Hei dere!
Helt siden jeg startet bloggen, har jeg med jevne mellomrom fått høre at jeg tror jeg vet alt best selv. Da jeg de første gangene skrev om at jeg ikke kom til å eksponere barna mine på bloggen, husker jeg enda kommentaren jeg fikk om at jeg var så forbanna veslevoksen. Jeg kan garantere dere at jeg har gjort flere feil siden jeg startet å blogge, men jeg har alltid prøvd å gjøre mitt beste og ta gjennomtenkte avgjørelser. Jeg tror ikke jeg har gjort noen flere feil enn andre på min alder, men jeg vet at de kan gjøre feil og at det samtidig går ubemerket hen. Det gjør det ikke for meg, og det er også en del av valget jeg har tatt ved å fortsette å skrive bloggen min selv om jeg har visst at det har hatt sine ulemper – sammen med fordelene den gir meg.
Har jeg endt opp med å legge ut flere bilder av barna, enn jeg trodde på forhånd? Ja. Eksponeringen av barna er noe jeg tenker på daglig, og selv om dere gjerne fortsatt ser bilder av barna ofte og leser at vi “har kost oss i dag” eller at jeg har hentet Leo i barnehagen, så begynte jeg for en stund siden og kutte ned gradvis her på bloggen om hva jeg skriver om dem – for ekponeringen handler om veldig mye mer enn bare bilder. Vi kan diskutere opp og ned i mente om det er OK eller ikke at jeg legger ut bilder av dem i utgangspunktet, men jeg tror (håper?) at de fleste vil være enige med meg om at bildene jeg legger ut av barna er uskyldige.
Når jeg ser tilbake på de siste årene, er jeg veldig glad for at jeg alltid har holdt meg til å legge ut fine og anstendige bilder av barna. Jeg har aldri lagt ut nakenbilder av dem, jeg har aldri lagt ut bilder av dem når de har vært skitne, slitne eller lei seg. Det har for øvrig vært en eneste stor selvfølge for meg, så det er ikke noe jeg ønsker skryt for – bare en bemerkelse på at jeg har hatt et bevisst forhold til eksponeringen helt fra start.
Synes jeg det noen dager er rart at jeg startet bloggen fullt innstilt på å ikke dele et eneste ansiktsbilde, og at jeg har endt opp med å legge ut mange ansiktsbilder av begge barna? Utvilsomt! Og da må jeg stoppe meg selv noen dager, og tenke på om jeg vil at det skal fortsette sånn. Hva går greit, og hvor går grensa? For meg hadde det ikke gjort noe om min mamma hadde hatt en blogg hvor hun hadde delt bilder og den informasjonen jeg har delt om mine barn. Men det er det som er vanskelig, for jeg er jo ikke barna mine. Jeg tror ikke at jeg har lagt ut noe som kan få skadet dem på noen som helst måte – men kan jeg garantere for at de vil synes at det er 100% greit at jeg har delt mange bilder av dem, selv om bildene er både delikate og uskyldige? Nei, det kan jeg ikke – og derfor er jeg nødt til å tenke meg skikkelig om fremover.





























