VI KAN IKKE HOLDE PÅ SLIK

Jeg leser en anonym blogg om ei fortvilet jente som er gravid. Hun skriver ingenting konkret om hvor gammel hun er, bare at hun er et sted mellom 16-20 år gammel. Jeg leser lange utflyllende blogginnlegg, og merker at denne jenta er sårbar, trist og oppgitt. Jeg hadde definitivt ingen inntrykk av at hun ønsket andres meninger om hva hun burde gjøre, men at hun trengte et sted hvor hun kunne lufte tankene sine. Jeg merker også at hun slett ikke ønsker abort, bare noen støttende ord.

 “Du bør virkelig ta abort” står det mange ganger etter hverandre i kommentarfeltet. Med forskjellige formuleringer, men med samme konklusjon. Når jeg leste det satt jeg lenge oppgitt over hvor mye enkelte misbruker ytringsfriheten sin. Kanskje til og med bevisst? Ille er det uansett. Jenta er ikke lite oppegående, snarere tvert i mot. Men i en situasjon som denne kan man ofte bli blind på hva man selv ønsker, og blind på om man ønsker noe i det hele tatt.

Jeg tror mange av oss bør ta oss en skikkelig runde med oss selv, og ikke minst skaffe oss en real dose med empati og medfølelse. Gjerne et lynkurs om “hvordan-sette-seg-inn-i-andres-situasjon” og gjerne lære oss litt om hvordan man bruker det i praksis i samme slengen.

Vi kan faktisk ikke leke med andres psykiske helse på denne måten. For det er nettopp det vi gjør når vi råder til noe som kan påvirke noen så mye som det en abort kan gjøre med noen. Vi ser ikke omstendighetene, vi vet faktisk ikke. Dere har vel hørt det om at hvis man blir fortalt noe mange nok ganger, så tror man etter hvert på det selv? Hvis du sitter der gravid som tenåring, usikker og sårbar, og du får slengt etter deg utallige ganger at du bør ta abort, at det er det beste, tror dere ikke mange av tenåringene faktisk ville fått en utført?

Vi må tenke oss om før vi skriver, og før vi råder. Jeg håper dere som meg ikke vil bidra til at noen mulig kan slite psykisk for deler av livet sitt, eller kanskje til og med for alltid. For det er nøyaktig hva dette kunne ha ført til i verste tilfelle, eller mulig har. Bloggen eksisterer ikke lenger, så jeg vet ikke hvordan det gikk med denne jenta. Men jeg håper inderlig at hun klarte å se forbi nautene i kommentarfeltet, og heller tenke selv.

DEN NYE GENERASJONEN

God kveld alle sammen!

I dag har vi slappet av hjemme, og det trengtes virkelig etter gårsdagen .Det skal sies at jeg til tross for få timer med søvn i natt prøvde å få med meg Fredrik ned på bryggen på Peppes for å ta oss en milkshake tidligere i dag, men det uten å lykkes. Fredrik la seg i motsetning til meg rimelig sent i natt, og lille bestemte seg for at det var på tide å stå opp allerede klokken 08:00 i dag tidlig. Det vil si; jeg har hatt en rimelig trøtt samboer subbende rundt i leiligheten i dag. Men men, det er mye man klarer når man må!

Leo har endelig sovnet igjen etter relativt mange våken-timer, så nå koser han seg i babynestet sitt i sofaen. Været har vært helt herlig i dag, så nå angrer jeg meg litt for at jeg ikke tok meg en liten trilletur ut allikevel. Får håpe det blir like bra i morgen!

Er ikke bodyen til Leo bare helt herlig? Husker jeg kjøpte den i uke 20 i svangerskapet, og endelig passer den! 


Det er fortsatt litt rart å tenke på hvordan Leo sin generasjon vil bli. Kanskje mest fordi det er rart å tenke på at han en dag skal begynne på skolen, få seg venner fra samme generasjon, og til og med kanskje starte med idrett. Det er veldig merkelig å tenke på hvordan den bittelille babyen min “skal bli” et eget individ (misforstå meg rett her) med en egen personlighet og væremåte. Bare tanken på å sende ham avgårde på første skoledag føles så ufattelig fjern, og det er den jo for så vidt enda også, men samtidig er det “bare” 6 år til. 6 små, korte år. Som sikkert kommer til å rase forbi!

Med den nye generasjonen kommer jo også fremtiden, som i grunn er ganske skummel å tenke på. Hvordan kommer samfunnet vårt til å være å vokse opp i? Kommer alle barn til å sitte oppslukt i ipadene sine? Kanskje kommer han til å lese alt jeg har skrevet her i bloggen om graviditeten og tiden etterpå også? Eller kanskje blogg-fenomenet er borte for godt. Uansett hvordan det blir, så gleder jeg meg enormt til å våkne opp hver eneste dag klar til å gi Leo den beste fremtiden han kan få.

Nå må jeg starte på litt kveldsmat slik at vi får spist før midnatt! Håper dere nyter de siste timene av søndagen ♥

KJÆRE NORGE

Noe som jeg har reflektert litt over som gravid 16-åring, er noen av de rare lovene vi har i Norge som har med aldersgrenser å gjøre. For jeg er 16 år og gravid, og jeg vil fortsatt være 16 år når barnet mitt blir født. Men selv om jeg har et barn, så kan jeg faktisk ikke kjøpe meg et flaxlodd i kiosken om jeg skulle få lyst på det. 

Jeg kan altså ha ansvar for en annen persons liv, men å kjøpe meg nesespray eller flaxlodd kan jeg glemme? Logisk?

Jeg kan også skaffe meg mopedlappen, ta abort uten at foreldrene mine vet om det, øvelseskjøre i bil med en “L” i bakruten og med en ledsager ved min side, ja, til og med begynne med fallskjermhopping så lenge foreldrene mine synes det er OK, men å kjøpe meg en nesespray? Nope.


Ja, og for ikke å glemme det faktum at man kan komme i fengsel når man er 15 år, men at man kan ikke dra til legen uten at foreldrene vet om det før du er 16. Hva er dette for noe tull?

Jeg kan også gifte meg som 16 åring, teknisk sett. Jeg må ha foreldres og myndighetenes tillatelse, men det at jeg da allerede har barn med ham jeg ønsker å gifte meg med øker sjansene betraktelig for at jeg skal få det godkjent. Så jeg kan være gift og få barn i en alder av 16, men å ta meg en solariumstime? Nei, det kan jeg bare glemme.

Så da kan jeg sitte der da, gift og med barn. Men hvis mannen min blir syk, og jeg går bort på dagligvarebutikken for å kjøpe smertestillende (paracet/ibux) så vil faktisk de i kassen si “Beklager, men vi kan ikke selge deg smertestillende her i butikken fordi du er under 18 år”

Men hva vet vel jeg?..

HVORFOR OFFENTLIG AMMING ER OK

Tja, det skulle vel bare mangle at jeg også i likhet med mange andre mammabloggere uttaler meg om dette. Jeg henger jo forsåvidt litt etter, ettersom de fleste bloggere allerede har lagt denne debatten død..?

Men nei, jeg skal ikke leke moralpoliti og fortelle hva som er riktig og ikke. Amming er naturlig, kanskje noe av det mest naturlige som finnes, men det betyr ikke at man ikke skal vise forståelse for at noen ikke ser på det slik. Noen synes amming er ekkelt, unaturlig og rart – og det er forsåvidt greit, men så er det heller aldri noen som blir tvunget til å se på ammende kvinner heller da. Man kan velge å snu seg vekk, babyen kan (så vidt jeg vet) ikke velge om den skal være sulten eller ei. Jeg tror allikevel det er relativt få kvinner som bevisst ønsker å vise frem brystene sine dersom de sitter på kafe en rolig lørdags morgen. De gjør det vel fordi barnet er sulten, og ikke for å slenge puppen på avveie for noen usle sekunder med oppmerksomhet. 


Det jeg allikevel reagerer litt på er når voksne menn uttaler seg om hvor grusomt det er med offentlig amming, men som allikevel er de samme mennene som kan finne på å stirre litt på pornomagasinet som er på øverste hylle på Narvesen. For ja, når kvinner står frem med struttepupper på et forsideblad med en undertekst som sier “Møt Turid-Laila fra Hokksund” Ja, da er det plutselig fryktelig OK å vise litt bryster. Men på kafe en tidlig lørdagsformiddag? Nei, da er det ikke så greit lenger, gitt.


For all del altså; jeg mener ikke at man ved en hver anledning skal brette ut brystene sine, slenge de på nabobordet for å så lage et eneste svært rabalder for å være sikker på at absolutt alle får med seg at du ammer offentlig og at det pokker meg bare skulle mangle. Men ærlig talt, hvor mange ammende mødre er det som gjør det slik? De fleste sitter vel litt bortgjemt, rolig og relativt tildekket? Eller?

JEG LEGGER MEG FLAT

….For dere har så rett.

At jeg er 16 år gjør meg automatisk til umoden. Absolutt alle 16-åringer er umodne, og absolutt alle over 25 er modne. For det er sånn det er, ikke sant? Verden er totalt svart-hvitt, og unntak er et begrep som ikke eksisterer. Det finnes ikke. 

Ei heller finnes det mennesker som har taklet dette tidligere enn meg. Folk finnes jo ikke forskjellige, så om det er noen som ikke har klart rollen som ung mor tidligere enn meg sier jo det alt om hvordan jeg vil klare den. Jeg eier heller ikke skam i livet fordi jeg tok dette valget. Jeg vil samfunnet vondt fordi jeg ung gravid, og jeg snylter selvsagt på staten i samme slengen.

Jeg fatter i grunn ikke hvordan jeg klarer å sove om natta. Jeg vil jo tross alt faktisk motta penger fra lånekassen fordi jeg som gravid student har rettigheter? Det er jo helt vilt. Norge får se til å gjøre noe med systemet sitt, for å motta støtte for å gå på skole å utdanne seg til tross for barn henger jo ikke på grep.

Ødelagt livet mitt har jeg også, og det i aller høyeste grad. Jeg har jo tross alt valgt å gjøre det vi mennesker i hovedsak er skapt for (til tross for min unge alder) så hvem pokker er det som ikke ser at jeg har gjort det?


Ikke kommer jeg til å få meg jobb. Om jeg har ambisjoner eller ikke hjelper jo ikke, siden det finnes jo tross alt unge mødre som ikke får seg jobb og sitter på ræva hele livet, og da er det jo en selvfølge at dette også gjelder meg.  Jeg vil høyst sannsynlig havne på gaten, og vil nok være å se i filler jeg har funnet i søppel-containere bak diverse dagligvarebutikker i en storby. Å si noe annet vil være naivt og godtroende.

For vi må jo heller ikke glemme at siden jeg per definisjon er et barn som får barn, er det definitivt avgjørende når det kommer til hvordan jeg vil takle morsrollen og om jeg vil være en god nok mor. Alder er alt. Vi har jo aldri sett at unge jenter har taklet det å bli ung forelder tidligere heller.

Og jeg kan umulig ha ting på stell. Jeg kan heller ikke ha et optimalt leve og -boforhold for et barn. Det hjelper ikke om økonomien faktisk er god, det hjelper ikke om jeg er sammen med barnefar eller ei, og det hjelper ikke om jeg er en relativt oppegående 16-åring. Det går jo bare ikke uansett. Hvorfor? Nei, det går bare ikke. Alle skal legges under samme kam, og unge foreldre er alltid synonymt med dårlige foreldre. Ingen unntak.

Det finnes jo tross alt ikke mennesker over 25 som ikke klarer å ta hånd om barna sine. Det ser vi jo aldri, sant?


Og herregud, hvorfor tok jeg ikke bare abort? Det er jo ikke så ille det? Jeg står i hvert fall i null posisjon til å si om det er ille eller ikke for meg, for dette vet allerede de som har vært gjennom det selv. Som sagt, vi mennesker finnes jo ikke forskjellige, – og dermed ville det jo gått greit for meg også, dersom det har gått greit for andre tidligere. 

For ikke å snakke om hvor mye jeg kommer til å angre. For hvem i all verden er det som ikke har møtt mødre som angrer bittert over sine egne barn?

 

EN UKE TIL TERMIN

Mandag 16 mars, og en uke igjen til termindatoen min ♥ Det var tydeligvis noen som misforsto og trodde at jeg hadde røpt datoen her på bloggen for det planlagte keisersnittet, men det har jeg altså ikke. Jeg synes bare det er fint å gå ut i fra termindatoen her på bloggen, ettersom datoen for keisersnittet er hemmelig!

Håper alle har hatt en strålende mandag hittil! Okei da, hvem er det jeg prøver å lure? Mandager er grusomme! Eller, jeg synes i hvert fall det når jeg gikk på skolen. Nå som jeg er ute i permisjon går dagene stort sett i ett, og alle hverdagene er for meg helt like. 

Jeg våknet av meg selv og de fantastisk herlige leggkrampene mine i dag tidlig klokken 6, men fikk heldigvis sove igjen etter det. Etter hvert fikk jeg omsider tvunget meg en tur til byen, og når jeg endelig kom frem ringte Fredrik som var hjemme fra skolen, men som hadde glemt nøkkelen inne. Dermed ble det en relativt kort bytur, men det gjør egentlig ingenting! 

 

Ettersom datoen til vi får møte babyen nærmer seg med stormskritt, melder også bekymringene seg stadigere. Jeg føler i grunn at jeg har vært veldig lite bekymret i løpet av hele svangerskapet, men det er i så fall frem til nå for noen uker siden. Plutselig angrer jeg på å ha lest så mange skrekkhistorier om babyer som dør i magen sent, og andre ting som får det til å grøsse langt nedover ryggen på meg. Jeg innser at det faktisk er mye som kan gå galt, selv om sannsynligheten er svært liten for at noe skulle skje når jeg nå kun har en uke igjen til termindatoen. Men jeg prøver alt jeg kan å fokusere på det positive, for det er jo ingen ting som spesifikt tyder på at noe skulle gå galt, når alt har gått så bra hittil.

Og er det noe jeg har lært, så er det at å bekymre seg ikke hjelper stort. Det er jo noen ting man rett og slett bare ikke kan styre, uansett hvor mye man ønsker at man kan. Jeg leste en gang om ei dame som var så redd og bekymret for å dø at hun holdt seg inne, for det var det eneste stedet hun kunne føle seg trygg. Noen år senere døde hun av en trailer som kjørte inn i huset hennes. Så for all del, man kan ikke leve i skyggen av sine egne bekymringer heller. 

Noen ganger tenker jeg at det er en grunn til at en hver ting skjer, at det er meningen. Andre ganger tenker jeg at hele livet er en stor tilfeldighet i seg selv. Men hvem vet..

KROPPSPRESS BLANT GRAVIDE? HÆ?

Senest i dag fikk jeg høre av ukjente at jeg var så heldig (og muligens flink) fordi jeg kun hadde fått gravidmagen, og at jeg var så slank og fin. Lite visste disse menneskene at vekten har økt betraktelig de siste månedene, og at jeg snart veier 70 kg fordelt på de tidligere nevnt 160 centimeterene mine.

Så hvordan kan jeg etter andre menneskers mening se så slank og “fin” ut? Næh. Jeg vet ikke jeg, altså. Kroppen min er i grunn ekstremt liten og nett, og det har den alltid vært, hvert fall frem til jeg ble gravid. Jeg har jo hele livet (sett bort i fra mine tidligste år i barndommen) vært vand til å se kroppen min tynn og slank. Til tross for det, tenkte jeg aldri at å legge på meg mer enn gjennomsnittet under svangerskapet ville være et nederlag.

Tidligere i dag leste jeg nemlig et blogginnlegg som heter “Et nederlag å legge på seg for mye?” Og da i forbindelse med graviditet. Jeg, som siden dagen jeg fant ut at jeg var gravid har lagt på meg godt gjennom hele graviditeten, også over gjennomsnittet, (ja, faktisk over det dobbelte) satt igjen litt sjokkert over at noen faktisk så på det slik.

Jeg synes det er teit at det i det hele tatt blir målt hva gjennomsnittlig vektøkning i løpet av et svangerskapet er. Vi mennesker er så forskjellige at det å legge opp til at vi skal sammenligne oss selv med andre i grunn blir for dumt. Og uavhengig av det, hvis vi ikke skal kunne klare å gå opp noen skarve kilo (eller titalls, for den saks skyld) for vårt eget barn, når skal vi egentlig klare det da?

Jeg har vært ekstremt dårlig på å trene i løpet av svangerskapet. Mulig det er fordi jeg lå og spydde konsekvent de 5 første månedene? Mulig det er fordi jeg har følt at jeg har hatt mer enn nok med bare det å holde meg i live med alle de andre svangerskaps-plagene når spyinga først tok slutt? Ikke vet jeg. 

Det er oppriktig trist at kroppsfikseringen har tatt så av at det skal gå utover gravide. Men jeg er i hvert fall glad jeg aldri lot noe kropps press styre eller påvirke meg under graviditeten. Jeg spiser nøyaktig når jeg er sulten, og nøyaktig hvor mye jeg orker. Eller som Fredrik pleier å si, “du spiser oss ut av huset” Så får jeg bare dra med meg den svære, feite ræva mi på treningsstudioet når det hele er over, for èn ting er helt sikkert; det skal ikke gå utover mitt ufødte barn at samfunnet vårt har et forvrengt kropps syn.

HAR DU IKKE SETT EN GRAVID 16-ÅRING FØR?

Du som sitter der borte på bussholdeplassen, mens høygravide meg vugger avgårde forbi deg. Jeg ser at du stirrer. News flash; jeg har øyne. Og syn. Som i grunn fungerer utmerket godt! Jeg møter blikket ditt og ser på deg lenge med “Det holder nå, jeg ser at du er sjokkert og merket for livet”-blikket mitt. Men du slutter jo ikke å stirre? 

Etter relativt mange måneder med sjokkerte ansikter og halvsynlige ganer har jeg innsett at jeg må se ekstremt ung ut. Tja, så er vel ikke de stakkarslige 160 centimeterene mine med på å få meg til å se så innmari voksen ut heller da. 

Forrige uke en gang var jeg på butikken, og rundt hjørnet der inne møtte jeg på en litt eldre dame. Eller, “møtte på” blir vel litt feil å si. Men hun gapte nå hvert fall grådig, og jeg var et øyeblikk oppriktig redd for at hun skulle gå rett inn i varehyllen og rive ned hele sulamitten – opptatt var hun av å se på magen. Jeg finner det hele i grunn ganske komisk, da slike ting oppstår overraskende ofte. I starten var det jo litt ubehagelig, men nå? Jeg smiler og ler litt for meg selv før jeg trøsker videre i den gigantiske joggebuksen min. Det er jo ingen som tar skade av å bli stirret på i en hel evighet heller, tross alt. Men jeg setter allikevel et stort spørsmålstegn rundt andre menneskers sosiale antenner. Altså, jeg er jo langt fra blind. Og til tross for at jeg en stor andel av gangene stirrer tilbake, så er det ofte jeg som må gi meg når denne merkelige stirre-konkurransen har pågått en stund. Jeg pleier å sammenligne det smått med å stirre inn i øyenene på en bikkje, du ser at vedkommende er bevisst og lyset er tent, men ingen er hjemme.

 Så, har dere ikke sett en gravid 16-åring før eller?

KROPPEN ETTER FØDSEL

I forbindelse med kvinnedagen tenkte jeg at jeg kunne dele mine tanker rundt dette med bilder av en selv etter fødselen. Det siste året har dette fenomenet tatt rimelig av, og jeg for min del synes det er utelukkende positivt, i og med at jeg tror det er sunt at vi ser hvor forskjellige kroppene våre faktisk kan være. Jeg har jo selv fått spørsmål om hvorvidt jeg har planer om å poste bilder av meg selv, og det har jeg vært tydelig på at jeg skal. Hvorfor skulle jeg ikke det?

Allikevel har jeg inntrykk av at det faktisk er relativt få ting som er akseptert etter en fødsel. Har du flat mage blir du gjerne beskyldt for å ha slanket deg under graviditeten, men dersom du ser gjennomsnittlig ut hylles du for å fremme et sunt kroppsbilde. Glemmer vi at vi også er forskjellige når det kommer til hvordan vi ser ut etter en fødsel?  Glemmer vi det vi prøver å fortelle hverandre dag inn og dag ut alle andre dager i året, “at alle er bra nok slik de er”? Eller gjelder dette kun hvis man ser gjennomsnittlig ut? Hvorfor blir ikke noen med flat mage sett på som et like sunt forbilde som det en gjennomsnittskvinne gjør? 

 

Jeg tror ikke at det vil hjelpe noen å ikke godta at enkelte ser annerledes ut enn gjennomsnittskvinnen etter en fødsel. Vi er forskjellige, og det er ingen fasit på hvordan man skal se ut etter en fødsel, er det vel? Jeg aner jo ikke hvordan jeg vil se ut etter min, men jeg er helt sikker på at jeg ser helt flott ut – akkurat som alle andre kvinner ♥ Gratulerer med kvinnedagen, dere! Ha en strålende fin dag videre ♥

UNG OG GRAVID

Jeg synes det er alt for mye fokus på det negative rundt unge gravide og mødre, og tenkte derfor å dele noe av det mest positive jeg sitter igjen med etter å ha gått gravid som 16 åring i snart 9 måneder; hva jeg har lært. 

Dette er forsåvidt ikke noe jeg har lært, men noe jeg angrer bittert over. Navlepiercingen jeg tok som 13 åring, og igjen som 15 åring. For noe herk. Jeg kan meddele at den er grunnen til at jeg har et bittelite strekkmerke på navlen (jeg er heldig som har sluppet billig unna, absolutt!) men det er uansett kjipt å vite at hvis jeg bare hadde tenkt litt lenger hadde jeg sluppet det. Men sånn er mange i den alderen, lever i nuet og tenker stort sett ikke over at de for eksempel en gang skal bli gravide.

Jeg har vokst veldig som person, og jeg rister nesten på hodet ved å tenke over ting jeg både har sagt og gjort tidligere, altså før jeg ble gravid. Nå føler jeg jo at jeg alltid har vært relativt oppegående til tross for alderen min, men graviditeten har absolutt vært med på å gjøre meg mer selvstendig og moden. Det er jeg helt overbevist om.

 

Jeg skal innrømme noe. Jeg tenkte selv mitt når jeg hørte om unge gravide før jeg selv ble gravid. Jeg var fordomsfull, lite reflektert og klarte kun å se min egen vei. Og hadde det ikke vært for at jeg selv ble gravid og valgte å beholde, tror jeg jammen meg at jeg hadde vært slik enda. Er det ikke trist, sånn egentlig? At man i mange tilfeller må gjennom det selv før man kan vise forståelse og sympati ovenfor andre som er i en situasjon man ikke er i selv?

Jeg har lært å aldri uttale meg før jeg vet noe. Jeg har lært at jeg kun kan endre meg selv, og ikke andre. Jeg har lært at man må gjennom tøffe tider for å kunne sette pris på det fine i livet. At det er de små, fine øyeblikkene som betyr noe. Og at det vil alltid være noen som er uenige i hva jeg mener og mitt syn på ting, og at jeg heller aldri vil være enig med alt og alle. Og det? Det er faktisk helt greit.

 

Jeg er mer bevisst på valgene jeg tar. Hva jeg sier, og hvorfor. Hva jeg ønsker å oppnå med livet mitt og hvordan jeg har tenkt til å leve det. Hva som er viktig for meg, hva som ikke er fullt så viktig – og hvordan jeg ønsker at andre skal se og huske meg. Jeg har lært en hel masse om hvilken person jeg ønsker å være og hvorfor, og hvilken person jeg ikke ønsker å være.

Jeg er definitivt mer reflektert. Jeg ser ikke kun èn vei, men begge. Jeg legger ikke en hel gruppe mennesker under samme kam fordi èn av dem gjorde noe kjipt. Jeg er også blitt veldig opptatt av å ikke ha fordommer mot andre mennesker. For all del, jeg er menneskelig, jeg får jo selvsagt førsteinntrykk når jeg møter noen for første gang. Men jeg lar aldri små ting definere noen. Jeg tror det er såpass viktig for meg å ikke ha fordommer mot andre, nettopp fordi jeg har møtt så mange fordommer selv.

På mange måter føler jeg at jeg kan være takknemlig for at jeg ble gravid, enda hvor rart det høres ut. For uavhengig av at situasjonen min er langt fra hva de fleste tenåringsjenter ønsker seg (og forøvrig hva jeg ønsket meg), så har denne utviklingen betydd veldig mye for meg. Og jeg er i grunn veldig glad for alt som har skjedd de siste 9 månedene, for uten det ville jeg ikke vært den jeg er i dag.

Så til det viktigste av alt, dere.. Dropp den hersens navlepiercingen, den er ikke verdt det. DET har jeg lært.

Del gjerne ♥