Det hadde vært trassing hele dagen. Butikkturen tidligere denne dagen hadde vært et eneste stort sirkus med trassing for at barna ikke fikk en is, fordi de ville ha berlinerbolle til middag, og grining i kombinasjon med hyling da vi først kom ut av butikken (Halleluja for det!) fordi jeg ikke lot minstemann spise grus og steiner som han plukket opp der ute.
Jadda. Trassalder er fantastisk altså.
Så vi kom hjem og skulle spise middag. Da ble det gråt og skrik fordi koppen jeg gav 3-åringen hadde feil farge. Etter middagen fikk de litt snacks, og når det var tomt ble det enda mer trassing og en halvtime på gulvet i protest fordi snacksen var borte. Fordi de hadde spist den.
Så sånn var det. Jeg skriver ikke dette for å klage eller noen ting sånn, fordi sånn er det å ha barn i trassalderen og da må man selvfølgelig bare håndtere det så godt man bare kan.
Jeg endte opp med å være såpass sliten etter denne dagen at jeg ikke orket å ta kampen med å si nei til Leo da han kom inn på badet da jeg sto i dusjen og spurte om vi kunne leke kaste-ball til hverandre, at jeg lekte kaste-ball med han fra dusjen. Det er ikke en gang tull 😂
Da det var leggetid for Leo, leste vi bok på sengen. Samme boken ble lest 5 ganger før jeg sa at nå begynte det å bli sent. “Husker du at du og lillebror har vært litt uenige i dag, og kranglet litt? Og så har mamma måtte si i fra til dere et par ganger? Mamma liker ikke å være streng med dere, og mamma liker ikke å ha dager hvor mamma må si i fra til dere hele tiden – så i morgen skal vi ha en bedre dag, har jeg bestemt. Og nå er mamma rett og slett sliten, vennen min”
Leo ser på meg med store øyne før han sier:
“Mamma, du vet at meg og lillebror elsker deg!”
Og med det sluttet ikke dagen så alt for verst likevel. ❤️
Hei dere! Det er en del våkennetter hos oss for tiden, så i dag er vi trøtte alle sammen – og det tenker jeg er like greit siden det bare er et par timer igjen før det er natta for barna. Hodet mitt dunker og jeg ber til Gud om at det kun er søvnmangelen som gjør det, for det å bli syk nå er IKKE et alternativ 😂 Leiligheten min er naturligvis også litt kaotisk nå, men rotet går heldigvis ingen sted til de har fått kommet seg i seng. I kveld har jeg litt besøk, og gleder meg veldig til en koselig kveld med god mat og hyggelige kveldstimer selv om det er helt i starten av uken enda.
Og når vi først snakker om mat: I dag tenkte jeg å dele en veldig enkel oppskrift på en liten sommerfavoritt hos barna mine! Det går kanskje mer under snacks, men det er så enkelt, sunt, og godt – og kan fint lages noen timer i forveien og tas med på stranden, trilletur eller lekeplassen.
Regnbuekopp kalte Leo det. Så da sier vi det 😂
Dette trenger du:
🍶Plastkopper/annen kopp med lokk (av hensyn til miljøet er det selvsagt supert å finne alternativer til plast da! Jeg var litt dårlig forbilde i dag ser jeg)
🌈 Frukt i regnbuens farger:
🔵Blåbær
🥝Kiwi eller grønne druer
🍍Ananas, gul melon eller mango
🍊 Mandarin eller appelsin
🍓 Jordbær, kirsebær eller vannmelon
🍥 Eventuelt krem som topping (finnes vegansk krem også, og den er overraskende god!) eller for eksempel litt vaniljekrem. Går fint an å droppe toppingen og!
Om barnet ditt (eller om du lager den til deg selv) ikke liker en av de typene bær eller frukt som er blitt nevnt, så er det jo bare å bytte det ut med noe annet i samme farge, eller legge et ekstra lag med noe av det som er populært hos barnet ditt istedenfor! Litt av greia er jo at det ligger etter farger, og det synes i hvert fall barna mine var veldig stas.
Den ble veldig populær her hjemme, så det blir ikke siste gangen jeg lager den! Ha en fin tirsdag videre!
I dag tok jeg nemlig med meg begge guttene mine på en-dagsferie til et badevann like i nærheten. Jeg lagde hjemmelaget, enkel pastasalat som vi tok med oss, badehandklær, vannflasker, og så kjøpte vi noen billige lekebøtter- og spader på en lokal lekebutikk som også ble med. Prislappen ble totalt en hundrelapp!
Som mange av leserne mine allerede vet, hadde jeg med meg barna til et kjempefint barnevennlig hotell i Mallorca i fjor sensommer/høst – alt i alt ble det ingen råbillig affære, og selv om det selvfølgelig var koselig – så var det et stress uten like. Jo da, barna koste seg nok de – men hadde de den enorme store gleden av å reise til et annet land som jeg kanskje innbilte meg? Betyr det virkelig mest for barna hvor du oppholder deg i ferien?
Ferie handler ikke om prislapp og destinasjon. Holdningene som vi foreldre viser om at ferie må tilbringes i utlandet med bamseklubb og ørten badesklier i badebassenget, smitter over på barna. Og plutselig blir det synd på de barna som «bare» skal ha hjemmeferie i år.
Ferie handler ikke om prislapp og destinasjon, for barna sitter ikke igjen med å huske hvor mye ferien kostet og om hvorvidt den var verdt det, navnet på det ekslusive hotellet eller villaen du sjekket inn på, eller hva den fantastiske øya i Hellas het. De husker opplevelsene, uansett hvor de befinner seg!
– Den skal jeg dele innen uken som kommer nå. Jeg gleder meg veldig mye! Jeg har bare ikke lagt ut om det i det vide og brede fordi jeg ikke vil snakke dere helt lei av det før jeg i det hele tatt har fått delt nyheten med dere. Haha!
Jeg minnes at du skrev en gang at du kjøpte klær på barneavdelingene. Gjør du det fremdeles, og tenker du noe på hva slags signaler du sender unge jenter ved å skrive om det?
– Det stemmer at jeg har nevnt at jeg kan kjøpe klær på barneavdelingen. Det hender at jeg gjør det fremdeles ja. Bukser er for eksempel noe som er vanskelig for meg å finne fordi de normalt blir for store på dameavdelingen, derfor har det vært en løsning for meg. Jeg har for øvrig ikke skrevet innlegg på innlegg om at jeg kjøper klær på barneavdelingen, men jeg har nevnt det. Jeg synes spørsmålet ditt er litt vanskelig å svare på – selvfølgelig ser jeg at det er uheldig å fronte det å kjøpe klær på barneavdelingen som noe normalt, for det regner jeg med at det ikke er for voksne – men jeg er liten av meg og er ikke høyere enn 160 cm høy, så det er ikke så rart jeg passer klærne. Jeg har ikke forsøkt å lage noe stort nummer ut av dette.
Kan du legge ut flere bilder hvor du ikke bruker så mye sminke?
– Selvfølgelig. Jeg bruker ikke SÅ mye sminke til vanlig heller altså, men det er de falske øyevippene som mange av leserne mine ikke er så fan av har jeg skjønt. Haha! Har begynt å droppe de mer og mer!
Lurer på noe angående planlagt keisersnitt. Før keisersnittet, er det epidural man får, eller spinal?
– Jeg fikk spinalbedøvelse. Nå har jeg riktig nok ganske høy smerteterskel – ikke er jeg spesielt redd for sprøyter o.l heller – men jeg synes det var vondere å sette inn kateter (som man må under planlagt keisersnitt) enn det var å få spinalbedøvelse💉
Hvem er det som tar bildene dine til bloggen når du er ute?
– Det kommer litt an på hvem jeg er med – venner, familie, mamma eller andre. Jeg skal kjøpe meg kamerastativ snart da – bare 3 år for sent omtrent.. Haha!
Har Fredrik fortsatt et godt forhold til barna deres, som jeg har skjønt det så har du dem mest?
– Fredrik har et veldig godt og nært forhold til barna våre, slik han har hatt helt siden de ble født. Barna elsker pappaen sin ❤️
Hei! Jeg lurer på hva det flaueste du har opplevd er? Synes sånne historier er så morsomme å høre om!
– Haha, jeg har opplevd så mye flaut at dere aner ikke. Jeg tenkte å lage et eget blogginnlegg om dette, så jeg skal spare de beste historiene til det! Men vit at jeg er ekstremt klossete og da jeg var yngre snublet jeg til og med i mine egne ben. Ja. Veldig gøy for de rundt meg om ikke annet.. 😂
Når skulle videoen hvor du svarte på spørsmål vi stilte til video-spørsmålsrunden komme ut?
– Den kom ut på bloggen tidligere i juli! På sommeren er det alltid litt kaos siden jeg vet mange blogglesere er på ferie og så videre, og forhåpentligvis legger fra seg telefonen litt (hvilket man bør når man er på ferie, så får dere ta igjen eventuell blogg-titting senere) jeg legger ved link til dere som har spurt etter videoen HER.
Hvordan har du det for tiden?
– Den siste uken har det faktisk skjedd veldig mye på privaten. Skal ikke begynne å si så mye om det, for da får jeg høre at jeg ikke burde si A om jeg ikke har tenkt til å si B og alt det der. Gjør kanskje det nå også 🙈 Men det er en grunn til at blogginnlegg ikke kommer ut helt når de skal, og at bloggingen min ikke har vært på topp den siste uken. Mye av det som har vært postet har også vært forhåndsskrevet. Det har vært tøft og det har vært mye. Jeg har kommet meg gjennom det, og jeg har det mye bedre nå. Tusen takk til dere som spør om hvordan jeg har det med jevne mellomrom, synes det er så utrolig herlig. Håper virkelig dere har det bra dere også. Snille dere!
Minstemann var ikke så interessert i å sove i kveld han – men etter samtlige timer med vugging, byssing, kosing, trøst og utallige klemmer – så sover han godt nå. Og det gjør jammen jeg snart også, foran tastaturet, om jeg ikke kommer meg i seng snarest. Vi snakkes mer i morgen!
Leo var bare 3-4 måneder gammel da vi flyttet til det som nå er hjemmet vårt juli for 3 år siden. Jeg hadde nesten glemt det, for juli er jo straks over – men jeg husker alt sammen som det skulle vært i går. Dagene med en baby og flyttingen som gikk tåelig greit – gleden over at jeg nylig var blitt mamma, gleden over å ha bloggen som var relativt fersk.
Men aller mest gleden av å funnet et hjem som vi skulle dele med sønnen vår, med nok plass og vel så det. Det er litt sårt når jeg tenker tilbake på det nå som jeg er singel, men jeg er skrekkelig glad for at vi bråbestemte oss for å dra på visning på akkurat denne leiligheten. Det føles som hjemme, og jeg gruer meg allerede til den gangen jeg må flytte herfra når jeg en gang skal kjøpe mitt eget hus 🏡
Her var jeg akkurat fylt 17 og hadde Leo i armene mine da vi var ute i hagen vår og plukket bær. Ja, det var faktisk akkurat like koselig som det høres ut som. Haha!
Gleder meg over alle minnene jeg her herfra, og gleder meg til alle minnene vi skal skape sammen her i fremtiden.
Et lite spørsmål til dere før jeg runder av her jeg sitter og halvsover: Ønsker dere å se bilder av barnas nye soverom, eller vil dere se video hvor jeg viser det frem? Ønsker alle en veldig fin søndag og avslutning på uken ❤️
God kveld! Nå har den eldste skatten min sovet i flere timer allerede, og jeg merker at jeg er helt voldsomt trøtt for tiden! Trøttere for hver kveld som går, og jeg må nesten bare spørre: Er det egentlig sosialt akseptert for en 20-åring å gå og legge seg klokken 19.00 om kvelden? Haha! Tror trøttheten er en kombinasjon av sommerværet og konstant tropevarme, og det at begge barna er hjemme med meg hver dag nå som Leo har ferie fra barnehagen. Han har hatt en måned med ferie nå, og det merkes på meg også at det krever sitt å aktivisere to små duracell-kaniner mange timer hver dag. Vi har det mye morsomt da, og jeg er glad han skal ha ferie fra barnehagen helt til neste uke!
I dag har Noah sovet hos farmoren sin og det hadde gått helt strålende. Jeg savner han selvfølgelig langt inni hjerterota allerede, men herregud – tenk å få noens fulle oppmerksomhet så og si hele dagen. Han må kose seg ihjel! Ikke at jeg ikke gir han tilstrekkelig oppmerksomhet – men her hjemme er han jo pent nødt til å dele den med Leo for jeg er jo bare ett menneske. Leo og jeg har derfor vært alene store deler av dagen, og vi har vært på lekeplass og fått slappet av, vi har tegnet og fargelagt mens vi satt på gulvet og spiste kveldsmat. Jeg har satt så pris på dagen vi fikk sammen i dag, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt på hvor glad jeg er for at jeg har fått gitt han søsken – for det er på dager hvor lillebroren hans ikke er her at jeg innser hvor mye det betyr for han å ha et søsken ❤️
God kveld dere! Håper dere har en fin onsdag så langt. Her har jeg hatt en ordentlig fin dag med litt regn, koselig middag med guttene og masse leking. Ja, og så ble det litt tv-titting på guttene i dag også med barnet-tv. Noe jeg har tenkt over i det siste som jeg synes er ekstra morsomt er å se igjen barneprogrammer som jeg husker jeg selv så på da jeg var liten – morsomt å være ung mamma, og jo lenger tid det går siden jeg ble det, jo mer setter jeg pris på fordelene som følger med det også.
Nå tenkte jeg å skrive litt om at jeg har vært veganer i over et halvt år allerede! For noen morsomme og lærerike måneder det har vært. Før jeg begynner å skrive ønsker jeg bare å presisere ovenfor mine yngre lesere at man ikke burde kutte ut store matgrupper av kostholdet sitt før man har nok informasjon til å kunne vite at man får de samme næringsstoffene, vitaminene og mineralene fra andre matkilder. Informasjon er altså nøkkelen her, ellers er det supert å snakke med en ernæringsfysiolog om man ønsker å endre matvanene sine så radikalt som hva det å gå over til et plantebasert kosthold faktisk er om man ikke sitter på noen kunnskap om emnet.
Vær kildekritisk om du velger å lese deg opp på nett istedenfor, å bli veganer er et av de beste valgene jeg har tatt – men jeg har ikke samvittighet til å fremsnakke et slikt kosthold uten å informere om at det er viktig å få seg alle næringsstoffene man trenger – uavhengig av hva man velger å spise.
Etter at man «utnevner» seg som vegetarianer eller veganer, så virker det som at man umiddelbart får noen ekstra kritiske blikk om hvorvidt man gjør ting riktig eller etter boken. “Har du dundyne? Da kan du ikke kalle deg veganer!” har jeg fått høre.
Men jo, selvsagt kan man kalle seg veganer selv om man har en dundyne. Jeg kjøpte meg den flere år før jeg ble veganer. Om jeg skal kaste alt jeg har her hjemme som ikke er vegansk som jeg kjøpte før jeg ble veganer, så vil jo det ende opp med å bli en enorm belastning på miljøet på andre måter – så derfor beholder jeg den (og et par andre ting) til den ikke holder lenger, og kjøper meg selvfølgelig en dyrevennlig variant neste gang.
Men la oss si at jeg klarer å kjøpe for eksempel et dyretestet kosmetikkprodukt, da. Ved en feiltakelse. La oss si at jeg finner det ut akkurat for sent til at jeg kan gå og bytte den. Betyr det at jeg ikke er veganer lenger?
Selvsagt ikke. Det er menneskelig å gjøre feil.
Jeg unngår dyreprodukter så langt det lar seg gjøre, og spiser ingenting av det veganere ikke spiser. Jeg er også blitt overraskende flink til å sjekke alle matvarer og produkter. Å sjekke alle E-stoffene synes jeg var den mest trøblete delen i starten – men det har gått seg til nå, og jeg vet hvilke jeg skal unngå med hjelp av en app og noen nettsider. Og det kommer jo til et punkt hvor man må velge sine kamper. Men det å være veganer handler på ingen måte om kunne garantere at man alltid er feilfri, men å gjøre sitt beste ut i fra egne forutsetninger. For eksempel kan jeg ikke garantere for at mobiltelefonen min ikke inneholder animalsk lim – men jeg er fremdeles avhengig av å ha en mobiltelefon. Kjøtt og meieriprodukter på en annen side, kan jeg fint droppe fordi jeg kan spise andre ting og likevel få i meg de næringstoffene jeg trenger. Det samme med pelsklær, dundyner, ikke-veganske godteri og snacks, dyretestede produkter/kosmetikk og så videre.
Disse vurderingene og valgene må man selvsagt ta på egenhånd, og jeg er åpenbart enig i at det er helt feil å kalle seg selv for veganer om man for eksempel spiser ost med jevne mellomrom – fordi det blant annet er med på å vanne ut et begrep. Spiser man ost med jevne mellomrom er man vegetarianer, og ikke veganer. Å være vegetarianer er også kjempebra. For samtidig mener jeg at det viktigste ikke ligger i å kunne utnevne seg som vegetarianer eller veganer. Men at man gjør noe. Kutter ned på kjøttinntak, meieriprodukter, tester ut andre oppskrifter med alternative ingrendienser. Det er så mye godt man kan spise uten at det trenger å inneholde dyr eller biprodukter fra dyr! Jeg tror dessverre disse konstant kritiske blikkene skremmer mange fra å tørre å kalle seg vegetarianer eller veganer – eller bare det å teste det ut en uke eller et par måltider. Og det synes jeg er så synd!
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme til å si dette, men jeg savner ikke kjøtt i det hele tatt. Jeg tenker ikke en gang over kjøtt i det hele tatt lenger, det virker bare så unaturlig og fjernt for meg nå som det er så lenge siden jeg har spist det. Det føles utrolig godt å gjøre noe bra hver dag ikke bare for meg selv, men for dyrene og miljøet vårt også 🌎❤️
I mars tidligere i år, tok mitt siste forhold slutt. Samlivsbruddet var et faktum, og igjen sto det 2 små barn som trengte en samværsavtale som gagnet dem på best mulig måte. Vi som foreldrene deres var nødt til å sette alle egne følelser og behov til side, og tenke på de barna vi hadde satt til verden.
Vi sitter rundt bordet og det er foreløpig god stemning i lokalene hvor vi skal signere samværsavtale. Vi er klar til å komme med hva vi har sett oss ut som en ideell samværsavtale, vel, så ideell som den får blitt i en sånn situasjon, og jeg legger den frem. Først og fremst, jeg er selvstendig næringsdrivende – starter jeg. Pappaen har “vanlig” A4 jobb, og jeg har derfor lettere for å legge tilrette for å ha barna på hverdagene da dette blir vanskelig for pappaen deres som måtte flytte hjem til foreldre etter samlivsbruddet vårt, jobber hver dag, og ikke har billappen, fortsetter jeg.
Dermed er tanken at jeg skal ha barna på hverdagene, og pappaen ha de mer på helg. For øvrig er det ikke snakk om alle helgene i måneden, fortsetter jeg. Jeg tror dette er det lureste når minstemann akkurat er blitt 1,5 år og for at begge barna fortsatt skal kunne kjenne tryggheten på hvor hjemme er, mens de enda er såpass små – når det i tillegg nå skjer en helomvendig i livene deres når mamma og pappa ikke bor sammen lenger.
Jeg presiserer at dette ikke er noen varig samværsavtale, men at vi i dette tilfellet er nødt til å ta hensyn til at barna er små – og avslutter med at jeg tenker at det lureste vi kan gjøre er at vi tilrettelegger samværsavtalen etter hvor gamle barna er etter hvert som årene går. På den måten vil vi kunne følge barnas behov, for det er klart at et barn på 1,5 år har andre behov enn et barn på 6 år. Vi må følge barna og legge til rette.
Meklingsdama snur seg til pappaen til barna mine: Du er jo en ung mann!
«Når skal han få leve litt, da?» sier hun, før blikket veksles bort til meg.
Det som føles ut som en hel evighet er bare et øyeblikk før jeg svarer henne:
Vi er da vel ikke samlet her i dag for å finne en samværsavtale som gjør at min ekssamboer eller jeg, for den saks skyld, skal få «leve litt?» svarer jeg.
Vi er vel her for å ordne oss en samværsavtale som i første omgang gagner barna våre? Ikke meg, og ikke min eks. Jeg unner han fritid og han er en fantastisk pappa – og han unner meg det samme. Det er ingen sure miner, men det handler faktisk ikke om oss akkurat nå.
Og det har vi heldigvis vært helt enige om hele veien.
Jeg ser bort på far til barna mine og ser at han også reagerer på hva som blir sagt. For å være ærlig ble jeg sjokkert.
At vi er unge mennesker og dermed også har godt av litt fri er det liten tvil om – men vi har da satt to barn til verden. Og det har vi gjort sammen. Jeg mener ikke at man skal kjøre seg selv i grøfta og aldri kunne få seg en velfortjent pause fra det hektiske småbarnslivet – men er det pausen som skal være hovedfokuset når man setter opp samværsavtale med to små barn involvert? Jeg mener nei.
Aller mest hadde jeg lyst til å spørre henne om når jeg som ung kvinne eventuelt skulle få “leve litt”, om det var så forbanna viktig, om jeg skulle ha barna enda mer på helg i tillegg til hverdagen? Men jeg er dessverre litt for godt oppdratt.
Forventes det virkelig at jeg som mor i 2018 med egen fulltidsjobb, minst like krevende hverdag og tidsklemme – skal ta på meg enda mer fordi ekssamboeren min fortjener å “leve litt” simpelthen fordi han er en ung mann?
50-tallet ringte, de ville ha holdningene sine tilbake.
Det snakkes mye om hvor langt vi er kommet med tanke på likestilling, og jeg er enig i at vi er kommet langt. Men kanskje er det nettopp tanken om at vi er i mål, som er grunnen til at disse holdningene dukker opp igjen?
Spørsmålet er hvordan kan barna leve best, ikke «når skal mor eller far få leve litt, da?»
