I går leste jeg et debattinnlegg som har gått som en farsott blant foreldregrupper på facebook og som generelt har fått mye oppmerksomhet det siste døgnet – du kan lese det HER. Kort fortalt går det ut på hva den riktige måten å legge et barn er på, samsoving, og hvilke forventninger samfunnet har til hvordan små barn skal sovne om kvelden. Og ikke minst den evige disuksjonen om det er riktig å amme små barn i søvn eller ei.
Forfatteren skriver at “Det er nemlig allment å være ekspert på små barn og søvn. Utallige bøker, helsesøstre eller rett og slett fremmede mener noe om hvordan du tar best vare på barnet ditt.” men med egne sitater som “Dette er det beste du kan gjøre for barnet ditt, uansett hva noen sier.” er det ganske vanskelig å ikke finne det hele litt ironisk.
Forfatteren av innlegget skriver en del jeg er enig i, blant annet dette med å la små barn gråte seg selv i søvn. Når det er sagt: Det er flere nyanser her. En ting er å la et spedbarn gråte seg selv i søvn i sprinkelsengen helt alene, en annen ting er at 3-åringen begynner å trasse ved leggetider fordi han ikke får sjokoladepudding og dermed gråter hysterisk i sengen sin og sovner etter et par minutter – enda han er fullt kapabel til å reise seg, komme seg ut av sengen sin, gå ut i stuen og videre ut til mamma og pappa og si ifra om barnet skulle ha vondt – eller om noe virkelig skulle være galt.
For i likhet med hva denne mammaen ytrer, har jeg selv også ofte undret meg over enkelte foreldres forventninger til den nyfødte babyen. Om jeg kan, så vil jeg helst slippe å sove alene i det hele tatt. Og jeg er 20 år, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor på over 40 år liker å sove helt alene, og det er sjeldent jeg møter andre mennesker som digger å sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet på et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfødte babyer skal synes at det er helt toppen? Ofte opplever jeg en slags automatikk i at babyer skal sove i egen seng på eget rom fra fødselen av, og faste rutiner skal innføres fortere enn svint. Og når det viser seg at babyen ikke liker det, og dermed gråter når det blir lagt alene i en seng – så skal barnet få gråte seg selv i søvn? Spørsmålet her er vel kanskje heller: Er dette en realistisk forventning til et nyfødt barn?
Samtidig har jeg selv hatt et kolikkbarn, og jeg kan med hele mitt hjerte forstå at noen foreldre blir så utslitte at de trenger en pause fra gråtingen. Hvorvidt det å la barna ligge og gråte seg selv i søvn er løsningen, er jeg ikke så sikker på. Og jeg mener ikke at jeg er en ekspert heller, til tross for at jeg er enig med forfatteren som mener det er galt å la et lite spedbarn gråte seg selv i søvn.
For la oss være ærlige her: Som foreldre, som mødre og som fedre gjør man seg unike erfaringer. Disse erfaringene hjelper oss videre på veien når barna vokser og vi bruker dem når vi tar valg for barna våre – og ikke minst når vi håndterer vanskelige situasjoner med dem. Å dele erfaringer er supert og helt topp – især hvis man kanskje sliter med noe av den samme problematikken som andre gjør med sine barn. Men du sitter ikke på fasiten, og det gjør ikke jeg heller. Det som fungerer for mitt barn, fungerer ikke nødvendigvis for ditt – og vice versa.
Forfatteren skriver at “Jeg har ammet i søvn i over tre år til sammen, fordelt på mine to små. Jeg har nattammet og samsovet. Aldri har leggetid vært en vond tid. Aldri har mine små nektet å legge seg. Alltid har de sovnet trygt og godt sammen med sin mor eller far. Og jeg ser hver dag i min eldste at jeg har gjort riktig….” Sammen med at hun kan legge sine to små barn i ro hver kveld, ha bena på bordet på kvelden og sove godt med barna sine om natten uten at det forstyrrer noens søvn nevneverdig. Det er selvfølgelig kjempeflott å høre – jeg på min side ammet i søvn – men barna sov like fullt urolig de første årene og ofte var vi heldige om det var ordentlig natta innen klokka 01:00. Jeg samsov også med det eldste barnet mitt lenge (!) og han våknet like fullt flere ganger hver natt, sov urolig, og vekte med det også meg. Når vi først la han i egen seng sov han hele natten gjennom og våknet ikke en eneste gang. Skulle ønske jeg prøvde meg selv frem tidligere, uten å være så opptatt av hva som har fungert for andre – det prakkes dessverre på mange nybakte foreldre, selv om jeg er helt sikker på at det er godt ment.
Det fungerer ikke for alle, og jeg mener det blir feil å antyde at bare man gjør sånn og sånn, så vil alt bli bra. Det skaper urealistiske og urettferdige forventninger. Nå skal det sies at forfatteren legger til en kort setning at hun ikke mener at dette vil fungere for alle, og poengterer at alle ikke er like. Men det mister på en måte ganske mye av sin hensikt når en del av debattinnlegget avsluttes med følgende: “Til deg som har anledning til å amme i søvn – gjør det! Dette er det beste du kan gjøre for barnet ditt, uansett hva noen sier.”
Amm om du kjenner at det er riktig, amm lenge om du vil, og samsov om du vil. Hvis du ikke vil samsove så gjør du ikke det, og om du ikke vil amme i søvn så gjør du ikke det heller.
Jeg er absolutt ingen motstander av å amme i søvn – så det er ikke det kritikken min går ut på. Bare at vi skal ta individuelle hensyn fordi ingen barn er like, heller enn å legge opp til en forventning om at siden det har fungert for oss, så må det da fungere for andre også.
Lytt til babyen din, og ikke minst lytt til deg selv. Det er det viktigste du kan gjøre for å finne ut av hva som vil fungere for deg og barnet ditt ❤️
