Dere skal aldri tro at dere ikke var ønsket inn i mitt liv, bare fordi dere overhode ikke var planlagt. Uplanlagt er ikke ensbetydende med uønsket, selv om det var helt forferdelig tøft å se de to strekene på testen da jeg fant ut at dere lå i magen min.

Kanskje dere aldri får lest alt det jeg skrev på bloggen min da jeg var gravid med dere. Kanskje dere aldri får lest dette en gang, fordi elektronikk og Internett er helt annerledes i fremtiden når dere har lært å lese og skrive. Det vet jeg ikke noe om nå. Men det er uansett verdt det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror ikke det er noen verdens ting som kunne forberedt meg på det å bli mammaen deres. Ikke all verdens bøker, foreldreartikler, samtaler og velmente råd. Jeg tror ingen ting kunne forberedt meg på hvilken stor rolle det er, og alt den innebærer. Alt det fantastiske både mammarollen og dere brakte med dere. Men også den forferdelige samvittigheten over hver minste, lille ting. Dårlig samvittighet fordi jeg har vært redd for at du og broren din skal lese bloggen min i fremtiden og føle at dere ikke var ønsket inn i mitt liv kun fordi jeg var totalt ærlig om at det var det største sjokket jeg kunne tenke meg når jeg fant ut at dere hadde blitt til. 

Dårlig samvittighet fordi jeg ikke gråt av glede når jeg fant ut om graviditetene, men av sjokk.

Dårlig samvittighet fordi jeg er redd for at dere en gang vil lese uhyggelige ting om meg, moren deres, andre steder på Internett. Noen ganger får jeg skyldfølelse for det. Er det min egen feil at dere kan komme til å lese enkelte ukoselige ting skrevet av ukjente mennesker – i og med at jeg startet bloggen min selv, eller må alle ta ansvar for sine egne ord?

Jeg tok et valg når jeg startet bloggen, uten å forstå det og omfanget av det. Og det er at du slipper alle inn. De som ønsker deg vondt, de som liker deg, de som ikke har noen spesiell mening om deg, de som ikke liker deg  – og de som leser hvert eneste innlegg og bare ønsker deg godt. Jeg forsto det ikke på daværende tidspunkt, men jeg ser det nå.

Dere skal alltid vite at jeg har satt dere først. Jeg er så forbanna stolt over meg selv for å ha taklet mammarollen slik jeg har gjort. Når jeg tenker tilbake til da dere var bittesmå, og til da jeg fortsatt var gravid med dere. For jeg vet med hele mitt hjerte at dere alltid har kommet først – det har vært en selvfølge for meg, og akkurat det er ikke noe jeg ønsker skryt for. Dere har alltid hatt rene bleier, en god seng å sove i, trygge armer som holdt dere. Aldri har dere manglet noe.

Noen mennesker har stilt spørsmål omkring hva jeg egentlig har “klart” som er så voldsomt stort – når jeg «bare» har gått hjemme med dere to, foreløpig ikke fått meg utdannelse og samtidig skrevet denne bloggen. Det har jeg lyst til å svare på nå, til alle andre som kommer til å lese det i tillegg til forhåpentligvis også dere.

Jeg har fått barn og jeg har stått på egne ben siden jeg var 16 år. Økonomisk og på alle andre måter – til tross for at jeg var heldig økonomisk. Pappaen deres og jeg tok vare på dere på egenhånd, i et eget hjem, langt borte fra mine egne foreldre og min hjemby som jeg for øvrig akkurat hadde flyttet fra. Men det kanskje vanskeligste av alt var å gjøre det i et samfunn hvor noen konstant fortalte meg at jeg aldri kunne bli en god nok mamma for dere, og som konstant prøvde å trykke meg ned. Blikk, kommentarer, og hat. Jeg valgte det selv, ja – men det betyr ikke at det var lett.

Og det er jeg stolt av.

For meg er det stort, fordi jeg vet hvor tøft det var. Jeg forventer ikke at alle skal forstå det.

Jeg så aldri for meg livet mitt slik det er nå, men likevel takker jeg meg selv hver eneste dag for det.

Jeg valgte dere, guttene mine, og det ville jeg gjort igjen og igjen om jeg måtte.

Men han sluttet å gråte etter hvert, og det gikk jo fint til slutt. Heldigvis gjør det som oftest det. Men for det høygravide følelsesregisteret mitt gjorde det fysisk vondt i hjerterota mi da den lille gutten min ropte etter meg når det var tid for å gå. Nei, jeg skal ikke en gang skylde på at jeg var høygravid – for trolig ville det vært like vondt uansett.

Alle barn er ulike og takler barnehagestart forskjellig. Sønnen min elsket det den første uken, selv om jeg gikk vinket han og sa hade til meg fra vinduet med et stort smil. Og så snudde det plutselig etter en ukes tid, og han fant ut at han ikke synes det var så voldsomt morsomt at mamma måtte dra likevel. Jeg fikk høre at dette var ganske vanlig.

Men han sluttet å gråte etter noen ganger, og så lærte han at selv om mamma ikke alltid er der for å trøste, så finnes det så mange fantastiske barnehageansatte som kan trøste og passe på de også. De vet hva de gjør, og de er vanvittig flinke mennesker. Det må vi stole på.

Det tok litt tid, og plutselig snudde det til at han nesten begynte å gråte da jeg kom for å hente han i barnehagen – fordi han aller helst vil være der mye lenger. For å leke med vennene han hadde fått seg, kose seg med lunsj og ettermiddagsfrukt, synge sanger og lese bøker. Så her i huset kan man mildt sagt si at vi har kjent på ytterpunktene.

Men jeg husker fremdeles alt for godt da jeg var høygravid og leverte den lille gutten på 16 måneder i barnehagen de første gangene. Med den lille, nye genseren sin med løve på. Jøye meg så vondt det kunne være å gå fra han. Jeg tenkte: Sender jeg han i barnehagen for tidlig? Er jeg en dårlig mamma? – for det føles feil å gå fra han når han gråter. Gjør jeg det rette? 

Ingen kan love eller garantere deg en barnehagestart uten bekymringer, uten grubling, uten tanker om du sender for tidlig eller om du har ventet for lenge med å sende i barnehagen. Ingen kan love deg en barnehagestart uten tårer og gråt ved levering. For barnehagestart handler om at flere mennesker skal bli trygge på hverandre. Og noen ganger kan det ta litt tid.

Derfor vil jeg bare fortelle deg nå, du som skal gjennom barnehagestart nå med din datter eller din sønn – bidra til at det kommende barnehagebarnet får en fin start på dagen før barnehagen, bidra til et godt møte mellom barnet ditt, de andre barna og de flinke barnehageansatte på tilvenningsdagene, og vær tilstede når du er der for å hente og levere. Dette kommer til å gå bra. Og går det ikke bra fra første stund, eller andre, eller sjette – så kommer det til å gå bra etter hvert! Tid er det du og barnet ditt trenger, og det kan ingen råd gi deg.

Før du vet ordet av det leverer du i barnehagen og barnet ditt er løpt avgårde for å leke før du i det hele tatt har fått sagt hade!

Så her kommer innlegget mange har ventet på da. Helst ville jeg unngå dette for en hver pris, men akkurat nå er jeg faktisk ganske sint. Bare i går slettet jeg 20 kommentarer av rimelig stygg karakter. Her snakker vi skjellsord og trusler i skjønn forening, alt fordi jeg har valgt å gjennomgå et kosmetisk inngrep. Den siste uken har jeg opplevd en helt sinnssyk hatstorm på grunn av dette, og tidvis har det fristet mest å stenge kommentarfeltet. Men på samme tid føles det ikke rettferdig ovenfor alle leserne jeg har som alltid klarer å formulere kritikken sin på en saklig og ordentlig måte om de først kritiserer meg, samt de som skriver mye oppløftende og hyggelig. Jeg tenker også at jeg kan stenge dere fra å kommentere på bloggen, men jeg kan ikke stenge dere fra å ytre meningene deres. Og da føles det litt som at jeg er like langt. Hadde det bare ikke i så stor grad vært hatytringer, så hadde jo det vært greit. Men jeg har altså likevel bestemt meg for å fortsette å ha åpent kommentarfelt, fordi når alt kommer til alt er det mest rettferdig.

Jeg tåler vanligvis å få litt dritt, men jeg har lyst til å si ifra at det er nok nå. Jeg setter ikke pris på det i det hele tatt.

En ting hadde vært dersom jeg «frontet» inngrepet mitt, la ut før og etter bilder (JA, det er mange bloggere som har gjort dette – tro det eller ei) og hadde et massivt fokus på det, men det har jeg bevisst latt være. Spørsmålene har stort sett stått ubesvarte, sett bort i fra en instastory hvor jeg her om dagen bekreftet at jeg hadde gjennomført inngrepet – og at jeg ønsket at dette skulle være et ikke-tema. Jeg vil bare fortsette bloggingen min som før, skrive om det som engasjerer og opptar meg, og om det å være mamma. Jeg hadde aldri frabedt meg all kritikk dersom jeg faktisk hadde hatt mye fokus på dette, men det har jeg som sagt bevisst unngått nettopp fordi jeg mener det ikke er relevant for bloggens innhold, og fordi jeg angrer for at jeg sa noe om at jeg skulle gjøre noe i første omgang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg føler meg helt nødt til å si noe nå fordi jeg synes det har gått alt for langt. Jeg håper at det er mulig å ha forståelse for det. Jeg er ikke noen sinna-blogger, men jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt sint akkurat nå, kanskje mest oppgitt fordi noen tror de har rett til å kommentere kroppen min etter inngrepet mitt og hvorvidt inngrepet ble vellykket eller ikke. Ærlig talt, det er såpass barnslig at man kan jo begynne å lure. Det er, unnskyld meg, ikke sånn at kun fordi jeg skriver en offentlig blogg, så gir det deg som leser rett til å kommentere alt du vil – i sær når det er snakk om ting jeg forsøker å holde utenfor bloggen.

Du kan skrive utallige blogginnlegg som viser at du er et oppegående menneske som har gode verdier. Du kan skrive om flyktningskrisen og hva du personlig gjør for å hjelpe, du kan skrive om å oppdra barna dine til å bli fordomsfrie og reflekterte mennesker, du kan skrive om å være veganer og andre gunstige valg du tar for miljøet. Men gjennomfører du en plastisk operasjon – og attpåtil ligger veldig lavt hva angår å snakke om inngrepet, så er det det som snakkes om..

Unnskyld at jeg sier det, men det synes jeg er forbanna trist. 

Men det skal sies at det er veldig mange som har tatt hensyn til at jeg vil holde det utenfor, selv om det for meg kanskje blir mest synlig med de som ikke tar samme hensyn – på grunn av stygge kommentarer og meldinger.

Ønsker alle leserne mine en fin helg, og jeg håper alt dette kan tilhøre fortiden nå. Jeg gleder meg oppriktig til å blogge fremover og til alt som skal skje.

Det er ikke veldig lenge til jeg kan dele en stor nyhet på bloggen, og jeg skal ikke bruke dette blogginnlegg for å melke det for alt det er verdt annet enn å nevne det i en bisetning i det som kommer til å bli et ellers langt blogginnlegg – men jeg vil faktisk heller bruke dette blogginnlegget til å åpne meg.

Eksponering av barn og kritikk

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har tidligere nevnt at jeg har sluttet å eksponere barna mine på sosiale medier. Jeg kommer nok til å la noen babybilder av dem ligge ute på Instagram og bloggen – det fordi de uansett er rimelig ugjenkjennelig på disse bildene nå som de er eldre, og fordi et og annet gammelt babybilde ikke er problemet: Problemet er ukritisk eksponering. Jeg har hatt et bevisst forhold til eksponering fra starten, nettopp på grunn av kritikken jeg har mottatt på grunn av dette, men jeg ser selv at jeg har endt opp med å dele mange flere bilder enn jeg tenkte jeg skulle gjøre fra starten av. Ett og ett bilde i seg selv er kanskje ikke så mye å tenke på, siden jeg alltid har hatt fokus på at bildene skal være anstendige og fine, men summen av så mange bilder til sammen er noe annet.

Noe jeg synes er forbanna viktig som blogger, er at man må være mottakelig for kritikk og tilbakemeldinger. Noe jeg prøver å leve etter – selv om det er satt litt på spissen – er at om «alle andre» alltid tar feil og du selv alltid har rett, så kan det være lurt å gå litt i seg selv. I dette tilfellet sikter jeg da til eksponeringen av barna mine og at jeg har stått hardt på at jeg mener jeg kan eksponere barna mine og at det er uproblematisk så lenge man følger forholdsregler man har satt, mens det har vært en del blogglesere som har kritisert meg for dette og påminnet meg om hvorfor de mener det har vært kritikkverdig. Jeg følte meg etter hvert litt alene om meningen min om at eksponeringen var helt innafor, og da må man kunne være voksen nok til å se seg selv fra utsiden og revurdere valget sitt. Jeg synes det er viktig å kunne innrømme egne feil og mener det var feil av meg å legge ut så mange bilder av barna mine gjennom de siste årene, selv om bildene var “fine” i den forstand. Det skader dem nok aldri, men det gagner dem heller ikke.

Noe jeg finner litt frustrerende er for øvrig at jeg fortsatt blir kritisert for eksponeringen av barna selv etter jeg har sluttet. Jeg har satt i gang en prossess hvor bilder skal fjernes både fra bloggen og Google, men dette er ikke gjort over natten. Hadde jeg kunne skrudd tiden tilbake og ikke lagt ut den mengden bilder, ville jeg selvsagt latt være – men det er ikke fysisk mulig. Jeg har gjort en feil og gjør nå det jeg kan for å rydde opp igjen, og det håper jeg dere kan forstå.

Penger og topplisten

Noen ganger blir jeg litt lei av å føle at jeg ikke blir sett i havet blant bloggere som er ute etter å provosere og komme med uttalelser som kanskje ikke er helt det jeg ville definere som innafor, og at jeg blir satt i samme bås som enkelte bloggere som ikke takler kritikk eller at noen er uenige.

“INGEN bloggere tåler kritikk!”

“ALLE bloggere er narsissister”

“Bloggere selger sjela si for et par ekstra klikk og kroner”

Jøye meg så mye dumt jeg får tilbud om å reklamere for i uken! Ville jeg tjent dobbelt så mye av det jeg tjener nå dersom jeg hadde takket ja til alt? Jepp! Betyr det at jeg kommer til å takke ja til alt? Nei. Vi bloggere som ikke tenker at penger er det aller, aller viktigste – vi finnes faktisk vi også. Og det er trist at noen antar at vi ikke finnes. Som jeg skrev for et par uker siden: Det er ikke allverdens med penger som kan få meg til å reklamere for plastisk kirurgi, forbrukslån (Fikk mail om dette forrige uke og jeg fikk hakeslepp!) spill/casino-nettsider, pels eller annet som strider i mot mine verdier og prinsipper. Jeg er enormt takknemlig for hva bloggen og leserne mine har gitt meg, skrivingen og responsen jeg får på den og blogginnleggene mine betyr noe for meg. Litt klisje kanskje, men det betyr faktisk mer enn penger.

Tross at jeg synes det er ganske rart å være vitne til bloggere som fjerner alle kommentarer som ikke er utelukkende positive og som kanskje ikke takler det så greit å bli kritisert – savner jeg likevel flere refleksjoner og mer forståelse rundt hvorfor noen kan synes det er så uforståelig at enkelte bloggere kan synes det er vanskelig å bli kritisert. Som blogger deler mange veldig mye av livet sitt. Jeg gjør også det, selv om jeg prøver å begrense. Når man da blir kritisert på en krass måte, kan jeg forstå at det kan være lett å ta det personlig. For i motsetning til mange andre bedrifter, så er blogging, bloggere og deres bedrifter livene deres. Det handler i mange tilfeller om livene deres. Å føle at noen går til “angrep” på livet sitt og valgene man tar for seg selg og i noen tilfeller egne barn, tror jeg kan oppleves vanskelig. Her er det veldig lett å sitte på sidelinjen og si at man bør tåle kritikken når man har valgt å gjøre bedrift ut av livet sitt, men jeg tror det er enklere sagt enn gjort. Personlig mener jeg at det er essensielt å kunne tåle kritikk i bloggeryrket, men det er alltid viktig at man i det minste kan forsøke å sette seg inn i andres situasjon. Det tror jeg man har alt å tjene på.

Privat 

“Hun bloggeren” har jeg fått høre så mye om meg selv de siste årene. Jeg skal ikke slutte å blogge med det første.

Det har skjedd så mye annet i livet mitt de siste årene enn at jeg har blitt mamma og at jeg har drevet en blogg. Ikke at det er en liten jobb, men etter jeg ble mamma følte jeg ofte at andre tenkte at det var det eneste jeg var. Å være mamma er en stor del av meg, men langt i fra alt. Noen ganger har jeg synes at det har vært vanskelig å skulle balansere rollene som mamma, tenåring og blogger. Og jeg lurer på hvor mange runder jeg har gått med meg selv om hva jeg vil skrive om på bloggen, og hvordan jeg ønsker at livet mitt skal bli fremstilt. Og ikke minst, hvordan jeg ønsker å fremstille meg selv. Det er jo en makt man har på godt og vondt når man blogger.

Vet dere hva jeg synes er trist? Bloggere som skriver uten substans. Uten å vise at de tenker, uten å vise at de reflekterer, og stille spørsmål rundt ting. Hvor alt handler om det overfladiske. Jeg har aldri blitt misunnelig på et slikt liv, eller rettere sagt en slik fremstilling av livet.

Det eneste jeg ønsker er å fortsette å skape et godt liv for barna mine og meg selv – og skrive mer om det som betyr noe. For selv om du klikker deg inn på bloggen min og leser om hva jeg synes om en debatt eller om de nye barneklærne jeg har kjøpt, så er det jo ikke det jeg tenker på før jeg skal legge meg om kvelden.

Jeg har ei venninne som gikk gjennom et samlivsbrudd omtrent på samme tid som jeg gjorde det. Det var litt godt å ha noen som kunne forstå de tingene som de fleste andre ikke forsto.

Jeg har faktisk hatt flere venninner som har vært gjennom et samlivsbrudd med barn involvert de siste årene, og er det en gjenganger jeg har fått høre, så er det bekymringen om at de ikke kommer til å få seg ny kjæreste på grunn av “all bagasjen” man tar med seg inn i et nytt forhold når man har fått barn med en annen mann.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sånn tenkte jeg ikke selv, men da jeg var langt nede etter bruddet kunne nok jeg forstå tankene til tross for at jeg fremdeles mente at det ikke var noe å bekymre seg for. Jeg tror nok også at det er lettere å tenke slike destruktive tanker når man er veldig langt nede etter en slikt brudd, og det vet jeg at flere av mine venninner var. Jeg var også langt nede, men jeg var ikke helt knust. Jeg hadde nok kanskje bare lettere for å akseptere bruddet på grunn av vår historie.

Jeg er veldig tydelig på at hvis jeg noen gang hadde møtt noen som hadde sett barna mine som bagasje, så hadde jeg aldri vært interessert i vedkommende. Så det er det jeg har sagt til venninnene mine også.

Jeg forstår at det kanskje blir mer komplisert å få seg ny kjæreste etter man har fått barn med noen andre, men barn i seg selv er aldri bagasje. Barn er jo tvert i mot det som gjør bagasje lettere å bære.

Etter jeg ble alenemamma har jeg opplevd av og til at det er noen som synes synd på oss alenemødre. Noen ganger kan jeg til og med føle at at jeg går rundt med en merkelapp i panna, og jeg kan kvie meg litt for å si at ja, jeg er alenemamma. Men jeg har ikke lyst til det lenger.

Alenemødre er ikke alle i en bestemt situasjon, i en bestemt sinnstemning og med ett bestemt liv. Det kan godt være at det er mange alenemødre i den kategorien som ikke trives så godt i tilværelsen og som helst skulle ønske at det var annerledes, men jeg tror også det kan være en del som er som meg.

“Uff, du må ha det slitsomt” opplever jeg ofte å bli fortalt etter det kommer frem at jeg er alenemor. Så klart er det slitsomt å ha barn, det var også slitsomt da jeg var sammen med barnas pappa. Å ha barn bør nesten være litt slitsomt, for da vet man at man gjør sitt ytterste. Men det er en vanesak å tilvenne seg å være alene om omsorgen. Så klart var det en overgang å gå fra å være vant til å være to om å gjøre alt, til å bare være en person. Men det meste går seg til, så lenge man er positiv og kreativ med løsningene sine når det trengs.

Jeg vil ikke at du skal synes synd på meg. Til tross for at noen liker å tro det. Selv om jeg er alenemamma og vet at det er noe flere kan forbinde med noe negativt. Selv om ting ikke fungerte med barnets pappa. Det er ikke synd på meg. Jeg har det veldig fint.

Det heter “alenemamma” og selv om jeg egentlig er alene om omsorgen med barna mine, så er jeg ikke helt alene likevel. Jeg har mange gode venner, og en fantastisk familie. Jeg har også et velfungerende samarbeid med barnets far. Jeg vet ikke om det egentlig er helt innafor å si dette, men jeg stortrives som alenemamma. Og det siste jeg vil, er at noen skal synes at det er synd på meg.

Hei dere! Nå har det vært veldig mye styr de to siste døgnet rundt blogginnlegget mitt om kopiering. Jeg tenkte jeg bare skulle avslutte hele saken ved å skrive dette blogginnlegget.

Først av alt vil jeg bare si at jeg har fått beskjed om at vedkommende har fått trusler og drapstrusler. Dette har jeg privat gitt henne beskjed om at jeg tar fullstendig avstand fra, og jeg har allerede gjort det i kommentarfeltet, men jeg vil også gjøre det i et eget blogginnlegg for å gjøre det helt tydelig for alle lesere at det er noe jeg tar fullstendig avstand fra. 

Jeg har også rådet vedkommende til å gå til politiet med de aktuelle truslene. Her burde det bli vist nulltoleranse, for det er på ingen måte greit. Selv om man har begått flere tabber. Jeg ble oppriktig skuffet når jeg så det – om noen av mine følgere har funnet på å gjøre dette håper jeg det blir sendt en real beklagelse til vedkommende. Jeg trodde vi kunne ha en saklig diskusjon om hvorvidt denne type kopiering er greit eller ikke (noe åndsverkloven sier den ikke er) uten trusler involvert. At noen vil si noe om at dette ikke er greit, burde jo være forståelig – men trusler og mobbing er jo noe helt annet og det er uforsvarlig uansett hva vedkommende skulle ha gjort i forkant.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var aldri min intensjon å henge noen ut (da ville jeg jo bare navngitt selv, noe jeg fra et juridisk ståsted hadde rett til – men bevisst valgte å la være) mitt ønske var for alle som er i tvil å belyse plagiat-problematikken som er svært ødeleggende for oss som lever av skrivingen. For å sette det på spissen: vi kan jo ikke unngå å ta ubehagelige debatter og diskusjoner i frykt for at det skal finnes enkeltpersoner som finner på å dra det alt for langt og velger å drapstrue andre mennesker. Da må vi heller slå hardt ned på de som faktisk drar det så langt, for det er rett ut uakseptabelt.

Vedkommende sier at jeg ikke gjorde noe for å kontakte henne i forkant av blogginnlegget jeg publiserte her om dagen om kopieringen. Dette er feil. Jeg kommenterte under to av delingene til det aktuelle blogginnlegget på Facebook som hun hadde lagt ut 19 juni. Hun slettet unna begge kommentarene mine tvert (som for øvrig var under to ulike delinger av innlegget hennes) Og med tanke på at hun gjorde akkurat det samme (bare flere ganger fordi jeg prøvde å si ifra flere ganger i disse kommentarfeltene, samt i kommentarfeltet hennes på bloggen) sist gang også – sammen med hvordan hun responderte på privat melding sist gang dette skjedde og jeg prøvde å si i fra der, så jeg virkelig ikke poenget med å begynne å ta det opp på privat melding igjen etter at hun allerede hadde slettet to av kommentarene mine rett før. 

Jeg mener det er grunn til å tro at det ikke hadde vært annerledes om jeg hadde kontaktet henne via privat melding denne gangen. Derfor gjorde jeg ikke det. På dette tidspunktet var jeg også utrolig frustrert. Jeg tenker at har du ingenting å skjule, så sletter du heller ikke kommentarer fra noen som prøver å si i fra på sosiale medier. Kommentarene mine hadde ingen uhyggelig tone – jeg sa i fra på en ryddig måte.

Jeg har snakket med vedkommende på privat melding, hun har beklaget seg og lagt seg flat. Det setter jeg virkelig stor pris på.

Med alt det sagt – det er trist å høre om vedkommende ikke har det noe bra og at det er litt trøblete i flere aspekter av livet hennes, personlig ønsker jeg vedkommende ingenting vondt. Men det er ikke lov å kopiere andres verk på den måten, selv om man skulle ha det tøft. Da må man bruke egne ord, eller så må man merke kilden sin. Sånn er det for alle som er på Internett.

Takk for støtten, jeg trengte å si i fra denne gangen og håper jeg aldri opplever noe lignende igjen. ❤️

God tirsdag alle sammen!

For et morsomt døgn jeg har hatt. I går ble blogginnlegget mitt publisert på Tv2.no og de lurte på om de kunne komme hit og intervjue meg på dagen i går. Dessverre passet ikke det så veldig bra for min del, og de skulle derfor forsøke å få det til i dag formiddag istedet – men så fant de ut at det ikke gikk an å få til for de som skulle komme. Litt kjedelig, men sånn er det jo bare ☺️

Uansett gøy med engasjement rundt blogginnlegget mitt – jeg har aldri sagt at det er riktig fremgangsmåte av bloggere og influencere å gi direkte rådgiving som går på kosthold til unge mennesker, men igjen så har jeg aldri sett et slikt tilfelle hvor en blogger anbefaler alle andre å gå samme vei som dem – enten de er altetende, vegetarianere eller veganere. Samtidig som alle har rett til å si noe om hva de ønsker å spise, så er det klart at det er viktig at bloggere reflekterer rundt hvordan de snakker om mat og kosthold på bloggene sine – og at de er sitt ansvars bevisst de også, i likhet med hva alle som er rundt unge mennesker må og burde gjøre. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå har eldstemann ferie fra barnehagen, og det synes jeg er så herlig! Det er viktig for meg nå som han går i barnehagen fast, og ettersom min yngste gutt starter der til høsten, at de kan få kjenne på forskjellen mellom hverdag og ferie. Vi har storkost oss med god middag i dag, og fra i går til i dag har barna også har vært litt hos pappaen sin. Siden han også har ferie fra jobb denne uken, så tenker jeg at det er både viktig og riktig at de får så mye tid sammen som de vil denne uken. Med min jobb glemmer jeg litt at det vanlige er å ha “bare” 5 uker ferie i året. Jeg synes det virker som utrolig lite – men jeg er kanskje litt yrkesskadet av å ha jobbet hjemmefra i flere år, samt vært hjemmeværende med barna. Haha!

Nå er det natta for barna, og så skal jeg bruke resten av kvelden min fornuftig med trening og jobb. Ha en fin kveld videre!

God fredag alle sammen! De siste ukene har det skjedd mer med bloggen enn det har gjort på veldig lenge. Jeg følte lenge at bloggen sto stille fordi jeg var på et vanskelig sted i livet, og bloggen var ikke så lett å prioritere. Nå føler jeg at jeg har begynt litt på nytt, og snart skal jeg ta det steget enda litt lenger også. Men nok om akkurat det nå. 

Jeg gruer meg aldri til å logge inn på bloggen lenger, jeg gruer meg aldri til å sjekke kommentarfeltet lenger, og jeg føler at jeg har kommet meg litt tilbake til den bloggeren jeg var før. Jeg håper det ikke bare er jeg som sitter med den oppfatningen, selv om det har tatt litt tid for meg å “komme tilbake”. Jeg vil ikke drive noen shady blogg, jeg har lyst til å være oppriktig og ordentlig. Akkurat som jeg er ellers i livet.

De siste ukene har det vært en del nysgjerrighet rundt at barna har gått over til å være en så liten del av bloggen og at de ikke blir eksponert lenger. “Er barna dine så stygge at du ikke vil vise bilder av dem lenger?” var det noen som kommenterte her om dagen. Det er greit at du av en eller annen grunn ikke liker meg, men hold barna mine utenfor. Å kommentere andres utseende er for øvrig en uting, og er man et oppegående voksent menneske bør det være unødvendig at noen skal måtte fortelle deg det. Tenker jeg, da.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selvfølgelig er jeg uendelig stolt av barna mine, akkurat som (forhåpentligvis?) de fleste andre foreldre. Jeg synes barna mine er nydelige, unike og herlige små mennesker. De er trygge og livlige. De stoler på meg og de er prisgitt at jeg tar gode valg for dem.

Jeg kan være stolt av barna mine uten å legge ut flere bilder av dem. Jeg kan også være stolt av dem uten at jeg må legge ut alt de gjør, sier og lærer seg. Jeg kan synes at de er verdens nydeligste barn uten at jeg er nødt til å dokumentere det med søte bilder av dem.

Det er kanskje litt ironisk at jeg som blogger skriver akkurat det jeg skal skrive nå, men forandrer ikke at det er sannheten:

Alt må ikke deles.

Jeg ønsker dere en kjempefin helg og fredagskveld videre!