Jeg er noe halvsliten når jeg skriver til dere nå, men heldigvis sliten på en god måte. Vi har nemlig hatt bursdagsselskap for Noah i dag! Noah fyller 3 år om få dager, og selskapet ble derfor satt til i dag – i og med at vi nå er på den siste helgen før høstferien er over, og at jeg skal tilbake på skolen på mandag. I og med at det ble satt til denne siste helgen i høstferien, var det ikke absolutt alle som kunne komme – men vi koste oss virkelig masse uansett. Gutten vår fikk også mange flotte gaver og enda flere klemmer. Heldige gutten vår, som har fått en så fin dag. Her kommer noen bilder fra dagen vi har gledet oss så lenge til ❤️
De fine muffinsene kjøpte jeg forresten fra samme flinke dame som lagde dåpskaken til begge guttene mine ♥ Hun holder til i Sandefjord og driver Kakeriet. Ikke sponset altså! Bare veldig fornøyd.
Har du noen gang fått høre at du ikke burde amme barnet ditt i søvn, fordi “Det er en dum ting å venne dem til” eller at du skjemmer bort barnet ditt med kroppskontakt, nærhet, mating og eksempelvis samsoving? Har du kanskje også fått høre at “de har ikke vondt av å gråte litt før de sovner”?
For er det en ting jeg selv har opplevd mye de første årene mine som småbarnsmamma, så er det disse velmenende rådene fra andre mennesker, alt fra øvrige familiemedlemmer til fremmede, om hva jeg ikke burde gjøre med barnet mitt. Måtte det være vedrørende samsoving, å ikke amme barnet i søvn, eller å la være å løfte opp babyen med en gang babyen begynner å gråte når den ligger i vuggen sin. Og jeg vet jeg ikke er alene, og at mange anbefaler oss småbarnsforeldre å drive søvntrening og annen systematisering av babyens søvn- og spisemønster.
Og er ikke det sprøtt, å oppleve å få høre sånt når det er flere år siden samtlige av disse mytene ble vitenskapelig motbevist?
Det er nemlig flere myter som går ut på at det å forme barnets sove- og spisemønster forebygger utvikling av dårlige vaner, som i dette tilfellet er gråting, urolighet, våkennetter, etc. Men i en ganske stor forskningsoversikt fra 2013 konkluderes det med at man ikke forebygger eller forbedrer noe særlig med slike metoder i det hele tatt. Og spesielt søvntrening, har ingen effekt, men fører i mange tilfeller faktisk til det motsatte av hva det er ment til å gjøre: nemlig problemer for både store og små.
I vårt samfunn har vi fått så mye kontroll over det meste av situasjoner, at jeg tror det for noen kan føles som et nederlag at babyen ikke “gjør som den skal” ved at babyen plutselig kan finne på å ikke følge tidsskjemaet man har sett for seg. Både med tanke på søvn, mating, og måltider. Men jeg tror vi kommer langt med å senke skuldrene, og la babyen styre showet.
Å lese en slik forskningsoversikt, som jeg for øvrig ikke fatter hvordan jeg kan ha gått glipp av, som beviser det jeg har prøvd å diskutere med andre som har sine tvil om både samsoving og nattamming (og ikke minst det å la babyer ligge og gråte, fordi “de har godt av det”) er så befriende godt at jeg sliter litt med å finne ord som er dekkende nok.
Forsningsoversikten jeg snakker om har fått følgende tittel, og ble utgitt I 2013: Behavioral sleep interventions in the first six months of life do not improve outcomes for mothers or infants: a systematic review.
Oversikten tar utgangspunkt i flerfoldige internasjonale forskningsresultater, 43 eksakt, inkludert norske studier – som har fokus på dette med opptrening av babyer med tanke på søvn og mating. Det de så på, var om det egentlig bringer med seg noe å trene babyer til å bli uavhengige ved å for eksempel gi flaske etter egne tidsskjemaer, sove til faste tider bestemt av oss, sovne selv uten vår nærhet og utenfor vårt rekkevidde, ikke sovne ved brystet (eller flasken) og det å la dem sove helt alene.
I forskningsoversikten kommer det blant annet frem at barn som blir ammet lite/ingenting, som blir båret lite, og får «søvntrening», i gjennomsnitt gråter mer og mistrives i større grad – sammenlignet med barn som jevnt over får mer fysisk kontakt, amming etter barnets ønske og ingen såkalt søvntrening. Så det utgjør altså ingen fare for mer urolige barn hvis man lar babyen styre showet og responderer på deres signaler…
Den samme oversikten kunne også avsløre at mødre som ammet eller gav flaske etter et skjema istedenfor å følge babyens egne tegn og rytme, hadde høyere risiko for fødselsdepresjoner. Ganske interessante funn! Barna til disse mødrene hadde også dårligere kognitive og akademiske resultater enn de barna som ble matet etter egen rytme, da de ble testet som små barn, litt eldre barn, og tenåringer.
Noen punkter hentet fra en arkivert nettside for lenge siden, som jeg derfor dessverre ikke får linket til, og som viser de viktigste funnene i denne forskningsoversikten:
– Lurt å amme i søvn: Det å skille søvn og amming (ikke la barnet sovne ved brystet eller amme om natten) ved 6 månedsalder innebærer stor risiko for ammetrøbbel og opphør av amming (melkemengden går f.eks drastisk ned) før mor og barn er klare for fullstendig ammeslutt.
– Søvntreningsopplegg fører til mer gråt: Søvntrening før 12 ukers alder kan føre til lengre perioder med søvn, men fører i gjengjeld til betydelig mer gråt.
– Ikke dårlige vaner av oppvåkning: Hyppig oppvåkning om natten blant babyer som blir nattammet, resulterer IKKE i søvnproblemer for barnet når det blir større.
– Uheldig å mate og sove etter skjema: Søvn og mating etter faste skjema (istedenfor å følge barnets egen varierende rytme og forsøke å overdøve denne) i de første levemånedene, utgjør en betydelig risiko for atferdsproblemer hos barnet og så mye som dobbelt så mye gråt som hos babyer som får regulere mat og søvn selv.
– Nattamming gir bedre søvn: Mødre som samsover og ammer om natten våkner oftere enn de som ikke gjør det, men har mindre risiko for fødselsdepresjon, og rapporterte bedre søvnkvalitet enn de som ikke nattammet og samsov. En av de gjennomgåtte studiene viste faktisk at mødre som nattammer får mer søvn totalt enn de som ikke nattammer.
– Samsoving, utført på en trygg måte, gir lavere risiko for krybbedød: på bakgrunn av 43 forskningsrapporter om babyer og søvn, konkluderer de to forfatterene med at risikoen for krybbedød øker når man plasserer barnet i en egen seng, på et eget rom alene. Samsoving, utført på forsvarlig måte, innebærer en betydelig lavere risiko.
– Søvntrening har ikke gode utfall: Det å gripe inn i babyens egen, naturlige søvnrytme, eller det å «ta kontrollen over søvnen» eksempelvis det å gjøre søvntrening for å øke antallet barnet sover om natten, lengde på lurer osv, resulterer i høyere stressnivåer og angst hos foreldre, og kan også forårsake verre søvn og mer søvnproblemer for barnet.
Så her har vi det! Et forskningsbasert resultat som tydelig kan fortelle oss at babyer nyter godt av at vi reagerer på deres eneste kommunikasjon, gråt, med nærhet og enda mer nærhet. Nå har vi altså fått det “bekreftet”: det går ikke an å skjemme bort en liten baby. Og ikke minst at fordelene ved å gi barnet mye nærhet og unngå søvntrening faktisk viser seg å påvirke barna langt mer enn man kanskje skulle tro..
Forskerne og professorene som står bak denne oppsummeringen mener, basert på de 43 forskningsartiklene de har tatt utgangspunkt i, at såkalt søvntrening rett og slett ikke har noen hensikt, og at det i de fleste tilfellene skaper mer problemer og kan lede til tilknytningsproblemer, angst, depresjon og trøbbel med ammingen.
Vi bør, i følge denne forskningsoversikten og de 43 artiklene, heller satse på å følge barnets signaler og egne rytme. Mate dem når de selv vil ha og gir uttrykk for det, la dem sove når de selv vil og om mulig med oss/nær oss, og være våkne når de ønsker det. Det å kjøre et fast tidsskjema som vi selv har funnet opp, vil ikke skape mer trivsel verken for oss selv eller barnet vårt, selv om det kanskje gir oss foreldre en slags trygghet i alt kaoset en småbarnshverdag ofte består av.
Det er selvfølgelig (!) ikke noe galt i det å eksempelvis planlegge en formiddagslur for babyen hvis du forventer at han eller hun vil være sliten til da og da, men rytmen til babyer endrer seg ofte raskt. Typ dag til dag. De vokser og utvikler seg, og vi burde kanskje forsøke å henge med i svingene og lytte etter deres signaler kontra å gi etter for presset utenfra om at de for eksempel burde kunne sove alene og eller til faste tider. Behovene til en baby er som sagt i stadig endring, og derfor kan det være lurt å prioritere fleksibilitet, og det å slippe taket på strenge regimer og tidsskjemaer.
Og dette med at babyer på død og liv skal sove mutters alene, på eget rom, fra fødselen av – må jeg faktisk si at jeg stiller meg kritisk til. Alle foreldre må så klart (!) få gjøre som de vil. Men hvis barnet gråter og generelt er urolig når det blir lagt på eget rom, i egen seng, fra fødselen av – hvorfor er det da for noen så utrolig viktig at barnet fremdeles legges på eget rom, når barnet med sitt språk tydelig viser at “dette vil jeg ikke”? Hvorfor blir det sett på som «feil» å følge babyens signaler og behov? Er det, kanskje, fordi det kan være upraktisk for oss voksne?
Det er enkelte ting jeg har aldri har skjønt, og det handler mye om forventningene som er satt til babyen allerede når den nyfødte kommer hjem fra sykehuset med foreldrene sine.
Glemmer vi at disse små babyene har ligget i magen i hele 9 måneder, hvor de har kjent på følelsen av nærhet og trygghet konstant? Trygt i magen til mamma, hvor de har fått alt av næring, og alt de trenger så lenge de har eksistert? Så lenge de kan huske? Når babyen er kommet ut i den store, skumle verden og har en person som er selve symbolet på trygghet for ham eller henne – så skal barnet forventes å sove i egen seng, helt alene? Uten tryggheten som babyen kjenner så godt til?
Er det bare meg, eller er det noe som skurrer her? Er dette virkelig logisk å forvente av et lite barn, en relativt fersk verdensborger som ikke har kjennskap til livet utenfor magehulen sin?
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg synes det er skummelt å sove alene, og hvert fall helt alene på et rom! Om jeg kan, så vil jeg veldig gjerne helst slippe å sove alene i det hele tatt. Og jeg er 21 år, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor på over 40 år liker å sove helt alene, og det er sjeldent at jeg møter andre mennesker som digger å sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet på et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfødte babyer skal synes at det er helt toppen?
Jeg deler dette med dere fordi denne forskningsoversikten gav meg mange svar jeg har ønsket i veldig lang tid. Svar, som jeg var helt overbevist om at andre småbarnsforeldre og foreldre generelt der ute, også har ønsket seg. Hensikten min er overhode ikke å rette pekefingre mot andre mødre og fedre, å si eller antyde at noen er dårlige foreldre (Tvert i mot, tror jeg så og si absolutt alle foreldre gjør så godt de bare kan, og elsker barna sine høyt!) eller at noen skader barna sine ved å gjøre som de gjør. For det er slett ikke sikkert at det skader barna ens når man driver med søvntrening, og feks skrikekurer. Men vi kan jo snu litt på det og stille oss selv følgende spørsmål: Er det til barnets beste?
Du skjemmer ikke bort barnet ditt ved å lytte til det. Babyer har behov, viktige behov, som kanskje ikke alltid passer perfekt inn i våre tidsskjema og forventninger. Og det burde faktisk være helt greit!
Helt siden vi kom frem til Gjøvik på mandag har jeg bare tatt det helt med ro, og siden det bare er meg og guttene som er her denne gangen – så får de rikelig med tid med besteforeldrene sine. Pappa har tatt seg litt fri denne uken, og mamma har også fri – og guttene min er derfor sjeleglad for å få så mye tid med dem. De leker, de drar ut på turer, bader, og drar på kafè med tantene sine (mine søstre). Jeg fortjener å få slappet litt av jeg også, så jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke er med på alt de tar med dem på. Jeg tror dessuten det er fint at jeg ikke alltid er med også, at de bare kan være barnebarn og besteforeldre sammen!
Jeg må også bare beklage at jeg ikke får oppdatert dere like hyppig som jeg ønsker om dagen, det kommer til å gå seg til men akkurat nå trenger jeg å ta tiden min til å bare slappe av og komme meg litt. Det er jo tross alt høstferie fra skolen, og jeg føler meg nødt til å roe ned noen hakk når jeg ikke har skolehverdagen. Når jeg kommer tilbake på skolen neste uke er det tross alt lenge til neste ferie, og jeg vet at perioden på skolen frem mot jul blir både slitsomt og hektisk! Det skal gå bra det, altså. Uansett hva dere gjør eller hvor dere er nå i høstferien, så håper jeg dere koser dere masse. Jeg gleder meg til å skrive til dere senere, og ønsker alle sammen en kjempefin onsdagskveld videre!
Tidligere i dag fikk jeg et varsel fra “Minner” på Facebook, av alle ting, og det viser seg at det er nøyaktig 5 år siden jeg offentliggjorde graviditeten i dag. Altså med alle som ikke var nærmeste familie. Det var helt sprøtt å lese denne statusen min igjen, har ikke lest den siden jeg skrev den for akkurat 5 år siden!
Det tror jeg kanskje er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Ikke å skrive en status på Facebook altså, men å dele den nyheten på godt og vondt med absolutt alle kjente (og bekjente, for øvrig) å blottlegge seg sånn, som jeg virkelig følte at jeg gjorde, kan jeg enda føle på å ha blandede følelser til.
Får litt småvondt i sjela når jeg tenker tilbake på et par av kommentarer jeg fikk fra noen bekjente (Merk: et par kommentarer ut av totalt 95 – skulle så inderlig ønske det ikke var sånn at man husker de negative best!) Og bare så det er sagt: Jeg er overhode ingen offer, og vil heller ikke at noen skal se på meg som det.
For jeg husker alle de støttende kommentarene, men jeg husker også så alt for godt et par med bare «lykke til» og med flere “likes” fra eldre gutter som jeg kunne huske fra ungdomsskolen. Som jeg aldri hadde snakket med, men som jeg visste hvem var og vice versa.
Ung i en så vanskelig situasjon stakk det ekstra hardt. En ting er jo, som jeg har innsett i ettertid, kommentarer fra vilt fremmede på bloggen, men en annen ting er det stikket fra bekjente, som du har snakket med, og som du opplevde som ordentlige, fine mennesker.
Men jeg kan huske på sikkert 100 episoder av mye verre ting jeg har opplevd siden jeg ble gravid for første gang om jeg tenker etter, og jeg bestemte meg ganske tidlig for at jeg ikke skulle ende opp bitter for at jeg har blitt urettferdig behandlet.
For jeg bestemte meg også ganske tidlig for at hvis noen av de som har behandlet meg på en dårlig måte fordi jeg fikk barn tidlig, noen gang skulle oppleve noe lignende med sine døtre, eller barnebarn, så ville jeg ønsket dem all lykke her i livet♥
Har jeg akkurat spist middag sammen med Fredrik, en nokså sen middag riktig nok, og det er så undervurdert å spise rolig sammen rundt middagsbordet, uten telefoner og den slags. Får jo faktisk nesten litt kjærestetid bare i løpet av den tiden man får spist sammen. Vanligvis spiser vi jo samlet middag alle fire, og da er det noe mer kaotisk rundt middagstider for å si det sånn. Haha! Uansett: Jeg vurderer sterkt å dra ut for å trene litt om ikke så lenge, siden jeg føler meg helt frisk igjen etter å ha vært syk. Det verste med å være syk for min del, har endt opp å bli at jeg ikke kan trene. Synes det er helt grusomt å måtte ligge i sengen og gjøre “ingenting” for å ikke bli verre, spesielt over flere dager. Da kjeder jeg meg vilt!
Har fått veldig mange nye følgere på Snapchat de siste dagene, så fått en del spørsmål der inne om jeg er 16 år, siden jeg har delt noen lenker til bloggen min med “swipe-opp” og bloggnavnet mitt derfor blir synlig. Og noen “Var du 12 år da du fikk barn, du da?” husker jeg fikk noen lignende spørsmål helt i starten av blogg-karrieren min, noe sånn som: “Hva skal bloggen din hete når du blir eldre da?” Jeg vil jo alltid ha blitt mamma som 16 åring, selv om jeg ikke er 16 år når jeg har blitt eldre. Skjønner godt at noen bli litt usikre på hvor gammel jeg er siden det står 16 i bloggnavnet mitt da ♥
UKENS MEST LESTE BLOGGINNLEGG
Uten tvil “Kjære 4-åringen min” som jeg delte tidligere denne uken, utrolig varmende og koselig respons på dette blogginnlegget. Tusen takk til dere.
UKENS TANKE
Klimafornektere… Hjelpes meg, hvor skal jeg begynne. Jeg blir rett og slett så sint, lei meg og frustrert på samme tid. Det aller verste er å se klimafornektere diskutere med de mest upålitelige kildene som eksisterer, i diskusjoner og i kommentarfelt: typ en artikkel fra en nettside som heter Faktanyheter123.no – altså, ærlig talt! Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det verste som kan skje dersom vi tar klimakrisen på alvor er at vi klarer å rydde litt opp på planeten vår og i havet vårt. Og det verste som kan skje hvis vi ikke tar det på alvor? I ytterste konsekvens: At dyre- og menneskeliv på jorden dør. “Mange forskere mener klimakrisen er en bløff” 3 (!!) % mener det. 97% av verdens klimaforskere er enige om at vi står ovenfor en menneskeskapt temperaturøkning. 97% der, altså. Alle kan mene absolutt hva de vil, men skal vi diskutere saklig og ordentlig må vi forholde oss til de faktiske tallene og da er pålitelige kilder absolutt alt. Om du likevel velger å stole på 3% av klimaforskere som sier noe annet, så må du for all del bare gjøre det. Beklager om jeg virker rett ut forbanna på akkurat dette punktet, det er jeg ikke – men dette er noe som engasjerer meg veldig. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kunne sett mine egne barnebarn (hvis jeg er så heldig å få oppleve det en dag) og fortelle dem at jeg hadde sjansen til å være med og gjøre noe med klimakrisen, men valgte å gi faen. Derfor vil jeg heller vær
UKENS MATOPPSKRIFT
Okei, etter at jeg delte at jeg laget helt økologisk hjemmelaget kakao til barna i går på Snapchat fikk jeg noen spørsmål fra dere om jeg kunne dele oppskrift på bloggen. Delte jo egentlig en oppskrift på en ny, vegansk middagsoppskrift her om dagen som dere kan finne HER – men denne kakaoen var visstnok veldig god og guttene drakk opp alt, så da deler jeg den òg ♥
Økologisk kakao
8 dl økologisk melk / evnt økologisk plantemelk (jeg lagde med øko-kumelk til guttene)
8 ts økologisk kakaopulver fra Coop
6 ts økologisk sukker (evnt smak til)
UKENS INNKJØP Nye høstsko til meg som jeg viste på Snapchat tidligere denne uken! Elsker å ha små føtter, kan fremdeles kjøpe sko på barneavdelingen 😂 Har også kjøpt inn litt til Noah sin 3-års dag! Fant til og med 100% resirkulerbare papptallerkener, skal finne et godt alternativ til engangsbestikk også – altså ikke i plast. Kan prøve å vise dere før vi har bursdagen neste helg, håper bare alt rekker frem hit innen bursdagsselskapet! Tror det, altså.
UKENS GLEDER SEG TIL
Se familien min når barna og jeg reiser til dem i morgen, og til bursdagsselskapet til Noah neste helg (som jeg vet jeg snakker veldig mye om for tiden, haha! Hold ut med meg) og Halloween. Vet at det er veldig delte meninger rundt Halloween blant voksne, men jeg elsker Halloween og har så mange gode minner med den tradisjonen fra jeg var liten – så det er definitivt også en glede jeg ønsker å videreføre til barna mine. Halloween kan være så mye mer enn å spise seg stappmett på godteri, tenkte å vise dere hvordan vi skal feire vår Halloween med guttene når det nærmer seg – både med mat og kostymer.
Håper dere får en veldig fin avslutning på helgen. Riktig god høstferie, og håper dere har det like fint som oss!
Fredrik og jeg har akkurat fullført sesong 8 av American Horror Story på Netflix, så siden jeg lengtet så etter å se slutten på sesongen ble dette blogginnlegget publisert og skrevet litt senere enn det egentlig skulle. Vi har hatt en ganske rolig helg i og med at jeg har vært syk, er heldigvis bedre nå – men den eneste grunnen til det må være at jeg virkelig har tatt ting med skikkelig ro, droppet treningen min hver eneste dag siden tirsdag og bare gjort det som er høyst nødvendig (typ gå på matbutikken, haha). Det har jeg selvfølgelig hatt en baktanke med, for allerede på mandag tar jeg rett og slett med meg barna på en aldri så liten miniferie til sine besteforeldre, altså min foreldre, for noen dager hos dem i høstferien! Og da kunne jeg selvsagt ikke være syk, så her måtte jeg bare gjøre alt jeg kunne for å bli frisk innen mandag – og som sagt, det ser det jammen meg ut som at jeg har klart.
Barna har høstferie fra barnehagen, og jeg har høstferie fra skolen, så det kunne ikke passet bedre å besøke familien min. I tillegg er det feiring av 3-års dagen til Noah med en gang vi kommer hjem neste helg, så da avslutter vi høstferien med å gjøre det før det er tilbake på skolen og i barnehagen mandagen etter neste helg. Tror dette skal bli koselig ♥ Fredrik har ikke høstferie fra jobben sin (naturligvis, da det ikke er vanlig) og han blir derfor hjemme så lenge for å jobbe. Det er så klart kjipt, men vi er bare borte 5 dager og skal jo feire verdens beste Noah sammen når vi kommer hjem fra miniferien! Fredrik har gruet seg til vi skal dra, så barna har lovd han å Facetime hver dag.
I dag har jeg begynt å pakke til turen: Og jøye meg så mye som må med når man skal reise bort i 5 dager med to barn. Jeg tenker med latter tilbake på da det bare var meg å pakke for. Det var andre tider, for å si det sånn. Haha!
Kameraladeren til kameraet mitt har tatt kvelden nok en gang, så jeg må kjøpe inn ny til uken. Derfor ble det litt mobilbilder i dag ♥ Utrolig lenge siden jeg har utelukkende brukt mobilen som kamera, det er ikke noe jeg vil bli vant til kjenner jeg for jeg foretrekker definitivt kamera. Haha!
Ønsker alle sammen en riktig fin lørdagskveld videre, og tusen takk for den enorme responsen på sist blogginnlegg.
Jeg ser hvordan du kan streve med å finne din plass,
jeg ser hvordan du strever med å klare enkelte ting selv. Som du så gjerne vil klare på egenhånd, men som du fortsatt trenger litt hjelp av mamma eller pappa for å få til. Og hvilket stort nederlag det er for deg når du ikke får det til, alt som du så veldig gjerne vil få til selv. Skuffelsen, og de store blå, triste øynene dine.
Når hele verden går under fordi fordi du ikke får sitte foran i vognen på vei til barnehagen. Eller når du ikke får lov til å ha på deg de fine, nokså nye, sommersandalene dine når vi skal gå til barnehagen i 10 grader en tidlig høstmorgen.
Så sint for noe så lite, tenker jeg oppgitt, stressa, og minst et kvarter forsinka. Igjen.
Så frustrerende at mamma ikke forstår, tenker nok du.
Eller når du prøver å fortelle meg noe jeg ikke har sjans til å forstå hva dreier seg om. Enda du har blitt så flink med både ord og lyder.
Og du puster tungt og prøver alt du kan å gjenta det du prøver å si gang på gang, men mamma og pappa forstår fremdeles ikke hva du så gjerne vil si.
Jeg prøver iherdig å gjette meg frem, uten hell. Pappaen din prøver, også uten hell. Og du kan bli så oppgitt, sint, og frustrert. Men egentlig mest av alt lei fordi du ikke klarer å formidle alt du så inderlig vil.
Så stor som du er. Samtidig fremdeles liten.
Jeg vil så gjerne kunne fortelle deg, gutten min, alt skal bli bra. For en dag vil du oppdage at det faktisk er helt greit å måtte bruke høstsko på høsten (og ikke sommersandaler) og at det ikke er verdens undergang at du fikk gul kopp når du egentlig ville ha den rosa.
Alt du ikke klarer i dag, vil du klare en dag. Mamma og pappa lover.
Jeg ser hvordan du kan streve med å finne din plass, men en dag, sakte men sikkert, vil du gjøre det.
For noen dager er det slitsomt å være mamma, men hvem vet hvor slitsomt det er å være 4 år.
God onsdag alle sammen! Jeg har akkurat våknet opp (Ja, du leste riktig) etter å ha sovet på sofaen siden jeg spiste middag relativt tidlig i dag, omkring klokken 15.00. Barna ble levert litt senere i barnehagen i dag, og hentet av farmoren sin for å tilbringe litt tid med henne frem til for ikke å så lenge siden, når de kom hjem til Fredrik og meg ♥
Dagen min startet rett og slett ikke så bra i dag. Våknet opp og var blitt syk (En veldig typisk greie for meg enten når jeg straks har fri fra skolen, eller når jeg akkurat har fått det) jeg har kjent det på meg de siste dagene, da jeg har jobbet steinhardt rett og slett med matematikken som jeg hadde prøve i idag. Det var verdens deiligste følelse å vite at jeg var ferdig med den etter 1,5 time og så vite at jeg kunne gå rett hjem i seng med Paracet og suppe.
Selv om jeg har høstferie har jeg selvsagt et par ting som må gjøres, sånn sett bort i fra alt det “vanlige”. Denne uken må jeg rekke å bestille alt til bursdagen til Noah som vi skal ha neste lørdag, planlegge alt: Kaker, tema og pynt (som han har bestemt selvfølgelig) jeg må også rekke å vaske badet vårt skikkelig og prøve å rekke det nye soverommet til Fredrik og meg også. Og bli frisk, så klart! Det er jo nr 1. på lista.
Ellers har jeg tatt barna ut fra barnehagen i hele høstferien (de trenger nok like mye ferie som meg!) og tar dem derfor med meg til foreldrene mine allerede på mandag, da Fredrik som jobber ikke får høstferie. Så kommer vi hjem igjen fredagen neste uke sammen med familien min, hvor vi skal feire 3-års dagen til Noah samme helg med både Fredriks- og min familie. Har en veldig fin tid foran oss og ser skikkelig frem til det! Store, vakre skatten vår som snart fyller 3 år.
Så da gjenstår det bare for meg å ønske dere en riktig fin kveld videre! Jeg skal om ikke lenge legge meg igjen, haha. Vi snakkes som alltid mer i morgen.
“Du tar vel abort om du skulle bli gravid igjen nå?”
Nei, det føler meg jeg faktisk ganske sikker på at jeg ikke ville gjort.
Jeg har lært den harde veien at man aldri skal si aldri. Man kan egentlig aldri vite, og før man er i den gitte situasjonen kan man ikke si med 100% sikkerhet hva man ville ha gjort, nettopp fordi man ikke har vært i situasjonen – og at det er et ganske tydelig skille på det å snakke om hva man ville gjort, og det å sitte i situasjonen selv på ordentlig. Men siden jeg allerede har befunnet meg i den situasjonen det er å bli uplanlagt gravid to ganger, så føler jeg meg ganske trygg på hva jeg ville gjort. Og det innebærer ikke å ta abort.
Hadde det vært mitt første barn så ville det vel kanskje vært “lettere” for meg å ta abort enn nå, selv om jeg ikke har tatt abort tidligere, heller ikke før jeg fikk Leo. Det blir så klart bare synsing fra min side, men jeg tror det. Nå som jeg har to barn og vet hva det innebærer, så tror jeg faktisk aldri i verden at jeg hadde klart det. Ikke om jeg virkelig hadde hatt lyst en gang, jeg er nemlig nesten helt sikker på at jeg hadde angret veldig.
Jeg mener overhode ikke at det nødvendigvis er noe galt med å ta abort, tvert i mot er jeg veldig for abort og mener at det er valg hver kvinne bør ta selv. Jeg har også venninner som har tatt abort og som jeg selvfølgelig har støttet i det vanskelige valget det er. For det er det, og nettopp derfor er det også så viktig at man får velge selv.
Noen vil sikkert alltid mene at det er bra jeg har tatt konsekvensene for handlingene mine ved å ikke ta abort da jeg ble gravid med Leo og Noah, men for meg har det egentlig aldri handlet om å ta konsekvensene. Det har handlet om å ta et valg som ble riktig for meg. ♥
Uavhengig av hva andre mener om det, føler jeg at jeg kan si med stor sikkerhet at jeg aldri kommer til å ta abort i fremtiden. Jeg vet at jeg har hatt ganske mange kritikere gjennom tidene på bloggen som sikkert mener den tanken er særdeles lite fornuftig, det fikk jeg spesielt kjenne på kroppen under mitt andre svangerskap når jeg delte det med dere her på bloggen. Alle som mente at jeg burde ha gjort utdannelse ferdig først og derfor burde ta abort.
Som om det var mer fornuftig å tvinge seg gjennom noe man kjenner at man overhode ikke ønsker, fordi man ikke har utdannelse. En utdannelse man kan ta hele livet! Når man har jobb og en god, sikker økonomi spiller da for pokker meg ikke akkurat det noen stor rolle.
Støtten var selvsagt enorm den gangen jeg delte svangerskap nummer to, men jeg tror det er naturlig å huske de negative reaksjonene best når de har vært så tydelige. Dessverre, egentlig, for slik burde det jo ikke være. Men uavhengig av negative reaksjoner så kunne jeg aldri latt meg tvinge av andre mennesker som ikke sitter i min kropp og kjenner på følelsene jeg sitter med, verken den gangen, eller den dag i dag.
Ikke misforstå meg. Jeg ville ikke prøvd å bli gravid nå. Aldri i verden! Det er et veldig uheldig tidspunkt, jeg er midt i VGS og jeg håper å vente til jeg har blitt ferdig med VGS og vel så det før vi kanskje begynner å tenke på et nytt barn, om vi i det hele tatt ønsker det lenger. Det har jeg skrevet en million ganger før også, men jeg må alltid poengtere det når det er snakk om dette temaet – om ikke tror plutselig en tredjedel av bloggleserne mine at vi prøver å bli gravide. Og det er ikke akkurat tilfellet, for å si det sånn.
Men skulle jeg bli gravid, uplanlagt, om et år eller om 5 så ville jeg ikke tatt abort. Det er fordi jeg personlig tror at jeg vil kunne leve mye bedre med et barn ekstra, enn jeg ser for meg at jeg kan leve med en abort.
Hei hei. Håper alle har fått en god start på høsten og ikke har rukket å bli syke enda nå som temperaturen har falt ganske så drastisk. Høsten har blitt en veldig spesiell årstid for meg de seneste årene. De seks siste for å være helt nøyaktig. Dere som har fulgt jessica sin blogg over lenger tid vet det kanskje, men 23 september 2013 var datoen vi ble sammen. Som de aller fleste også vet så har det vært noen nedturer på veien og ting har ikke alltid vært like lett. Men det viktigste er at vi kommer oss gjennom dem sammen og lærer langs veien. Jeg føler at vi har det bedre og bedre sammen for hvert år som går. Vi lærer å kjenne hverandre. Nesten litt rart for jeg føler at jeg kjenner jessica tvers gjennom, men stadig dukker det opp nye ting som forbløffer meg. Haha.
Kunne ikke bodd med en bedre samboer enn deg. Og kanskje om noen år så er vi noe mer enn bare samboere. Takk for 6 uforglemmelige år sammen Jessica. Elsker deg.
