Hei alle sammen! Noe av det verste med å blogge, er at man alltid vil få noens meninger som ikke er skrevet på en spesielt hyggelig måte, slengt i ansiktet selv om man ikke ber om det. Jeg har begynt å kjenne igjen dette godt nå etter et par år som blogger, men noe av det jeg har opplevd mest er kanskje å få bemerkelser på at jeg ser gravid ut på enkelte bilder, eller spørsmål om jeg er det fordi bildet det gjelder kanskje er tatt i en uheldig vinkel eller at jeg er veldig oppblåst. Jeg tror jeg er litt yrkesskadet, fordi det første jeg tenkte da jeg så bildet under av meg, var at jeg kom til å få denne kommentaren etter jeg hadde publisert dette blogginnlegget. Haha!

Sånn er det kanskje gjerne når man er mammablogger og har flere barn også da, da er det nesten ingen overraskelse om man blir gravid på nytt for leserne. Eller tar jeg feil? Selvsagt er det sånn at alle bilder ikke blir like bra og heldige, det kan ha mange årsaker. Og sånn er det selvfølgelig også for meg! Men jeg velger på tross av dette fortsatt å poste de bildene, fordi jeg er trygg på meg selv.

Vi har hatt noen fine sommerdager de siste dagene her i Larvik og nyter all tiden vi har sammen, og sammen med de nydelige barna våre. I dag startet dagen klokken halv seks på morgenen, og med kun tre timer på øyet kan man si at jeg var ganske trøtt. Men barna får meg likevel i verdens beste humør, og vi har hatt en kjempefin dag hittil sammen. De første timene lot jeg være å vekke Fredrik også, slik at han fikk litt søvn – noe jeg vet han trengte!

Fordelen med å stå opp så tidlig er at man får veldig mye ut av dagen, noe jeg har lagt godt merke til. Derfor gleder jeg meg veldig til resten av denne torsdagen, rett før helg! Vi snakkes senere i dag!

God kveld dere! I dag har vi vært på sommeravslutning i barnehagen til Leo, hvilket var veldig hyggelig. Vi måtte for øvrig dra litt tidligere enn først antatt da Leo og spesielt Noah begynte å bli slitne begge to, vi kom dessuten en del før tiden, så vi fikk en fin sommeravslutning alt i alt. Nå er det kun to dager igjen til Fredrik og Leo har fri – Fredrik fra jobben sin, og Leo fra barnehagen. Det er så gøy å tenke på!

For første gang på lenge trenger jeg litt hjelp av dere i dag. Jeg har så utrolig mye morsomt planlagt fremover på blogg-fronten, men i dag vil jeg stille dere noen spørsmål likevel. Hvorfor følger akkurat du bloggen min? Har dere forslag til spesifikke innlegg dere savner på bloggen? Hvilke innlegg liker dere best, og hvilke vil dere se flere av? Jeg vil kun at bloggen min skal bli bedre, og da trenger jeg jo deres hjelp ♥

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Nå skal barna legge seg og sove, så dette ble bare en liten bloggoppdatering. Jeg skriver til dere litt senere i kveld, og håper dere har kost dere like mye i fint vær som det vi har i dag!

Kjære dårlige mamma. Jeg så deg da du plukket opp Iphonen i barnehagen da du skulle hente 4-åringen din, og hun ivrig prøvde å fortelle deg noe mens du irritert fortalte henne at “Mamma er opptatt”. Du var nemlig for opptatt med å sjekke mail og svare på tekstmeldinger. Jeg så deg da du gav etter for ditt hylskrikende barn i dagligvarebutikken og kjøpte en iskrem til han rett før middagstider, og jeg så deg da du mistet besinnelsen da han maste om flere etter å ha spist den opp. Jeg så deg da du lot barnet ditt se på en eller annen dum og mange minutter lang barnesang-video på Iphonen din om og om igjen på bussen helt jeg gikk av på mitt stopp 30 minutter senere, mens du selv satt og slappet av med øynene igjen i nabosetet. Jeg så deg da du sint dro barnet ditt til side mens folk snudde seg, fordi hun ikke ville høre på deg da du sa nei til at hun kunne få den store, rosa prinsessedokka i lekebutikken.

Jeg vet at du så meg også, jeg vet at du lot merke til at jeg så deg. Men det er ting du må vite. For jeg aner ikke hvem du er, jeg kjenner deg ikke, ikke kjenner jeg historien din, og ikke kommer jeg til å dømme deg.

For jeg så deg ikke da du vugget den minste babyen din i søvn til klokken 04.00 i natt, og spratt opp med 4-åringen da hun våknet klokken 06:00, lagde frokost og smurte matpakker. Jeg ser ikke at du er alenemamma og at du ikke har sovet en natt sammenhengende på 3 år. Jeg så deg ikke da du dro fra barnehagen, la fra deg mobiltelefonen, tok med deg alle barna dine i parken og lekte mens mobiltelefonen din lå igjen trygt i bilen din resten av kvelden.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Kanskje jobber du hjemmefra og det dukket opp en veldig viktig mail akkurat da du skulle i barnehagen for å hente datteren din. Jeg ser deg ikke alle de andre timene i løpet av dagen som utelukkende går av til lek med barna dine. Kanskje er et familiemedlem sykt, og du måtte lese en viktig beskjed du fikk akkurat da datteren måtte fortelle deg noe på vei ut fra barnehagen. Kanskje har det minste barnet ditt kolikk og du gjør så godt du kan for å ikke la søvnmangelen og utslittheten gå utover de andre barna – men fikk nok da du var på lekebutikken med den eldste datteren din da hun maste om den store, rosa prinsessedokka.

Du kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke deg. Men jeg så deg da det skjedde, og jeg har ingen rett til å dømme deg ut i fra noen få øyeblikk, når jeg ikke ser deg de resterende øyeblikkene samme dag, samme uke, og samme år.

Med vennlig hilsen,

mammaen som også har en Iphone som er flittig brukt, som også har gitt sønnen sin is før middagstider fordi hun var utslitt samme dag, og ikke orket å ta opp kampen, og som ønsker at vi skal slutte å rulle med øynene til hverandre og dømme hverandre. For helt avhengig av hvilket øyeblikk du ser meg i løpet av en dag, så kan jeg være en dårlig mamma jeg også!

Klikk gjerne på “liker” knappen under for å spre blogginnlegget videre. Inspirasjonskilde HER.

Det at jeg har hatt to keisersnitt, sier veldig mye om meg. Alle vet jo at kvinner som blir gravide, de kan også føde. Unntak finnes ikke. Kvinner har født i tusenvis av år, helt siden tidenes morgen – så det er en selvfølge at alle som blir gravide også kan føde naturlig. For det er jo heldigvis ikke sånn at kvinner har dødd under fødsel siden tidenes morgen også, fordi man ikke har hatt noe alternativ til vaginal fødsel.

Jeg er en av de svake kvinnene, en av de som tok “den lette utveien”. For ekte kvinner føder selvsagt naturlig, det er jo noe alle vet. Det var akkurat det jeg tenkte da jeg lå og ble skåret opp i bukveggen min på operasjonssalen mens jeg fikk ekstra oksygen fordi jeg var i ferd med å besvime “Dette er jammen meg en enkel utvei!”

Ikke fikk jeg se mitt første barn på flere timer etter keisersnittet heller. Det var virkelig så enkelt og behagelig og ligge uten babyen min i flere timer, de første timene av min sønns liv. Superenkelt! Men sånn er det når man tar den letteste utveien. Å være en ekte kvinne er derfor definitivt veien å gå! Dumt at alle tusen kvinner der ute som ufrivillig eller frivillig tar keisersnitt ikke tenker på det. Hvorfor trosser de ikke bare anbefalinger fra overleger og leger som naturligvis ikke har peiling på hva de snakker om? Kan de ikke bare fortelle hodet til babyen sin at det ikke kan være for stort, eller at skuldrene deres ikke får lov til å vokse seg så brede slik at de kommer seg ut den naturlige veien.. Hvor vanskelig kan det være?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Dette er arret mitt. Jeg ville i utgangspunktet aldri ha noe arr, men jeg er likevel veldig stolt av det. Fordi jeg har født, og jeg feirer FØDSELSdagen til barna mine selv om de kom ut av magen min istedenfor den naturlige veien. Jeg følte meg som påkjørt av fem busser rett etter hverandre, og var i store smerter flere dager etter at magen min ble skåret opp og det ble dratt ut et menneske av åpningen. To ganger. Håper det høres enkelt ut, for det var jo som dere skjønner akkurat som å være på ferie. Jeg ble fysisk tvunget ut av sykehussengen fordi jeg på grunn av smertene ikke klarte å stå på beina mine. Men jeg har tatt den letteste utveien, må vite.

Så kjære kvinner dere ute, hvis dere i likhet med meg også tok den lette utveien med å ta keisersnitt, vi er blitt avslørt. Vi er ikke ekte kvinner og kan vel like gjerne lære oss og leve med det.

God kveld alle sammen!

Aller først, nei, det er ikke en baby til på vei (enda) 

Men Fredrik og jeg har snakket om at vi ønsker at barna skal vokse opp med dyr, ettersom vi selv gjorde dette begge to, men nå som vi leier har vi ikke muligheten til å skaffe oss noen. Da jeg enda bodde hjemme hos mamma og pappa hadde vi to katter, og jeg synes faktisk det er utrolig mye selskap i dyr. Det er vel noe av det jeg har savnet mest etter jeg flyttet hjemmefra!

Fredrik vokste opp med hunder, og vil derfor ha hund, men jeg synes hund virker som så utrolig mye mer ansvar enn hva en katt gjør. Vi var vel egentlig enige om at vi ville ha en katt som skulle hete lunsj, men det var før vi fikk barn så nå er jeg veldig usikker. Det blir vel uansett en stund til, men av og til frister det så mye at jeg bare får lyst til å dra og hente en liten katt på et omplasseringsenter eller lignende, det å kunne gi en katt som har hatt en tøff start på livet et godt liv må jo bare være helt utrolig givende.

Jeg husker en gang at noen jeg snakket med sammenlignet det å ha barn/baby med å ha en katt. Altså, jeg har hatt begge deler og klarer ikke å se sammenligningen i det hele tatt, et barn er da åpenbart noe annet enn et dyr. Men det betyr jo ikke at en katt eller andre ikke kan være mye ansvar. Det blir vel uansett en stund til uansett, så det meste slipper jeg å tenke på allerede nå! Og så må vi jo tenke oss veldig nøye om før det eventuelt skjer at vi tar en slik avgjørelse. Men jeg vet allerede at dyret ville fått det godt hos oss, og spesielt med Leo som hadde passet på! Haha, han er allerede skikkelig opptatt av dyr, han elsker alle slags dyr. Han begynte faktisk å hylgrine her om dagen da Fredrik måtte drepe en gigantisk edderkopp som hadde kommet seg inn på kjøkkenet vårt. Haha!

Men tenk det da, enda et lite familiemedlem! Det får holde med tanken enn så lenge, men da hadde jo virkelig familien vært komplett ♥ Ha en god helg da dere, vi snakkes litt senere!

Det er mildt sagt mye jeg aldri trodde jeg kom til å si, som jeg daglig sier til ett eller begge av barna. Haha! Det hender at Fredrik og jeg bare må se på hverandre og riste litt på hodene våre, og så ler vi mye av det i ettertid. For det blir altså så mange morsomme setninger. Ikke så merkelig egentlig, når de små tullingene våre gjør så utrolig mye rart!

“Nei Noah, du kan ikke spise bleia di eller våtserviettene”

“Nei Leo, vi kan ikke bare gå i bleie, vi må ha på oss klær når vi skal gå til barnehagen” (Hvorpå han hyler og kaster seg i gulvet, en helt vanlig morgen her hjemme, haha!)

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

“Leo, du kan ikke sleike på tven!”

“Du kan ikke sleike på gulvet i gangen heller, Leo”

“Noah, ikke spis på armen til broren din”

“Nei Leo, du kan ikke sove med femten pinner fulle av småkvister og løv fra hagen i senga di”

“Ikke stikk tannbørsten din i toalettskålen, Leo!”

“Noah, ikke bit i pappa sin nese fordi du tror det er mat!”

“Leo, du får ikke lov til å vekke mamma klokken 06:00 om morgenen ved å slå tomme colaflasker fra kjøkkenet i hodet på henne” Sitat Fredrik.

“Er det virkelig over allerede?” Sier jeg for meg selv, mens jeg ser bort på Fredrik. Babytiden! Åh. Det er faktisk i ferd med å være helt over. I dag har nemlig Noah krøpet for aller første gang. Han klarte så vidt å dra den 10 kg’s lille kroppen sin bortover gulvet og det er jo bare så herlig å se. Jeg liker for øvrig å kalle barna babyer frem til de er mellom 1 og 1,5 år – men likevel. Det merkes når de små lenger. Liten, men samtidig stor.

Den tiden hvor han lå på gulvet og bablet og pludret i vei for seg selv, den er helt klart forbi! Når du merker at den lille babyen din trenger deg mer enn det du trenger deg selv. Jeg vet ikke hva det er med de første månedene med ny baby i hus, men bare det å være så viktig for noen at de er helt fortapt uten deg… -Akkurat det er jo ikke direkte det fine ved det da, det fine er å kunne gi barna all tryggheten og all kjærligheten de trenger. Å vite at man er en god forelder. En god mamma. En god pappa. En som den lille vet at alltid er der, og som babyen stoler så mye på at tar godt vare på seg ♥

Den lille babyen din som du vet at elsker deg ubeskrivelig høyt, selv om han eller hun ikke kan si det med ord. Jeg har alltid vært veldig omsorgsfull, så det å være mamma kunne i grunn ikke passet meg bedre.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

For å være helt ærlig så synes jeg det er litt vemodig, og når jeg tenker tilbake så syntes jeg det da Leo kom i den alderen også. Det er litt vemodig at Leo ikke vil ha noe hjelp fra meg lenger også i den alderen han er i nå. Trist, men sant! Likevel er det en herlig alder Noah er i ferd med å gå inn i nå også, og jeg tror vi har veldig mange fine måneder foran oss med alt han skal lære seg. Og jeg elsker jo å se at Leo blir så stor, og hvordan han utvikler seg. Men det er noe som skjer når man innser at barna ikke er babyer lenger altså, selv om jeg fortsatt føler Noah er en baby, så er han ikke skikkelig baby-baby. Det er jo så rart når de vokser så mye at man ikke helt klarer å følge med selv!

Jeg har hatt en strålende (bokstavelig talt) solfylt dag med barna i dag! Fredrik har jobbet overtid igjen, og vi er tilbake til hverdagen etter helgen. Som de har kost seg da! Både med hverandre og med meg. En av de store fordelene med å at barna vokser, er jo at de knytter et så herlig søskenbånd seg i mellom! Jeg gleder meg til flere slike dager fremover, men akkurat nå er jeg så sliten og trøtt at jeg vurderer og snart gå og legge meg.. Gleder meg til å oppdatere dere mer i morgen!

Jeg bør vel egentlig skrive om dette når jeg har fått samlet meg litt, men jeg klarer egentlig ikke helt å la være lenger!

Over alt på nettsider ser jeg «Slik er mammakroppen» eller «Slik blir kroppen etter graviditet» sammen med bilder av overvektige/større damer med strekkmerker og hengemage. Hvorfor føler jeg at alle er enige om at dette er kroppen du får etter du har fått barn? Slik er det jo ikke nødvendigvis.

Mammakroppen ser ikke ut på en bestemt måte, på samme måte som at en kvinnekropp ikke ser ut på en bestemt måte. “Mammakroppen” er jo simpelthen en betegnelse på kroppen til en mamma.
Det er ikke slik at du må ha hengepupper eller hengemage for å kunne være stolt av at kroppen din har vært gjennom graviditet og fødsel, selv om mange mødre får det.

Jeg skjønner at man skal kunne si seg stolt, og det burde man også etter min mening, men det må man også kunne gjøre selv om man ikke har hengemage. Jeg synes man skal kunne være like stolt av en mage full av strekkmerker, som en mage helt uten strekkmerker.

Kan vi ikke bare la det være med at alle kropper er forskjellige og kommer også til å se forskjellige ut etter fødsel? Må vi stigmatisere at kroppen kommer til å se sånn og sånn ut bare fordi det er slik for mange av oss?

Vi kommer alltid til å være forskjellige, og vi må gjerne benekte det ved og bare poste bilder av gjennomsnittskvinnen, men det endrer fortsatt ikke det faktum at mødre ser ulike ut og har forskjellige kropper, og at det ikke er noen fasit på hvordan “mammakroppen” ser ut!

Hei dere! Jøye meg så mye kritikk jeg fikk etter jeg publiserte bilde av meg selv i en topp med Noah på søndag. Mange har klaget fordi jeg ikke har svart i kommentarfeltene, men jeg har ikke hatt anledning i det hele tatt. Da jeg logget meg inn på bloggen i går hadde jeg ikke sjekket kommentarfeltet mitt på noen dager, og jeg hadde voldsomt mange uleste kommentarer, så det å begynne å svare på alle da har jeg ikke kapasitet til i det hele tatt. Det er som alltid like forferdelig at jeg kler av meg, og at det attpåtil blir synlig at jeg har pupper er jo tydeligvis ikke greit – men jeg er en 18 år gammel jente og det burde jo streng tatt ikke komme som noen overraskelse. Haha! Når det er sagt forstår jeg at kritikken har sammenheng med at jeg skrev at man burde tenke over hvilke bilder man deler, men jeg tror mange blogglesere undervurderer meg og tenker at jeg er dummere enn jeg er. Hvilket jeg egentlig la opp til selv i det tilfellet her, så det tar jeg på min kappe.

SELVSAGT visste jeg i det jeg klikket på “publiser”-knappen at det ville hagle inn slike kommentarer. Det var overhode ingen overraskelse, jeg visste at det ville komme. Jeg sa det til og med til Fredrik da jeg viste ham bildet på forhånd. Noen synes det var ironisk at jeg la ved et bilde av meg i en liten topp når jeg skrev at man burde tenke over hvilke bilder man legger ut, og det er jeg helt enig i. Det var unødvendig å legge ved det bildet, men akkurat da var jeg så lei av å få kritikk uansett hva jeg sa eller gjorde, at jeg tenkte at det ikke hadde noe å si, siden noen finner noe å pirke på uansett.

Jeg har for øvrig ikke tenkt til å slutte å poste vanlige bilder av meg selv fordi noen kan finne på å legge bildene ut på datingsider. Skal man følge den logikken hele tiden kan man jo ikke gå ut døren til slutt, fordi det alltid kan skje noe. Det betyr jo ikke at man ikke skal tenke over hvilke bilder man deler, men jeg tenker at det finnes en hårfin balansegang her, og at jeg burde finne den. Når alt kommer til alt er det umulig å beskytte seg mot alle uhyggelige ting uansett om man er blogger eller mannen i gata.

Og så vil jeg bare legge til en ting: Jeg kan fortsatt ikke fatte hvorfor motstandere av mammablogger og eksponering av barn, velger å følge min mammablogg. Det er kanskje bare meg, men jeg pleier aldri og bevisst oppsøke ting jeg ikke liker/er i mot, og skjønner ikke helt hva det er godt for. Men for all del, altså! Når noen klikker seg inn på bloggen min så setter jeg pris på det uavhengig av om du liker meg og bloggen eller ikke, det mener jeg oppriktig. De fleste bloggleserne mine er jo heldigvis fine mennesker.

Som dere ser har jeg en veldig blid gutt i dag her hjemme i dag, Leo er en tur hos farfar og “Mimmi”, og jeg gleder meg noe voldsomt til helg. Har dere hatt en fin uke hittil? Jeg håper det ♥ Kos dere og nyt starten av helgen, så snakkes vi litt senere i dag!