Hei, alle sammen! Hvordan har deres torsdag vært? Jeg fikk helt hakeslepp da jeg innså at det var fredag i morgen. Jeg har levd i en verden bestående av stort sett matematikk, sjokolade og barna de siste dagene, da jeg har prøve i matte allerede i morgen. I natt hadde jeg til og med, hold dere fast, mareritt om at jeg ble tvunget til å ta en matteprøve jeg ikke hadde øvd til. Slå den, dere. Hva andre har mareritt om: Mordere, å bli jaget, spøkelser. Hva jeg har mareritt om: Å måtte ta en prøve jeg ikke har øvd til.. Haha! Vel vel.
Nå har jeg for en times tid siden fått guttene mine hjem etter at de i dag har fått være hos farmoren sin og hatt mange fine timer sammen med henne. Som barn flest elsker de å dra på besøk til besteforeldrene sine (og alle andre de har rundt seg, naturligvis) og ikke minst det at det skjer litt i løpet av dagen. I dag har jeg så og si utelukkende jobbet med skolearbeid, så derfor passet det bra at guttene kunne være et sted hvor de fikk masse oppmerksomhet, kjærlighet og lek så lenge. Og så fikk jeg ekstra tid til å øve til prøven min! Jeg hadde naturligvis ikke kunne jobbet så mye med skolearbeid om barna hadde vært hjemme i dag, så jeg er skikkelig takknemlig for at jeg kunne gjøre masse av det i dag og vite at guttene er i de beste hender på samme tid.
I fjor høst og i desember en gang (SÅ rart å omtale 2018 som i fjor, men blir vel vant med det også) skrev jeg kort om at Leo hadde et stort ønske om å få seg et lillesøsken. Sikkert en fase, tenkte jeg da. Flere av dere som har barn selv, fortalte meg at deres barn gjerne hadde vært gjennom samme fase. En bloggleser lurte her forleden på om Leo fremdeles spør etter en ny lillesøster eller bror , og det gjør han. Nå har jeg innsett at det ganske sannsynlig kommer til å være et ønske en god stund og at det tross alt ikke skader noen at han har dette ønsket. Om det blir aktuelt på en stund er derimot en annen sak. Haha!
Men jeg må innrømme at jeg smilte bredt da han kom gående inn til meg da han kom hjem fra besøket hos farmor. Etter å ha fått tidenes beste klem fra han, ser han plutselig på meg med et alvorlig blikk. Deretter sier han at han nå har ombestemt seg. Han vil ikke ha en lillesøster lenger. Han vil ha en storesøster 😂
Nå sover begge barna godt, og jeg blir mest sannsynlig sittende oppe en stund til for å jobbe både med blogginnlegg til helgen og øving, skolearbeid og forberedelser. Jeg tar meg fremdeles i å smile av det Leo sa da han kom hjem tidligere i kveld, og skulle ønske han virkelig kunne forstå hvor mye bedre han gjør dagene mine – med sine morsomme påfunn og herlige kommentarer!
Nyt torsdagskvelden deres, vi snakkes igjen senere❤️
Hei, fine dere! Håper dere har hatt en god start på uken deres. Jeg har i hvert fall det! I dag kom endelig den nye telefonen min i posten, og det var godt å få den tilbake! En ting er hvor mye jeg har blitt bevisst på mobilbruken min den siste tiden, spesielt med barna i nærheten – når jeg ikke har hatt noen mobil. En annen ting er derimot muligheten til å være tilgjengelig for de rundt meg, om barnehagen skulle ringe og den trygghetsfølelsen generelt med å ha mobilen i lomma. Men nok om det.
Det er mange som har lurt på hva jeg ønsker å studere videre når jeg har fullført videregående. Spesielt siden jeg annonserte på bloggen nå i høst at jeg hadde begynt å tenke på andre ting enn å studere til å bli psykolog, men at jeg ikke var klar til å si noe om det helt enda. Helt siden jeg startet bloggen har jeg svart at jeg ønsker å studere psykologi, og jeg har selvsagt ikke gått helt bort i fra det. Men jeg har også kommet på andre tanker.
Grunnen til at jeg lot være å si noe om hva jeg ønsket å studere i høst, var at jeg da enda ikke har gått så veldig lenge på skolen og fordi jeg var redd for at det skulle bli brukt mot meg. Da gjerne med med argumentet om at jeg ikke har gått så lenge på skolen og at jeg burde jekke meg litt ned. Jeg har fremdeles ikke gått i en evighet på skolen, men jeg er jo faktisk ferdig allerede neste år – med studiekompetanse og forhåpentligvis gode karakterer. Haha.
Tross at jeg ikke har gått på skolen så lenge, tenkte jeg at jeg i dag skulle dele hva jeg aller helst ønsker å studere når jeg er ferdig på videregående! I høst tenkte jeg på grunn av frykten for at det skulle bli brukt mot meg, at jeg skulle vente helt til jeg var ferdig på videregående. Men jeg innser at jeg har brukt så mange år av livet mitt på å ta hensyn til janteloven. Jeg opplever at man helst ikke bør ha høye ambisjoner en gang: Drømmer, mål og ambisjoner blir brukt mot en, og de som ikke vil se deg lykkes vil alltid finne en eller annen dum unnskyldning for å dra deg ned. Du har fått gode karakterer, sier du? Du har nok hatt snille lærere.
Når jeg er ferdig med videregående, ser jeg fremdeles på psykologi som veldig aktuelt, men jeg har også begynt å tenke mer og mer på å studere noe innenfor jus. Jeg kommer naturligvis ikke inn på skolene i Oslo da snittet der inne for meg er urealistisk høyt – hadde jeg ikke hatt barn, hadde jeg kanskje hatt mulighet til å jobbe såpass med skolen at jeg kunne ha fått det til. Men å få 6 i snitt med to barn og jobb ved siden av, er for meg urealistisk. Kjedelig, men sånn er det bare. Likevel har jeg fått dobbeltsjekket at jeg sannsynligvis vil komme inn andre steder i landet (man kan aldri garantere fordi snittet vil kunne variere noe) om jeg får de karakterene jeg har satt meg som mål. Og som jeg faktisk tror jeg kan klare å få.
Jeg har ikke vært inne på tanken med å studere juss tidligere da jeg aldri hadde trodd at jeg kom inn. Da jeg undersøkte litt med poengkalkulator, så jeg ved en tilfeldighet at jeg ved å få de karakterene jeg med realistiske øyne har satt meg som mål å få, at jeg ville kommet inn flere steder med årets snitt. Det var både overraskende og motiverende å oppdage. Å studere psykologi vil fortsatt være noe jeg ønsker, men dersom jeg ser at jeg med høy sannsynlighet kommer inn på jus-studier når jeg får vitnemålet mitt etter endt skolegang på videregående, så kommer jeg med sikkerhet til å søke meg inn. Uansett blir det en av disse, har jeg bestemt meg for.
Synes dette blogginnlegget var overraskende vanskelig å skrive, men morsomt å dele litt andre ting med dere og slippe dere tettere inn – siden mange av dere ønsker at jeg skal være mer personlig på bloggen!
Hei alle sammen! I dag fikk jeg en ganske tung start på dagen, da den startet med at jeg klarte å forsove meg.. Å forsove seg alene er for så vidt ikke så gøy det heller – men jeg tror det er lite som topper å forsove seg med to barn 😂 Jeg løp såpass hele veien til barnehagen at jeg hadde blodsmak i munnen lang tid før jeg kom frem. At mamma løper som om det skulle stå om liv og død å gjøre, og nesten sklir 50 ganger på rappen på isbelagte fortau – var visstnok veldig morsomt i følge Leo og Noah. Haha! Heldigvis var de like blide og flinke hele veien der de satt i vognen sin sammen, og de forsto at mamma var litt sliten og stressa underveis. Nå kan jeg le litt av hele greia selv også, tross at det var ganske pyton da det sto på.
Etter jeg hentet barna i barnehagen, dro vi rett og slett hjem og spiste taco for å ta igjen litt koselig tid sammen – som dere sikkert skjønner ble det ikke akkurat tid til noen rolig frokost rundt bordet vårt i dag tidlig, for å si det sånn. Og det er så viktig for meg at vi kan ha litt familietid sammen, spesielt når det kommer til måltidene her hjemme. I ettermiddag da jeg holdt på å dekke på til middagen vår, utbryter Leo plutselig “Mamma, det SNØR” og jeg innså at jeg har gledet meg litt for mye til våren i det siste. Bittelitt.
Apropos barna. Noah nærmer seg jo 2,5 nå, og Leo nærmer seg 4 år. Det er en sann glede å få lov til å dele dagene mine med to så herlige og omsorgsfulle gutter. Det gir meg så mye å se hvordan de utvikler seg til å bli egne individer med alle de gode egenskapene de har. Trassalderen er selvfølgelig et eget kapittel, og jeg setter nok ganske høye krav til meg selv og hvilken mamma jeg ønsker å være for dem. Men når Leo kommer ut for å gi meg en stor klem mens jeg står på kjøkkenet, før han utbryter “Du er den beste mammaen” helt ut av det blå – så er det heldigvis lett å glemme all dårlig samvittighet man ofte kan få som mamma. ❤️
Kall barna dine akkurat det du vil. Abcde, eller Ingrid, Chanel eller Nathaniel.
Jeg valgte å kalle guttene mine det pappaen deres og jeg synes var fint, og gikk for Leo (som er et navn som ble brukt mye i Norge på 1800- og 1900-tallet) og Noah, som er et velkjent bibelskt navn. Hva noen skulle synes om navnene de har fått, er meg revnende likegyldig altså. De navnene var de pappaen deres og jeg synes var fine. Og passende. Er det ikke det som skal bety noe? Tenk om jeg skulle følt så sterkt på at andre ikke likte navnet jeg hadde valgt ut til barnet mitt, at jeg hadde endt opp med å kalle gutten(e) min noe annet. Og mest sannsynlig endt opp med å angre som bare det. Det hadde vært trist, det!
Nå følte jeg aldri på akkurat det, i og med barna mine har navn som er relativt vanlige. Ingenting særegent, men heller ikke førsteplassen på poppis-lista over navn.
I dag leste jeg nemlig et debattinnlegg på VG.NO og overskriften lyder “Navnet skjemmer ingen – eller?” og selv om debattinnlegget er spekket med humor samt noen viktige poeng hva angår hva som faktisk er lov å kalle barna sine – sitter jeg likevel fremdeles og tenker “Nei, navnet skjemmer faktisk ingen” etter å ha lest det.
For uansett hvor mye noen ønsker å presse alle foreldre, barn, mennesker inn i en A4-boks hvor alle tilsynelatende burde hete Anna og Andreas – så er jeg ganske sikker på at det vil være mange som ikke føler at de passer inn i den trange boksen. For uansett hva man kaller barna sine, så er noen som ikke vil like navnet man har valgt. Og selv om man hadde fått alle foreldre i hele vide verden til å unngå utradisjonelle, særegne og omdiskuterte navn som Ashley og Chanel, så ville det fremdeles vært de foreldrene som helst hadde ønsket å kalle barna sine dette. For meg handler dette egentlig mest om den grunnleggende forståelsen og aksepten for at vi mennesker er ulike. Derfor vil vi naturligvis også ha ulike preferanser – også når det gjelder navn og navnevalg.
Er det navn jeg synes er finere enn andre? Selvfølgelig! Burde man heller være stille dersom man ikke har noe hyggelig å si, især når det da er snakk om navn til BARN? Absolutt, spør du meg!
I det aktuelle innlegget stiller forfatteren følgende spørsmål med en tydelig ironisk undertone “Hva så, om datteren din får problemer med å komme seg på jobbintervju resten av livet?!” Personlig tenker jeg at om man virkelig skal la sine egne fordommer bestemme hvilke mennesker man kan ta seriøst og ikke gjennom livet, så kommer man før eller siden til å gå på en skikkelig smell. Om det egentlig er et tap for personen med det utradisjonelle navnet, eller den andre parten – kan man alltids diskutere.
Jeg klarer ikke med beste vilje å forstå hvordan noen kan bry seg så voldsomt om hva andre mennesker velger å kalle barna sine. Aller helst har jeg lyst til å gjøre et poeng ut av at man burde finne viktigere ting å bry seg om, men jeg skal la være. For jeg synes faktisk det er både viktig og riktig å ta folk på alvor, uansett om de mener noe jeg personlig kan tenke at er helt på viddene.
Mitt spørsmål er: Hvor går grensa for hva man skal kunne kalle barna sine? Sånn bort sett fra det som er rent åpenbart, selvfølgelig. Ved dobbeltnavn, eller ved spesielle navn som du ikke har hørt før?
Nei, ærlig talt. Kall barnet ditt akkurat hva du vil. Det vil alltid være noen som ikke vil like navnet du har valgt, så å ta hensyn til alle er nyttesløst. Kall barnet ditt det du ønsker, for når alt kommer til alt – så er det faktisk det som betyr noe.
Helt til slutt har jeg bare lyst til å dra frem en liten episode fra min egen barndom. Jeg kan ikke ha vært mer enn 9 år da jeg så på Idol med resten av familien min på en fredagskveld, og det dukket opp en deltaker med navnet Timian. Og hva tenkte 9-årige meg, som så dette utradisjonelle navnet dukke opp? At det var et navn jeg aldri hadde hørt før, og at det var unikt. Intet mindre, intet mer.
Et argument som ofte brukes når det er snakk om utradisjonelle navnevalg, og som også blir dratt frem i dette leserinnlegget, er hva som skjer bak ryggen på et barn som har et utradisjonelt eller særegent navn. Ja, og så blir alltid det klassiske “Barnet kommer til å bli mobbet på skolen”-kortet dratt frem, og jeg gjesper og rister av refleks på hodet mitt. Jeg synes at kanskje det aller viktigste poenget i denne debatten, er at ingen barn er født med fordommer – knyttet til navn eller ikke. Måtte det være navn du personlig mener er “belastede” eller ikke. Det må de faktisk læres!
Hei alle sammen, og riktig god kveld. Eller, tidlig kveld er det kanskje nå? Leo og Noah ble i går overlykkelige over at vi skulle fått besøk av besteforeldre og tanter, så da fikk vi plutselig ganske mye planer denne helgen likevel. I går hadde vi derfor en gøyal dag hvor jeg i tillegg til familiebesøket vårt, inviterte ei venninne på besøk. Vi spiste vi en koselig middag her hjemme hos meg, og familiebesøket sov over her til i dag. Tross at leiligheten barna og jeg bor i er 120 kvadratmeter stor, som jeg vil si er ganske god plass, er det alltid litt plassmangel når vi får familiebesøk! Derfor har jeg nå begynt å se skikkelig frem til den dagen jeg skal kjøpe mitt eget hus (med GOD plass til familiebesøk!)
Jeg har derfor fått sove lenge i dag, og da jeg sto opp var foreldrene mine på vei til å ta med barna ut for en rolig tur på kafe og gåtur i Stavern. Skikkelig herlig å få sove skikkelig ut, samtidig som guttene får tid med besteforeldre og tanter og det som er. De var storfornøyde og jeg kunne spise en frokost HELT i fred. Så heldig jeg er, hjelpes meg. Det er selvføgelig helt herlig å starte dagen med å spise frokost med barna, men når man har fått lite søvn den siste tiden, er det ikke avskrekkende med en helt stille og rolig morgen, altså. Haha! Utover dagen har vi sett på et par filmer, og spiste middagen ute. I 2019 har jeg egentlig planer om å spise mindre ute, fordi det jevnt over er unødvendig – dessuten er det så mye koseligere når man ikke gjør det så ofte, synes jeg da ❤️ Like fullt var det en av de roligste middagene jeg har vært vitne til med barna ute på restaurant, og vi har hatt en koselig og innholdsrik helg alt i alt!
Som jeg nevnte en gang i forrige uke, startet jeg på skolen forrige torsdag. Det var for øvrig ikke snakk om mange skoletimene før det var helg igjen, så jeg føler at skolen begynner ordentlig nå i morgen. Da begynner kjøret og jeg har denne terminens første prøve allerede på fredag. Så nå har jeg rigget meg til med dyna i sofaen og skal øve, øve og øve enda mer. Jeg er så klar for alt som skjer fremover etter en lang ferie, og av det jeg kommer på i farta er morsdagen i februar, bursdagen til Leo i mars, våren i seg selv – og masse jobbing med skolen og med bloggen noe av det jeg gleder meg mest til. Jeg tror det blir godt å komme tilbake i hverdagen. Det gjelder å finne gleden i hverdagen når det tross alt er flest av nettopp hverdager.
Jeg husker da jeg var på en siste samtale med jordmor på sykehuset før Leo ble født. Jeg tror faktisk jeg husker hvert eneste ord av den samtalen. “Ikke bli for opphengt i mobilen når barnet kommer, det tristeste jeg ser er nybakte mødre som sitter oppslukt i mobilen for å vise frem, i stedenfor å faktisk leve i øyeblikket og tilbringe det med det nyfødte barnet”
Og det er så forbanna sant. Men det er ikke bare på sykehuset det er slik, og det er ikke bare på sykehuset en slik påminnelse er viktig. Om at mobilen burde vike for barnet og hvor viktig det er for barnet å få oppmerksomhet og bli sett. Som dere vet gikk mobilen min i stykker for noen dager siden, og jeg har kjent det godt. Jeg er avhengig, uten tvil, og det er fryktelig uvant å ikke ha den tilgjengelig hele tiden – slik jeg vanligvis har. Samtidig har det åpnet øynene mine. Jeg tror for all del ikke at det finnes spesielt mange foreldre der ute som sitter mye på mobiltelefonen sin med vilje, ofte tror jeg det kan skje litt uten at man tenker så mye over det. For jeg vet det er så lett å tenke at man “bare skal sjekke en mail” og kanskje blir man sittende på mobilen en del mer enn det man egentlig tenkte at man skulle. Det er kanskje ikke så viktig for de uten barn, men for oss med barn er det så utrolig viktig å være bevisst på.
Jeg prøver alltid å unngå å sitte mye med telefonen min foran barna. Det er klart det skjer at jeg faktisk er nødt til å sjekke litt av hvert, og jeg som mamma er jeg ikke perfekt, hvem er vel egentlig det. Men til tross for at det faktisk er jobben min å dele øyeblikk med dere på snapchat, instagram og ordne med nye blogginnlegg, å bruke sosiale medier generelt – så prøver jeg å begrense det, og jeg har oftest følt at jeg har funnet en fin balanse. De siste dagene har jeg for øvrig fått et litt annet syn på det, og det ville jeg jo aldri fått dersom jeg hadde ikke klart å ødelegge mobilen min på nytt. Det er så mye tid som går bort i mobilbruk, selv uten at det for min trenger å være noe jobb innblandet. Jeg vet at det er mange mødre og foreldre generelt der ute som tilbringer mye tid på telefonen sin, jeg er ingen ekspert og jeg mener ikke at det er noe galt med det – jeg tenker bare at jeg ønsker å være bevisst. Fordi jeg vil gjøre alt for å unngå at barna mine skal føle at mamma ikke er tilstede fordi Snapchat, Instagram og bloggen ikke er blitt oppdatert på et par timer. ❤️
God kveld alle sammen! Her er jeg dødssliten etter en lang, men veldig koselig dag. Jeg beklager at jeg ikke har fått ut et ekstra blogginnlegg i dag, slik jeg håpet på – men den ene gutten min er ikke helt i form, og har trengt meg litt ekstra i dag. Derfor bestemte jeg meg for å ligge heelt unna pcen, helt til han sov godt i senga si.
I dag tenkte jeg å skrive litt om hva jeg vil svare på kritikken som har møtt meg helt siden jeg sluttet å spise kjøtt for ganske nøyaktig ett år siden. Håper dette blogginnlegget kan forklare litt bedre hvorfor jeg spiser den kosten jeg gjør. Og så vil jeg også bare si at jeg heier på alle som prøver, selv om man ikke er vegetarianer eller veganer. Et kjøttfritt måltid i uken, teste ut nye vegetar eller veganske produkter (det har jo kommet så mye i hyllene nå!) eller kutter ned på kjøttinntaket generelt. Man må ikke gå “all in” for å gjøre noe bra for dyrene og miljøet vårt 💚
“Litt rart at veganere absolutt skal ha smak/tekstur/formen til kjøttprodukter om dere er så i mot kjøtt?!” – Men altså.. Det handler da vitterlig ikke om at man som veganer eller vegetarianer ikke liker smaken av kjøtt? Da jeg spiste kjøtt elsket jeg det, jeg har ikke sluttet å spise kjøtt fordi jeg ikke liker smaken av det. Det handler om det moralske og etiske aspektet rundt det å spise kjøtt – nå kan jeg selvfølgelig bare snakke på eget vegne: Og for meg, er det ikke etisk riktig. Jeg synes det er feil at dyr skal måtte dø for at jeg skal få spise kjøtt – når jeg kan spise så mye annen god mat, og få i meg alt jeg trenger av næringsstoffer kroppen min trenger.
Dessuten er det på den måten mye enklere å vite hvilket bruksområde kjøtterstatningen har, om det kalles vegetar/vegansk-pølse, så vet man akkurat hva man kan bruke det til. Da blir kanskje overgangen fra å være kjøtt-eter, til å spise vegansk eller vegetarisk lettere fordi man kan spise mat som ligner den man spiste før, og som man gjerne er kjent med.
“Du er så ekstrem!” – Jeg har vel kun hørt dette en gang, men jeg tar det med likevel da jeg vet det er noe mange veganere får høre. Jeg har prøvd å reflektere meg rundt til hvordan jeg kan oppfattes “ekstrem” uten å lykkes. På en måte kan jeg selvsagt forstå at det kan virke ekstremt for noen som føler at de ikke kan leve uten kjøtt, egg og melk i kosten sin – at jeg både kutter det ut, og snakker varmt om det. Jeg ønsker for øvrig IKKE å prakke mitt valg på andre, og jeg viser alltid respekt ovenfor de som er av en annen oppfatning enn jeg er – jeg hater ingen som spiser kjøtt, og alle må ta sine egne valg. Man må gi respekt, for å få respekt. Men hvordan er det egentlig “ekstremt” at jeg personlig velger å spise andre ting som ingen levende vesener må dø for at jeg skal kunne spise? Hvorfor er det ekstremt at jeg fint kan ofre det å spise kjøtt, for at jeg skal kunne bidra til at litt færre dyr må dø utelukkende på grunn av matinntaket til mennesker? Det samme gjelder miljøaspektet. Det som forurenser mest totalt i hele verden, er kjøttproduksjon. Jeg gjør noe bra for miljøet og dyrene, men er ekstrem?Hadde skjønt det om jeg hadde prakket mitt valg på andre og generelt vært respektløs, men det kan jeg virkelig ikke si at jeg er.
“Jeg har lest at planter også kan føle smerte, og at de blir spist. Hva skal du spise nå, du som er veganer og ikke vil bidra til lidelse?” – For meg er dette et spørsmål som fordummer hele debatten, men jeg skal ta dere som har spurt om dette på alvor og svare likevel. Hvor mye smerte føler en plante? Begrenset, tatt i betraktning at den ikke har en hjerne eller et sentralnervesystem. Ja, noen planter kan reagere på å bli tatt på, men det blir samme type mekanisk respons som at plantene vender seg mot sola for å få mest mulig ut av sollyset. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det for meg en tydelig forskjell på en plante, og feks en ku, sau, eller gris.
“Mennesker har alltid spist kjøtt, det er sånn det skal være” – Det at det alltid har vært sånn, er ikke for meg et argument som holder vann for at det er sånn det burde være. Satt på spissen (merk!) er det mye vi mennesker gjorde mot blant annet medmennesker i fortiden som vi alltid hadde gjort, men det betyr ikke nødvendigvis at det var riktig.
“Elsker du virkelig dyr så mye?!” – Jeg er for all del veldig glad i dyr, men jeg tror ikke jeg mer glad i dyr enn andre rundt meg – og det at jeg liker dyr, er ikke grunnen alene til at jeg har valgt å la være å spise dem. Jeg forstår at det er noen tradisjoner som sitter i oss fra langt tilbake i tid, og at blant annet hunder er ansett som kjæledyr. På samme tid, blir utallige griser (som er ansett som å være minst like smarte som hunder) drept/slaktet – hva enn du kaller det, hvert eneste år. Jeg kan godt innrømme at jeg ikke har det samme forholdet til griser, som jeg har til hunder. Jeg har selv hatt hund som kjæledyr og synes de er fantastiske fine skapninger. Men selv om vi er vant til tanken om at griser ikke er kjæledyr, så trenger de ikke være det for at man skal anerkjenne at de er levende skapninger (som har et sentralnervesystem) og som føler smerte på samme måte som hunder gjør. Som føler glede, og som kan bli triste. Griser blir også glade når de får noe å spise, og når de får kontakt med nabogrisen på gården – sier Forskning.no. Dette var noe av det første jeg tenkte da jeg holdt på å gå over til et vegansk kosthold, og fremdeles gjorde mye research: Jeg vet at jeg aldri ville spist en hund, jeg blir kvalm bare av tanken. Hvorfor skal jeg da spise en gris? Fordi “det har vi alltid gjort” eller fordi de ikke er kjæledyr, men mat? For meg er ikke det et argument som holder vann. Men igjen, det er meg – det kan godt være andre opplever det annerledes.
Jeg forstår absolutt at det er rart, nytt og kanskje uvant for de som ikke har en veganer eller vegetarianer i familien – og så får man det en dag plutselig. Men med respekt så kommer man langt, og det er ingen som krever at man som utenforstående MÅ forstå hvorfor noen velger å bli vegetarianere eller veganere, men for begge parter burde minimumskrav være å vise respekt. Jeg har tatt mitt valg, du har tatt ditt. Jeg vil ikke spise kjøtt, men jeg går ikke rundt og proklamerer dette høyt til en hver tid ovenfor de som spiser kjøtt. På samme måte mener jeg at man burde klare å ta hensyn til den andre parten, uansett hvem det er.
Jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i det bildet som media spesielt maler av veganere. Det finnes de som “drar den for langt” i alle menneskegrupper (selv om ikke liker å tanken med å sette mennesker i bås – så forstår dere forhåpentligvis hvor jeg vil hen) man kan faktisk ikke definere en hel gruppe mennesker på bakgrunn av noen som opptrer respektløst. Mener jeg da. Haha! Ønsker dere alle en god helg, og håper dere har det bra ❤️
God kveld dere! Her sitter jeg etter en dag som ulykkesfugl. Eller, alt startet ikke i dag – men likevel føler jeg at dagen i dag har vært preget av ulykke og dårlige nyheter for min del. Jeg har klart å ødelegge min fjerde mobil på et år, og nå er det like før jeg bare kjøper meg klapptelefon.. Haha. Hadde det ikke vært for all kommunikasjon jeg har med dere over Instagram, Snapchat, og så videre – så hadde jeg ikke vært så stressa. Men når jobben er sosial medier, så er det vanskelig å ikke la seg stresse. Jeg må altså kjøpe ny telefon. Igjen.
Den dårligste nyheten er at jeg har problemer på nytt med arret mitt etter keisersnittene. Det skal liksom ingen ende ta, skjønner jeg. Dere som har fulgt bloggen siden jeg gikk gravid med Noah, husker sikkert at jeg var mye plaget av smerter i arret etter mitt første keisersnitt – og at dette var et gjennomgående tema gjennom hele svangerskap nummer to. Da jeg lå på sykehuset med lille Noah på brystet mitt etter at han var blitt født, fikk jeg også beskjed om at jeg maks kunne få ett barn til på grunn av de må være sikre på hvor mye livmoren tåler. Dette er veldig individuelt, nemlig. Så da brast drømmen om fire barn, hvert fall. Det var kjipt, men man må selvfølgelig ha fokus på de flotte, herlige barna man har vært så heldig å få.
I det siste har problemene vært så ille at jeg har vært redd for om jeg “kan” få flere barn i det hele tatt. Men jeg er fryktelig til å krisemaksimere, da – så jeg skal ikke grave meg helt ned før legene kan si noe sikkert til meg. Det er for øvrig liten tvil om at arret har skapt mye problemer for meg, og jeg kjenner skikkelig på at det føles veldig urettferdig. Helst vil jeg bare leve som at det ikke skulle vært der, men det er det og det kommer det alltid til å være.
Jeg har aldri undervurdert keisersnitt og hvilken stor operasjon det er, og med de komplikasjoner som kan følge med. Men tror ikke jeg ante hvor utrolig mye negativt det potensielt kunne føre med seg. Noen ganger kan jeg bare tenke: Hvorfor klarte jeg ikke bare å føde naturlig? Hvorfor kunne jeg ikke bare være “normal” og ikke slitt så voldsomt med fødselsangst? Jeg skulle så inderlig ønske, men innerst inne vet jeg jo at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Jeg vet at jeg ikke hadde vært i stand til å føde naturlig, og da er dette bare noe jeg må innfinne meg med.
Noah og meg da han bare var 6 måneder gammel!
Dette blogginnlegget ble kanskje litt dystert, det var i så fall ikke meningen å ødelegge den gode stemningen her inne. Haha! Jeg vil bare blogge mer slik jeg gjorde tidligere, blogge slik jeg ikke turte store deler av 2018. Og være mer personlig.
God kveld dere! Da er vi inne i 2019, og i morgen er det tilbake til hverdagen. I grunn gleder jeg meg faktisk overraskende mye! Det er så mye gøy å se frem til i året som kommer. Jeg gleder meg så uendelig mye til å fortsette bloggen og til alt jeg skal dele med dere i det nye året. Det kommer til å bli det mest spennende året for min del på lenge, det er jeg helt sikker på.
I dag tenkte jeg å skrive litt om hva jeg skal i 2019! Jeg har gjort det to år på rad nå, så det har vel på en måte blitt en slags tradisjon nå. Haha!
Fine minner! Følg meg gjerne på Instagram inn i det nye året ved å klikke HER.
❤️ Fortsette å jobbe godt med skolen. I 2019 vil jeg fremdeles jobbe like mye med skolen som jeg gjorde det siste halvåret av 2018, om ikke enda mer. Jeg har også et mål om å få toppkarakterer i mine to avsluttende fag i år, når jeg er ferdig med det første året mitt nå til sommeren.
❤️ Trene minst 4 ganger i uken! Jeg har jevnt over vært flink til å trene de siste årene og elsker for eksempel å jogge. Men da jeg begynte på skolen, dabbet treningen ganske av – med tanke på at mitt fulle fokus var på å gjøre det bra på skolen, og barna. Det var jo helt nytt! Jeg har lagt meg på 15 kg siden jeg startet på skolen, og har nå en sunn og fin vekt, men ønsker å finne tilbake til de gode treningsrutinene mine. Jeg føler at nå som jeg er ferdig med første halvåret på skolen, så har jeg fått testa meg litt med tanke på hvor mye jeg faktisk orker. Nå vet jeg det, og kan lettere finne en god balanse når det kommer til det å få trent oftere, i tillegg til å få nok tid til skolen og mammarollen.
❤️ Si mer “Ja”. Bli med mer ut på ting, og generelt slutte å finne unnskyldninger for meg selv. Jeg kommer nok sikkert til å ha kronisk søvnmangel i mange år fremover, så det gjelder å gjøre det beste ut av det uavhengig av om jeg føler meg litt trøtt og sliten!
❤️ Bli bedre til å svare på meldinger. Alle som kjenner meg vet at jeg er helt forferdelig dårlig til å svare på meldinger. Jeg evner ikke å gjøre dette i tide noen gang, så og si. Jeg er nok litt glemsk av meg, og i kombinasjon med at dagene raser forbi kan jeg noen ganger bruke ganske lang tid før jeg svarer. Dette skal ta slutt i året som kommer!
❤️ Bruke mindre penger. Jeg er faktisk ganske flink økonomisk, men man kan alltid bli enda flinkere.
❤️ Reise! Blant annet få tatt igjen sydenturen min som jeg egentlig skulle få til nå i høst, men som ble avlyst på grunn av sykdom. Jeg tenkte i grunn å vente til våren eller sommeren, men jeg har vært inne på tanken om å reise i vinterferien. Jeg vet ikke helt, jeg! Jeg vil i hvert fall ha reist til to nye steder i løpet av 2019.
❤️ Lage mer god mat, snacks, fine frokoster og lunsj. Det er virkelig så koselig å gjøre litt ekstra ut av en lunsj med barna eller venner! Ikke er det vanskelig, og ikke trenger det bli noe dyrt, heller.
❤️ Bli mye mer aktiv på Instagram og bli flinkere til å dele videoer på bloggen – hovedområdet mitt vil nok alltid være blogg, men variasjon er alltid en god ting. Det har vært rekordmange som har etterspurt videoer på bloggen min i 2018, derfor føler jeg at det er helt på sin plass at det blir en realitet i det nye året.
❤️ Jobbe mer med bloggen. Jeg håper jeg kan nå ut til enda flere i 2019, og kanskje til og med få en enda større blogg. Jeg føler jeg har gjort en halvveis god jobb i hele 2018, i 2019 vil jeg være så nærme 100% fornøyd med alt jeg legger ut her inne som overhode mulig. Noen lurte på hvorfor jeg ikke hadde bedt leserne mine stemme på meg i årets prisutdeling for bloggere (Vixen) og det er rett og slett fordi jeg ikke føler at jeg har gjort en god nok jobb, til at det føles riktig å be leserne mine om noe sånt. Forhåpentligvis er det annerledes neste år!
Dette blogginnlegget skrev jeg for nøyaktig 3 år siden, like etter nyttårsaften i 2016. Jeg husker enda hvor sårt og vondt det var da jeg kom i snakk med ei jente på mail, som opplevde at foreldrene hennes snudde ryggen til henne fullstendig da hun ble gravid ung. Det er helt forferdelig, og jeg ble veldig berørt av historien hennes – som for øvrig endte godt, med at hun skapte seg et liv på egenhånd med babyen sin ❤️ Hun har det bra i dag, men å bli sviktet av de nærmeste når man trenger de som aller mest.. Det setter utvilsomt sine spor. Jeg deler dette blogginnlegg med en tematikk jeg anser som svært viktig, siden det fortsatt er minst like aktuelt da som nå!
Jeg har snakket frem og tilbake med ei 14 år gammel jente på mail en stund nå. Hun ville ikke at jeg skulle offentliggjøre navnet hennes, og det forstår jeg. La oss kalle henne Lene.
Lene ble for ikke så lenge siden gravid, og hun er bare 14 år – selv om hun fyller femten før hun får barnet sitt. Hun har bestemt seg for å beholde barnet sitt fordi hun føler at det er mest riktig for henne.
Familien hennes argumenterer med at “barn ikke skal få barn” og at det er uhørt at hun skal få barn så tidlig. Jeg orker ikke nesten ikke å lese om det en gang, enda mindre å høre om det. Jeg blir fysisk uvel og kvalm av tanken på at dette er hvordan noen behandler sin egen datter, kun fordi hun er med barn.
Hver gang jeg hører “barn skal ikke få barn” så får jeg lyst til å stille vedkommende et knippe spørsmål.
Hva vet vel du om hvordan andre unge jenter takler abort, er en av dem. Hvorfor tror du at hvis noen takler en abort greit, så betyr det automatisk at alle gjør det. Hva vet vel du om hva som er best for andre som har havnet i en vanskelig situasjon? Hvordan vet du, bastant, at abort er beste løsning uansett hva? Jeg sier absolutt ikke at abort aldri er riktig, jeg sier bare at det ikke alltid er det.
Jeg vil legge litt press på deg som forelder, som forteller din 14 år gamle datter som har det vanskeligere enn noensinne, som trenger deg som forelder og støttespiller mer enn noen gang, “at barn ikke skal få barn” når hun sier at hun har bestemt seg. Hun har er blitt gravid, og hun har tatt en avgjørelse. Om hun har brukt prevensjon eller ikke er så relevant lenger når hun har bestemt seg, og jeg tror ikke det hjelper å kjefte henne huden full om hun ikke skulle ha brukt det.
Det er ikke et alternativ at du drar henne i armene opp på legekontoret og bestiller time til abort. Det kommer ikke til å fungere, og det kommer heller ikke til å skje.
Klart, du kan jo presse henne. True henne, og drive med utpressing. Men hvilket forbilde er du egentlig for datteren din om du gjør det? Hvilke signaler sender du? Du lærer henne at det er greit å presse andre mennesker til ting de ikke har lyst til, fordi du personlig ikke er enig i valget de planlegger å ta. Det lærer du datteren din at er helt greit.
Kan vi ikke bare legge gjøre ting klinkende klart her: og det er at det på ingen måte er ditt valg å ta. Spesielt ikke når datteren din kommer til deg og forteller deg at hun har bestemt seg. Babyen kommer, og da gjør den det. For sent å snakke om prevensjon. For sent å nekte henne å sove hos kjæresten. Da er det på tide å være den forelderen du hadde ønsket deg om du var i hennes sko. Den forelderen som eier et snev av empati og respekt. Du kan skjerpe deg, svelge dine fordommer, og gi datteren din den støtten hun fortjener.
Og selvfølgelig kan hun klare det. Hun fortjener den sjansen som alle andre mødre får.
For det er ikke det at jeg ikke aksepterer at noen mener at barn aldri skal få barn, det er bare det at jeg er et levende bevis på at det kan gå helt fint.
Så hvis du som forelder kjenner deg igjen i dette, tenk over en ting.
For hvis du forteller en fugl at den ikke kan fly, uansett hva den tror selv, at den aldri kommer til å klare det, så kan den gå hele livet uten å i det hele tatt prøve.
