I morgen er det jo valentine’s day, og den skulle jeg egentlig tilbringe alene – i den forstand at jeg ikke skulle tilbringe den med Fredrik. For når vi først har dratt helt til Gjøvik, så hadde det vært greit å bli noen dager ekstra. Men Fredrik ville gjerne at vi skulle tilbringe dagen sammen, og jeg har også en del som må gjøres før helgen – så da ble det slik. Jeg kommer nok til å dra hit igjen om ikke så lenge, men da blir nok kun et av barna med meg. Foreldrene mine er veldig takknemlige for at vi kom på besøk i det hele tatt, så om det ikke ble det lengste besøket så får det gå for denne gang.
Jeg har for øvrig ingen planer for «kjærlighetsdagen» i morgen utover at vi skal dra hjem igjen. Jeg kommer ikke til å kjøpe gave til Fredrik og han kommer ikke til å kjøpe til meg – ei heller blir det noen romantisk middag. Det høres sikkert nitrist ut for noen, men sånn er det og det går helt fint for min del. Haha, faktisk tror jeg det nærmeste jeg kommer en “date” i morgen er togturen min hjem med barna mine. Så den skal jeg bruke til å tenke på hvor mye jeg setter pris på all kjærligheten de viser meg hver eneste dag!
Om jeg skal være helt ærlig med dere så er det ikke så mye av kommentarer som sjokkerer meg lenger. Om det er mest trist eller mest bra, kan man jo lure på. Haha! Neida, men fra spøk til alvor: det er vel ingen der ute som seriøst tror at det finnes bloggere som får barn for å ha noe å blogge om? Jeg har fått denne kommentaren lenge, men det overrasket meg litt at den fortsatt dukker opp etter at jeg fortalte dere at Fredrik og jeg var på kanten av et brudd.
Det er noen som synes at bloggen min er ganske deprimerende om dagen, og noen synes også at jeg virker deprimert. Jeg skal ikke akkurat legge skjul på at bloggen har sett sine bedre dager for å si det sånn, men sånn er det når jeg har valgt å blogge om livet mitt og skrive om hverdagen min. Jeg blogger definitivt best når jeg er lykkelig, og det er jeg heldigvis oftest – takket være nære venner, familie, og barna mine.. Jeg er altså ikke deprimert, jeg er nok bare litt trist. Det er menneskelig å være trist. Ikke er det farlig, og det går over. Garantert! Men jeg har ikke så lyst til å skrive så mye om forholdet mitt nå fremover. Blir det slutt og vi flytter fra hverandre, så kommer dere uansett til å få vite det før eller siden. Men akkurat nå er jeg nødt til å slutte å dyrke sorgene mine, og ha så mye fokus på dette, for det gagner ingen. Spesielt ikke meg selv.
Og nei: jeg «må» ikke bli gravid, jeg begynner tross alt på skolen til høsten også. Å få baby høres derfor ikke som en særlig god idè som de fleste av dere naturligvis vil ha forståelse for. Især ikke for “bloggens skyld”. Alvorlig talt, det er faktisk barn vi snakker om her, ikke pyntedukker. Jeg tror at siden jeg har gått så hardt ut tidligere og sagt at jeg beholder dersom jeg skulle bli gravid, så vil noen aldri slutte å spekulere i dette. Jeg står for det jeg sier, spesielt det jeg har sagt om skolegangen min.
Nå har jeg akkurat tørket noen tårer etter å ha lest gjennom alle hjertevarme meldinger jeg har fått av blogglesere de siste dagene på Snapchat, Facebook, og mail angående den siste tiden min. Jeg skal tørke tårer for siste gang på en god stund nå, og bare gjøre mitt ytterste for å nyte hver eneste dag som venter fremover. Det fortjener jeg, og det fortjener de herlige barna mine ♥
God kveld dere! Her går dagene i surr for meg altså. Tror jeg har sagt til meg selv minst fem ganger i dag at det er mandag, enda tenker jeg automatisk at det er en annen dag. Noah våknet klokken 06.00 i dag, og siden han våknet såpass tidlig sovnet han igjen i 10-tiden – så da la vi oss sammen. Det var så herlig å sovne til den lille kroppen ved siden av meg, og bare det å legge seg til å sove midt på dagen er jo ren luksus. Jeg nøt det, og han (les: vi to) sov faktisk i 2 timer uten at det påvirket søvnrutinene hans nå i kveld. Snakk om flaks!
Min fineste lille skatt♥
Ellers her så går dagene tregt for min del. Jeg har mye tid med barna, og jeg skriver ganske mye. Tenker ganske mye. Etter at jeg begynte å blogge skriver jeg en del fordi det er så godt å skrive ut for å sortere tankene litt. Både når jeg er veldig glad, men også når jeg er det stikk motsatte. Men jeg kan nok aldri publisere blogginnleggene jeg skriver om dagen, de er mest for min egen del og er ikke ment som blogginnlegg som skal legges ut.
Nå i det siste har jeg tenkt på om jeg kanskje burde dratt en tur til familien min i Gjøvik for å få en liten pause fra forholdet til Fredrik. Men jeg tror ikke jeg kan gjøre det, for barna trenger meg. Noah er så avhengig av meg enda. Og jeg klarer ikke å ha det på samvittigheten min at jeg i så fall skal ta Leo ut av barnehagen som han er så glad i, for at jeg skal få et avbrekk og ta begge med meg til Gjøvik. Han kunne selvfølgelig blitt igjen her med Fredrik også, men jeg liker ikke å holde guttene borte fra hverandre siden de betyr så mye for hverandre. De har jo allerede hatt litt tid fra hverandre sist uke. Og mamma-samvittigheten min klarer ikke å dra uten Leo heller, spesielt ikke nå.
Jeg forstår forferdelig godt at dere er nysgjerrige på hva som egentlig skjer med oss, og om hva som har skjedd. Det hadde garantert jeg også vært. Jeg kunne gjerne skrevet om alt som har skjedd. Men jeg har et ansvar. Hvem kan komme til å lese hva jeg har skrevet i ettertid? Kan jeg komme til å angre på hva jeg eventuelt skriver? Er det moralskt riktig? Jeg har et ansvar. Og det ansvaret vil alltid være større enn min egoistiske lyst til å fortelle omverdenen om hva som skjer.
– Jeg har skrevet og publisert 1891 blogginnlegg på denne bloggen, og fått 26 622 kommentarer totalt. Er jammen ikke rart jeg kan lure litt på hva jeg skal skrive om noen dager, for jøye meg så mange blogginnlegg jeg allerede har skrevet!
– Når jeg er hjemme går jeg stort sett alltid i undertøy, shorts, eller jumpsuit/kjole. Året rundt! Derfor har vi det utrolig varmt her hjemme, og det er så deilig. Jeg skrur opp varmen, og Fredrik skur den ned og sånn går nå dagene. En gang sto jeg opp og hadde kun på meg undertøy, jeg spaserte ut i stuen med Noah i armene mine og vi lekte litt i stuen – før jeg skvetter noe helt vanvittig fordi jeg oppdager at huseieren vår har bestilt noen til å vaske vinduene våre utenfra i stuen og på soverommet vårt. Jeg kastet meg ned foran sofaen for å gjemme meg, og når jeg etterpå hadde kledd på meg og kommet ut i stuen igjen – så kunne jeg se at de som vasket vinduene våre lo. Flotters det. Haha!
– Jeg har en drøm om å barbere av meg alt håret jeg har på hodet. Fredrik forbyr meg å gjøre dette, og det høres sikkert helt sykt ut at jeg har lyst, men langt hår er nesten fulltidsjobb. Neida, men det er så mye styr! Dessuten hater jeg å gå med håret oppsatt også.
– Jeg kan ikke knipse og har aldri fått det til.
– Jeg ble 1.60 centimeter høy i åttende klasse og har ikke vokst i høyde siden det. Jeg har en drøm om å bli 165 cm, men jeg føler meg ganske sikker på at det blir med drømmen nå som jeg er blitt 19 år gammel.
– Jeg er helt vanvittig redd for lyn og torden fordi jeg nesten har blitt slått ned av lynet, noe som var ganske traumatiserende. Hver gang jeg hører antydning til lyn eller torden løper jeg derfor rundt i hele leiligheten og napper ut alle kontaktene som står i, og legger meg under dyna i sengen min sammen med Fredrik – som for øvrig synes det er latterlig og ler av meg når jeg stresser rundt på desperat jakt etter stikkontakter.
– Jeg har en forkjærlighet for skrekkfilmer (og dokumentarfilmer) og har mer enn gjerne film-maraton med de verste skrekkfilmene når jeg er helt alene hjemme. Jeg er med andre ord ikke spesielt husredd.
– Jeg har noen rare uvaner, deriblant at jeg aldri klarer å ta den første av en ting når jeg åpner en ny pakke med for eksempel noe mat – pålegg, brødskiver, osv. Jeg føler at den brødskiven eller pålegget som er øverst er skitten og takler det bare ikke!
– Noen ganger tenker jeg at verden er for brutal for meg, og at jeg takler ting som de fleste takler helt fint, veldig dårlig rett og slett. Haha! Jeg tror jeg innerst inne er ganske skjør.
Tenkte det kunne være morsomt å dele noen fun facts med dere i dag! Det er så gøy å skrive slike blogginnlegg som dette synes jeg. For noen av dere er det kanskje noe her dere har hørt før, ellers prøvde jeg å tenke meg godt om for å kunne fortelle dere om ting jeg ikke har nevnt tidligere ♥ Håper jeg lykkes om ikke helt, så i hvert fall litt. Vi snakkes allerede litt senere i dag!
Hei dere. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få så mye støtte som jeg har fått på de siste blogginnleggene mine, og jeg er så takknemlig for det. Jeg synes det er litt ironisk hvordan noen av dere synes jeg er så modig og sterk som sier noe om dette, når jeg aldri tror jeg har følt meg så liten og svak som det jeg har gjort nå i det siste. Likevel vil jeg bare påpeke at mitt ønske ikke er å få sympati for situasjonen vår – jeg ønsker jo ikke at noen skal synes synd på meg eller oss. Jeg får nesten litt vondt i magen for om noen om noen skulle trodd det. Jeg skulle for øvrig ønske at alle som sliter i forholdet sitt kunne møte den samme støtten som jeg gjør ♥
Jeg er klar over at bloggen min ikke har sin beste periode akkurat nå på grunn av dette: men som flere av dere også skriver, så kommer jeg sterkere tilbake. Akkurat det innrømmer jeg gledelig at jeg ser veldig frem til 🙂
Flere lesere har kommet med forslag om at Fredrik og jeg kanskje burde flytte fra hverandre for en periode med tanke på hvordan ting er nå. Se om vi savner hverandre, eller om det kanskje er til det beste. Det forslaget skal dere ikke se bort i fra at vi kan prøve. Samtidig synes jeg det er vanskelig om vi skulle bodd en uke hver for oss fordi barna er såpass vant til å alltid ha oss rundt seg. Hvordan kommer det til å føles for dem om det kun er en av oss som er sammen med dem, og ikke begge to slik vi pleier? Kommer de til å savne forelderen som ikke er der, og kommer de til å bli lei seg?
Jeg synes selvsagt at det er verdt et forsøk om det skulle vise seg å hjelpe på en eller annen måte, men som med alt annet her i livet så har man ingen garantier for det. På en annen side, så vil jo scenarioene jeg nevner bli hverdagen vår om det skulle ende med at vi går fra hverandre for godt, så kanskje vi ikke har noe å tape på det?
Hverdagen med to barn er utvilsomt hektisk og travel – og om vi skulle flyttet fra hverandre for en periode slik som dette, er det en kanskje en mulighet for at vi bare ville sklidd enda mer fra hverandre også? Eller kanskje jeg bare er redd for å gi slipp.
Ellers har jeg ligget på nesten samme sted siden Fredrik kom hjem fra jobb i dag, fordi jeg har følt meg så innmari dårlig og veldig kvalm (Jeg er ikke gravid for dere som skulle tro det) så her skjer det ikke store greiene ellers. Mobilen min har vært avskrudd siden i dag tidlig også, og selv om jeg kanskje burde skru den på, så er det litt godt å bare late som at den ikke eksisterer akkurat nå. Barna har i hvert fall hatt en fin dag, og det gjør dagen min mye lettere enn en bedre form ville gjort 🙂
Jeg har litt blandede følelser når det kommer til hvor mye jeg ønsker å dele om forholdet mitt nå. For det er vondt og skrive om det, for det minner meg på at det er sånn. Samtidig er det godt å skrive litt ut. Det er mange som lurer på om det er slutt, om vi er over og om Fredrik har flyttet ut – men det er ikke tilfelle. Det er ikke over. Men det har vært og er nærme, for å si det på den måten. Selv om det ikke er noe gøy å skrive det ned, så er jeg samtidig lettet over at jeg ikke trenger å skjule det.
Selv om det ikke er slutt nå, så kjenner jeg på en kjærlighetssorg likevel. Jeg tenker på det ofte, en skuffelse ovenfor at vi har endt opp her igjen. Jeg stiller meg spørsmål om hvorfor det skal være så vanskelig for oss? Kan jeg gjøre noe annerledes? Er det jeg som er problemet? Hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen?
Jeg har ligget våken mange netter og tenkt: Burde vi gi opp? Burde vi ikke? Hva er best for oss, og hva er best for barna?
Jeg får ofte høre: Dere må ikke holde sammen kun for barna! Jeg er i utgangspunktet helt enig i det, men hvis dette skulle bli bedre og vi skulle klare å jobbe oss tilbake til hvor vi var, så kan jeg godt bo sammen med pappaen til barna mine og holde sammen for kun barnas skyld en stund. Men jeg er enig i at det ikke er en langvarig løsning, det er både Fredrik og jeg ganske klare på.
Noen er veldig nysgjerrige på akkurat hva som gjør at vi sliter igjen, og det er det flere grunner til. Jeg tror for øvrig at jeg gjør lurt i å holde de grunnene innenfor husets fire vegger, fordi det ikke føles like riktig å dele absolutt alt. Jeg husker i starten av forholdet vårt, så synes jeg at det var så gøy at vi var så like. Men vi er jo ikke like i det hele tatt. Vi er veldig ulike, kanskje nettopp litt for ulike. Jeg tror det kan forklares med at når man er veldig forelsket i hverandre, så har man lett for å se likhetene. De kommer tydeligere frem. Når hverdagen kommer og man får kjenne på alle sidene av hverandre, så innser man kanskje at man er ganske ulike likevel.
Jeg vet ikke hva som skjer fremover, så de spørsmålene deres kan jeg heller ikke svare på enda. Flytting, hvem som eventuelt skal ha barna, og så videre – er spørsmål jeg får helt vondt av å tenke på og som jeg helst ikke vil tenke på før bruddet eventuelt er et faktum. Akkurat nå prøver vi bare å leve som normalt.
Enda så vondt det er å oppleve dette nok en gang, så hjelper det meg å forstå hva livet faktisk handler om. Hva som betyr noe, og hvorfor. Før verdenen min raser litt sammen igjen, hjertet føles litt knust, og jeg ligger våken klokken 03:00 på natten og tenker på alt jeg kunne gjort annerledes.
Nå er det en liten stund siden sist, grunnen til fraværet mitt er forhåpentligvis ganske åpenbart og forståelig for dere. Når det er sagt skal jeg bli flinkere de neste dagene til å oppdatere dere hver dag, spesielt når jeg ser dere er innom og leser selv om jeg ikke publiserer noe nytt. Jeg har måtte ta pause fra alt av sosiale medier fordi det har blitt så mye, jeg merker at jeg takler situasjonen vår ganske dårlig nå. Men jeg prøver å ikke se så svart på ting, det gjør jeg i grunn sjeldent. Nå er i hvert fall barna i seng og jeg skal straks trene litt, så jeg ville gjerne oppdatere dere litt på hvordan det går ♥
Det er flere som lurer på om det er noen ny kjæreste inn i bildet for Fredrik eller meg, og det vil jeg bare avkrefte med en gang. Det er i tillegg dukket opp en falsk profil på Tinder med et bilde av meg (Som kaller seg “Amalie” og “er” 26 år) som noen gav meg beskjed om tidligere i dag med screenshot, og nå i kveld har jeg fått melding av mange flere – for noen lurer på hvorfor jeg har laget meg Tinder-profil når Fredrik og jeg ikke har flyttet fra hverandre eller noen ting. Den Tinder-profilen tilhører ikke meg, jeg har aldri hatt Tinder, vet ikke hvordan det fungerer eller noen ting – og det gjør meg forbanna at noen har stjålet bildet mitt. Gjett om det er frustrerende, men det er ikke mitt største problem nå.
Verken Fredrik eller jeg har funnet oss noen ny kjæreste, det er kun vi to som har problemer og det er ingen andre involvert. Jeg synes det var ganske viktig å få oppklart med en gang det spørsmålet dukket opp. Det er jo ingen av oss som vil ha noen andre heller, men som flere av dere også skriver så kan man faktisk ikke holde sammen for en hver pris. Jeg tenker ikke å si så mye mer om hvorfor vi har det vanskelig, og skulle også gjerne blogget om litt hyggeligere ting akkurat nå – men for å være helt ærlig er dette ganske altoppslukende for meg.
De siste dagene med barna har i hvert fall vært koselige, tross alt. Jeg fikk kjøpt litt nye klær til guttene i går og i dag, og jeg var på 15-måneders kontroll med Noah i går – og selv om det betydde vaksine, så gikk det også overraskende fint. Han utvikler seg akkurat slik han skal, og er like glad i å få viljen sin som jeg er. Haha! Leo og Noah er veldig gode venner om dagen også, det er som alltids noen episoder i løpet av en dag hvor de er uvenner og krangler litt om leker, men nå de siste dagene har det vært mye latter og glede.
Mange tror at det å gå gjennom tøffe stunder med barn gjør ting verre. For meg har det gjort det motsatte. De holder meg oppe. Setter ting i perspektiv. Noah og Leo får meg til å huske på at uansett hva som skjer, så går det bra til slutt.
Og at hvis det ikke går bra enda, så er det ikke slutt enda heller.
Jeg lovde meg selv at jeg ikke skulle poste så mye her inne som er så privat som dette, men jeg greier ikke holde maska. Jeg synes det er så trist at jeg ikke bare kan fortsette å være positiv, men jeg antar at det bare er å være menneskelig. Jeg går stort sett rundt med et smil uansett hva jeg gjør, men her inne tør jeg å åpne meg mer en gang i blant. Jeg tror egentlig det er en god ting så lenge det ikke hadde vært konstant klaging fra min side, men jeg er nok bare redd for at noen skal synes at jeg sutrer mye eller fokuserer mye på det negative. Bloggen og leserne mine betyr så utrolig mye for meg, og derfor er det vanskelig å akseptere at jeg enkelte dager ikke er i stand til å leve opp til forventningene og levere for leserne mine.
Jeg sliter veldig på privaten nå og har det veldig vondt. Jeg kommer nok tilbake til hva det gjelder, men akkurat nå trenger jeg litt tid til å komme meg på beina igjen.
Gjett hva? I dag kan jeg avsløre for dere at jeg endelig har fått søkt skoleplass til neste høst! Herregud, det er så rart. Spennende, skummelt og gøy samtidig. Det som er mest skummelt er at lille Noah skal i barnehagen. Men på dette tidspunktet er han ikke langt unna 2 år, så det går nok fint. Dessuten har jeg jo vært gjennom barnehagestart en gang tidligere med Leo, og da føler jeg meg litt tryggere. Jeg kjenner til noe av det som venter. Likevel er barna såpass ulike at jeg gruer meg litt uansett, siden Noah alltid har vært ekstra knyttet til meg, og i tillegg kommer til å være hjemme med meg litt lenger enn hva Leo var. Og så må jeg jo innrømme at det er litt sørgmodig å ikke skulle tilbringe like mye tid med han lenger, men i det lange løp vet jeg at det beste for Noah er at han også kommer seg i barnehagen og får utviklet og utfoldet seg der.
Jeg kommer høyst sannsynlig til å gå i klasse med mange av de som er født i 2002, året etter at min lillesøster er født. Det er jo litt rart, men det er visst relativt vanlig at det i enhver klasse er noen som er litt eldre. Det gjør i hvert fall ikke meg noe, så lenge jeg får fortsette på utdannelsen min. Det er sikkert noen som vil lure på hvorfor jeg ikke vil satse skikkelig på bloggen istedet for å begynne på skolen, men jeg tenker å fortsette bloggingen min som før mens jeg går på skole. For jeg har lyst til å vise en gang for alle at man definitivt kan få seg en ordentlig utdannelse selv om man får barn tidlig, og at det ikke gjør skolegangen umulig – selv om det blir vanskeligere. Jeg håper dere vil følge med!
