I dag har jeg helt ærlig hatt verdens verste dag og jeg bare gleder meg til den er helt over. Som dere sikkert har merket i det siste, så har jeg følt meg mye bedre enn på lenge store deler av tiden. Men jeg har fortsatt noen lange dager her og der hvor jeg merker hvor mye livet mitt har forandret seg den siste tiden. Jeg hater disse dagene, men jeg vet at jeg klarer meg.
I morgen skal jeg inn til Oslo med Noah for å møte foreldrene mine – jeg skal også på to møter, så det blir spennende. Blant annet skal jeg treffe min kjempekoselige kontaktperson i Egmont (som jeg nå blogger for). Det blir ikke noe annerledes i negativ retning med bloggingen min fremover, snarere tvert i mot. Men Egmont kjøpte opp blant annet Side2 tidligere i år, og siden jeg er side2blogger så har jeg valgt skrevet ny bloggkontrakt med Egmont nå. Jeg tror det kommer til å gjøre at bloggen min blir mye bedre enn tidligere, så etterhvert som tiden går gleder jeg meg til å høre hva dere synes.
Det er ganske mange som har spurt meg om hvordan man blir Side2blogger, men dette må man altså få tilbud om. Da jeg startet å blogge for fullt i februar 2015, fikk jeg 2 tilbud om plattformbytte mot slutten av samme måned, siden bloggen vokste utrolig raskt og ting gikk egentlig over all forventning – og så ble jeg i hui og hast invitert til møte hos Side2/Nettavisen – og valgte etter det møtet å bli hos Blogg.no. Jeg kan nesten ikke få sagt hvor glad jeg er for at jeg gjorde det. Tenk om jeg aldri hadde gjort det? Da tror jeg ting hadde sett ganske annerledes ut i dag for bloggen min.
Nå har jeg enda ikke spist middag og selv om ingenting egentlig frister og jeg helst vil legge meg og synes synd på meg selv, så skal jeg trene og jobbe med bloggen, og gjøre det beste ut av de resterende timene av kvelden. Håper dere har det bra, så snakkes vi ❤️
“Herregud Jessica, noen ganger synes jeg det er helt rart å tenke på at du har to barn… Se på lille deg, liksom” kom det fra lillesøsteren min i helgen.
Lille meg. Er jeg egentlig så liten? Jeg føler meg faktisk ganske gammel. Nå er det kun litt over en måned til bursdagen min og jeg får helt hetta av tanken. Tenårene mine er over og nå er jeg «voksen». Nå må jeg ha livet mitt på stell. Teknisk sett har jeg vel egentlig levd et «voksent» liv og hatt en «voksen» hverdag samt livet på stell, ganske lenge allerede – med barn og baby, regninger, barnehage og jobb – så ikke forstår jeg hvorfor jeg blir så stressa. Jeg vet ikke om det er nettopp det, eller alderen min som får meg til å føle meg så forbanna gammel. Kanskje er det barna, og at de også begynner å bli store?
Ofte opplever jeg at mange tenker at det er synd på meg som ikke fikk en ungdomstid siden jeg ble gravid da jeg akkurat hadde nådd seksuell lavalder – og begrunner det at jeg føler meg gammel med at det er fordi jeg føler jeg gikk glipp av ungdommen min. Men jeg gjorde ikke det, selv om jeg unektelig gikk glipp av noe. Det er nemlig den eneste fordelen med å være en idiot og begynne å feste når du er 13.
Da jeg tok toget hjem på søndag kom jeg i snakk med noen, og de gjettet at jeg var 16 år. Jeg lo, men innvendig ble jeg mest lettet over at jeg ikke så såpass utslitt ut at de gjettet på 35. Selv om jeg har hatt barn i over 3 år, så er det fremdeles like morsomt å se at fremmede får hakeslepp når de får vite at jeg har barn og nekter å tro på det. For meg er det jo det mest naturlige i hele verden.
Noen ganger tenker jeg litt på at jeg er så langt fremme i livet på mange måter, men samtidig henger så langt etter med for eksempel utdannning. Det forventes at man skal få seg utdanning, så få seg kjæreste, så flytte sammen og kjøpe hus, gifte seg og deretter få barn. Jeg gjorde det jo nesten stikk motsatt. Hva gjør jeg når barna er blitt tenåringer, jeg har gjort ferdig utdannelsen min og jeg såvidt har rukket å fylle 30?
Jeg føler at mange mener at barn er meningen med livet. Jeg sier ikke at det ikke stemmer, jeg sier bare at jeg håper jeg kjenner på hva meningen med livet er om også 15 år – selv om guttene mine ikke vil være noen barn lenger. Selv om utdannelsen min vil være ferdig, og at jeg garantert har kjøpt meg hus.
Gjett hva jeg fant her for noen dager siden? Et 5 år gammelt minnekort. Jepp. Når jeg omsider fikk koblet det opp til macen, innså jeg fort at jeg kanskje ville hatt det bedre om jeg ikke fikk sett bildene igjen og blitt påminnet hvordan jeg sminket meg og så ut for bare noen år tilbake. Jeg skjems, virkelig! Det er så flaut og morsomt og fælt på samme tid atte hjelp. I det minste har jeg fått meg en skikkelig god latter, så jeg tenkte jeg kunne dele noen bilder med dere.
Dette er altså en god stund før jeg ble gravid. Disse bildene er fra 2012/tidlig 2013, så jeg var altså 14 år gammel.
Jeg kjenner at jeg ikke en gang kan begynne å skrive om det blonde håret mitt 😂 Herregud, jeg dør av skam. Jeg husker faktisk at mamma prøvde å si noe, men det hjelper ikke stort når man er 14 år og vet alt best selv, for å si det sånn.
Om jeg skal svare på dette i dag så vil svaret være nei, og at det er veldig lite sannsynlig at vi finner tilbake til hverandre. Som jeg allerede har nevnt flere ganger for dere så føler vi oss sikre på at vi har tatt den rette beslutningen med å gå fra hverandre. Jeg forstår selvfølgelig at det kan være rart å se for lesere som har fulgt bloggen min fra start, fordi jeg var jo sammen med Fredrik lenge før jeg startet bloggen og han har jo vært med på ekstremt mye av “blogg”-karrieren min. Man vet selvfølgelig aldri hva som kan skje i fremtiden, om 1, 5 eller 10 år. Jeg vet ikke selv, ingen vet det. Kanskje vi etter noen år for oss selv finner ut at vi vil prøve på nytt? Vi har ingen avtale om dette, men det kan jo aldri utelukkes 100% – det er det i grunn lite som kan her i livet. Eller kanskje vi finner ut at dette var det riktige og at vi aldri tenker tanken på at vi skal prøve på nytt.
Jeg er ikke en av dem som mener at det finnes en “den rette” der ute, jeg tror ikke på at det kun finnes ett menneske som passer hver og en av oss når det kommer til kjærlighetsrelasjoner. Men jeg tror at hvis det er meningen at man skal være sammen, så ender man opp sammen på en eller annen måte til slutt.
God kveld alle sammen! Denne dagen har blitt brukt mye på reising for min del, men likevel har jeg hatt en fin dag. Nå er jeg hjemme igjen og det føles veldig godt. Både å være hjemme hos guttene mine, og det å komme tilbake til hverdagen og vanene mine igjen. I dag tenkte jeg å skrive litt om det jeg ser på som det verste med å være singel, etter at jeg tidligere denne uken skrev et blogginnlegg om fordelene med å være singel som fikk veldig god respons av dere.
😨 Å våkne opp om natten etter å ha hatt mareritt uten å ha noen man kan legge seg inntil. Jeg har ofte mareritt og til tross for at jeg ikke er husredd i det hele tatt, så er det helt fryktelig å våkne opp slik på natten og i tillegg være helt alene.
🏡 At man må gjøre alt på egenhånd – husarbeid spesielt. Når man er samboer med noen har man gjerne en viss fordeling av oppgaver, og det mister man når man blir singel, dermed må man gjøre alt selv.
🙅♀️ Ingen å kose med eller dele kveldene sammen med etter at barna har sovnet
💑 Kjæresteparene som er over alt kan være litt slitsomt/trist å se når man går gjennom et brudd og plutselig er singel, selv om jeg personlig selvfølgelig gleder meg på andres vegne så kan det være litt sårt
👩👦👦 Alle som spør deg om når du skal finne en ny, hvordan det går med kjærlighetsslivet ditt, maser på at du må laste ned Tinder og så videre. Jeg har det ikke travelt, jeg er 19 år, og akkurat nå tror jeg at jeg trenger å være singel litt, og få den erfaringen også når jeg har vært i et forhold i nesten 5 år. Jeg er ikke avhengig av å være i et forhold for å være lykkelig, selv om det har opplevdes litt sårt å se alle kjæresteparene i tiden rett etter jeg ble singel. En litt motsetning til sist punkt, men håper dere skjønner hva jeg mener likevel.
😞 Det kan bli litt ensomt om man ikke er flink til å dra ut med venner og familie – dette har for øvrig heldigvis ikke jeg kjent noe særlig på siden jeg har barna rundt meg store deler av tiden!
⛔ Ingen som løfter deg opp på litt tyngre og dårlige dager, og som du alltid kan støtte deg på.
– Jeg henger ikke med på hvem ulike youtubere er, og tror ikke jeg kan si navnet på en eneste av verken norske eller utenlandske. Venninnene mine blir jo helt oppgitt av meg som aldri aner hvem de snakker om når de nevner ulike navn! Haha. Snapchat i bruk med venner og folk jeg kjenner har også vært ukjent for meg helt inntil nylig. Har ikke hatt tid eller ork til å sette meg inn i det, rett og slett. Dessuten foretrekker jeg faktisk å ringe, Facetime og snakke på meldinger når jeg snakker med vennene mine. Jeg har skjønt at dette kanskje er litt av ulempen med å jobbe på sosiale medier – det blir “bare” jobb. Nå er riktig nok min jobb, bloggen, snapchat, instagram osv mer enn “bare” en jobb for meg. Den betyr mer enn det. Men like fullt er det jobb og da gjør jeg ikke det på fritiden min, og da har jeg heller ikke pleid å bruke de plattformene når jeg har “fri”.
– Jeg har så mye klær at det faktisk er helt ekstremt nå. Jeg har i utgangspunktet tidenes største garderobeplass men jeg har ingen mulighet til å få plass til alt når jeg i tillegg har så mye andre ting jeg må få plass til i skapene mine. Og nå er jeg nødt til å ta noen grep altså! Jeg har litt vanskelig for å kvitte meg med ting, så det er klær fra jeg var typ 13 år og til nå. Vet at jeg trolig aldri kommer til å bruke enkelte (Les: de fleste) plagg igjen, enda synes jeg det er vanskelig! Er jo helt håpløst. Jeg bruker kun typ 10% av alle klærne mine. Jeg vet at det er tidenes luksusproblem, men hvor kan jeg egentlig gi bort/kvitte meg med klærne mine?
– Min beste lønning jeg har hatt fra å ha blogget bare en måned (i løpet av årene jeg har blogget) har vært på 65 000,- Synes det er ganske vanvittig at det kan ligge så mye penger i blogg. Husker at jeg den måneden fikk ganske dårlig samvittighet fordi jeg tenkte på de som jobber ræva av seg som ansatte i barnehagen og sykepleiere. Jeg jobber jo ikke ræva av meg, selv om det definitivt er litt å gjøre med bloggen. Vet at det er ekstremt mange som lurer på nettopp dette rundt penger, lønn og blogging – så ville bare ta med dette punktet av den grunn. Jeg er helt ærlig ikke så opptatt av penger så lenge jeg har det barna og jeg trenger, og det har jeg heldigvis alltid hatt ❤️ Jeg tror ikke at allverdens med penger kan gjøre meg lykkelig.
– Barn og familie er det viktigste i mitt liv og er noe jeg alltid kommer til å sette først. Jeg føler at når man en dag ligger i graven så er det de tingene som betyr noe – hvilke mennesker du har omgitt deg selv med og som har spilt en rolle i løpet av livet ditt, familien din/nære venner og eventuelt barna dine. Jobb, penger, materialistiske goder er kanskje ting som er fint å ha når man er i live – men når alt kommer til alt så betyr det jo ingenting.
– Jeg elsker å gå i kjoler og skulle ønske jeg kunne gjort det hver dag, men det er ikke helt sosialt akseptert og det er kanskje like greit. Ellers ville jeg nok sett ut som at jeg var på vei til en galla-middag hver dag. Haha!
Hei dere! Åh, jeg har ikke fått så mye ut av dagen på kjempelenge. I dag startet jeg dagen med å trene, før jeg spiste frokost med barna, barna lekte og jeg kunne jobbe litt, før de sovnet litt på sofaen og vi spiste lunsj, og så tok vi en lang tur ut. Jeg hadde rett og slett ikke samvittigheten til å bli sittende inne når det var 16-17 grader ute i dag. Vi gikk en tur ned til byen og ned til havnen, sistnevnte er Leo voldsomt begeistret for, og de lekte litt på en lekeplass i nærheten før vi gikk en lang tur videre. Vi ble ute i flere timer faktisk, noe jeg er veldig glad for nå – barna hadde det så koselig, og det er det som virkelig betyr noe for meg❤️
I dag fikk jeg forresten et veldig vanskelig spørsmål fra Leo som lurte på hvor pappa var. Den kjente jeg stakk inni meg ganske godt, selv om jeg selvfølgelig visste at det ville komme før eller siden. Så uviten og uskyldig. Nei, jeg får helt vondt💔 Men sånn er det bare, og selv om jeg følte det slik på innsiden så smilte jeg og svarte han rolig. Pappa er på jobb, sa jeg. Før jeg la til: Men pappa bor ikke her med oss lenger, han skal bo et annet sted. Men du og Noah skal se masse til pappa likevel – og mamma og pappa elsker deg kjempehøyt.
Dette er jo min første helg med barna alene siden vi ordnet samværsavtalen for hvordan fordelingen av barna skulle bli. Tanken på akkurat det er jo litt rar, men ellers føles det hittil som en helt vanlig, fin helg.
Hei dere! Ettersom jeg lovde dere et svarinnlegg i dag angående kritikken som har dukket opp den siste tiden og spesielt med tanke på operasjonen min, så kommer det nå.
“Hvorfor velger du å prioritere en plastisk operasjon ovenfor å ta lappen, kjøpe leilighet etc? Siden du fortsatt leier og ikke har tatt lappen!”
– Det er vel ikke enten eller? Jeg kan vel foreta en operasjon og samtidig fortsette sparingen til å kjøpe leilighet/hus, og begynne med lappen? Dette skriver jeg med all respekt altså – men jeg må få lov til å svare saklig på det jeg mener blir feil å kritisere meg for.
Jeg synes det begynner å bli litt dumt hvordan enkelte virker så forferdet over at jeg ikke har kjøpt leilighet/hus. Jeg er fortsatt 19 år, og selv om jeg har barn så klarer jeg ikke helt å se at barna skulle merket at vi bor i en leid leilighet kontra en som er kjøpt. Vi har bodd på samme sted i 3 år nå, stortrives i denne fine leiligheten og kommer trolig til å bo her helt frem til jeg en gang i fremtiden kjøper meg noe eget. Fordelen med langtidsleie er jo nettopp det! Det er et norskt fenomen at man MÅ ha kjøpt leilighet når man får barn. Spiller det egentlig noen stor rolle? Så lenge man ikke flytter rundt som en gal med barn på slep så ser jeg ikke problemet med å leie frem til man kan kjøpe seg noe ordentlig. Jeg vil heller vente til jeg kan kjøpe meg et hus eller en leilighet jeg ser for meg at jeg kan bo mange år i, istedenfor å bare kjøpe noe asap fordi «det MÅ man når man har fått barn» Det tenker jeg er best med tanke på stabilitet for barna også – så slipper man å flytte mer enn det som strengt tatt er nødvendig.
Når det kommer til lappen hadde jeg tatt den for lenge siden hadde det ikke vært for at Fredrik kun manglet å øvelseskjøre + selve oppkjøringen og teorien når vi var sammen. Jeg synes det var dumt om jeg skulle begynne helt fra starten av med trafikalt grunnkurs når han likevel var kommet dit i prosessen. Men den desidert største grunnen til at jeg ikke har tatt lappen erat vi bor 2 minutter gange fra sentrum og har alt av legekontor, apotek, butikker, barnehagen, togstasjon og så videre i kort gangavstand – så for å være fullstendig ærlig med dere har vi egentlig aldri følt noen behov for å ha lappen og det er nok også grunnen til at Fredrik drøyet å gå i gang med det han manglet for å få tatt lappen ferdig da vi var sammen. Er det ikke viktigst at vi kjenner på hva vi trenger og ikke, ikke hva andre mener at vi skal behøve? Jeg forstår selvfølgelig at behovet for billappen kommer til å melde seg før eller siden – spesielt når barna begynner med aktiviteter og blir litt eldre, og det er også grunnen til at jeg skal begynne med den snart😊 Det er ikke enten operasjon eller lappen, eller enten sparing til leilighet eller operasjon – jeg håper virkelig jeg har vist meg såpass oppegående for dere at dere vet at jeg aldri ville prioritert en operasjon foran alt annet om jeg var nødt til å velge!
“Hvorfor kan du ikke bare si hva du skal operere?”
– Jeg kunne sagt det, men jeg valgte å la være fordi jeg tenkte at det var det lureste å gjøre om jeg først skulle skrive at jeg skulle gjennomføre en slik operasjon – så tenkte jeg at det var av liten betydning så lenge dere visste om det. Jeg ville bare spille med åpne kort, og samtidig gjøre det jeg trodde var riktig med tanke på påvirkningen som potensielt kunne ligge i å fortelle eksakt hva jeg skulle operere – og fordi jeg ville ikke ha fokuset på hva jeg skulle operere. Jeg tror at det hadde vært galt uansett hva jeg hadde valgt å gjøre og at dersom jeg hadde valgt å si hva jeg skulle operere, så hadde jeg endt opp med å bli kritisert for det også. For min del var det ikke noen god følelse å lese kommentarfeltet og se at enkelte gjetter på hva jeg skal operere – altså indirekte forteller meg ting ved meg selv som jeg ikke burde være fornøyd med. Ørene, puppene og nesa mi er noen av de tingene folk har gjettet på. Noen mener sikkert at jeg la opp til det selv – men jeg holdt da virkelig ikke tilbake informasjonen om hva jeg skulle operere for min egen del, men med tanke på mine yngre lesere.
“Du rosemaler hvordan det er å være alenemor til to barn”
– Synes dere det? Det er et oppriktig spørsmål altså – personlig mener jeg at jeg er flink til å skrive om de dårlige dagene, men jeg tar det selvsagt til meg dersom dere mener dette. Jeg prøver mitt beste å skrive akkurat hvordan jeg opplever ting – og samtidig holde fast ved privatlivet vårt. Jeg ble singel mamma, som jeg liker å si kontra «alenemamma» for en måned siden – og selvsagt er det tøft å være alene med to relativt små barn. Men jeg fikser det, og det går fint. Jeg har det bra selv om noen dager er vanskeligere enn andre, jeg liker livet mitt og og jeg prøver å sette pris på alt jeg har og fokusere på det positive. Det er bare sånn jeg er som person.
“Hvorfor har du sagt tidligere at du er i mot operasjoner, om du nå skal gjennom en selv?”
– Fordi jeg i løpet av alle disse årene hvor tanken på operasjonen har vært tilstede, underveis tenkte at jeg kanskje kunne klare å leve med det. Så skrev jeg blogginnlegg om temaet som jeg kanskje ikke burde gjort, men leser dere tilbake i arkivet mitt fra 2016 så skrev jeg aldri da at jeg var i mot operasjoner. Bare at jeg stiller meg kritisk til de som mener at flerfoldige operasjoner kommer til å endre et ødelagt selvbilde, for det skjønner jo jeg også at det ikke gjør. Og så ble det jo ekstremt utelukket å få gjennomført noen operasjoner i løpet av de årene hvor jeg gikk gravid, ammet og fikk barna, så kanskje det forsterket det hele siden jeg visste at det uansett ikke var mulig å få gjennomført på såpass lang tid? Jeg vet ikke. Men tanken på å gjennomføre dette har vært tilstede siden jeg var 11-12 år, så det sitter ganske dypt. Jeg er villig til å gå til psykolog som flere av dere tipser meg om, men jeg har ikke noen ødelagt selvbilde selv om jeg ønsker å gjennomføre èn operasjon. Skal ikke bagatellisere det for det er i grunn “ille nok” og jeg er klar over det, men jeg opplever at mange tenker at jeg har seriøse problemer med mitt eget selvbilde – for meg handler det mest om det komplekset som sitter så dypt i meg, og ikke bildet jeg har av meg selv i helhet.
Jeg er forresten flink til å svare på Instagram meldinger om dere har andre spørsmål som dere vil stille – det gjelder spesielt dere som ikke ønsker å kommentere med navn (eller bare i det hele tatt) her på bloggen – for vet det er noen av dere. Jeg heter Mammasom16 på Instagram. I kveld får jeg besøk av ei venninne, så det gleder jeg meg til. Ellers er det jo faktisk torsdag allerede i morgen! Jeg håper dere synes jeg svarte greit på kritikken jeg har fått, og vil at dere skal vite at jeg setter pris på leserne mine selv om jeg skjønner at denne avgjørelsen kom overraskende på mange av dere som har fulgt meg lenge. ❤️
Jøye meg så lenge jeg har prøvd å skrive dette blogginnlegget.
Jeg har gått mange runder med meg selv og tenkt på om jeg skulle si noe eller ikke, for litt frem i tid skal jeg gjennom en kosmetisk operasjon. Som jeg skrev i et blogginnlegg her om dagen om temaet på generelt grunnlag, så føler jeg at det blir galt uansett hva jeg gjør nå. “Om jeg ikke sier noe om operasjonen, så er det bare et tidsspørsmål før spekulasjonene dukker opp når jeg har operert noe – og ikke minst så fremstiller man også noe som er falskt som noe ekte – og er dermed også med på å bidra til et urealistisk kroppsideal.
Sier man noe om hva man har operert, så er man med på å normalisere disse inngrepene og bidrar til økt interesse rundt det og muligens også til at andre følger ditt eksempel ved å operere.” Det er litt sånn damned if you don´t, damned if you do.
Jeg har ikke tenkt til å si noe om hva jeg kommer til å operere, det tror jeg nok dere kommer til å oppdage når inngrepet er utført uansett. Jeg vil bare ikke at dere skal tro at jeg deler dette bare for å dele, men fordi jeg tror det er mest riktig å være ærlig, men samtidig ikke utlevere unødvendig informasjon. For jeg gidder faktisk ikke lyve til dere, selv om jeg sikkert tar et valg som i mange av deres øyne er dumt. Jeg føler jeg skuffer mange av leserne mine bare ved å skrive om dette, og det er ingen god følelse. Men jeg vil heller være ærlig og et dårlig forbilde, enn lyve og å være et godt et. Å ikke fortelle om operasjonen min og dermed etterhvert fortsette å motta skryt for at jeg er en av få bloggere her i Norge som ikke har endret på utseendet mitt, ville føltes litt som å få gode karakterer som ikke var mine.
Jeg vet nemlig at jeg kommer til å bli stemplet som et dårlig forbilde, men jeg synes samtidig det er litt trist at ett valg skal definere meg – for om ikke alle de bra tingene jeg både gjør og skriver om kan definere meg, så synes jeg ikke dette valget alene kan gjøre det heller.
De få menneskene jeg har fortalt dette til har svart meg med at jeg ikke trenger operasjonen og at jeg er fin som jeg er. Men det hjelper ikke meg at venninnen min hadde vært kjempefornøyd om hun hadde sett ut som meg, for hun er ikke meg og jeg er ikke henne. Hun kjenner ikke på de følelsene jeg har kjent på i mange år, og det er tross alt jeg som skal leve med hvordan jeg ser ut. Ikke venninnen min, og ikke noen andre familiemedlemmer, venner, eller bekjente.
Det er lett å tenke at jeg heller burde jobbe med kompleksene mine og ikke ta en quick-fix med å operere. Jeg vil understreke at dette ikke er noen quick-fix for min del, dette er noe jeg har tenkt mye på helt siden jeg var veldig ung. Jeg har veid for og i mot, og forsøkt å jobbe med meg selv. Jeg har heller ingen planer om å gjennomføre flere operasjoner enn denne – for jeg forstår at veien kan være kort til at man havner ut på kjøret når man først er i gang med å begynne å “fikse” på seg, men dette er noe jeg er veldig bevisst på å unngå. Jeg tror dessuten at familien min hadde satt meg kraftig på plass dersom jeg bare hadde tenkt tanken på å gjennomføre flere.
Å operere seg er ikke alltid løsningen, snarere tvert i mot – og det er på ingen måte noe jeg tar lett på. Det er en risiko med alle slike operasjoner, selv om den selvsagt er lav her i Norge så er en risiko fremdeles en risiko.
Og til tross for at jeg på ingen som helst måte forventer at alle skal forstå valget mitt, så forventer jeg faktisk at det blir respektert.
Tenkte jeg skulle svare på en kommentar fra en leser i dag! Jeg gjør ikke det så ofte lenger, siden de fleste spørsmålene som kommer inn blir besvart i ukens-spørsmål blogginnleggene mine. Akkurat dette spørsmålet har jeg fått flere steder allerede, så derfor tenkte jeg at jeg kunne svare i eget innlegg i dag!
“Vet det sikkert virker veldig fjernt nå, men hvordan tenker du å forholde deg til prevensjon når du møter en ny mann? Mtp at du jo blir gravid til tross for prevensjon, kommer du til å ta sjansen på å bli gravid med en du ikke er sammen med/nettopp blitt sammen med? Og hvordan TROR du at du vil forholde deg til den nye kjæresten til Fredrik når han får det? (Selv om det sikkert også er fjernt nå)”
– Jeg hadde aldri tatt sjansen med å bli gravid med «hvem som helst» uansett, det handler vel så mye om mine verdier her i livet som det faktum at jeg tidligere har blitt gravid på prevensjon. Dette er jo noe jeg er helt åpen om, at jeg blir veldig lett gravid altså, så det er jo noe en fremtidig mann er nødt til å ta i betraktning dersom han skal være sammen med meg. Jeg var jo sammen med far til barna mine 1 år og noen måneder etter at min yngste sønn ble født uten at jeg ble gravid, så vi får håpe at den løsningen jeg har funnet underveis er en som fungerer på sikt også. Det er jo ikke akkurat ideelt at jeg skal få et nytt barn med det første, det ønsker jeg virkelig ikke.
Vi har ellers snakket ganske mye om, og er heldigvis helt enige om at det er fullstendig uaktuelt å introdusere eventuelle nye kjærester for barna før det har gått rimelig lang tid. Dette fordi barn knytter seg lett til nye mennesker og hadde man visst at et nytt forhold skulle vare for resten av livet – så kunne vi tatt den sjansen med å introdusere. Men det vet man aldri, og da er ikke det noe vi ønsker å utsette barna for. Vi mener bestemt at det beste for barna ikke er å vokse opp med X antall stefedre/stemødre i løpet av oppveksten sin.
Når det kommer til den biten med nye kjærester ellers samt hvordan jeg hadde taklet at eks-samboeren min hadde fått ny kjæreste etter hvert, og han dermed hadde introdusert henne for barna, så tenker jeg at desto flere som er glad i barna mine og som kan glede dem når jeg ikke er der, desto bedre er det. Det viktige er jo at hun (fjernt å skrive dette!) har respekt for at Fredrik og jeg må omgås fordi vi har barna sammen, og at de alltid må komme først. Det samme gjelder med eventuell ny kjæreste for min del.
Jeg unner Fredrik å finne noen han kan dele livet med og som kan gjøre han lykkelig – selv om den personen ikke er meg.
