Det er det rareste jeg leser. For selv om jeg er ung mor, og derfor motpolen til eldre mødre, så har jeg ingenting i mot at noen velger annerledes enn jeg selv gjør.
Hvorfor må vi ofte mene noe bare for å mene? For det er virkelig det jeg tror man gjør når enkelte argumentere med at “Tenk å bli gravid med gamle egg” eller “det er ekkelt at gamle damer får barn” Hvorfor er det ekkelt at noen over 40 får barn, og hva gjør de i 40-årene til “gamle damer”? Jeg trodde “gamle damer” var de oppi 80 årene som betalte med kronestykker på butikken, jeg?
Men uavhengig av hva gamle damer er, så er det ikke ekkelt at en kvinnekropp bærer frem et barn, samme pokker hvor gammel kvinnekroppen er. Å bære frem et barn, er å bære frem et barn, og det samme vil skje uansett om du er 24 år eller 46.
Jeg skal ikke lyve, jeg personlig ville ikke ønsket å ha barn så sent. Men det er ikke ensbetydende med at jeg ikke kan forstå og respektere hva andre vil og ønsker.
Og hva vet vel jeg? Hva vet jeg om at naboen kanskje har slitt med å bli gravid i årevis, og endelig har fått det til, til tross for sin alder? Hva vet jeg om at hun kanskje ikke har ønsket barn før nå, og derfor ønsker å gjøre det før det er for sent? Man vet så lite om hvorfor noen velger som man gjør, og det i seg selv bør være nok til at man lar være å kommentere valgene til andre mennesker.
Mange mener at det finnes en perfekt alder for å bli gravid, men det tror ikke jeg. Jeg tror livene våre er så forskjellige og har så ulike utgangspunkt at det blir for enkelt å si det. Det jeg derimot tror, er at det finnes perfekte mødre i alle aldre!
Sitter du og gråter om kvelden når tv reklamen om redd barna kommer på tv? Jeg tror ikke det! Blir du vekket om natten av at noen (Les: babyen i magen) sparker deg i ribbeina så du er redd de er brukket, alle sammen? Ikke det nei? Tenkte jeg det ikke.
Eller må du kanskje (i utgangspunktet) presse en nærmere 4 kilos baby ut av dine edle deler? Kanskje tilbringer du også de første 3 månedene i svangerskapet med hodet ditt nede i toalettskålen også?
Eller hva med vondter? Kjenner du det kanskje i ryggen i dag? Hva med underlivet? Føles det ut som noen har sparket deg så hardt at du har mistet underlivet ditt? Nei?
Nei, du gjør ikke det vet du. Stopp med det.
Med vennlig hilsen gravide.
(Edit: Blogginnlegget er skrevet i 2015 ment humoristisk)
“Arbeidsgivere har ikke lov til å forskjellsbehandle kvinner på grunn av forhold knyttet til graviditet, fødsel eller amming. Det betyr blant annet at arbeidsgiver verken kan redusere lønnen til eller si opp kvinner som er gravide eller i svangerskapspermisjon.”
Leser jeg så fint på advokatenhjelperdeg.no
Men jeg tror faktisk mange opplever nettopp dette når de går gravide. Hvorfor? Jo, fordi bedriften må ut med en god del penger til en gravid, i forhold til en ikke-gravid. En vikar må ansettes når den egentlige ansatte er ute i permisjon. Dette er ren matematikk! Selvsagt vil alle bedrifter slippe alle ikke-nødvendige utgifter.
Det er sommeren 2014. Juli 2014, for å være presis. Jeg har funnet ut at jeg er gravid, men jeg fortsetter jobbsøkingen, som jeg for øvrig har drevet med siden sent i mai. Om det ikke er vanskelig nok for en 16 år gammel jente å skaffe seg deltidsjobb fra før av, så blir det nok ikke lettere nå. Men jeg ga meg ikke, og plutselig finner jeg ut at jeg faktisk ikke må fortelle bedriftene jeg søker på at jeg er gravid i uke 12. Okei, så prøver jeg det. Plutselig får jeg svar at jeg kan komme på intervju. Jeg kjenner en dårlig samvittighet sniker innpå meg, og legger derfor til “Hei igjen. Passer det at jeg kommer til intervju kl 13:00 på mandag? Jeg vil forresten legge til at jeg har funnet ut at jeg er gravid. MVH Jessica Enerberg”
Dagene gikk, men plutselig fikk jeg ingen svar. Rart? Ikke så veldig, egentlig. Tilfeldig? Kanskje. Men det stopper ikke der.
Fredrik har for tiden en ekstrajobb. I august starter han som lærling, men tidligere i vår holdt han på med å søke på diverse jobber. Etter noen dagers venting fikk han en mail som bekreftet at han var en av de utplukkede, og at han var velkommen til jobbintervju. Akkurat som fra når jeg søkte jobber, spurte Fredrik når det passet at han kom. “23 mars?” Fikk Fredrik til svar.
Men det var termindatoen min, og ikke minst: Det var datoen for det planlagte keisersnittet. Så det gikk jo ikke, men i og med at Fredrik var veldig interessert i denne jobben, så var han heller ærlig og sendte noe ala “Beklager, men dette er dagen hvor jeg blir far, så dagen vil bli tilbrakt på sykehuset. Er det mulig å få flyttet datoen?”
Og plutselig, så fikk han ingen svar på dette. Etter noen dager (og et par mailer fra Fredrik!) Så tikket plutselig en etterlengtet mail inn fra den aktuelle bedriften. “Alle kandidater er nå vurdert og vi har valgt å gå videre med andre søkere. Vi takker for din interesse, og ønsker deg lykke til videre” Ja, og annet svada som “Du er velkommen til å søke andre stillinger hos oss” osv osv.
Jeg kjente at jeg faktisk ble litt sint. Joda, det kunne være tilfeldig, men jeg ser litt på sannsynligheten her også. Jeg er ikke super godtroende og naiv, jeg ser jo et mønster her.
Og det er heller ikke nok med det. Flere jeg kjenner som er gravide og som har ekstrajobb, fikk plutselig ikke flere vakter etter at de fortalte om svangerskapet til sjefen. Merkelig, eller hva?
Mest sannsynlig så er det fryktelig sjeldent at bedrifter bevisst ønsker å ansette gravide kvinner! Vi kan lage lover, men bedriftene vil alltid finne forskjellige grunner eller unnskyldninger, og fakta er at det vil være vanskelig å “ta” noen bedrifter på dette. Men hvis arbeidsgiver er sleip, så er mitt råd å følge den retten du har som gravid kvinne: Vit at du faktisk ikke er pliktig til å fortelle arbeidsgiver om svangerskapet.
Er jeg den eneste som ikke ser noe galt i å ønske seg et kjønn?
Jeg vil tørre å påstå at de fleste, eller i hvert fall mange av oss, er opphengt i kjønn. Det vet jeg at jeg selv også er. Nesten det aller første jeg spurte om når jeg var på ordinær ultralyd var nettopp dette med kjønn. Og hvorfor er vi det? Jeg tror vi er det fordi dette er en del av livene våre vi ikke kan kontrollere. Vi kan følge alle kjerringråd til punkt og prikke for å unnfange for eksempel en gutt, men når alt kommer til alt er det naturen som bestemmer, og ikke vi selv.
Jeg tror det er ganske tabu å snakke høyt om at man ønsker seg et bestemt kjønn. Hvorfor? Nei, hvem vet. Kanskje vi er redd for hva andre vil tro? Hva andre vil si?
Jeg tror også at vi må tillate oss å være skuffet. Jeg tror det er sunt at vi kjenner på følelsen av at ting ikke alltid må gå vår vei, men at det til syvende og sist egentlig ikke gjør eller betyr noe. Man elsker jo barnet sitt like høyt uansett om det viser seg å være motsatt kjønn av hva man kanskje innerst inne ønsket seg.
Så neste gang jeg blir gravid ønsker jeg meg ei lita jente.
Det betyr ikke at jeg ikke vil elske barnet like høyt selv om det ikke er kjønnet jeg “ønsket”, og ei heller betyr det at ønsket om å få ei jente er viktigere enn at barnet er friskt, for det er det definitivt ikke.
Og hvis jeg får en gutt, så kan det jo hende at jeg blir skuffet. Ikke fordi det er en gutt, men fordi det ikke er en jente. Alle mine barn vil uansett være like høyt elsket uavhengig av kjønn, og å si noe annet ville vært helt absurd! ♥
Åh! Herlige juli. Det var jo rundt disse tider i fjor jeg fant ut at jeg var gravid med Leo! Er det ikke rart hvor fort tiden egentlig går? Helt vilt synes jeg. Og nå nærmer Leo seg 4 måneder..?
Jeg husker så godt hva jeg holdt på med. Vi så på prison break i hybeleiligheten, jeg var ute på nattbyen i Larvik sentrum med kusina mi, og vi spiste haugevis av taco! Det var bare èn ting som plaget meg, magesmertene. For det var jo sikkert bare menssmerter, de var bare litt verre enn vanlig. De samme smertene skulle senere vise seg å være noe HELT annet.
Jeg tror det alltid vil føles litt spesielt i starten av denne måneden alle årene fremover!
Jeg fant igjen boken min fra svangerskapet i flyttekaoset. Beklager min forferdelige håndskrift, den har alltid vært sånn. Oversettelse: Var på ultralyd og fikk se den for første gang. 5 mm stor. Hjertet gikk og alt var som det skulle.
Uke 6. Det vil si 25 juli 2014.
Jeg skal fortelle dere noe som jeg aldri trodde jeg kom til å fortelle andre enn min samboer, men når det tross alt endte som det gjorde kan jeg likevel dele det med dere.
Noen få uker etter jeg fikk den store nyheten slengt i ansiktet, begynte jeg å drømme om denne babyen (som for øvrig var helt fjern for meg) Jeg drømte at babyen min snakket til meg, og at babyen fortalte meg at jeg ikke måtte fjerne den. Jeg tror Fredrik mistet tellingen på hvor mange ganger dette skjedde, for jeg husker alltid at han vekket meg og jeg hylgråt som bare det. Jeg tror underbevisstheten min fikk kjørt seg de dagene der ja. Neida, men fra spøk til alvor, kanskje var det sånn at jeg innerst inne visste at jeg kom til å beholde? At jeg ikke kom til å klare å ta abort? Dette har jeg tenkt mye på i ettertid, men hvem vet.
I dag har Leo vært blid som bare det , og vi nyter hver dag så mye vi kan! Det er jo tross alt hans første sommer utenfor magen ♥
For en ukes tid siden postet jeg feil innlegg, nemlig utkastet av dette i stedenfor det egentlige innlegget. Jeg slettet derfor det egentlige innlegget, istedenfor utkastet, og jeg tok ikke med meg mobilen min når jeg dro ut, og fant det derfor ikke ut før jeg var hjemme kvart over 11 om kvelden.
Det er tydeligvis en del som ikke har forstått denne greien med blogg, så jeg skal forsøke å forklare. Eller opplyse, om du vil.
Spør hvilken som helst topplogger om hvor mye tid de bruker på bloggen hver eneste dag. Spør hvilken som helst toppblogger om blogg er en jobb eller ikke, så skal du få svar fra de som faktisk vet hva de snakker om.
Hva er egentlig avgjørende for om du har en jobb eller ikke? Er det om du får lønn eller ei? Om du har arbeidskontrakt eller ikke? Er det om det er et slit av og til? At det er slitsomt? I så fall kan jeg undertegne med et gedigent svart kryss under alle disse “kravene”.
Jeg husker jeg var utplassert på en klesbutikk når jeg gikk i 9ende klasse, og det var fryktelig slitsomt. Jeg tror kanskje det er den mest slitsomme uken i mitt liv. Mulig det er fordi jeg jobbet gratis i forbindelse med skolen, og at daglig leder da utnyttet dette så mye som overhode mulig, men allikevel. Jeg husker til og med at jeg sovnet når jeg kom hjem fra utplasseringen hver eneste dag, uten å overdrive. Men jeg synes allikevel at bloggen er mer jobb. Og nei, det er ikke slik at jeg blir sliten av å sitte å skrive i seg selv, men heller det å ha nye ting å skrive om hver dag. Det er ikke bare å sette seg i sofaen å skrive om pålegget på brødskiven min hver dag, hvis det faktisk er noen som tror det. Jeg nevnte tidligere at når jeg skriver innleggene mine, så “bare skriver jeg”. Dette tror jeg mange misforsto! Ja, så klart “skriver jeg bare” når jeg først har funnet noe å skrive om.
Ikke bare det. Det er også mail som må svares på. regnskap, fotografering, etc. Jeg har full forståelse for at ikke alle forstår hvor mye jobb det er, men jeg forteller ikke deg at jobben din ikke er en jobb bare fordi jeg ikke har prøvd den selv, så hvorfor skal du?
En vanlig jobb har jo også faktisk (stort sett) ferie, men det har ikke jeg. “Men du kan jo ta deg ferie” Joda, jeg kan det. Og du kan også drite i å møte opp på jobb, men det vil jo få konsekvenser for deg i en eller annen form. Nå er det ikke slik at jeg får sparken om jeg ikke gidder å skrive på bloggen noen dager, men det vil få konsekvenser for meg i forhold til for eksempel inntekt. Så kan man jo bare svare at “Ja, men du har valgt dette” men mennesker med en “vanlig” jobb velger også sin egen jobb.
Jeg plasserer ikke varer i butikkhyllene på coop extra. Jeg tar ikke i mot bestillinger, og serverer mat på mcdonalds, burger king eller en eller annen restaurant. Nei, jeg blogger. Det ligger masse tid bak innleggene mine, og det er mye jobb. Jeg elsker virkelig det jeg driver med, så jeg håper dere ikke misforstår. Jeg prøver bare å få frem at det faktisk er mye jobb, selv om det kanskje ikke ser sånn ut.
Forestill deg at du er lykkelig, men samfunnet aksepterer ikke at du skal være lykkelig på grunn av alderen din. Det er nemlig en grense på slikt, du må være over en bestemt alder før det er det største mirakelet som finnes, og før alle du kjenner gratulerer deg og forteller om sine erfaringer og forsikrer deg om hvor verdt det alt er. Men slike ting får du ikke høre. Hvorfor? Fordi du er 16 år gammel. Og vi må jo ikke glemme at når du er 16 år gammel så er det plutselig ingen mirakel lenger, men et mareritt.
Forestill deg at istedenfor gratulasjoner og store øyne som lyser av hvor glade de er på dine vegne, så møter du mennesker som ser ut til å sett spøkelser (eventuelt blitt ett) som forteller deg hvor ødelagt livet ditt er. Hvor dumt det er at du ikke tok abort, og som i tillegg himler litt med øynene og rister på hodet sitt mens de tror du ikke ser på.
At når du går på butikken med den voksende magen, så møter du ikke mennesker med smilende ansikter som forteller deg hvor fin mage du har, og som muligens slenger med en eller annen morsom episode fra når de selv gikk gravid. Nei, du møter mennesker som ser på deg som at du skulle ha gjort noen noe alvorlig galt. Og hvis de spør deg om noe, så er det “Eh.. Hvor gammel er du?” “Hvordan skal du klare deg, da?” Eller “Oi, det blir tøft for deg!”
Det er noe som heter at man ikke skal tråkke på mennesker som ligger nede, men det gjelder ikke i dette tilfellet. Husk, du er jo 16 år og gravid.
I dag er bloggen hele 9 måneder! Jeg har opplevd mye i løpet av de siste 9 månedene.
For ni måneder siden var jeg gravid i uke 17. Det var Oktober, og jeg var hjemme i Gjøvik for noen dager. Magen hadde begynt å vokse ordentlig, og jeg traff noen venninner, var på en sammenkomst, og alle var så sjokkerte over at jeg faktisk var gravid.
Så opprettet jeg meg blogg, etter mye om og men. Jeg var veldig i tvil, men bestemte meg for at jeg skulle prøve. Og det, det er jeg veldig glad for sånn jeg ser det nå. Jeg har fått så mye ut av denne bloggen, noe jeg for øvrig fortsatt gjør. Jeg kan jobbe hjemmefra, og jeg elsker virkelig det jeg driver med. Jeg føler at jeg allerede har kommet langt med bloggen, enda jeg ikke har blogget fast i løpet av disse 9 månedene en gang. Jeg begynte jo i slutten av Januar for alvor? Gud, det har gått fort. Noen mener at jeg har kommet langt med bloggen fordi jeg var 16 år og gravid, men det tror jeg ikke på. Joda, jeg tror jo det har utgjort litt i forhold til lesertallene, men det er så ekstremt mange (og ikke minst; flinke!) unge mammabloggere der ute, så å si at det var den avgjørende faktoren føler jeg blir litt feil. Jeg tror det ligger noe mer bak. Og jeg tror også jeg har hatt litt flaks.
Leo 2 måneder sammen med pappa ♥
Dere som har fulgt meg fra starten har kanskje sett at jeg har hatt en rimelig stor personlig utvikling. Noe som selvsagt er naturlig når du går fra å være en hvilken som helst 16-åring til å bli mamma med alt som følger med rollen.
Jeg tror heller aldri jeg har vært så flink til å sette pris på alt jeg har som jeg er i dag. Ofte stiller jeg meg selv spørsmålet “Hvis noe skulle skje Leo i morgen, ville jeg hatt skyldfølelse for noe?” Og det får meg til å sette pris på de små øyeblikkene som når vi koser om morgenen, at han ler når jeg leker med ham, og at jeg våkner opp til at han sover på Fredrik sitt bryst. Ikke at det i seg selv får meg til å kose med ham, for det gjør jeg uansett, men det får meg til å tenke at “akkurat dette øyeblikket får jeg aldri tilbake”
Noen ganger tenker at jeg bare alt har vært en drøm, og at jeg våkner når som helst. Faktisk, så tenker jeg det rimelig ofte. At jeg egentlig aldri startet å blogge, at jeg aldri fikk en sønn, og at jeg aldri flyttet til Larvik og inn i en leilighet med Fredrik. Det har i så fall vært en fantastisk drøm. Jeg håper jeg aldri våkner.
I dag er det 15 april. Jeg sitter med mobilen min etter at jeg kom hjem fra byen for en liten stund siden. Jeg er klar over at jeg blottlegger meg litt nå, men jeg tror det er viktig å få dette ut så jeg kan fortsette livet mitt som før. Jeg vet ikke om jeg kommer til poste dette en gang, jeg trenger bare å lufte det litt for noen andre enn mitt eget hode. Om så, ja, mobilen min.
Jeg er vant til å få stygge kommentarer. Det går egentlig overraskende fint å få stygge kommentarer, selv om det er så og si hver bidige dag. Jeg er også vant til å få ekle, motbydelige kommentarer. Disse takler jeg også helt fint.
Det jeg derimot ikke er vant til, er at folk roper stygge ting etter meg på gaten. Jeg trodde aldri i min villeste fantasi at dette skulle skje, og det er kanskje derfor jeg enda er litt sjokkert. Det tok litt tid før jeg forsto at det var meg han snakket til, for jeg går stort sett i min egen verden med Leo sovende i vognen sin.
Og ikke misforstå, det er ikke det at jeg blir lei meg. At jeg blir såret, eller at jeg bryr meg i den forstand. Så klart, jeg bryr meg jo om at det finnes vilt fremmede mennesker som er oppdratt til å tro at man kan slenge rundt seg av stygge bemerkelser til andre mennesker uten at det får konsekvenser for dem. Men ikke ellers.
Jeg lo litt, og forsto egentlig ikke helt hva som skjedde. Var det kanskje meg han snakket til? Eller? Jeg så rundt meg. Ikke en eneste sjel. Kanskje han hadde telefon? Hands-free? Ørepropper han snakket inn i? Nope. Nada telefon.
Jeg stoppet opp litt. Hvordan så han ut igjen? Hm. Jeg var blank. Ikke det at jeg har så fryktelig dårlig syn, for det har jeg ikke. Jeg tror bare at selv om jeg så han, så valgte jeg å ikke se.
Tenk om barnet mitt var stor nok til å skjønne hva du sa? Tenk om han hadde fått det med seg? Tenk om han senere ville spurt meg hva det betydde, og hvorfor en vilt fremmed mann sa det til mammaen hans?
Jeg synes du er et kaldt menneske. Ikke nødvendigvis fordi du sa dette til meg, men fordi du tror det er greit å si det. Fordi du av en eller annen grunn fikk deg selv til å gjøre dette mot noen som aldri har gjort deg noe.
Samtidig kjenner jeg at jeg er glad det var meg du sa det til. Hvem vet hvor stort inntrykk det ville gjort på noen som hadde det vondt med seg selv..
Bilde av Leo og jeg fra april ♥ Gullet mitt.
Dette skrev jeg for en drøy måned siden og siden har jeg holdt det for meg selv. Kanskje skulle jeg ikke gjort det, men det føles veldig godt nå. Jeg er ferdig med det, og jeg er klar over at det kan komme til å skje flere ganger. Det går bra!
Det var viktig for meg å dele dette med dere, men jeg ville ikke gjøre det før jeg var helt ferdig med det. Og egentlig var jeg det etter jeg hadde skrevet alt dette i april, jeg hadde bare rotet med notatene mine og fant det ikke igjen før nå. Ingen, uansett ord eller begrep kan få meg til å bli lei meg gjennom å snakke dritt. Ingen har den makten over meg. Det kjenner jeg at jeg er rimelig glad for ♥
Sier jeg til Fredrik mens han har Leo på fanget. “Jessica, hører du selv hva du sier?” er responsen jeg får. Ikke særlig overraskende er det heller.
For jeg savner faktisk å gå gravid. Jeg savner å krype bort til doskålen om morgenen fordi jeg er så kvalm at jeg ikke klarer å stå på mine egne bein. Eller… Kanskje ikke akkurat den delen.
Men jeg savner sparkingen som holdte meg våken natten lang, slik at jeg lå våken til klokken 4 eller 5, og sto opp med Fredrik igjen i 8 tiden. For det gjorde liksom ingenting at jeg var så trøtt at jeg hadde skallebank og øyne som automatisk lukket seg hver gang jeg satte meg ned, jeg var bare så lykkelig.
Jeg savner jordmortimene. Å pakke fødebagen. Å google ting jeg trenger til fødebagen.Jeg savner å måtte få hjelp til å komme meg opp av sofaen, og det å ta en liten pustepause når jeg går opp trappene.
Jeg savner å ikke ha klær som passer. Rettelse; Å ikke ha klær som passer over magen. Jeg savner å presse de plaggene som nesten akkurat ikke passet over magen. Jeg savner å plutselig få matkick, for å så løpe på butikken for å kjøpe det (Eller tvinge samboeren min til å gjøre det, det går mye for det samme)
Jeg savner spenningen. Å ikke ha møtt ham enda. Å ikke vite om det er han eller hun, og det å ikke vite hvordan han eller hun ser ut. Å gjette på hvor stor han eller hun er, og å lete frem navn på babyverden og klikk.no blant navnelistene.
Jeg savner det så fælt.
Og tro det eller ei, så savner jeg faktisk det å ikke kunne bøye meg, å knapt ha plass i dusjen, og det å våkne av min egen brøling hver gang jeg snur meg fra en side til en annen i sengen når det er er noen knappe dager igjen til termin. Det er kanskje det jeg savner aller mest.
