En ting jeg har tenkt på litt i det siste, er hvordan jeg fortsatt merker at kjønnsrollene som har eksistert de siste århundrene, fremdeles eksisterer. I mindre grad, selvfølgelig, men likevel.
De siste årene har jeg opplevd at folk flest blir voldsomt overrasket når jeg forteller at Fredrik gjør mye mer husarbeid enn meg hjemme hos oss. At han bretter mer klær, vasker mer og rydder mer enn jeg rekker å gjøre i løpet av hverdagen.
At han, da barna våre fortsatt brukte bleier, var den som skiftet absolutt flest bleier. Her snakker vi så og si alltid, utenom da jeg var alene i mammapermisjon med barna da de enda var babyer.
Og ikke minst det jeg opplever mest for tiden nå: Fordi jeg har fått meg en annen, liten jobb ved siden av skolen og bloggen, og Fredrik er mest hjemme med barna våre.
Det er det noen som reagerer på. At en mamma ikke er hjemme med barna sine til en hver tid.
Hadde de samme menneskene reagert om det hadde vært motsatt? Om Fredrik hadde vært mer borte fra barna våre enn jeg var? Definitivt ikke. Men siden det er jeg, som er mamma, så reageres det.
Bare sånn hvis noen skulle være i tvil: Fredrik er like mye pappa som jeg er mamma.
Jeg elsker han, og setter uendelig stor pris på at han alltid tar sin del (og mer til) av det å være forelder. Jeg tar det definitivt ikke for gitt, på absolutt ingen måte. Likevel opplever jeg at det er en del andre utenforstående som mener at jeg “burde være full av beundring som har en kjæreste som tar av seg barna mens jeg jobber og går på skole” selvfølgelig er jeg takknemlig for å ha en så fin fyr som kjæreste, men jeg har vel aldri opplevd at mødre og kvinner får hyllest fordi de er hjemme og tar seg av barn, hus og hjem, mens far jobber sene ettermiddager og kvelder?
Jeg er heldig, og barna våre er heldige som har en så god pappa. Misforstå meg ikke. Men vi er ikke noe mer heldig enn det tusenvis av andre fedre er, som har samboere som holder fortet med barna deres hjemme mens fedrene jobber overtid og helger.
Vi er nok kanskje bare litt mer vant til å se det den andre veien.
I dag er det første november, og det gjenstår akkurat to måneder igjen av 2020. Dette året har virkelig gått unna, samtidig har det skjedd så hinsides mye.
Men, tross stigende smitte (er fortsatt relativt lite her i Larvik da, selv om fylket vårt rødt) og at 2020 ikke ble som vi håpet på, går dagene og månedene uansett: og vi går inn i en så koselig og spennende tid nå. Julen er jo det aller største, som vi gleder oss veldig til alle sammen her hjemme. I år skal vi feire julen med Fredrik sin familie her i Larvik, da vi feirer annen hvert år her i Larvik med Fredriks familie, og min familie i Gjøvik. Etter hvert kommer vi sikkert til å ha et enda større fokus på å skape tradisjoner for oss selv, men enn så lenge trives vi med å gjøre det slik. Tror også barna har stor glede av at vi gjør det på den måten, og dermed får tid med begge sider av familien til Fredrik og meg i denne viktige og fine høytiden.
Og det er virkelig sant at julen blir noe helt annet når man får egne barn. Jeg har riktig nok alltid vært glad i julen, men enda mer etter jeg fikk barn. Å kunne se julen gjennom deres øyne er virkelig så herlig, og ikke minst at de små tingene i forbindelse med julen, er så stort for dem. Denne julen feirer vi med en 5-åring, og en 4-åring, og jeg tror aldri vi har gledet oss mer♥
Håpre dere har det fint! Endelig får jeg oppdatert litt for dere, fine, trofaste leserne mine. For en fin helg jeg har hatt! I helgen var jeg i Oslo med søstrene mine og min eldste gutt på 5. Vi hadde planlagt dette siden starten av sommeren, og gutten min hadde gledet seg lenge. Vi leide et familierom på The Hub og hele helgen ble til for å få kvalitetstid med 5-åringen og et lite avbrekk fra hverdagen. Vi spiste blant annet donuts på My ugly baby, og middag på Pincho Nation (som er utrolig gøy for barna!) og var selvsagt innom godteributikken, noe som selvfølgelig er veldig stas for de små.
Jeg hadde full dag + prøve på skolen på fredag, før jeg deretter dro på jobb, og så dro inn til Oslo – så jeg kom frem relativt sent, men 5-åringen hadde allerede rukket å kose seg masse med tantene sine så lenge før jeg omsider kom frem. Hverdagen er nå annerledes enn tidligere, men jeg trives ekstremt godt i den nye hverdagen min nå: Med to jobber, skolen og familielivet. Litt hektisk er det (er jo en grunn til at bloggen ikke har blitt oppdatert på en uke nå, selv om jeg har oppdatert Snapchat og Instagram jevnlig, haha!) men jeg vil mye heller ha det hektisk enn å kjede meg. Jeg har “kun” 2 fag på skolen dette året, som er med på å gjøre det hele mer gjennomførbart, selv om alt skolerelatert ikke akkurat er noen ferie det heller. Jeg har kun fast fri en dag i uken fra skolen, men stort sett også to. Så vet jeg jo at det er dette året det gjelder på skolen, og at jeg endelig har studiekompetansen (!!!) i boks til sommeren. Gråter av glede av å tenke på det og hvor hardt jeg har jobbet for å få det til.
Ellers flyr tiden og min minste gutt fylte jo 4 nå i oktober. Fredrik og jeg snakket om det her om dagen, og vi føler knapt vi har blitt noe eldre (fordelen med å være ung forelder, antar jeg?) Det er rart, men utrolig fint å se hvordan barna vokser opp og hva slags gode, små mennesker de allerede er. Barna eksponerer jeg jo ikke lenger på verken blogg eller noe annet sted, og det har jeg heller ikke gjort på et par år heller. Likevel får jeg jo spørsmål om hvordan det går med oss alle her hjemme, og på det kan jeg svare at alt er bra og at vi fremdeles er en liten, men veldig lykkelig familie♥
Det var en aldri så liten oppdatering på hva som skjer i livet mitt nå, hvorfor bloggen blir bortprioritert og at jeg antakeligvis er ferdig med daglige oppdateringer her inne – men jeg skal helt klart fortsette med bloggen. Så nei, jeg har ikke sluttet til dere som spør om det – det tar bare litt tid for meg å komme inn i nye rutiner ettersom livet er litt annerledes nå♥
Klem fra en sliten meg som skal kjøpe take-away til sen middag nå!
Endelig kunne jeg sette meg ned og oppdatere dere litt igjen. Jeg har fått besøk av lillesøster som er hos oss noen dager, før foreldrene mine kommer til helgen for å feire bursdagen til minstegutten min som fyller 4 år på lørdag. En stor dag som vi gleder oss til♥ I dag tenkte jeg å svare litt på spørsmål jeg har fått på Snapchat i det siste, det er på Snapchat jeg er mest aktiv for tiden siden jeg har så mange tusen som følger meg der inne – men jeg har ikke glemt bloggen for det, altså!
Hvordan går det på skolen? – Jeg synes det går bra. Jeg har bare 2 fag dette året, men det føles ut som minst like mye som jeg hadde i fjor: Enda jeg hadde ytterligere to fag i fjor. Antakeligvis fordi det er såpass mye i spesielt norskfaget i år! Men når alt kommer til alt, vet jeg at jeg kommer til å savne å gå på skolen når jeg er ferdig til sommeren – så jeg nyter det så lenge jeg kan.
Synes du noen gang det er flaut å ha hatt yrke som “influencer?” – Både òg. Jeg er stolt over at jeg som gravid 16-åring klarte å snu om situasjonen min til å kunne leve av en blogg og sosiale medier, men det har ikke alltid vært så gøy å introdusere seg som “blogger”. Når det er sagt, er jeg evig takknemlig for alt bloggen og mine andre sosiale medier har gitt meg og alle mulighetene jeg har fått som følge av at jeg har drevet med det jeg har gjort i løpet av disse årene.
Er ny som vegetarianer, og lurer på hvor du får kjøpt den beste vegetarmaten blant fastfood-kjedene? – Nå spør du den rette personen, så dette spørsmålet likte jeg. Haha! Det kommer litt an på hva du liker: Men jeg er personlig veldig glad i Mcdonalds sin vegetarburger (kjøp uten ost og så er den vegansk) Burger King har også en burger som er vegetarisk kalt Halloumi King, den er god. De har også en utrolig god vegansk burger som heter plantebasert whopper eller noe i den duren, veldig lik smak som kjøtt – smakte grillet kjøtt faktisk. Sprøtt! Max hamburger har nok de beste plantebaserte nuggetsene jeg har smakt, samme med vegetarburgeren deres. Så jevnt over vil jeg nok svare Max hamburger!
Hvorfor oppdaterer du ikke bloggen oftere? – Fordi jeg i det siste ikke har prioritert det så mye som jeg burde. Jeg har en annen jobb og skolen ved siden av, samt barna så noen dager er litt hektiske men jeg elsker hverdagen min og må bli flinkere til å dele den med dere oftere i form av nye blogginnlegg, det trenger jo ikke være store greiene heller for jeg ser jo at jeg har en trofast følgerskare her♥
Du har snakket om at dere skal kjøpe dere noe eget. Kommer dere til å gå for hus eller leilighet? – Leilighet er det vi ser på nå i første omgang! Gleder meg faktisk til å flytte når den tid kommer, selv om jeg vet det blir et sabla styr.
Er Fredrik eller du eldst i forholdet deres? – Fredrik er ett år eldre enn meg da han er født i 97 og jeg i 98. Han har faktisk bursdag første uken i januar! Gleder meg til å stelle i stand bursdagfrokost som jeg gjør hvert år for både han og barna. Det er en hyggelig tradisjon jeg har tatt med meg hjemmefra ♥ Bilder under er fra Fredrik sin 21 årsdag, etter jul fyller han 24.
Har du noen tips til meg som også er ung mamma, som vil tilbake på skolebenken men som er redd for å ikke passe inn i klassen når jeg begynner med de som er yngre enn meg? – Vanskelig spørsmål! Selv var jeg også litt “redd” i starten, i mangel på bedre ord, fordi hva om jeg kom i en klasse hvor ingen var hyggelige mot meg, eller i det hele tatt ville snakke med meg siden jeg var eldre enn alle? For min del viste det seg fort at jeg hadde vært kjempeheldig med klassen min som tok meg veldig godt i mot da jeg begynte. Er også et par i klassen min som er eldre enn resten, og jeg har inntrykk av at det er nokså normalt (var også tilfelle i Fredrik sin klasse da han gikk på vgs, den tid jeg gikk hjemme med Leo)
Men jeg vet også om andre som er på min alder som ikke har vært like heldige med sine klasser når de har begynt på skolen igjen, og det er jo aldri noe gøy. Hvis du har et ønske om å begynne på skolen igjen, vil jeg råde deg til å ordne et møte med rådgiver på nærmeste skole og ta det derfra. Og når du blir plassert i en klasse, ville jeg kanskje bare vært helt ærlig fra starten om at du har gruet deg litt fordi du er redd for å ikke passe inn og rett og slett eie det. Da blir det kanskje enklere for klassen å ta deg godt i mot også. De fleste, vgs-elever eller ei, er jo heldigvis gode mennesker. Dette er selvsagt mye, mye lettere sagt enn gjort – men det er nok hva jeg ville gjort, så det blir nok det beste rådet jeg kan gi deg. Eventuelt kan det å ta fag som privatist være et alternativ, eller om du har en venninne som av en eller annen grunn også har droppet ut, som du kunne startet sammen med?♥
Er du noen gang redd for om barna dine skulle få barn tidlig i fremtiden? – Hm, nei. Det er ikke noe jeg er spesielt redd for. Fredrik og jeg planlegger å være veldig åpne under oppveksten til guttene, om hvordan det var for oss å få barn tidlig. Vi kommer til å svare ærlig om de spør: Om hva som har vært mer utfordrende, hvordan vi håndterte de ulike utfordringene, og være åpne om hvordan det var for oss. Og jeg kan jo ikke lyve: for de er jo det beste som har hendt oss. Det betyr ikke at vi ikke kommer til å anbefale dem å vente til de er mer etablert i livene sine, før de får barn: for det kommer vi nok til å gjøre. Å ha utdanning på plass før man får barn, et stabilt kjæresteforhold, en fast jobb. Verken Fredrik eller jeg hadde utdanning da vi ble gravide, Fredrik var jo midt i VGS. Og hvor stabilt kan et kjæresteforhold være når man har vært sammen i 8 måneder som 16- og 17-åring? Likevel har det jo gått bra – så man skal vel egentlig være ytterst forsiktig med å dømme noen ut i fra hvordan situasjonen kan se ut for utenforstående.
Det at vi kommer til å anbefale dem å få barn når de er mer etablerte her i livet, handler ikke om at unge foreldre ikke er gode foreldre. For unge foreldre er åpenbart like gode som foreldre som de som er eldre når de får barn. Det handler om at det å være litt eldre (enn 16, i hvert fall) kan gjøre det enklere å være forelder. Og jeg har jo alltid hatt jobben min, vært flink til å spare penger, og hatt en resurssterk familie. Ikke minst har jeg hatt Fredrik. Jeg har jo vært heldig, det er ikke sånn for alle 16-åringer som får barn.
Jeg må også bare nevne: Saken stiller seg selvfølgelig annerledes når noen allerede er blitt gravide! Jeg ville aldri anbefalt noen å gjøre verken det ene eller det andre dersom noen var gravide allerede. Det valget må man ta selv. Og jeg ville aldri tatt ansvaret foreldrerollen bringer med seg for barna mine, dersom de også skulle få barn tidlig, men jeg ville støttet dem og vært der for dem. Det er tross alt det familie betyr. Jeg skjønner at jeg kanskje sporet litt av fra spørsmålet ditt nå, men nei: Jeg er ikke redd eller bekymret for ting jeg ikke får gjort noe med i fremtiden.
Håper dere har hatt en fin uke hittil! I morgen er det endelig fredag og jeg gleder meg til helgen allerede♥
Hei dere ♥ Er noen dager siden sist nå, men ville takke så mye for all respons på sist blogginnlegg. Setter utrolig pris på all støtten!
Den siste uken har vært en rimelig hektisk uke med både å lese en roman på godt over 400 sider, skrive romananalyse (som jeg snart er ferdig med) jobb med sosiale medier bak bloggen og i tillegg har jeg også fått en annen jobb som jeg stortrives i, også har jeg hatt vanlig, fysisk skole i de fagene jeg har dette året (historie vg3 + norsk vg3) i tillegg til tid med guttene mine og Fredrik, så her går det unna kan man si. Haha! En helt ærlig innrømmelse fra meg: Jeg kunne aldri gått tilbake med å utelukkende drive med sosiale medier. Det, til tross for at jeg vet at jeg ikke kommer til å tjene mer på noen annen “vanlig” jobb per nå. Det var helt fantastisk da jeg var gravid og hadde baby og småbarn, men når det kun er meg og guttene er i barnehagen, faktisk omsider på barneskolen også – så ville jeg gått på veggen av å sitte hjemme og kun skrive blogg hver bidige dag jeg ikke hadde hatt en skoletime – som jo vil være tilfellet en dag og noen timer både her og der når jeg kun har to fag på selve skolen. Jeg vil føle at jeg er nyttig for noe mer enn det, og vil ha muligheten til å gå til noe når jeg ikke har timer på skolen♥ Jeg har skrevet mer utfyllende om dette i DETTE blogginnlegget jeg skrev før sommeren.
Men nok om det! Ellers tenkte jeg å bli mer hverdagslig i bloggingen igjen, så i dag skal jeg vise dere en liten handel. Vet at det er noe dere vanligvis liker veldig godt. Har også fått spørsmål på Snapchat om når jeg skal dele smoothie-bowl blogginnlegget og det kommer, men jeg må bare ha en ledig dag til å få planlagt, tatt bilder, skrevet ned alle oppskriftene osv. Så det kommer, men ikke helt enda♥
Druer som snacks til barna ♥ Klementiner som snacks til barna ♥ Grønnsaker og poteter til middager ♥ Pinjekjerner og cashewnøtter til salater ♥ Spaghetti til middager ♥ Ketchup ♥ Vegansk melk basert på kokos med ekstra tilsatt av vitaminer og mineraler (Elsker denne i smoothies for å gjøre den mer næringsrik! Tips for dere som ikke får i dere barna så mye grønnsaker også) ♥ Minipannekaker som snacks til barna ♥ Lime til smoothiene mine ♥ Vegansk karamellpudding ♥ Havrebasert fløte med pepper ♥ Kikerter (Spiser sprøstekte kikerter hver eneste dag, så mettende og godt!) ♥ Mexicansk brus med smak av mango, guava og ananas (litt motivasjon til sene kvelder med skolearbeid) ♥
Håper dere har hatt en fin start på uken! Vi har jo allerede rukket å komme til onsdag, så det har gått fort. Vi snakkes!
På onsdag var det nøyaktig 7 år siden jeg ble sammen med Fredrik for aller første gang ♥ Dagen ble feiret med middag ute på kvelden. Barna sov hjemme og farmoren deres passet på så lenge.
“Hæ, er dere fremdeles sammen?” kan jeg få spørsmål om fra bekjente fra tid til annen. Man trenger ikke akkurat være hjernekirurg for å forstå at mange både er og virker ganske overrasket over akkurat dét. Men det gjør meg i grunn ingenting. For jeg forstår det.
Ofte får jeg høre at vår historie er “en solskinnshistorie”. På en måte ja, og på en annen måte nei. Vi vet hva statistikken sier om unge foreldre og at de fleste ikke holder sammen. De aller fleste, faktisk. Men samtidig er det ikke sånn at vi bare har hatt flaks heller, med å treffe noen såpass tidlig i livet og så ende opp med å bli hos dem. År etter år. Det er en beinhard jobb å få et forhold til fungere, og vi har hatt en god kombinasjon av flaks og et gjensidig ønske om å jobbe med forholdet vårt. Hvis noe er ødelagt, så vil vi reparere det sammen, ikke kaste det bort.
Det er utrolig fint å kunne vite at jeg traff Fredrik da jeg bare var 15 år gammel, og at vi fremdeles sitter sammen den dag i dag – tross alle utfordringer vi har møtt på. Og det kjennes definitivt ut som det eneste rette♥
Hei dere♥ Håper dere har hatt en fin helg! En av guttene våre har sovet borte i natt, så vi har fått litt ekstra kvalitetstid med den (snart) 4 år gamle gutten vår. Ellers har vi hatt en rolig, familievennlig helg og kost oss masse! Spist fredagstaco, gått tur, handlet, slappet av… Og andre, obligatoriske småbarnsforeldre-ting som å se Vaiana-filmen på Disney+ femtentusenganger. Noe sånt. Vi har til og med rukket å feire litt.. Eller, feire og feire – første måneden min som vg3-elev er overstått nå, så vi feiret egentlig det, men brukte det aller mest som en unnskyldning for å spise søtbakst. Haha, eller jeg gjorde i hvert fall det.
Ganske sprøtt hvordan tiden flyr. Nå er det under et år til jeg har studiekompetanse i boks med karakterene mine som jeg har jobbet så hardt for, neste uke er det 7 (!!!!) år siden Fredrik og jeg ble sammen for første gang, vår eldste sønn begynner på skolen om under et år, vi planlegger å ha kjøpe bolig. Skulle ønske den 16 år gamle, gravide-versjonen av meg kunne se meg nå, for nå kjenner jeg meg ganske stolt og livsglad altså♥
Funkygine får mye pes om dagen for å ha lagt ut et ammebilde av seg og sin 2-årige sønn på Instagram. Folk kritiserer og mener mye i kommentarfeltet på nyhetssider på Facebook, Instagram, nettforumer, ja, jeg kunne faktisk nevnt i fleng. Men jeg velger å la være, for det er ikke poenget her.
I Norge anbefales det at man fullammer til 6 måneder samt delammer til 1 år, og WHO (Verdens helseorganisasjon) anbefaler amming i tillegg til annen mat frem til 2-års alder. Helsefordelene for barn ved amming (som virkelig ikke bare er småtteri) er vel også de samme selv om barnet bikker 2, for hvorfor skulle de avta med alderen? Så lenge mor og barn trives, så ser jeg ikke hvordan ammingen på noen som helst måte kan føre til noe negativt.
Så hvorfor skal da andre utenforstående legge seg opp i hvor lenge en mamma velger å amme barnet sitt? Det burde virkelig være helt opp til en selv. Jeg forstår selvfølgelig at bloggere og influencere er nødt til å regne med reaksjoner på hva de legger ut, men jeg mener også at det er ganske skremmende å se at så mange mennesker reagerer med kvalme over at en mor ammer sitt barn.
For hvor er alt ramaskrik når man ser bryster i andre sammenheng i samfunnet vårt?
Hvor er alle kvalme kommentarer når bryster synes ellers? I undertøyskampanjer, drøye bilder av jenter på Instagram, og så videre? Hvis ammingen i seg selv er det som gjør deg kvalm, så er det antakeligvis fordi du har blitt vant med at bryster kun sees i en sammenheng hvor de seksualiseres.
Og jada, mange er lite begeistret over selve ammebildet fordi man deler noe ganske privat mellom mor og barn, som man på mange måter deler på vegne av barnet, hvilket barnet ikke kan samtykke i. Jeg kan ikke si at jeg ikke er en av dem, men det handler mest om at jeg er lite begeistret for massiv eksponering av barn i utgangspunktet. Saken er riktig nok bra, for normalisering av amming er noe vi skulle sett mer av i et samfunn som bare synes det er greit å se en lettkledd kvinnekropp så lenge den er seksualisert.
Hvis naboen, en bloggerkjendis, eller ei venninne av meg, vil amme barnet sitt til det er 10 år om så – hva angår det meg, og hvorfor i alle dager skulle det vært av noe betydning for meg? Jeg tror at vi glemmer at vi ikke må ha en mening om absolutt alt.
Fordi, som forelder må jeg bare lære å velge mine kamper, på samme måte prøver jeg å velge å ytre meningene mine om ting som faktisk betyr noe.
Det er høst, og selv om coronaviruset fremdeles herjer i store deler av verden, tar dessverre ikke andre virus og sykdommer ferie av den grunn. Med små barn i hus, blir det noen runder i løpet av et år – men spesielt høsten og vinter er ille. Jeg sier ikke at jeg har opplevd mye av akkurat dette selv, men jeg vet jeg snakker på vegne av flere enn meg selv når jeg skriver dette – for når barnehagene må sende ut meldinger på meldinger hvor man informerer om samme sykdom som bryter ut igjen og igjen. Er det ikke noe som skurrer litt når barnehagene må gjøre nettopp dette? Skal vi trenge å få påminnelser om at vi ikke må sende syke barn i barnehagen for endte gang?
Jeg kjenner på det selv de dagene jeg må være hjemme fra skolen på grunn av syke barn. Selvfølgelig tenker jeg først og fremst på min kjære gutt som er blitt syk og trenger ro og hjemmetid, men jeg blir unektelig stresset på grunn av skolen og det faktum at jeg føler at jeg burde være der. Og jeg følger et redusert skoleløp på videregående: Jeg kan derfor ikke en gang forestille meg hvordan det må være i en jobb hvor man er under mye press og på sett og vis er uerstattelig de dagene barnet blir sykt. Jeg forsvarer såvisst ikke at noen bevisst sender det syke barnet sitt i barnehagen, jeg sier bare at jeg skjønner at man som forelder kan føle at man skulle ha vært på jobb. For hvor ofte passer det egentlig inn i kalenderen at barna blir syke? Aldri. Spesielt ikke om man har brukt opp antall sykt-barn dager, som svært raskt blir borte i den verste influensasesongen om høsten..
Faktum er at det kanskje føles lettere for deg når du leverer barnet ditt sykt i barnehagen og vet at det trolig går greit en kort dag eller hvert fall frem til lunsj, når virkningen av febernedsettende avtar – men du gjør det veldig mye tyngre for familiene til de andre barna i barnehagen, for de andre små som får sykdom på rundgang, og ikke minst for de ansatte! Fantastiske ansatte som tar godt vare på barna våre hver eneste dag – er det noen jeg virkelig vil ta hensyn til, så er det definitivt dem. Og vi burde alle gjøre det vi kan for å spare hver enkelt familie for belastningen det er å ha et sykt barn hjemme. Fraværet totalt blir så mye, mye større, og det går utover så mange, mange flere enn det trenger å gjøre.
I verste fall kan man uheldigvis bli grunnen til at mange familier ligger nede for telling, og/eller at ansatte må skaffe vikarer som i verste fall kan føre til underbemanning i barnehagene og på de ulike avdelingene. Og nå med coronaviruset, hvor det er lav terskel for å måtte teste seg for viruset (selv om man kanskje bare har blitt smittet med den årlige influensaen) og bare det å måtte drasse med seg små barn som også må teste seg, hvor man i tillegg vil være nødt til å bli i isolasjon til man har fått prøvesvarene sine… Den belastningen ønsker vi nødig å utsette andre småbarnsfamilier for.
Det er en grunn til at det skal gå 48 timer etter omgangssyke før barna kan sendes i barnehagen igjen, og det er en grunn til at man burde ha en feberfri dag hjemme før de små er klar for en ny, travel og innholdsrik dag i barnehagen. Om du ikke følger rådene og det ikke går utover deg, så går det nesten garantert utover noen andre.
Det er alltid viktig at vi ikke sender syke barn i barnehagen, men det er spesielt viktig akkurat nå.
Noen ganger kan følelsen bare komme som kastet over meg. Når du gir meg en stor klem, når du ser meg i øynene, eller når jeg holder hånden din – gående – på vei hjem fra barnehagen en kald høstdag.
Uskyldige deg. Bare god og snill, langt inn i sjelen.
Aner du hvor heldig du er? Det tror jeg ikke du gjør.
Men jeg aner. Jeg aner hvor mange små det finnes der ute som ikke er like heldige som deg. Det å vite at andre 3-åringer, akkurat som deg, lider og har det vondt, kan komme som kastet over meg og sette meg helt ut.
Må slutte å følge nyhetssider, må slutte å se på nyhetene i seg selv, må se bort når jeg innser at avisoverskriftene som står borte ved kassa tyder noe jeg den mandagsettermiddagen i køen på butikken ikke er i stand til å ta innover meg. Orker ikke, klarer ikke.
Skammer meg noen ganger for å ikke klare, for å ikke orke, og for å pause de sakene og nyhetene som rett og slett blir for mye. For det føles som å behandle virkeligheten deres som en film jeg bare pauser når det blir for jævlig å se på.
Prøver å hente meg inn igjen og akseptere at jeg bare er et menneske.
Alt ene og alene fordi deres uskyldige liv av en eller annen grunn ble valgt til å være et annet sted i verden, og at ditt uskyldige liv ble valgt til å være her hos oss. Hos meg, og hos pappaen din. Alltid trygg og varm.
Som vi elsker deg.
Akkurat som vi vet at foreldrene til andre barn i andre deler av verden elsker dem, til døden.
Mine barn ble ikke født inn i Norge fordi deres liv er verdt noe mer enn andre barns. Og barna som ikke var like heldige ble ikke født der de er fordi deres liv er noe mindre verdt.
Så selv om de aldri i livet vil kunne høre meg, er jeg nødt til å si det likevel: Unnskyld at mine barns liv er mer verdig å leve enn dine barn sine.
Klikk HER for å signere aksjonen til Redd Barna om å evakuere barna fra Moria NÅ.
