(Redigert inn 21.01. 2017 – Dette blogginnlegget lå en god stund i mitt bloggarkiv sammen med andre ferdigskrevede, upubliserte blogginnlegg – før det ble publisert 15.01 2017)
Nå skal jeg være helt ærlig med dere her, fordi jeg både håper og tror at jeg ikke er alene: er det bare meg som føler at å være kjærester når man har små barn, enkelte perioder ender opp med å føles mer ut som å være samarbeidspartnere/venner enn kjærester? Litt slik har vi det nå.
Forholdet vårt er ikke på noen måte i noen faresone for brudd, men det har vært så mye i det siste og vi glemmer hverandre litt. Det blir overtidsjobbing på Fredrik, henting i barnehage for meg med 1-åringen på slep, planlegging av ditt og datt, avtale på helsestasjonen med minstemann, og sykdom. Det i god kombinasjon med at minstemann har måtte samsove med Fredrik og meg en stund nå fordi han har vært så syk. Ja, og den lille detaljen: seriøs mangel på tid (vet det er klisje). Vi samarbeider så bra med barna og rekker så vidt alt vi skal, utenom det å ta oss tid til å være kjærester. Og plutselig har det gått godt over en uke uten at vi i det hele tatt har kysset. Når vi da endelig har litt alenetid på kveldene fordi størstemann er på miniferie hos besteforeldrene sine… Så sovner Fredrik på sofaen .. Med kaffen så og si i hånden. Haha!
Men jeg synes ikke det er skummelt å snakke om, og jeg synes heller ikke det er noe å kvie seg for å snakke om med hverandre. Jeg tror det er viktig å ufarliggjøre det, for når jeg googler dette får jeg svaret om at forholdet er ved veis ende. Snakk om å krisemaksimere! Det trenger da virkelig ikke nødvendigvis være sånn. Så lenge man er trygge på hverandre og i utgangspunktet har det bra, tror jeg ikke dette er ensbetydende med slutten for parforholdet. Jeg både tror og håper at jeg ikke er den eneste som har kjent på dette i enkelte perioder. Det kan det være mange grunner til. Man vil selvsagt ikke ha det slik som dette over tid, men det betyr ikke at det kan skje uten at det trenger å bety noe mer enn at man er slitne småbarnsforeldre. For etter å ha vært småbarnsmamma i 3 år snart, så vet jeg at små barn ofte betyr unntakstilstand og at ting kanskje ikke alltid går akkurat slik man håper på, men at det går fint likevel!
Slik foregikk en samtale mellom meg og en dame på matbutikken på fredag. Tidligere har jeg skrevet mye om motstanden jeg har møtt her på bloggen. De stygge kommentarene som har møtt meg i offentligheten, pekingen, latteren – den ekle fremtoningen. Men jeg innser at jeg har ikke nevnt så mye om disse episodene: hvor jeg får ros, hvor jeg får høre koselige historier om andre som også fikk barn tidlig, eller at de har respekt for meg som har taklet mammarollen så bra.
For tidligere var det utvilsomt en skjev overvekt at negative kommentarer i virkeligheten, og ute i offentligheten for min del. Nå har det egentlig snudd veldig. Selv om jeg vet at jeg var i en veldig sårbar situasjon da gikk på kjøpesenter og ble pekt på og ledd av da jeg var høygravid, så angrer jeg for at jeg ikke så litt større på det. At jeg ikke lot være å ta det så alvorlig! For hva betyr det for meg i dag? Det betyr jo ingen verdens ting. Det er kjipt å tenke tilbake på ja, men er det ikke en del av livet? Man opplever mye bra, og så opplever man det som er kjipt, og det som gjør litt vondt der og da. Men i ettertid innser man at man kan le litt av det likevel.
Kanskje det er ulempen med å være ung? Man er sårbar og man er kanskje ofte litt usikker. Jeg kan kanskje ikke klandre meg selv, men jeg angrer likevel litt for at jeg lot det bety så mye.
Er det en ting jeg har lært, så er det at man kan aldri forandre andre mennesker. Jeg hadde hatt grunn til å være bitter i dag, men jeg er ikke bitter. Jeg bærer ikke nag, og jeg er ikke sint på alle som fortalte meg at Leo ikke ville ha det bra hos meg. Eller de som lo av høygravide meg da jeg gikk en tur på kjøpesenter for å kjøpe babyting.
For 1 år siden nå, så fikk jeg en mail av en av de verste haterne mine som skrev ganske grove ting i kommentarfeltet mitt her på bloggen den perioden Leo var baby. Hun er en voksen dame, og datteren hennes var 18 år og hadde blitt gravid. Hun søkte råd hos meg. Hadde jeg grunner til å ignorere meldingen hennes? Såvisst. Gjorde jeg det? Nei. Selvfølgelig heiet jeg datteren hennes frem, selv om moren hennes aldri gjorde det med meg. Jeg vil heller tilgi.
Hvorfor det? Fordi om man virkelig vil forandre noe, så må man faktisk starte med seg selv.
Jeg har gledet meg så til å skrive dette blogginnlegget, for som mange av dere kanskje vet har vi hatt noen strevsomme uker. Jeg føler ikke at jeg har strukket til noen steder, verken med tanke på bloggen, Snapchat, Instagram, eller noen steder utenom det å være mamma. Og i hvert fall ikke på hjemmebane, for her ser det enkelt og greit ut som et kaos nå. Men rotet går heldigvis ingen steder!
Enkelte ganger skulle jeg ønske at blogging også ble ansett som og fungerte som en vanlig jobb, slik at jeg kunne ha tatt noen fridager.. Guttene har vært så syke og jeg har ikke fått sove om natten fordi jeg har vært redd for om feberen skulle bli enda høyere enn den allerede var, omgangssyke og diverse for alle unntatt meg, og ja.. Det har rett og slett vært sykdomsbonanza for de tre andre i husstanden de siste ukene, og jeg har enkelt og greit ikke strukket til på alle plan. Jeg føler jeg har gjort en voldsomt dårlig jobb med bilder på bloggen og bloggingen min i seg selv de siste ukene på grunn av dette, og det går så på samvittigheten min fordi jeg er opptatt av å gjøre en ordentlig god jobb for alle som leser bloggen min ♥
Den gode nyheten er at til tross for at det har vært et helvete (om jeg skal si det rett ut) så er det over. Jeg sitter og gråter av glede nå fordi jeg er så lettet. Jeg er klar over at det høres helt sinnssykt ut, men dere som har vært borti lignende sykdom av alle slag som varer i flere uker vet sikkert hva jeg snakker om. Det føles ut som at det aldri skulle ta slutt. Så Fredrik og jeg feirer helgen i dag som to svært fornøyde foreldre!
Nå kan jeg endelig fortsette der jeg slapp før alt dette startet, og det skal bli veldig godt. Både for dere som leser og for jeg som får så dårlig samvittighet for dårlig blogging. På søndag blir Leo hentet av søsteren min fordi han skal dra noen dager bort på besøk til henne og mine foreldre. Han gleder seg veldig mye, og det jeg tror det kan hjelpe litt på hvor produktive Fredrik og jeg blir her hjemme så lenge også, når vi kun har ett barn å ta hånd om. Nå skal vi jo tross alt begynne med det etterlengtede prosjektet med å bytte rom med barna! Det blir så koselig å innrede gutterommet deres, og ikke minst at Fredrik og jeg endelig skal få eget rom. Vi har ikke sovet alene sammen til vanlig siden før vi fikk Leo, så det er kanskje på tide? Gøy blir det i hvert fall ♥
Dette er et innlegg som handler om kropp og trening, og ettersom dette har en sterk tendens til å få folk til å gå helt bananas i kommentarfeltet ber jeg dere om å la være å i det hele tatt lese innlegget om det ikke er noe du finner interessant. Det er vanskelig å treffe alle med alt jeg skriver om og deler. Styr også unna dette blogginnlegget om du kjenner at du ikke klarer å se bilder av en kropp uten å måtte seksualisere den eller skrive stygge ting til meg. Jeg ber dere vennligst scrolle forbi eller klikke dere ut om dere kjenner at dette treffer dere. Dere er herved advart.
I dag er det ett år siden jeg gikk i gang med å prøve å gå ned i vekt etter jeg hadde fått den yngste sønnen min i oktober 2016. Jeg valgte den gang å holde det meste utenfor bloggen, jeg skjønte tidlig at skal jeg skrive om kropp på bloggen må jeg tråkke ytterst forsiktig. Jeg forstår at jeg nå beveger meg ut på et minefelt og at dette er et sårt tema for mange – og mitt ønske er aldri å tråkke på noens tær.
Likevel får jeg (uten å overdrive) spørsmål stort sett hver dag om jeg kan skrive om kropp. Om jeg kan vise bilder. Om jeg kan værsåsnill å fortelle hvordan jeg klarte å gå ned babykiloene. Nå er etterspørselen blitt så stor at jeg velger å dele litt. Jeg har gått mange runder med meg selv om jeg skal skrive dette blogginnlegget, til tross for alle som har spurt etter et slikt blogginnlegg. Fordi når jeg har fått spørsmålet “Hva gjorde du for å klare det?” så har jeg lurt litt på hva jeg burde svare. Burde jeg pynte på det, slik at ingen føler jeg “oppfordrer” noen til å gå ned i vekt? Burde jeg ikke heller si at ingen av dere trenger det, og at alle er fine som de er? Burde jeg ikke heller holde fast ved at alle er bra nok som de er?
Alle er bra nok som de er, og jeg vil ikke at noen skal føle seg presset til å trene ved å lese dette blogginnlegget. Men jeg vet også at de “Du er bra nok som du er”- kommentarene ikke hjalp det spor på min selvfølelse noen måneder etter barna mine hadde kommet til verden, og jeg fortsatt veide 15kg mer enn jeg følte meg komfortabel med. Når jeg følte meg dårlig av å se meg selv i speilet. Det er helt ærlig fra min side. Jeg har kommet til den alderen hvor hva andre synes om meg ikke betyr like mye for meg lenger, men at jeg selv føler meg bra, sprek og fin kommer nok alltid til å ha en viss betydning for meg.
Jeg gikk ned 16 kg fra januar til mai i fjor, nettopp på grunn av trening og strengt kosthold – og har siden det vedlikeholdt vekten min. Jeg forstår at noen kan tenke at det var såå lett for meg som er ung, skal ikke nekte for at det kan ha vært lettere for meg å gå ned enn mødre i 40-årene, men det var likevel tungt for meg og like fullt mye jobb – for øvrig synes jeg faktisk det var enda tyngre da jeg var 16 og gikk ned 15 kg noen måneder etter at jeg hadde fått den eldste sønnen min.
Jeg kan først skrive litt om hvorfor jeg valgte å gå ned når jeg enda hadde en relativt liten baby å ta vare på. Jeg ammet enda Noah som var 3-4 måneder gammel på denne tiden i fjor da jeg begynte for alvor, så noen slanking har aldri vært tema. Å slanke seg når man ammer bør man aldri gjøre (!) Jeg vil også fraråde nybakte mødre til å bli veldig opphengt i vekt og kropp. Tiden med den lille babyen din får du aldri tilbake, å trene kan du gjøre senere om du føler for det.
(Understreker at jeg ikke er en kostholdsekspert og at jeg heller ikke tror det selv; men at jeg har gjort mye research i forbindelse med min egen vektnedgang og at jeg har egen erfaring)
Slik fikk jeg kroppen min tilbake:
– Styrketrening. Masse styrketrening. Jeg trente mye med barna mine, noe jeg for øvrig gjør fortsatt. Gøy, og samtidig veldig god trening. Jeg hadde hovedfokus på mage, lår og rumpe. Om du er usikker på hvilke øvelser du kan gjøre (både med og uten barna, eller andre vekter) så finnes det veldig mange hjelpsomme treningsvideoer på Youtube – er du usikker på en øvelse kan du også bare google den. Mange tror at man må være på treningssenter for å gå ned i vekt eller nå målene sine, så da kan jeg jo si med en gang at jeg aldri har satt min fot inne på et treningssenter. Jeg kunne sikkert ha gjort det, men med to barn hjemme er det enklere med hjemmetrening og evnt joggeturer.
– Kutte ut sukker. Jeg kuttet ut sukker helt i perioder, men unnet meg noe en gang i blant. Det viktigste er å ikke fråtse, noe jeg har hatt en voldsom tendens til å gjøre tidligere (og noe nå i det siste, haha!) og så er det jo viktig å ta litt hensyn til at vi er ulike. Er du fryktelig avhengig av lettbrus for eksempel, så kan du kutte ned gradvis istedenfor å kutte tvert. Da er det større sjanse for å at du klarer å holde deg.
– Ikke spis bare for å spise. Det samme gjelder småspising generelt. Og aldri gå på matbutikken sulten! Det er likevel utrolig viktig å spise nok mat, så lenge maten faktisk er sunn.
– Ikke vei deg hver dag. Du kommer ikke til å se resultater med en gang, og det er man bare nødt til akseptere. Det kan også hende at det går greit i starten, men at vekten plutselig kan stå stille en stund. Hvis du fortsetter med de gode vanene dine og kommer over denne kneika, så vil vekten gå nedover. Been there, done that.
– Gå. Jeg gikk utrolig mye i denne perioden, omtrent 15 000 skritt hver dag i tillegg til treningen. Jeg synes ikke det er spesielt mye, det er en noen fine gå eller jogge-turer. Jeg gikk både med barna og uten, det kom litt an på. Det viktige er i hvert fall å bevege seg litt, i tillegg til styrketrening.
– Motivasjon. Jeg får ikke hjulpet dere så mye med denne, for den er man nødt til å finne selv. Jeg har alltid hatt enormt med viljestyrke selv, men jeg vet jo at det er andre der ute som sliter med det. Det er lov å skeie ut og man skal ikke ha dårlig samvittighet for det, jeg mener at gjør man er skikkelig innsats så er det bra. Og så kan man heller ta det i et litt tregere tempo om man sliter med motivasjonen.
Om dere har noen spørsmål omkring dette nå så kan dere stille meg spørsmål i kommentarfeltet!
Mange av dere er nysgjerrige på vennene mine. Klarer jeg å ha venner på min alder uten barn? Har jeg venner på alderen min med barn? Kjenner jeg mange i samme situasjon som meg?
Bestevenninna mi og meg i dåpen til Leo, høsten 2015.
Jeg har ikke lyst til å utlevere vennene mine så mye, men jeg kan gjerne skrive litt generelt om venner. Noe annet jeg oppdaget mest med overgangen fra 1 til 2 barn, var at egentid til egne interesser og tid til venner også ble godt over halvert. Mange mener kanskje at dette er tull, og at det ikke handler om tid, men at man må prioritere – det tenkte jeg også før jeg fikk barn. Jeg mener ikke at kan ligge litt i det, for man må jo ville prioritere også – men for mange, meg selv inkludert, tror jeg det handler mye om tidsklemma også. At man føler døgnet skulle hatt flere timer, fordi tiden ikke strekker ordentlig til med tanke på alt man ønsker å få tid (og anledning) til.
Jeg kjenner flere som ble gravide som 16-åringer som meg. Det synes jeg er morsomt, at jeg har fått kontakt med flere av de som har vært i samme situasjon som meg. Det betyr jo også at vi har ganske mye til felles, hvilket er både hjelpsomt og fint. Jeg har også venner uten barn også, deriblant bestevenninna mi som bor i Gjøvik. Hun er like gammel som meg, og man skulle kanskje tro hun hadde barn selv, fordi hun er så utrolig forståelsesfull og reflektert rundt så mange situasjoner jeg har vært i med barna, og generelt omkring tema som omhandler barn.
Jeg håper jeg ikke er alene om å ha følt det sånn som dette noe ganger; men av og til når jeg har hatt venner uten barn, så har jeg opplevd at de ikke helt klarer å forstå hvorfor det for eksempel har hendt at jeg må avlyse avtaler fordi ting med barna kommer i veien. (Jeg har ikke det slik med bestevenninna mi eller andre nære venner) Eller at jeg ikke kan finne på noe og bli med ut på fest på superkort varsel, og så videre. Det er egentlig det eneste utfordringen jeg har opplevd med å ha enkelte venner uten barn som ikke har noen forhold til barn selv, og jeg synes egentlig er det er ganske logisk. Jeg forstår det kjempegodt, for jeg hadde nok ikke forstått det selv om jeg ikke hadde hatt barn.
Kort forklart har jeg venner uten barn og med barn, både eldre og yngre enn meg selv. Jeg er egentlig ganske sosial av meg og det har jeg alltid vært, men det er ikke til å legge skjul på at å få barn har lagt en liten demper på hvor sosial jeg kan og orker å være. Det synes jeg er helt greit, for det er noe som følger med livet jeg lever.
Det er litt morsomt, for jeg har sinnssykt mange bekjente, og mange venner – men ikke mange som jeg er veldig nær. Jeg er veldig knyttet til barna mine, og jeg har nok også ganske vanskelig med å slippe andre mennesker ordentlig inn på meg, nettopp fordi jeg vet at de som kommer nær meg, også vil komme nær barna mine. Jeg setter veldig pris på de nære vennene jeg har, de har jeg hatt ganske lenge og det føles veldig bra å vite at de alltid er der – selv om vi ikke nødvendigvis kan møtes 2 ganger i uken.
Jeg synes det er så synd når jeg hører fra mødre på min alder som forteller meg at de mister vennene sine eller at vennene deres ikke er interessert i å ha kontakt lenger. Noen ganger lurer de på hva jeg har gjort for å bevare de vennene jeg har, men jeg tror ikke det er det som har vært utslagsgivende. Jeg har vel bare hatt flaks med å finne meg skikkelige venner.
God kveld. Jeg skal ikke lyve til dere nå, for jeg har hatt tidenes verste dag. Men det går over! Kanskje ikke den beste starten på helgen, men ser man litt stort på det har jeg ikke akkurat mye jeg kan klage over.
Jeg skriver dette blogginnlegget på mobilen min mens minstemann sover på brystet mitt, så beklager på forhånd om jeg har noen skrivefeil. Jeg har vært alene om alt i dag fordi Fredrik er slått ut av influensa. Han har ligget på ca samme sted hele dagen, og er så syk som jeg tror jeg noensinne har sett noen før. Men biten med å ha barna alene går som alltids veldig greit. Det merkes for øvrig at de begynner å bli større og har egne meninger, det skal sies!
Siden jeg har hatt barna alene så betyr det også at jeg også har vært helt alene når barna sover. Ikke at de har sovet så mye, da. Haha! For i og med at jeg har hatt en dårlig dag, så har det vært litt sånn “Det som kan gå galt, vil gå galt” så derfor tok leggingen ganske lang tid, som igjen er grunnen til at jeg skriver til dere først nå.
Jeg skal ikke lyve for dere, for av og til er jeg litt redd for å bli alene. Alene om barn, hus, hjem, og barnehagehenting. Selv om jeg teknisk sett aldri vil bli helt alene igjen, siden jeg alltid vil ha barna mine, så synes jeg det er skummelt å tenke på. At hver dag er en dag hvor jeg har ansvaret for absolutt alt, og hvor jeg er alene om gleden ved barna. Det er ingen ønskesituasjon for meg. Jeg tror ikke det er en situasjonen noen egentlig sitter og ønsker seg, men at livet snur og tar vendinger man ikke alltid kan forutse. Og så gjør man det beste ut av det, for det skylder man seg selv, og det skylder man barna.
Men jeg tror det er sunt at jeg er litt redd. For det viser at jeg ikke tar det for gitt.
Jeg har tenkt på å skrive dette blogginnlegget mange ganger, men det ender alltid med at jeg lar være. Jeg tror jeg har lett for å droppe det fordi jeg ikke orker peset, fordi jeg vet at kommentarfeltet kommer til å se ut som tredje verdenskrig, og fordi jeg skulle ønske jeg lot være å skrive ærlig om dette på bloggen i utgangspunktet. Men nå synes jeg faktisk det er på tide at jeg står opp for meg selv, for jeg orker ikke å gå med denne klumpen i magen lenger.
Jeg er så forbanna lei av å lese «Herregud, gravid som 16-åring OG 17-åring? Hørt om kondom eller?»
Vet du hva, det har jeg faktisk. Høflighet, hørt om det eller?
For dere som ikke har fått det med dere: Den første gangen jeg ble gravid, så ble jeg gravid på en type p-pille som ble tatt av markedet like etter. Fra det jeg har fått med meg, så var det blant annet fordi et stort antall kvinner ble gravide på dem – men jeg vet ikke 100%, jeg kan bare huske at det var det damen på apoteket sa til meg. Den andre gangen jeg ble gravid, ble jeg gravid på en minipille som het Cerazette.
Det var andre gangen jeg ble gravid jeg begynte jeg å ane at det ikke var tilfeldigheter det var snakk om. Å bli gravid èn gang på prevensjon kan vi vel alle være enige om at kan skje om man er riktig “uheldig” alt ettersom hvordan man ser det (jeg anser meg naturligvis ikke som uheldig nå – siden det har gitt meg de nydelige barna mine) men dere skjønner tegninga.
Kan du tenke deg hvor tøft det er å bli gravid i tenårene? Kan du forestille deg hvor mye tøffere det blir når det fortsetter å skje, til tross for at du gjør alt i din makt for at det ikke skal skje?
Attpåtil sitter det et titalls bedrevitere på bloggen min, på Facebooken min, og ja, jeg har til og med fått oppleve å få TEKSTMELDINGER sendt til min private telefon om at “jeg er så jævlig dum som ikke bruker kondom!”
Samtidig som jeg fikk de kommentarene, så sitter jeg i sofaen hjemme. Samme dagen har jeg kanskje nok en gang vært på sykehuset for samtale og oppfølging og Gudene vet hva jeg ikke har vært på – som har med at jeg blir gravid tross bruk prevensjon å gjøre. Timer og oppfølging hos gynekolog, time på sykehuset på gynekologi-obstetrikk-avdelingen, leger, og igjen – Gudene vet hvem jeg ikke har snakket med! Det har vært mitt ønske å få alle disse timene fordi jeg også ønsker å finne en mulig grunn til hvorfor dette skjer, og hva jeg selv kan gjøre for å unngå å bli gravid i fremtiden.
Det de har kommet frem til etter denne perioden (i 2017) med ganske mange sykehusbesøk, var at kroppen min ikke tar opp hormonprevensjon. Dette gjelder altså alle prevensjon som inneholder hormoner. Dette hjelper ikke for kroppen min, og gjør ingen nytte. Legene vet ikke eksakt hvorfor, men fraråder meg å bruke det da det ikke vil gi ønsket effekt, eller noe særlig med effekt i det hele tatt. På grunn av andre årsaker (som er ganske private) er også preparater som feks spiral også utelukket.
Det er så frustrerende at jeg blir tom for ord. Og nettopp derfor gjør det meg så oppgitt og trist at noen ønsker å fremstille meg som uansvarlig.
Det er ikke bare èn av gynekologene jeg har truffet på som har fortalt meg at min situasjon er rimelig unik, men det forandrer fortsatt ikke det faktum at dette er høyst reelt. Vi kan tulle med det, og jeg kan le litt av hvor sprøtt det er når jeg prater med familien min om det – men for meg så er det til syvende og sist blodig alvor. For det er ikke bare snakk om en positiv test, det er snakk om barn som fortjener de aller beste oppvekstvilkår, barn som fortjener all kjærlighet. Barn som skal følges opp skikkelig.
Jeg understreker igjen at jeg de to gangene jeg har blitt gravid har brukt prevensjon etter beste evne etter rådene jeg har fått fra helsepersonell: Når jeg da likevel blir gravid så er det faktisk utenfor min kontroll. Jeg har ikke vondt for å ta ansvar for handlingene mine, slett ikke, men hva som skjer på innsiden av kroppen min og hvordan kroppen min håndterer hormonene jeg gir den via hormonprevensjonen, kan jeg faktisk ikke kontrollere.
Slutt å spørre meg om jeg “har hørt om kondom” eller om jeg trenger kurs i hvordan å bruke prevensjon. Jeg vil tørre å påstå at jeg etter alle timene og samtalene jeg har vært på med helsepersonell, kan mye mer om prevensjon enn hva majoriteten av befolkningen gjør.
Jeg vet at jeg utleverer mye privat informasjon i dette blogginnlegget, vanligvis ville jeg aldri delt såpass mye. Spesielt ikke om et såpass sårt og privat tema som hva dette er – fordi jeg, tross at jeg er blogger og lever av å dele fra livet mitt, er en ganske privat person. Jeg holder mye uten for bloggen, og synes det er vanskelig å skulle åpne meg så mye. Men nå har jeg fått så nok at jeg tenkte det var bedre å legge alle kortene på bordet og dele tilnærmet alt – i håp om å møte litt færre dømmende kommentarer. Og kanskje litt mer forståelse. Jeg ønsker virkelig ikke å fremstille meg selv om et offer, men dette er ikke noe gøy. Tvert i mot synes jeg det er skikkelig vanskelig.
– Jeg tar fremdeles en test annenhver måned for å være på den sikre siden –
Så om du vil dømme meg på grunn av det som er utenfor min kontroll, så er det selvsagt greit. Vil du likevel kalle meg en uansvarlig, umoden drittunge etter å ha lest dette, så er det også OK.
Men det er lurt å tenke litt før man snakker, før man slenger ut kommentarer eller hagler inn med beskyldninger mot noen. Det kan være lurt å huske på at man ikke burde dømme andre før man har gått i deres sko.
Det gikk meg nesten hus forbi (bokstavelig talt) at jeg for 3 år siden i går, flyttet sammen med Fredrik i den første leiligheten vi flyttet til sammen. Jeg husker følelsen av nervøsitet og glede, men også hvor utrolig spent jeg var! Flytte-esker over alt fylt til randen av klær, småting, pc, tv, sko, babymøbler og babyklær. Og der sto vi to sammen i den fine, lyse leiligheten i andreetasje i Larvik som skulle bli vårt første felles hjem sammen med den lille sønnen vår.
Jeg hadde kun Leo i magen da vi flyttet, og selv om jeg vil påstå at jeg husker mye av det rimelig godt – så føles det på samme måte som en litt fjern drøm. En fin drøm, vel og merke. Jeg følte at livet vårt sammen startet for alvor da vi flyttet inn i den leiligheten, og jeg kan ikke få takket meg selv nok for at vi gjorde det. 16 og 17 år gamle var vi da vi flyttet ut sammen, da hadde jeg allerede bodd alene her i Larvik i et halvt år. Og akkurat nå, 3 år senere, så er jeg i ferd med å innse hvor tidlig det faktisk er. Men vi har stått på egne ben fra starten av, og sånn synes jeg faktisk det skal være når man får egne barn.
Hei alle sammen! På bloggen har jeg en tendens til å være overveldende følsom av meg, jeg skriver, deler, kommenterer og dere sitter kanskje med følelsen av at jeg er veldig styrt av følelser. Det stemmer til en viss grad, men jeg merker selv at jeg ikke er like “klissete” i virkeligheten som jeg av og til kan være på bloggen. Haha! Jeg tror det har litt med at jeg skriver mye om barna her inne og åpner meg om ting som jeg ikke like ofte snakker om i dagliglivet, og at da blir det som det blir.
I dag er jeg litt sånn. Litt trist, og litt glad. Intervjuet jeg gjorde med VG i forbindelse med at jeg har tatt keisersnitt med barna mine er ute på VG+ Intervjuet handler om fødselsangst og keisersnitt. Jeg tenkte å gjengi noe av det her på bloggen (Vi krysser fingrene for at jeg ikke får VG på nakken!)
«En tykk nål trenger gjennom huden i korsryggen. Operasjonsbordet føles kaldt. Jessica skjelver. Nå begynner bedøvelsen å boble, underkroppen blir nummen. Hun klemmer kjæresten, Fredrik, hardt i hånden.
«Pust dypt», sier legen. Skalpellen glir gjennom Jessicas nedre mage. Menneskene i de grønne draktene river og røsker: «Nå blir det snart baby her, dere». Klokken er 11.05, 23. mars 2015, på Tønsberg sykehus. Leo tar sine første åndedrag av den kjølige luften i operasjonssalen.
Jessica føler mest på gleden over å kunne leve normalt igjen, med sin nye, lille familie. I ni måneder har marerittene om fødestua og angsten for å dø tatt overhånd. Vonde følelser har kvalt gledene over det å gå gravid for første gang.
Hvordan skulle hun klart dette uten keisersnittet?
Hos psykologen og legen fikk Jessica raskt diagnosen «ekstrem fødselsangst». Psykologens teori var at det kunne ha opphav i dødsangsten Jessica opplevde da hun var ti år.
? Mange bagatelliserer fødselsangst, og argumenterer med at kvinner er laget for å føde. Men det gjør ikke angsten min noe mindre virkelig. Alle gruer seg litt til en fødsel, men det er ikke det samme som angst. For meg gikk det utover hverdagen. Redselen ble lammende.»
Foto: Roger Neumann
Dette er utvilsomt en av hjertesakene mine, det å kunne gi fødselsangst et ansikt på en måte. Jeg er veldig glad jeg gjorde dette intervjuet selv om det faktisk var overraskende tøft å snakke om. Man river litt opp i gamle sår, på en måte ♥
Nå sitter jeg i stuen og holder på å sovne i sofaen. Det er litt sørgmodig at den fine juleferien vår er over, men jeg tror virkelig det skal bli godt å komme tilbake til hverdagen også! Jeg elsker hverdagen, selv om julen desidert er min favoritt-tid på året. Fredrik og jeg fikk en kjempefin nyttårsaften i går, så den kommer vi til å leve på lenge. Nå i januar er det en del som skjer. Jeg drar blant annet tilbake til Gjøvik neste uke uten barna, dette kommer jeg tilbake til. Vi har en del som skjer her hjemme i form av at barnerommet skal innredes og ordnes – og så har verdens beste pappa til Leo og Noah bursdag innen få dager. Han fortjener en skikkelig fin feiring, noe jeg skal sørge for at vi gir ham!
Endelig er det lørdag, og i morgen er det nyttårsaften! På slike dager merker jeg ekstra godt at vi er mamma og pappa blant jevnaldrende venner, siden så og si alle vennene våre uten barn skal ut på fest i morgen. Haha! For oss betyr nyttårsaften familie, filmer på tv, og en nydelig nyttårsmiddag. Slik har det vært for oss de to siste årene også, og jeg ville ikke byttet ut morgendagens kveld med barna for hvilken som helst fest i hele verden. I år skal vi ikke en gang ha noen på besøk i motsetning til de to siste årene, så dermed blir det bare oss. Barna kommer trolig til å sove når vi går inn i det nye året – hvilket betyr at Fredrik og jeg går inn i det nye året sammen alene. Og det synes jeg faktisk høres helt perfekt ut!
Her kommer et par glimt fra 2017 som jeg aldri kommer til å glemme:
Den utrolig fine dåpen til Noah i januar i år, får tårer i øynene av å se dette bildet!
Våren 2017 da jeg endelig kunne gå i skjørt igjen etter å ha vært gravid fjorårets sommer og vår. Haha!
En av utallige kvelder hvor guttene leker og koser i sengen til Leo.
En god klem til pappa!
Noah 6 måneder sommeren 2017 ♥
Tidlig i 2017 slet Fredrik og jeg veldig forholdet vårt, men vi kom oss ut av det og startet med blanke ark våren 2017. Sommeren var travel, men veldig fin – og siden har vi opplevd så utrolig mye sammen som familie. Det har skjedd så mye gøy i 2017, men likevel synes jeg ikke 2017 var like bra som 2015 og 2016. Derfor kjenner jeg at det blir så gøy å gå inn i et nytt år som jeg allerede vet kommer til å bli et av de mest innholdsrike årene i livet mitt! Tusen takk for følget dette året, og tusen takk for at dere leser ♥
