I dag tidlig lå Leo og jeg i sengen. Jeg kikket lenge på han, han smilte så hele det trøtte ansiktet hans lyste opp, før han ble gravalvorlig. “Er du ikke glad i dag da, Leo?” spurte jeg. Han svarte med et smilende ansikt og et par lyder som minner mer om latter for hver dag som går.
Tenk det. For et år siden var det ingen Leo. Det var ikke en gang en antydning til lille Leo. Han fantes ikke. Er det ikke helt merkelig hvordan et nytt menneske kan bli til på egentlig så kort tid? Altså, jeg må innrømme at det kjentes fryktelig, nei, uendelig lenge når jeg gikk gravid, men allikevel. Ser man stort på det er 9 måneder ingenting på å skape et helt nytt liv.
Leo fortsetter smilingen, men starter nå å bable som bare det i tillegg. Lurer egentlig litt på hva han prøver å fortelle meg. “Mamma, jeg gidder ikke ligge her lenger nå, flytt meg da! eller kanskje “Hæ? Melk nå igjen?! Jeg er drittlei, gi meg noe annet!”
Av og til undrer jeg litt over hva han tenker på også. Merker han at jeg er 16 år gammel? Merker han at pappaen hans er 18?
Fredrik kommer endelig inn døren fra skolen. Han kommer ruslende inn dørene til soverommet, og setter seg på sengen med oss. Leo koser seg og blir umiddelbart glad når Fredrik kommer inn i rommet. Det slår meg igjen hvor ekstremt mye de faktisk ligner, og jeg blir sittende litt forbauset over det et par sekunder. Leo smiler som aldri før når vi sitter og kikker på ham begge to, og nå går det nesten over til gaping.
“Jepp. Jeg valgte definitivt rett” tenker jeg for meg selv, og ser bort på den lille familien min.
Hei alle sammen! I dag har vi bare slappet av og… Nei, hvem prøver jeg å lure. Eller vi har jo slappet av, forsøkt i hvert fall. Jeg gikk en tur med ham på butikken i stad, og da roet han seg litt i det minste.
Leo har vært rimelig utrøstelig de siste dagene. Ting kan føles så håpløst av og til, og jeg er helt ærlig veldig sliten! Tror det blir ufattelig deilig å komme hjem til Fredrik med litt hjelp, for alenemortilværelsen tar ganske på. 5 timer søvn er aldri tilstrekkelig.
Jeg lurte på om jeg skulle nevne dette i et innlegg eller ikke, men kom frem til at jeg skulle gjøre det. Jeg har fra starten av vært helt ærlig med dere, og det har jeg planer om å fortsette med. Jeg fikk for noen dager siden en bemerkelse i kommentarfeltet på at jeg virket så negativ, og at det ikke var noe koselig å lese når jeg antydet at ting kunne være slitsomt som småbarnsforelder. Det synes jeg var synd.
Sannheten er ikke alltid koselig å lese, og sånn er det jo bare. Men jeg føler at jeg fokuserer på det positive i denne bloggen, så langt det lar seg gjøre. Og det håper jeg de av dere som følger meg fast føler også!
For ordens skyld ville jeg aldri valgt en annen vei dersom det var en vei tilbake, men selvsagt merker jeg at det tar på når han er slik. Spesielt også med tanke på at jeg må skrive to innlegg på bloggen hver dag, ta gode bilder til bloggen, holde han fornøyd og glad hele tiden og gjerne gå en tur med ham hver dag slik at han får frisk luft. I tillegg skal jeg få tid til venner, til meg selv, og ikke minst til å spise. Ingenting av dette blir noe særlig enklere slik ting er nå. Men jeg kommer meg gjennom det, det vet jeg!
Men for å si det slik, ordet “sliten” har fått en ny betydning! Men hva gjør man ikke for de man elsker?.. ♥
Når jeg først så dette lo jeg meg nesten halv ihjel. Men alvorlig talt.. Dette er jo faktisk helt på tryne? Hvem i alle dager sminker babyen sin? Gud, det er så mange syke mennesker der ute..
Vi får bare håpe det er tull, eller hva? Det håper jeg ihvert fall jeg. Eller et eller annet stunt for å få litt oppmerksomhet. Ikke at det gjør selve saken noe særlig bedre, altså.
Hva tenker dere om å sminke babyer? Hva med hull i ørene? La babyer være babyer tenker jeg. Selv om kropps- og utseendefikseringen har tatt helt av blant ungdommer, tenåringer og nå til og med yngre barn, kan vi vel la de stakkars babyene få lov til å slippe å gå med påtegna bryn og hull i ørene? Grøss.
Jeg blir så forbanna på folk som kritiserer mennesker som velger å gjøre dette. Hvis du har så mye selvinnsikt at du forstår at du selv ikke kan gi barnet ditt en så god oppvekst som overhode mulig, så skal du roses langt oppi skyene etter min mening.
Selvsagt skal barn bo med sine biologiske foreldre så langt det lar seg gjøre (innenfor rimelighetens grenser) men ikke til en hver pris.
Jeg har fått en del spørsmål om hvorfor jeg ikke valgte å adoptere bort barnet mitt (Nei, folk eier faktisk ikke skam i livet) Hadde jeg visst at jeg ikke kom til å mestre rollen som mamma og forelder (med alle bekymringer og generelt alt det innebærer) ville jeg selvsagt vurdert adopsjon. Barnets beste er det aller viktigste, og sånn burde alle tenke uavhengig av alder. Fredrik og jeg var heller aldri inne på tanken om å adoptere bort barnet vårt, og vi har aldri sett at det skulle være nødvendig.
Som om det ikke er ille nok å være et følelsesmessig vrak i graviditeten fra før, fant jeg ut at jeg måtte se på et adopsjonsprogram en stille morgen i slutten av februar på tv. Ja, jeg trenger vel strengt tatt ikke gå nærmere inn på hvordan det endte. Tårer og hiksting er stikkord.Jeg har aldri fattet hvordan noen kan være så mentalt sterke at de klarer å gi fra seg barnet sitt frivillig, for det strider jo faktisk i mot alle morsinstinkter. Jeg antar at man er sterk når det er det eneste alternativet. Allikevel klarer jeg ikke å sette meg inn i smerten de må kjenne på selv, men det er virkelig så beundringsverdig å gjøre noe slikt til barnets beste. Det er hva jeg kaller en god forelder!
Jeg er (og var) ekstremt opptatt av å gi barnet mitt den beste oppveksten og de beste boforholdene som overhode mulig. Heldigvis har vi også mulighet til å gi ham dette, og det ser vi jo at det ikke er alle som har.
Jeg tror ingen av oss kan fatte hvor vondt det er å ikke kunne se andre muligheter enn å måtte gi fra seg barnet sitt. Jeg har virkelig full respekt for alle som velger denne veien, for jeg vet at jeg aldri hadde klart det selv.
“Da skulle jeg møte en fyr i Gjøvik, men han rakk ikke bussen, og etter det sluttet jeg bare å ta kontakt. Jeg tenkte bare at hvis han ikke en gang rakk bussen når han skulle treffe meg, da er det hvert fall ikke meningen at han skal treffe meg.”
“Ja.. Det kan du si”
“Men tenk om han hadde rukket den da? Da er det ikke sikkert vi hadde sittet her nå”
“Nei, sånn er livet. Tilfeldigheter.”
Jeg tror jeg tenker for mye. På alt, egentlig. Jeg har hatt en ganske dårlig dag i dag, og da surrer tankene litt ekstra mye. Heldigvis har jeg Leo og Fredrik som gjør det hele litt lettere for meg. Det er viktig med familie.
Jeg tenker ofte på hvis jeg skulle bli gravid igjen. 8 uker har gått siden Leo kom til verden, og jeg kan bli gravid igjen. Igjen. Tanken er så fjern, og godt er egentlig det. Jeg er bekymret til tross for at jeg vet at det ikke hjelper. “Det er dumt å bekymre seg” sier alltid mamma. Og det er jo det, men jeg gjør det allikevel.
I dag har jeg dårlig samvittighet. Hadde jeg fortalt hvorfor hadde dere nok fått dere en god latter, men det er slik jeg er. Får det for hver minste lille ubetydelige ting, jeg er så bevisst på det selv, og allikevel får jeg det.
Jeg har det egentlig veldig bra, bare ikke i dag. Morgendagen vil bli bedre, det vet jeg! ♥
Tenkte det kunne være litt morsomt for dere å se litt hvordan livet mitt så ut før jeg ble gravid i bilder. Og ja, beklager kvaliteten. Som dere vet var jeg ikke akkurat blogger før jeg ble gravid.
Det er så ufattelig rart å tenke på at jeg aldri skal være “alene” igjen. At jeg alltid vil ha Leo og Noah uansett hva som skjer. Det er egentlig en veldig fin tanke! Jeg ser tilbake på den lille ungdomstiden jeg fikk før jeg ble gravid som 16 som en veldig fin tid. Jeg tilbrakte mye tid som en helt normal tenåring, var en del med venner og kjæreste. Sminke, hår, solarium, og klær var første prioritering, alt annet var egentlig ikke så veldig nøye.
Selv om jeg fortsatt kun er 18 år, så føler jeg at jeg har vært gjennom mye i løpet av livet mitt. Jeg er sikker på at jeg har opplevd mer enn de fleste, både i negativ og positiv forstand. Jeg har slitt, gitt faen, og vært ute på kjøret. Skikkelig ute. Jeg har gjort mye galt, og jeg er ikke redd for å innrømme det. Jeg har gjort mye jeg angrer på, mye jeg tenker at jeg aldri i verden ville gjort i dag, men samtidig vil jeg egentlig ikke bruke ordet “angre”. Jeg har gitt faen i konsekvenser, og oversett. Men jeg har kommet meg inn igjen, og lært mye av det hele.
Jeg har aldri vært redd for åpne meg. Jeg vil ikke være redd for det heller. Alle mennesker kan forandre seg til å bli bedre versjoner av seg selv, og det vet jeg, for jeg har gjort det selv. Det er så ufattelig å tenke på hvordan noen av disse bildene ble tatt for to år siden. To år!
Men mest ufattelig av alt, er hvordan et så lite menneske kan forandre så inderlig mye!
I går var “lille” gutten vår 7 uker gammel! I går fante jeg også igjen en liten pakke av de små bleiene han brukte i starten, og jeg ble stående og lure på hvordan i alle dager han kunne bli mindre enn det han er nå.
Du sier ikke så mye (sånn sett bort i fra et par uforståelige lyder når du smiler bredt til de trøtte øynene mine om morgenen) men jeg forstår deg likevel. Hva du vil og hva du ønsker, og hvordan du vil at det skal bli gjort. Du er sta og bestemt, en av få ting jeg mistenker du har arvet fra meg, men samtidig så tålmodig og rolig.
Før jeg fikk deg så jeg alltid for meg hvordan det skulle bli. Jeg hadde tanker om hvordan du var allerede fra de tidligste ukene i svangerskapet. Man kan se for seg så mye man vil, men i mitt tilfelle ble ikke ting som jeg trodde. Det ble mye bedre. Du var så mye mer!
Noen ganger bekymrer jeg meg litt for fremtiden. Kommer jeg til å klare å overføre alle gode holdninger og verdier til deg? Kommer jeg til å klare å lære deg hva som er viktig i livet, og hva som ikke er så viktig? Eller kanskje viktigst av alt, kommer du til å være lykkelig?
Når jeg var yngre (altså, enda yngre) ble jeg alltid så irritert på foreldrene mine som hele tiden var så bekymret for meg. Ikke gå ute for lenge, ikke hopp ned fra treet, ikke sykle inne, ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Nå forstår jeg hvorfor. Jeg hater tanken på at du skal oppleve vonde ting, og kanskje verst av alt, sorg. Det er litt vondt å tenke på at jeg må akseptere at jeg kan beskytte og skjerme deg mot mye, men ikke alt. Samtidig tenker jeg at du lærer og erfarer mye av det, enda hvor vondt og utenkelig det er, og at det kan hjelpe deg videre i livet når jeg ikke er der for å passe på deg.
Jeg vil bruke stemmen min for det den er verdt gjennom bloggen, i og med at jeg er småbarnsforelder ønsker jeg å sette lys på noe jeg synes er fryktelig galt.
Hvordan ville du reagert om foreldrene dine fortalte deg at når du var liten (ja, faktisk nyfødt) så la de deg på eget rom, og dersom du gråt så lot de deg bare ligge der? At du gråt og gråt, men at ingen kom for å trøste deg? Såkalte “skrikekurer” blir flittig brukt i både USA og til og med, ja, hold dere fast, i NORGE. Det er ikke annet enn hårreisende og ekstremt bekymringsverdig.
Kan noen forklare meg hva dere foreldre som bruker denne metoden ønsker å oppnå? Er det å la babyen bli vant med å sove alene? Og er det i så fall verdt de psykiske skadene som dere risikerer å påføre barnet? For ikke å snakke om hvor umenneskelig det er å la sitt eget barn ligge å gråte så lenge at det til slutt sovner av ren utmattelse. Jeg er ikke rask med å dømme, slett ikke, men jeg lurer oppriktig talt på hva i alle dager som får dere til å gjøre noe slikt?
“Men jeg utførte skrikekur, og barnet mitt tok ikke skade av det” Tja.. det blir litt sånn “Moren min røyket under svangerskapet, men det har jo gått bra med meg!” Vel.. Du er en person, og forskning lyver ikke. Det vil alltid finnes unntak!
Og det er åpenbart forskjell på at et større barn sutrer ved legging, og ikke vil legge seg, og et lite barn. En baby.
Jeg har full forståelse for at nettene kan bli grusomt slitsomme. Jeg forstår det så inderlig godt. Det jeg derimot likevel ikke klarer å forstå er hvordan voksne mennesker får seg selv til gjøre dette mot sitt eget barn? Sin egen baby? En ting er å ta avgjørelser basert på hva man tror er best for barnet sitt, en annen ting er å gjøre ting som strider mot alle morsinstinkter og, etter min mening, all fornuft.
Det tar tid før babyer utvikler en god tidsforståelse. Kun 5 minutter kan føles uvirkelig lenge i panikk for en liten baby. Mange mødre forsøker å finne andre grunner til at barnet gråter enn at det rett og slett har behov for nærhet eller trenger mammaen sin. Det at man forsøker å bortforklare barnets gråt fra hva den egentlig mener jeg sier mye.
Hva skjedde med å tenke på babyen? Hva med å tenke på at babyen ikke har noe valg om du bestemmer deg for å utføre skrikekur? Hva med tillitsforhold? Hva med at barnet skal føle trygghet?
Jeg kjenner at når jeg går å legger meg etterpå kommer jeg til å klemme den lille babyen min ekstra godt før han sovner. Det gjør vondt å skrive dette, men jeg tror det er nødvendig. Hvis jeg har noen påvirkningskraft i det hele tatt ønsker jeg å bruke den riktig. Babyens skrik eller gråt er språket deres! Når barnet skriker i løpet av de første levemånedene så ønsker den å si ifra om noe, den trenger deg.
Så kan jo de av dere (håper det er få) som gjør dette mot barna deres i praksis stille meg spørsmål rundt hvorvidt jeg har lest meg nok opp på dette temaet. Og både ja og nei, jeg trenger ikke lese meg opp for å forstå fornuft. Selvutnevnte “eksperter” kan skrike ut om hvor fint og flott det er å få barnet til å sove i sin egen seng så mye de vil. Men det forandrer ikke det faktum at det du gjør mot babyen din faktisk er det jeg vil kalle et rimelig graverende tillitsbrudd..
Jeg ser bort på Fredrik som sitter med Leo på fanget før jeg forsiktig spør han “Du vil vel ha flere, Fredrik?” responsen var mildt sagt overveldende. “Jessica, er du gærn? Har du glemt alt? Værsågod om du vil spy i 6 måneder til altså. Be my guest” Fredrik så på meg med et blikk som sa, ja, akkurat det. “er du gærn?!”
Senere i uken stilte jeg samme spørsmål, men da var responsen noe annerledes. “Jada, vi må jo få en til. Om noen år!”
Merkelig hvor fort man glemmer, er det ikke? Jeg vet jo hvor ekstremt dårlig jeg var i store deler av svangerskapet, men allikevel vet jeg at jeg ønsker å få et til barn i løpet av livet mitt.
Mange klager på at de får spørsmål om når den neste kommer med en gang de har fått et barn. Jeg har heldigvis sluppet unna dette (mon tro det kan være på grunn av alderen min) men jeg har allikevel fått spørsmål om jeg ønsker å gi Leo søsken, og når det eventuelt skal skje.
Ja, for vi vil jo ha hvert fall en til! Men jeg håper jo at jeg rekker å gjøre ferdig utdannelsen først, selv om det ikke er verdens undergang om jeg ikke skulle få det til. Jeg klarer det jeg vil, og det vet tviler jeg ikke på et sekund.
Den største utfordringen som ville kommet om jeg mot all formodning skulle bli gravid igjen er jo hvor tøft det kommer til å bli med to stykker. Men misforstå meg rett her, jeg ønsker ikke å bli gravid før utdannelsen min er ferdig og jeg er en del eldre, men det er som jeg har skrevet tidligere; man vet aldri. Jeg hadde aldri planlagt å bli gravid når jeg akkurat hadde fylt 16 år heller, men her sitter jeg med verdens fineste lille gutt på fanget. Livet kommer ikke med noen bruksanvisning og jeg prøver bare å omfavne alle utfordringene som møter meg så godt det lar seg gjøre.
Fredrik vet at om jeg skulle bli gravid så er ikke abort et alternativ, av den enkle grunn at jeg kan leve med et barn til, men jeg ser ikke for meg at jeg kan leve med en abort. Så ærlig er jeg med meg selv, for det er det som er sannheten for meg, selv om den ikke nødvendigvis trenger å være sannheten for alle andre.
En ikke så alt for våken Leo!
Jeg vil ikke være så bastant at jeg sier at jeg absolutt ikke ville gjort det, for man vet aldri før man er i situasjonen selv, men jeg føler uansett at jeg kan si meg rimelig sikker på at jeg ikke ville tatt en abort. Som dere vet er jeg for abort, men dette handler jo i hovedsak om hva man klarer å leve med selv, og i mitt tilfelle vil jeg nok klare å leve mye bedre med et barn ekstra! ♥
Dere vet når dere hører en sang dere ikke har hørt på kjempelenge, og så kommer bare minnene strømmende på fra den tiden? Åh. Et slikt øyeblikk hadde jeg i dag.
Etter mange tunge måneder uten Netflix, fikk vi (les: pappa) endelig ordnet den i går. Når jeg bodde i hybelen og fort kort tiden siden hadde fått vite at jeg ble gravid, i fjor sommer, sperret nemlig Fredrik og jeg oss inne med Orange is the new black på skjermen. Ja, og forresten – jeg tuller ikke når jeg sier at jeg tror jeg kan telle på den ene hånden hvor mange ganger jeg var ute på dagtid den sommeren. I stad satt vi og så på det litt igjen, og når jeg hørte kjenningsmelodien til serien kunne jeg nesten kjenne alle følelsene og inntrykkene jeg kjente på når vi satt i den bittelille hybelen for litt over et år siden. Jeg skulle så gjerne visst at ting ble så mye bedre!
Når jeg lå hele natten og tenkte, var lei meg, og bekymret meg for hvordan ting skulle gå eller ende, ja, da skulle jeg gjerne visst at jeg i dag ville vært hvor jeg er. At alt skulle ordne seg. At når mamma fortalte meg at alt skulle ordne seg, så var ikke bare et desperat forsøk på å trøste meg, men en sannhet.
Eller når jeg holdte på å besvime etter den aller første ultralyden, ja, da skulle jeg også gjerne visst det. At jeg kom til å sitte her med en velskapt sønn, en liten familie, og et fantastisk liv. Men så gjorde jeg ikke det. Og det gikk jo bra allikevel, gjorde det ikke? ♥
Jeg tror man klarer det man må, eller ikke må, – forvirrende, men i mine øyne veldig sant. Det tar mye av deg å stå helt alene i det ukjente, så jeg skulle gjerne visst hvordan det kom til å ende. Men samtidig, så er jeg glad jeg ikke gjorde det. For da ville jeg ikke vært så utrygg, og med det kanskje ikke vært så sterk som det jeg er i dag.
