelt på grunn av genene til foreldrene mine. Tvert i mot er det vel heller brystene jeg hadde før jeg ble gravid – som er de jeg vil ha tilbake, og grunnen til at jeg har valgt å gjennomføre dette.
Jeg synes det er litt spesielt å se hvordan det at jeg valgte å fortelle om denne operasjonen gjorde at så mange plutselig dømte meg. Jeg vet ikke om dette innlegget forandrer det, men jeg håper litt at dere som leser bloggen min kanskje får større forståelse for hvorfor – og at det kanskje ikke er så “ille” som dere trodde – selv om jeg for all del ikke bagatelliserer et slikt inngrep.
Å gjennomføre denne operasjonen handler på ingen måte om å gjøre meg lykkeligere. Jeg har venner som har gjennomført slike operasjoner og jeg vet utmerket godt at man ikke nødvendigvis blir lykkeligere. Men dersom det kan få meg til å føle meg mer som meg selv igjen, så er jeg fornøyd med det.
God kveld alle sammen! I dag trenger jeg bare å få avklart en ting kjapt siden det har gått litt over styr nå med hatmeldinger og en del annet som ikke har vært så hyggelig å lese. Helt siden jeg la ut bilde hvor man så vidt kunne skimte Fredrik på bloggen på 17. Mai – og ikke minst et bilde av en god venn som holdt Noah på Snapchat (han er forresten også fadderen til Leo og en god venn av Fredrik) så har jeg fått spørsmål om jeg har truffet en ny mann. For det første så feiret Fredrik sammen med oss på 17 mai ja, og vi kommer også til å feire julaften sammen. Dette fordi vi enkelt og greit ønsker det for barna våre.
For det andre ble jeg ganske satt ut da jeg først fikk spørsmålene fordi jeg aldri hadde introdusert en eventuell ny kjæreste så raskt for barna og dermed hvert fall ikke lagt ut bilde av han på bloggen. Derfor var det helt utenkelig for meg at noen kom til å tenke at jeg hadde ny kjæreste av overnevnte bilder som jeg har lagt ut.
Jeg har noen mer i tankene enn andre om dagen, men å introdusere barna for noen er helt uaktuelt på en veldig god stund. Så vet dere det. ❤️
Siden det nå er mai måned, er det kun en knapp måned igjen til det er 4 år siden jeg ble gravid for første gang.
4 år. Hvor mye kan egentlig skje på 4 år? Jeg tror jeg har svaret på det.
Det er morsomt å tenke tilbake på da jeg satt i sykehussenga mi og blogget med den tykke skole-pcen til Fredrik, med et knapt 8 timer gammelt operasjonsarr etter keisersnitt med Leo fra tidligere samme dag, og med Fredrik sovende i stolen ved siden av – med en sovende Leo på fanget.
“Er du sliten NÅ? Da lover det ikke godt for deg, for bare vent til du kommer hjem fra sykehuset…” lød det i kommentarfeltet. Jeg visste nok ikke helt hva jeg gikk til med å dele så mye, og det å åpne meg for så mange tusen mennesker om noe så sårbart som det å bli mamma som første gang i tenårene. Men dette er ikke noe “stakkars meg, jeg har fått stygge kommentarer”-opplegg, for jeg vet en ting, og det er at det har gjort meg hardhudet og sterk. Det har gjort meg trygg, og ironisk nok tror jeg at det derfor har gjort meg til enda bedre mamma.
Da jeg fikk Leo hadde jeg aldri så mye som tatt i en baby før. Men fordi han var min, så lærte jeg fort hvordan jeg skulle være mammaen hans. Han var bare en baby, men likevel lærte han meg så mye om både meg selv, om han, og om mammarollen. Jeg lærte han å snu seg, å si tusen takk og å gi klemmer. Han lærte meg å le når jeg hadde det som verst, at man alltid vil komme litt for sent til avtaler etter man har fått barn, og at man tåler veldig mye mer enn man kanskje tror.
Noe jeg alltid har ønsket med bloggen er å vise at man kan være en oppegående jente med gode verdier selv om man får barn veldig tidlig. Fordi livet er ikke enten eller. Jeg håper at jeg har vært med på, og ikke minst at jeg kan fortsette å være med på å bidra til at unge jenter som blir gravide i fremtiden møter litt færre fordommer og litt mindre motstand. Fordi alle fortjener en sjanse.
Jeg tror faktisk at denne tiden av året alltid vil være litt spesiell for meg fordi den minner meg så om hva som skjedde for 4 år siden, og fordi det endret livet mitt for alltid. Det vil alltid være det største sjokket jeg har opplevd, og det vil alltid være det beste som har skjedd meg.
Hei alle sammen! De siste dagene har jeg vært i ganske hardt vær, som man sier. Men jeg mener at mye av kritikken jeg har fått i det siste har vært berettiget. Derfor vil jeg bare skrive et blogginnlegg hvor jeg legger meg litt flat for dere. Det er mange som har en opplevelse av at bloggere aldri kan innrømme feil og at de heller velger å slette, blokkere og fjerne kommentarer på Facebook og andre steder hvor blogglesere ikke er enig med dem. Det stemmer ikke med meg. Jeg mener at alle som leser bloggen min har like mye rett til å ytre seg så lenge det er saklig. Jeg har aldri blokkert noen for å si meningen sin, og sånn liker jeg å ha det selv om jeg har måtte stå i stormen den siste tiden. Mye har vært min egen feil, og det må jeg bare ta ansvar for. Jeg har ingen problemer med å innrømme egne feil, jeg gjør heller det jeg kan for å ikke gjøre samme feil flere ganger.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ikke har vært helt meg selv på bloggen den siste tiden, siden bruddet og alt annet som har skjedd i livet mitt. Jeg skal ikke bruke det som noen unnskyldning, for det er det ikke – men jeg tror det kan være en del av en forklaring.
Nå skal jeg gjøre alt jeg kan for og finne tilbake til den bloggeren jeg var før – minus eksponeringen av barna. Det tror jeg at jeg trenger nå ❤️
1. Jeg får en melding, ser på den, og tenker at “den svarer jeg bare på etterpå” – sammen med alt annet jeg tenker at jeg skal gjøre “etterpå” eller “i morgen” blir den selvfølgelig glemt – og jeg er dermed stort sett verdens tregeste menneske til å svare på en melding. Sånn ca!
2. Jeg sovner med sminke. Ja, jeg vet det – det er ikke bra og noe av det verste man kan gjøre for huden. Det er heller ikke sånn at det skjer veldig ofte, men noen ganger har jeg bare på meg litt pudder og så glemmer jeg å fjerne sminken og kommer på det i det jeg holder på å sovne i sengen min. Så da blir det som det blir. Haha!
3. Jeg går på butikken for å ha noen spesifikt – la oss si jeg har glemt å kjøpe bleier eller våtservietter. De rundt meg foreslår at jeg skriver opp ting slik at jeg ikke glemmer det, handlelister inkludert – men jeg bare ler og svarer at jeg glemmer da ikke det, og at SÅ glemsk er jeg ikke. En halvtime senere kommer jeg hjem fra butikken med full pose, men har selvfølgelig glemt det jeg i utgangspunktet dro for å kjøpe – jeg lærer aldri 🤦♀️
4. Jeg utsetter ting i all evighet, jeg vet det er dumt men jeg gjør det likevel. Kanskje er jeg bare ufattelig lat? Jeg har lenge visst at jeg må levere inn regnskapet mitt nå i mai, og når begynte jeg å jobbe med det? For typ 2 uker siden, og ikke et minutt tidligere. Blir helt oppgitt over meg selv noen ganger for hvor «i siste liten» jeg stort sett er. Untatt med regninger da – der er jeg helt ekstremt punktlig, faktisk.
5. Jeg setter noen ganger vaskemaskinen på skylling for andre gang fordi jeg bare ikke orker å henge det opp akkurat da.
6. Jeg går på butikken sulten.
7. Jeg tar helt av når jeg ute og spiser. Kjøper 3 forskjellige retter (etter mye om og men siden jeg er ekstremt ubesluttsom), og ender opp med å bestille dessert, brus, kaffe, altså jesus kristus. Jeg kan aldri bare dra ut og bokstavelig talt ta èn kaffe.
8.. Og når vi først er inne på det å ta av. Når jeg først skeier ut, så tar jeg fullstendig av. Jeg spiser jo stort sett ekstremt mye, men jeg spiser veldig sunt – det blir jeg jo på mange måter tvunget til når jeg er veganer også. Men når jeg først skeier ut, da er det ikke snakk om en sjokoladeplate altså. Da snakker vi to flasker brus, to bokser med is, godteri, kjeks, usunn mat +++ når folk legger ut bilde av at de «skeier ut» med å ha sukker i havregrøten sin, må jeg altså le litt. 🍧🍫
9. Dette har jeg blitt ekstremt mye flinkere til nå det siste året hvor jeg har blitt bevisst på forbruket mitt – men før skjedde det titt og ofte at jeg kjøpte meg klær i butikkene som jeg bare følte at jeg måtte ha. Deretter fant jeg klærne igjen med lappen hengende på i klesskapet mitt noen måneder senere og stilte meg selv spørsmålet om hva i alle dager jeg tenkte på da jeg kjøpte plagget. Ikke bra! 🙅♀️
10. De kveldene jeg har anledning til det, pleier jeg å se på serier på senga. Og det er aldri en god ide for min del – for når jeg først begynner på en bra serie, klarer jeg nesten ikke å stoppe meg selv. Jeg tenker at “jeg skal bare se en episode til” og plutselig har jeg sett en sesong, klokken er blitt 03:00 og jeg er dødsens trøtt dagen etterpå 😂
Helt siden jeg startet bloggen, har jeg med jevne mellomrom fått høre at jeg tror jeg vet alt best selv. Da jeg de første gangene skrev om at jeg ikke kom til å eksponere barna mine på bloggen, husker jeg enda kommentaren jeg fikk om at jeg var så forbanna veslevoksen. Jeg kan garantere dere at jeg har gjort flere feil siden jeg startet å blogge, men jeg har alltid prøvd å gjøre mitt beste og ta gjennomtenkte avgjørelser. Jeg tror ikke jeg har gjort noen flere feil enn andre på min alder, men jeg vet at de kan gjøre feil og at det samtidig går ubemerket hen. Det gjør det ikke for meg, og det er også en del av valget jeg har tatt ved å fortsette å skrive bloggen min selv om jeg har visst at det har hatt sine ulemper – sammen med fordelene den gir meg.
Har jeg endt opp med å legge ut flere bilder av barna, enn jeg trodde på forhånd? Ja. Eksponeringen av barna er noe jeg tenker på daglig, og selv om dere gjerne fortsatt ser bilder av barna ofte og leser at vi “har kost oss i dag” eller at jeg har hentet Leo i barnehagen, så begynte jeg for en stund siden og kutte ned gradvis her på bloggen om hva jeg skriver om dem – for ekponeringen handler om veldig mye mer enn bare bilder. Vi kan diskutere opp og ned i mente om det er OK eller ikke at jeg legger ut bilder av dem i utgangspunktet, men jeg tror (håper?) at de fleste vil være enige med meg om at bildene jeg legger ut av barna er uskyldige.
Når jeg ser tilbake på de siste årene, er jeg veldig glad for at jeg alltid har holdt meg til å legge ut fine og anstendige bilder av barna. Jeg har aldri lagt ut nakenbilder av dem, jeg har aldri lagt ut bilder av dem når de har vært skitne, slitne eller lei seg. Det har for øvrig vært en eneste stor selvfølge for meg, så det er ikke noe jeg ønsker skryt for – bare en bemerkelse på at jeg har hatt et bevisst forhold til eksponeringen helt fra start.
Synes jeg det noen dager er rart at jeg startet bloggen fullt innstilt på å ikke dele et eneste ansiktsbilde, og at jeg har endt opp med å legge ut mange ansiktsbilder av begge barna? Utvilsomt! Og da må jeg stoppe meg selv noen dager, og tenke på om jeg vil at det skal fortsette sånn. Hva går greit, og hvor går grensa? For meg hadde det ikke gjort noe om min mamma hadde hatt en blogg hvor hun hadde delt bilder og den informasjonen jeg har delt om mine barn. Men det er det som er vanskelig, for jeg er jo ikke barna mine. Jeg tror ikke at jeg har lagt ut noe som kan få skadet dem på noen som helst måte – men kan jeg garantere for at de vil synes at det er 100% greit at jeg har delt mange bilder av dem, selv om bildene er både delikate og uskyldige? Nei, det kan jeg ikke – og derfor er jeg nødt til å tenke meg skikkelig om fremover.
