Nå ligger verdens fineste og sover med pappaen sin, derfor hadde jeg mulighet til å legge igjen en liten oppdatering til dere. Tusen takk for alle gratulasjoner, jeg har ikke kommet så langt at jeg har rukket å takke dere alle sammen, men vi setter veldig stor pris på det!
Jeg har hatt mye smerter (naturligvis) etter operasjonen, men var på beina allerede i går. Smertene har selvsagt begrenset meg litt, men jeg er mye bedre i dag. Vi var så heldige at vi fikk familierom, så Fredrik sover her med oss. I morgen må Fredrik på skolen en tur, så da blir det bare meg og Leo for en liten stund! Bandasjen ble også tatt av i dag, og såret så visst veldig bra ut, så regner med arret blir “fint”.
Først av alt, JA, det er slitsomt. Ekstremt slitsomt. Jeg har fått en helt ny respekt for alenemødre, virkelig. Men det er så verdt det!
Fine guttene mine ♥ (Med frokosten i bakgrunn og greier)
Vi koser oss masse, men gleder oss stort til å komme hjem. Nå senere i dag skal vi bare slappe helt av (eller tja, forsøke i hvert fall) og nyte tiden med Leo, og så får vi også litt besøk. Håper alle har hatt en kjempe fin uke hittil, det har jo gått så fort! Snakkes ♥
I dag kom vår etterlengtede lille sønn, Leo, til verden klokken 11.05
Han veide 3940 g og var 52 cm lang.
I går var det vanskelig å sove. Jeg tenkte på alt som har skjedd de siste månedene, og hvor mye livet mitt var i ferd med å forandre seg. Jeg gruet meg til operasjonen, men gleden var selvsagt større. Gleden over at vi snart skulle treffe deg, den overgikk alt. I 283 dager har vi ventet på deg, lille venn. Endelig er du her!
Nå sover han søtt og jeg hadde derfor muligheten til å oppdatere dere såpass tidlig i forhold til hva jeg egentlig tenkte at jeg skulle. Operasjonen gikk bra og alt står bra til med oss. Dere aner ikke hvor lenge jeg har gledet meg til dette. Vi er så dødsforelsket, ekstremt stolte, og veldig, veldig lykkelige ♥
Jaja, jeg regner med jeg ikke er den eneste som er littegrann lei av struttende magebilder på denne bloggen nå, dermed tenkte jeg i dag å dele mine siste med dere.
Jeg vil ellers takke til alle som følger meg gjennom bloggen, og dere som sender meg meldinger og kommer med støttende ord. Jeg hadde ikke drevet denne bloggen hadde det ikke vært for dere!
Jeg vil også si tusen takk til alle mine venner og bekjente som har hjulpet meg gjennom denne reisen. Jeg kunne ikke vært mer ydmyk og takknemlig. Støtten har gått over all forventning, og det viser bare hvor utrolig heldig jeg er som har så mange gode mennesker rundt meg. For et år siden lå jeg hjemme på sofaen i Gjøvik, og nå? Nå sitter jeg i egen leilighet med samboeren min og den lille i magen her i Larvik. Ting blir ikke alltid som man tror, nei.
Når jeg startet denne bloggen hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å få så mange lesere. Jeg var jo liksom bare en av veldig mange andre unge mammabloggere, og det føler jeg fortsatt at jeg er. Hvorfor leser dere bloggen min? Fordi jeg spammer ned instagram, facebook og alle mulige andre sosiale medier? Neida. Men vit at det betyr masse for meg, og nå som et nytt kapittel snart starter, gleder jeg meg veldig til å fortsette denne reisen med dere.
Fredrik har akkurat flyktet fra meg i noen timer til en kompis, så derfor nyter jeg bare timene alene. Senere i kveld kommer foreldrene mine helt fra Gjøvik, ettersom det skjer noe veeldig snart nå! Vi snakkes igjen, dere ♥
I dag våknet jeg opp av at jeg hveste “Au” mens jeg febrilsk prøvde å få snudd den gigantiske kroppen min til motsatt side. Når jeg omsider fikk kroppen min over på den andre siden, etter en god del strev, blir jeg møtt av et sovende ansikt rett foran meg. Der ligger Fredrik. Så harmonisk og fredfull at jeg nesten kunne ta på glorien jeg så for meg over hodet hans.
Jeg mumler litt for meg selv hvor ekstremt urettferdig livet kan føles noen ganger. Misforstå meg rett her, jeg ville aldri valgt bort det å gå gravid – til tross for alt det negative som følger med. Men jeg må innrømme at det kjentes litt annerledes ut i dag tidlig når jeg faktisk ikke kunne reise meg uten å nærmest brøle på grunn av et eller annet som har hendt med korsryggen min. Kjære gud, stakkars naboer..
(Vil derfor på forhånd beklage til eventuelle naboer som hører meg om kvelden/nettene; det er altså ingen som har brukket noen ben her, det er bare ekstremt gravide meg som forsøker å snu meg)
Uansett, håper alle hadde en flott kveld i går! Vi koste oss med mat, film og godteri, og nøt den siste fredagen alene. Tenk at dette er den siste helgen vår alene, bare oss to? Det er så rart. Jeg har jo så lenge ønsket at jeg bare kunne spole frem hit, så nå som vi først er her føles det så uvirkelig. Hva skjedde med alle månedene?
Det er så rart det der. Tiden går så ufattelig sakte når du vil at den skal gå fort, og den går så ekstremt raskt når du i grunn hadde synes at det hadde vært greit med litt ekstra tid. Alle tankene har surret så ekstremt det siste døgnet. Har vi alt? Kommer han til å like seg her? Er vi klare? Nei, man blir kanskje aldri 100% klar for å få barn. Første gangen aner man jo ikke hva man går til uansett alder.
(Nei, gardinene er fortsatt ikke oppe! Er det mulig..)
Vi har brukt dagen på å stelle i stand her hjemme (som om vi ikke har fått gjort nok av det de siste dagene egentlig) og jeg har vasket det aller siste babytøyet. Formen min er dessverre ikke optimal (IGJEN) og nå begynner jeg å bli ganske lei av at formen min skal veksle raskere enn været. Men jaja, jeg er i hvert fall fornøyd og blid! Måtte bare innom for å oppdatere litt, så håper jeg alle nyter lørdagen fullt ut ♥
Noe som jeg har reflektert litt over som gravid 16-åring, er noen av de rare lovene vi har i Norge som har med aldersgrenser å gjøre. For jeg er 16 år og gravid, og jeg vil fortsatt være 16 år når barnet mitt blir født. Men selv om jeg har et barn, så kan jeg faktisk ikke kjøpe meg et flaxlodd i kiosken om jeg skulle få lyst på det.
Jeg kan altså ha ansvar for en annen persons liv, men å kjøpe meg nesespray eller flaxlodd kan jeg glemme? Logisk?
Jeg kan også skaffe meg mopedlappen, ta abort uten at foreldrene mine vet om det, øvelseskjøre i bil med en “L” i bakruten og med en ledsager ved min side, ja, til og med begynne med fallskjermhopping så lenge foreldrene mine synes det er OK, men å kjøpe meg en nesespray? Nope.
Ja, og for ikke å glemme det faktum at man kan komme i fengsel når man er 15 år, men at man kan ikke dra til legen uten at foreldrene vet om det før du er 16. Hva er dette for noe tull?
Jeg kan også gifte meg som 16 åring, teknisk sett. Jeg må ha foreldres og myndighetenes tillatelse, men det at jeg da allerede har barn med ham jeg ønsker å gifte meg med øker sjansene betraktelig for at jeg skal få det godkjent. Så jeg kan være gift og få barn i en alder av 16, men å ta meg en solariumstime? Nei, det kan jeg bare glemme.
Så da kan jeg sitte der da, gift og med barn. Men hvis mannen min blir syk, og jeg går bort på dagligvarebutikken for å kjøpe smertestillende (paracet/ibux) så vil faktisk de i kassen si “Beklager, men vi kan ikke selge deg smertestillende her i butikken fordi du er under 18 år”
Som førstegangs gravid er det mye man ikke er forberedt på, selv var jeg veldig lite forberedt på nesten alt som skjedde i svangerskapet. Flere av disse punktene ble jeg aldri informert om av verken magasiner eller helsepersonell, dermed tenkte jeg å dele det med dere.
1. Lyster. Jeg var langt i fra forberedt på at jeg kom til å få så lyst på enkelte ting og matvarer at jeg hulket flere timer sammenhengende om jeg ikke fikk tak i det. Og det er faktisk mulig å ha så lyst på noe at du gråter. (Jeg snakker erfaring) Altså; om den gravide kjæresten din har lyst på iskrem, ja, da kjøper du iskrem. Og kjøper du feil? Dra tilbake på butikken. Kjøper du feil igjen? Ja, så drar du tilbake. Igjen. Med vennlig hilsen min samboer.
2. Og puppene da. “Det er relativt vanlig å gå opp 2 bh størrelser når man er gravid” 2 størrelser?.. 2? Jeg ble i hvert fall aldri informert om at jeg kunne finne på å få bryster tilsvarende Pamela Anderson sine under glansdagene hennes på 90-tallet.
3. Metthetsfølelsen. Dette ble et fremmedord for både meg og kroppen min allerede i uke 10. Kroppen bare skriker etter mat, og døgnets høydepunkt er nattmat, da kan nemlig ingen se deg og hvor ekstremt mye mat du putter i deg.
4. Gråting. Du gråter av alt. Tv reklamene (som tidligere nevnt) at du er tom for godteri, at katten som vandrer i gatene når du kikker ut av vinduet om kveldene ser sulten ut, kanskje til og med av ting du ikke forstår deg på selv. For du vil jo gjerne forklare de rundt deg hvorfor du strigråter som en liten 4-åring som ikke får viljen sin, du finner bare ingen grunn.
5. Smerter. Nærmere forklart: Menssmerter. Når det verste sjokket av følelser hadde lagt seg etter at jeg fant ut at jeg var gravid, kom den mest ubeskrivelige følelsen i hele verden. “9 måneder uten mensen? Uten menssmerter? Hvorfor pokker har jeg ikke gjort dette tidligere?” Vel, jeg tok rimelig feil. Nei, mensen kom ikke. Smertene derimot?..
6. Kynnere, falske rier. Kjært barn har mange navn. Disse har jeg hatt gleden av å ha siden uke 17, og i starten var de ikke så ille – det skal sies. Nå derimot, nå føles det ut som noen tar et beltet og strammer det inn på det strammeste på deg rett etter julemiddagen. Ja, samt at det kjennes ut som du kan knuse både mennesker og gjenstander med den steinharde magen din.
7. Luktesansen. Nei, det er nemlig ingen myte at du får luktesans som en narkobikkje. Jeg var hvertfall ikke forberedt på at jeg kom til å brekke meg ved en hver anledning når noen bare nevnte enkelte matvarer. Jeg måtte også holde pusten hver gang jeg åpnet kjøleskapet. Verken første, eller sistnevnte hjalp på den ekstreme morgenkvalmen. Og apropos morgenkvalme, den trenger definitivt ikke å kun oppstå om morgenen. Den varer gjerne hele dagen (kanskje til og med i flere måneder?), om du er riktig heldig.
Vi har nesten akkurat kommet inn døren etter en koselig bytur med blant annet restaurantbesøk!
Det er nå i siste liten du kommer over ting du kanskje skulle kjøpt. Vi har jo for eksempel helt glemt bleiebøtte! Men det gjør forsåvidt ingenting, for noen er det jo et “must”, andre klarer seg fint uten. Vi tar ting litt som det kommer, og kjøper de resterende tingene etter hvert som vi eventuelt merker at vi trenger dem. Er jo allikevel typisk å komme på alt nå helt på slutten, når vi har hatt 9 måneder å forberede alt på.
Vi har i hvert fall hatt en kjempekoselig dag hittil! Jeg kom på at jeg kun hadde to helsetepper i bomull, og ingen ellers andre i ren bomull – kun andre stoffer. Men vi var så heldige at vi fikk noen tepper, et vottepar, sokker, og to nattbodyer i gave av moren til Fredrik, så da trengte jeg ikke tenke på det. Vi er så glade og takknemlige!
Fikk dere forresten med dere det lille intervjuet jeg gjorde med ØP her om dagen? Hvis du ikke har lest det, kan du lese det HER.
Jordmoren jeg snakket med på sykehuset sist gang jeg var der fortalte meg hvor viktig den første tiden etter fødsel er, og ikke minst hvor verdifull den er. Jeg vil ikke sitte oppslukt i bloggen og mobilen så fort han er kommet til verden, og det synes jeg er veldig viktig. Jeg ble i grunn ganske trist når hun fortalte meg hvor mange det var som var mer opptatt av å dele nyheten med andre, enn å faktisk være der og nyte den første tiden sammen selv. Det er litt av de mindre positive sidene med alle sosiale medier og alt mulig rart som er kommet de siste årene. Vi blir så oppslukt av å ta bilder, filme og det å dokumentere alt, at vi helt glemmer å nyte øyeblikkene. De første timene med Leo etter fødsel får vi aldri igjen, og vi vil derfor fokusere på ham og ingenting annet når han endelig er kommet til verden. Ikke misforstå, altså – jeg skal definitivt dele nyheten med dere så fort det lar seg gjøre, men jeg kommer ikke til å sette bloggen først når dagen hans kommer. Håper dere forstår dette! Jeg gleder meg sånn, og det gjør meg så glad at så mange av dere gleder dere også.
Håper alle har hatt en strålende fredag så langt! Vi snakkes senere i kveld ♥
I dag går jeg inn i min siste svangerskapsuke, nemlig uke 40. Helt siden jeg fant ut at jeg var gravid i Juli har jeg skiftet uke hver fredag, og det er ekstremt koselig, men også rart, å tenke på at jeg innen neste fredag har babyen i armene mine, og at han ikke lenger befinner seg i magen.
I dag tidlig var jeg hos jordmoren min, og det gikk veldig fint. Vekten har akkurat rundet 70 kg, hodet er festet (Selv om det egentlig er irrelevant med tanke på operasjonen) og hun tror han er en helt gjennomsnittlig gutt når det kommer til vekt/lengde. Vi gleder oss til å finne det ut!
Magen har sunket helt enormt de siste dagene! Det er så morsomt å se hvordan magen har forandret seg på kun uker. Formen har plutselig bedret seg, så nå har jeg det egentlig ganske bra. Sliten, men veldig lykkelig.
Fortsatt ingen antydninger til strekkmerker på magen heller, så det ser lyst ut med kun få dager igjen av svangerskapet. Har riktig nok fått strekkmerker bak på leggene? Trodde ikke det var mulig jeg, men der tok jeg altså feil. Når jeg går ser det faktisk nesten litt ut som de stakkarslige korte beina mine skal knekke rett av. Ikke så rart heller, med tanke på hvor mye belastninger beina mine har fått gjennomgå!
Uke 40, og jeg har enda ikke sett noe til den såkalte gravid-gløden. Jeg kan ærlig innrømme at jeg aldri har følt meg verre med tanke på utseende under graviditeten, og det blir veldig godt å få kroppen tilbake! Men selv om svangerskapet har vært tøft både psykisk og fysisk, ville jeg aldri nølt med å gjøre det igjen dersom jeg fikk muligheten til å velge på nytt. Aldri i verden om jeg hadde valgt annerledes.
Tja, det skulle vel bare mangle at jeg også i likhet med mange andre mammabloggere uttaler meg om dette. Jeg henger jo forsåvidt litt etter, ettersom de fleste bloggere allerede har lagt denne debatten død..?
Men nei, jeg skal ikke leke moralpoliti og fortelle hva som er riktig og ikke. Amming er naturlig, kanskje noe av det mest naturlige som finnes, men det betyr ikke at man ikke skal vise forståelse for at noen ikke ser på det slik. Noen synes amming er ekkelt, unaturlig og rart – og det er forsåvidt greit, men så er det heller aldri noen som blir tvunget til å se på ammende kvinner heller da. Man kan velge å snu seg vekk, babyen kan (så vidt jeg vet) ikke velge om den skal være sulten eller ei. Jeg tror allikevel det er relativt få kvinner som bevisst ønsker å vise frem brystene sine dersom de sitter på kafe en rolig lørdags morgen. De gjør det vel fordi barnet er sulten, og ikke for å slenge puppen på avveie for noen usle sekunder med oppmerksomhet.
Det jeg allikevel reagerer litt på er når voksne menn uttaler seg om hvor grusomt det er med offentlig amming, men som allikevel er de samme mennene som kan finne på å stirre litt på pornomagasinet som er på øverste hylle på Narvesen. For ja, når kvinner står frem med struttepupper på et forsideblad med en undertekst som sier “Møt Turid-Laila fra Hokksund” Ja, da er det plutselig fryktelig OK å vise litt bryster. Men på kafe en tidlig lørdagsformiddag? Nei, da er det ikke så greit lenger, gitt.
For all del altså; jeg mener ikke at man ved en hver anledning skal brette ut brystene sine, slenge de på nabobordet for å så lage et eneste svært rabalder for å være sikker på at absolutt alle får med seg at du ammer offentlig og at det pokker meg bare skulle mangle. Men ærlig talt, hvor mange ammende mødre er det som gjør det slik? De fleste sitter vel litt bortgjemt, rolig og relativt tildekket? Eller?
Jeg tror jammen meg at jeg (og dermed også bloggen) har blitt helt blåst vekk i hele oppstyret av babyen, for det er jo ikke annet enn babysnakk her om dagen! Haha, beklager det altså. Men jeg klarer ikke la være når vi nå kun har 4 dager igjen til termindatoen ♥ Nedtelling på høyt nivå her inne. Ja, og beklager at innlegget kom litt sent i dag! Babyen befinner seg fortsatt trygt i magen, men det er heldigvis ikke lenge igjen.
Alle kroppsdeler som befinner seg under overkroppen min, beina, lårene, (ja, til og med føttene mine) føles ut som et eneste stort blåmerke, så bare det å sitte er rimelig vanskelig å få til på en god måte. Fredrik har hvert fall fått seg en god latter de gangene jeg i løpet av nettene prøver å snu meg til motsatt side, og jeg er like overrasket hver gang over at jeg faktisk kan snu meg uten å knekke i to. Magen har de siste dagene sunket helt enormt mye, og jeg har nå til gode å finne en genser som faktisk går over magen uten å skli opp igjen det neste minuttet. Men da får jeg i det minste god bruk for magetoppene mine fra noen år tilbake, hvert fall når jeg går her hjemme. Og da er det egentlig ganske greit!
I dag har jeg ellers vært en liten tur i byen på butikken, og har nå akkurat satt inn en halvveis hjemmelaget pizza i ovnen. Ser frem til en veldig koselig kveld, og den siste torsdagen med bare meg og Fredrik her i leiligheten.
I morgen blir en travel dag, eller, travel og travel. Det er det hvert fall for meg, ettersom jeg er vand med å stort sett ikke ha noe særlig på timeplanen. Jeg må en tur på sykehuset for å ta noen blodprøver som jeg manglet i forbindelse med operasjonen, og skal etter det på time hos jordmoren min (og denne gangen er det faktisk den aller siste timen). Senere imorgen skal vi også ut en tur med moren til Fredrik, så det blir koselig!
