Hei alle sammen ♥ Håper mandagen deres har vært grei!
I dag har jeg hatt min første skoledag på over 2 måneder, og det var godt å komme tilbake. Slik reglene er nå, skal jeg på skolen en gang i uken og resten skal foregå over pc med digital undervisning. Jeg er glad jeg kunne komme tilbake før sommerferien, og det er utrolig rart at det har gått så lang tid siden sist jeg fysisk var på skolen. Rart å plutselig ha det som en gang var en “vanlig hverdag” hvor jeg står opp, leverer barna i barnehagen, går til skolen og er der fysisk.
Det gjør meg også glad at det snart er sommerferie (hvilket jeg er ganske klar for, mangler bare èn matteprøve og ellers vanlig undervisning til og med den 20 juni) men samtidig trist at det nå er bare 1 år til jeg er ferdig på vgs! Hjelpes meg – forstå meg rett: Jeg gleder meg selvsagt uendelig masse til å bli ferdig med videregående og til å få studiekompetanse som jeg har jobbet så hardt for å klare, men det blir utrolig trist å ikke ha den hverdagen jeg har hatt nå i to år (tre til neste år når jeg blir ferdig), og som jeg har trivdes så mye med. Ikke minst skoleklassen min! ♥
Jeg tror jeg bare må nyte det så godt jeg kan nå den siste måneden, og ikke minst til høsten når mitt siste skoleår der begynner. I perioder blir man kanskje litt skolelei, men alt i alt er jeg utrolig glad i den hverdagen jeg hadde nå før corona-utbruddet startet, selv om det tidvis er slitsomt. Slitsom er nok hverdagen for alle i perioder.
Så til tross for at jeg sikkert kommer til å bli skolelei og sliten i løpet av det siste skoleåret mitt også, så skal jeg virkelig huske på at det uansett er bedre å være fysisk på skolen men skolelei – enn å sitte hjemme med digital undervisning, barn som krangler i bakgrunnen og en verdensomspennende epidemi.
Tror muligens jeg ikke kommer til å ta hverdagen for gitt til neste år – når utbruddet forhåpentligvis er over. Haha!
Hei dere! Jeg håper dere alle har hatt en super 17. mai hittil!
Dagen vår i dag startet klokken 08:00 etter en lang natt med barna, og vi fikk en kjempefin start på dagen med frokost her hjemme. Noen timer senere da både Fredrik og barna hadde fått på seg finklær, og jeg hadde fått på meg bunaden, fikk vi middagsbesøk av litt av familien til Fredrik! Det ble grillmat, men det var akkurat litt for kaldt til å starte opp grillen ute, så vi spiste innendørs. Jeg lagde pastasalat og hjemmelaget loaded fries som tilbehør, i tillegg til at jeg også rakk å bake et ostebrød til frokosten tidligere. Så tok besøket med seg litt kaker og bær, og jeg lagde belgiske vafler med cream cheese-topping og jordbær. I tillegg til at vi selvsagt hadde fylt opp fryseren med iskrem av både den ene og den andre sorten. Husker jeg alltid gledet meg så til 17-mai da jeg var liten, for da fikk jeg spise akkurat så mye is jeg ville – slik er det for barna mine nå også. Men det begrenser seg selv, da de gjerne ikke orker mer enn et par-tre is. Haha! Jeg nyter tiden med en 3- og 5-åring, men jeg ser samtidig frem til at de skal bli enda eldre og hvordan 17-mai feiringer da vil se ut. Akkurat denne feiringen i år, ble jo også litt annerledes for oss alle. ♥
Vår 17.mai har derfor vært veldig bra hittil, og resten av kvelden går av til familietid og avslapning. Vi er så mette hele gjengen av både is, kaker og mat – at vi neppe orker noen kveldsmat i dag. Haha.
Jeg håper egentlig dere er litt for opptatte til å sjekke bloggen i dag, og at dere koser dere med venner og familie – men jeg ville bare så gjerne gratulere dere så mye med dagen og ønske dere alle en fin feiring i dag ♥ Hurra!
i dag publiserer jeg et litt annerledes blogginnlegg. I dag skulle jeg egentlig ha reklame-innlegg her på bloggen, dette valgte jeg bort til fordel for noe mye viktigere.
Her om dagen så jeg nemlig en nyhetsartikkel som knuste hjertet mitt. Tittelen lød følgende: “Tre års fengsel for grove overgrep mot ettåring – det er noe galt med systemet” sistnevnte setning er et sitat gitt av Ada sofie Austegard, som selv mistet datteren sin i Baneheia-saken – og som er grunnlegger av Stine Sofies stiftelse, som jobber mot at barn skal ha en barndom fri for vold og overgrep.
Jeg tror mange av vi foreldre kjenner det stikket i brystkassen når vi leser om nyhetssaker som den overnevnte. Selv måtte jeg en lang periode slutte å følge alt av nyhetssider på Facebook, fordi jeg rett og slett ikke maktet å lese om det. Fordi det blir for vondt, fordi det ødelegger nattesøvnen min (egoistisk å se det sånn, jeg vet, men jeg blir virkelig ødelagt av det) og fordi jeg ender opp med å føle meg maktesløs og håpløs. For hva kan egentlig lille jeg gjøre med alt det grusomme som skjer med barn, de fine, uskyldige barna? Jeg må fremdeles unngå nyhetssaker, men jeg er mye flinkere til å flytte fokus fra hvordan det ødelegger meg å høre om disse sakene – til å gjøre noe. Til å donere penger til stiftelser som Stine Sofies stiftelse, og til andre lignende organisasjoner som jobber for barna som fortjener så uendelig mye mer.
Da jeg så at Stine Sofies stiftelse også jobber for strengere straffer for de som begår overgrep mot barn, ble en tanke sådd. Kanskje jeg kan bruke mine sosiale medier og plattformer til å hjelpe dem å hjelpe via en større innsamlingsaksjon?
Så, jeg har startet en Spleis med sluttdato på fødselsdagen min i juni. Det er den eneste bursdagsgaven jeg vil ha, å kunne støtte en så viktig sak og organisasjon. Jeg sitter i sofaen nå på en lørdagskveld og tårene mine renner når jeg nå har måtte lese gjennom overnevnte nyhetsartikkel, og jeg håper at dere som kan – har lyst til å bidra.
Så i dag kommer jeg som sagt ikke til å ha noen reklameinnlegg der jeg ber dere om å kjøpe noe. Klær, sko, og sminke kan du alltids kjøpe en annen dag i året. Dette er så mye større enn det. I dag vil jeg heller be dere om å hjelpe meg å samle inn penger til Stine Sofies stiftelse. ♥
Så kan vi sammen gjøre noe for at alle barn skal vokse opp i trygge og gode omgivelser.
– Gjerne del dette blogginnlegget videre, så flest mulig får med seg innsamlingsaksjonen –
I dag tidlig våknet jeg av at jeg hikstet og gråt. Jeg drømte at Fredrik døde (!!) og var helt fra meg av fortvilelse. Vanligvis når jeg har så livaktige drømmer, så pleier jeg raskt å forstå at jeg drømmer i drømmen, og så er det liksom greit. Men neida, jeg var helt overbevist om at barna og jeg aldri kom til å se Fredrik igjen. Helt grusomt!
Så gjett om jeg er nyforelsket og bittelitt glad i han nå, da. Var så lettet da jeg våknet at jeg ikke har ord dekkende nok til å beskrive det. Akkurat nå besøker barna og jeg litt familie, nå som tiltakene tillot det, så i morgen når jeg kommer hjem igjen til Larvik skal jeg gi Fredrik verdens største klem og prise meg lykkelig over at jeg har han. Føler nesten jeg har fått en wake-up call. Ikke at jeg ikke er flink til å sette pris på han ellers altså, for det vil jeg virkelig si at jeg er. Men likevel, jeg innser nå at jeg virkelig ikke vet hva jeg skulle gjort uten han.
Av og til kan jeg tenke at jeg skulle ha delt mer av dagliglivet vårt slik at dere kunne sett hvor flink han er både som pappa og samboer. Han står opp med barn for at jeg skal få sove mye oftere enn jeg står opp i helgene, han rydder og vasker tidvis mer enn meg hjemme, og de dagene jeg har mye lekser og øving til vurderinger legger han opp dagene så han skal få funnet på mye gøy med barna våre så lenge. Jeg får mye skryt for både gode karakterer på skolen, mange “hvordan får du det til”-kommentarer med tanke på kombinasjonen av skole, jobb og barna mine, men sannheten er at jeg ikke tror jeg ville klart det uten han. ♥
I dag tenkte jeg at jeg skulle være litt personlig på bloggen min. Jeg skriver aldri noe for å provosere noen, ei heller for å få noen til å føle seg dårlige. Virkelig ikke! Jeg bryr meg genuint om de som følger meg og er enormt takknemlig for at de setter pris på det jeg skaper av innhold og blogginnlegg. Jeg får dårlig samvittighet om jeg har tråkket over streken og skrevet noe som noen tar seg nær av. Det er sånn jeg er.
Jeg har nå fått noen tilbakemeldinger på at noen reagerte på noe jeg skrev i et blogginnlegg for noen dager siden: Hvor jeg svarte på et spørsmål om hva jeg synes om tv-serien Unge Mødre. Svaret mitt lød følgende: Husker blant annet ei som sa hun angret på å ha fått barn tidlig, da fikk jeg rett og slett vondt i magen. Ikke gøy! Tenk å være et barn og få høre at mammaen din angrer på å ha fått deg. Men jeg skal ikke dømme så raskt, det kan jo hende hun hadde fødselsdepresjon? Hva vet vel egentlig jeg. Skal selvsagt ikke skjære alle jentene i serien over samme kam, så jeg snakker kun generelt om mitt førsteinntrykk av samtlige deltakere i dette programmet: og det var ikke sånn veldig bra.
Jeg ser at jeg skrev at en deltaker i programmet hadde sagt at hun angret på å ha fått barn tidlig, men ordrett sa hun “Hadde jeg visst at faren til barna og jeg kom til å gå fra hverandre ville jeg aldri satt barn til verden”. Noen reagerer også på at jeg skriver at grunnen kanskje var at hun hadde fødselsdepresjon. Dette var ikke ment som noen spekulasjon, bare som en refleksjon rundt at en egentlig bør være forsiktig med å dømme andre fordi man ikke vet hva de går gjennom, slik jeg også sikter til. For det mener jeg virkelig – man bør være forsiktig med å dømme andre før man har gått i deres sko. Jeg synes bare kanskje det var en litt uheldig uttalelse på riksdekkende tv, men virkelig: ingenting vondt ment. Det er ikke sikkert hun mente det slik jeg tolket det, og jeg beklager gjerne da dette kom feil ut fra min side. Kanskje dro jeg det rett og slett litt langt?
Jeg opplever ofte at folk blir irritert på mine vegne over kommentarer eller meldinger jeg får, hvor folk kritiserer meg. Men helt ærlig synes jeg det er fint at noen tør, fordi jeg vet at jeg fortsatt er ung og at jeg kommer til å gjøre feil. Jeg vil heller ha noen som kritiserer enn en haug med nikkedukker som aldri tør å si i fra om jeg sier noe kritikkverdig. Det er sunt, og jeg lærer av det.
Ønsker dere alle en riktig fin kveld videre! Disse bildene ble faktisk tatt i dag. Lenge siden jeg har tatt helt nye bilder til bloggen, men som jeg skrev i et blogginnlegg nå nylig: Det SKAL jeg bli flinkere til.
God mandag alle sammen! Bloggen har stått litt stille i det siste, jeg har nå tatt igjen mye skolearbeid, og hatt matteprøve i dag. Ellers er jeg sliten, glad og trøtt på samme tid her kjenner jeg! ♥ Jeg merker at jeg er nødt til å bli flinkere til å ta helt nye bilder til bloggen, og muligens oppdatere enda litt oftere nå frem mot sommeren. Men bare så det er sagt: Jeg gidder ikke poste noe bare for å poste noe. Da vil jeg ha noe ordentlig jeg kan si noe om, noen tanker jeg vil dele, noe jeg vil si noe om.. Eller et av de ukesspalte-innleggene som dere liker. Så får jeg bare bli enda mer kreativ nå frem mot sommeren også, merker at jeg egentlig har masse motivasjon for tiden – så bare jeg får sommerferie fra skolen nå om en måneds tid så tenker jeg at ting vil ta seg opp her inne betraktelig. Haha!
Og apropos det: Jeg gruer meg aldri til å logge inn på bloggen lenger, jeg gruer meg aldri til å sjekke kommentarfeltet lenger, og jeg føler at jeg har kommet meg litt tilbake til den bloggeren jeg var før. Jeg håper det ikke bare er jeg som sitter med den oppfatningen, selv om det har tatt litt tid for meg å “komme tilbake”.
De siste månedene har det vært en del nysgjerrighet rundt at barna har gått over til å være en så liten del av bloggen og at de ikke blir delt noe om lenger. “Er barna dine så stygge at du ikke vil vise bilder av dem lenger?” var det noen som spurte meg her om dagen. Det er greit at du av en eller annen grunn ikke liker meg, men hold barna mine utenfor. Det er rett og slett å tråkke så langt over grensa at jeg blir forbanna.
Selvfølgelig er jeg uendelig stolt av barna mine, akkurat som (forhåpentligvis?) de aller, aller fleste andre foreldre der ute. Barna mine er helt bedårende, unike og herlige små mennesker. De er trygge og livlige, og tvers gjennom gode og snille. De stoler på meg og de er prisgitt at Fredrik og jeg tar gode valg for dem.
Og jøye meg så mange ganger jeg har tenkt at “Dette hadde vært koselig å vise frem på blogg/Snap/Insta fordi de er så fine, fordi jeg er så stolt av dem og ting de får til. Men likevel gjør jeg det ikke.
Jeg kan være stolt av barna mine uten å legge ut flere bilder av dem. Jeg kan også være stolt av dem uten at jeg må legge ut alt de gjør, sier og lærer seg. Jeg kan synes at de er verdens nydeligste barn uten at jeg er nødt til å dokumentere det med søte bilder av dem på Instagram.
Det er kanskje litt ironisk at jeg som blogger skriver akkurat det jeg skal skrive nå, men forandrer ikke at det er sannheten:
Hei dere, og riktig god kveld! I kveld skal jeg faktisk tilbringe tid med bestevenninna mi, vi har jo naturligvis ikke sett hverandre på flere måneder nå og det var utrolig hyggelig å se henne igjen♥ Derfor tenkte jeg egentlig å ta litt fri fra bloggen i dag, men likevel blir det for gærent for meg om det går over et døgn uten noen bloggoppdatering! Så derfor tenkte jeg idag å gjøre noe som jeg har sett har vært veldig populært blant Youtubere den siste tiden – nemlig å svare på samme spørsmål som man gjorde for 5 år siden.
Jeg velger å svare på spørsmål fra ganske nøyaktig 5 år siden – da hadde jeg nemlig en spørsmålsrunde her på bloggen, og jeg var rimelig nybakt mamma! Her kommer de 5 år gamle spørsmålene, og mine nye svar.
Mitt 4 år gamle svar: Det beste er alt. Jeg klarer vel egentlig ikke si så mye negativt om morsrollen så langt. Det kan være slitsomt, men det er den største gleden, og jeg føler meg heldig som hadde muligheten til å bli mamma. Jeg tror mange av oss tar den muligheten for gitt.
Mitt nye svar: Det verste med å bli/være mamma er nok for meg den konstante bekymringen. Redselen. Det ligger alltid en liten bekymring i bakhodet. For “hva hvis” det skulle skje barnet mitt noe? Gud forby. Bekymring på et helt nytt nivå, et nivå jeg ikke ante at eksisterte før jeg selv ble mor før aller første gang. Jeg tror ikke all verdens ordforråd og gode formuleringer ville fått meg til å forstå før jeg selv ble mamma, jeg tror ikke det er mulig å forklare med annet enn å oppleve det selv.
Hva er det beste med å være mamma?
Å alltid ha noen å kjempe videre for.
Det beste er smilene du får om morgenen etter en tøff natt. Latteren som fyller hele rommet og som kommer fra den lille kroppen som du har satt til verden. Som du elsker så betingelsesløst høyt at du sliter med å klare å forstå det selv. Det beste med å være mamma er den store gleden og kjærligheten som du både får og kjenner på selv. Og den tåler absolutt alt.
Du får så ufortjent mye dritt i kommentarene, jeg er helt imponert over hvordan du takler det på en så fin og rolig måte. Hvordan bevarer du fatningen, går kommentarene inn på deg allikevel?
Mitt 4 år gamle svar: Anonyme mennesker som skriver tull i kommentarfeltet bryr meg ikke det spor. Hadde jeg tatt alt jeg får i kommentarfeltet inn på meg kunne jeg umulig hatt det noe særlig bra med meg selv, så jeg er glad jeg takler det såpass bra som jeg gjør. Jeg fokuserer på menneskene som gir meg konstruktiv kritikk (som igjen hjelper meg å skrive denne bloggen bedre for både meg selv og leserne mine) og tilbakemeldinger ellers.
Mitt nye svar: Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: ALLE bloggere burde tåle konstruktiv kritikk. Når det er sagt, er det selvfølgelig ikke noe gøy når kritikken utvikler seg til å gå på det usaklige. Det kommer veldig an på om jeg er i en dårlig periode eller ikke, om kommentarer går inn på meg, og det kommer an på hva slags kommentar det er. Det meste går inn i det ene øret og ut av det andre. Men jeg er fortsatt bare meg, og kan ikke skryte på meg at det aldri har skjedd at noe av det har gått inn på meg – selv når det utvikler seg til det usaklige. Men jeg er flink til å hente meg selv inn igjen og sitter ikke og leser gjennom kommentarer som er usaklige og har selvmedlidenhets-party med meg selv, akkurat. Jeg tåler en del, ellers ville jeg sluttet med bloggen – for selv om det ikke er greit, så er det en del av dette gamet.
Legger merke til at du har et godt og variert språk det er morsomt å lese, tipper du er flink på skolen? Er skriving noe du kunne tenke deg å drive med videre?
Mitt 4 år gamle svar: Så hyggelig at du synes det! Angående skolen.. Neida, jeg gjorde det faktisk bra. Føler selv jeg klarer meg godt i fagene som ikke innebærer tall og logikk.
Mitt nye svar: Okei, ler av svaret mitt fra 5 år siden! Jeg er veldig glad i å skrive, men jeg vil nok ikke blogge eller jobbe som journalist resten av livet.
Vil du helst ha keisersnitt neste gang også? (Hvis du får flere barn i fremtiden)
Mitt 4 år gamle svar: Nei, det tror jeg ikke. Men så vet jeg heller ikke om det blir noen flere barn, det får tiden vise!
Mitt nye svar: Ja, det er jeg nødt til ettersom jeg allerede har hatt to keisersnitt. Hvis jeg får et barn til, er jeg nødt til å ha keisersnitt. Dette fordi det er en større sjanse for at livmoren skal revne under eventuelle rier, når man har flere keisersnitt bak seg. Dette er en generell regel, men jeg vet også at det er flere som likevel ønsker å prøve å føde naturlig, men dette må da legen ved sykehuset godkjenne – er jeg ganske sikker på (?) arrester meg gjerne om jeg tar feil!
Hva er din mening om tv programmet “Unge mødre” og har du lyst til å bli med selv?
Mitt 4 år gamle svar: Det har jeg faktisk skrevet et innlegg om tidligere! Men nei, det er ikke noe jeg kunne tenkt meg akkurat nå.
Mitt nye svar: De nyeste sesongene er faktisk ganske koselige (de så jeg da jeg gikk gravid med Leo) men de første sesongene er tidvis ganske sjokkerende. Husker blant annet ei som sa hun angret på å ha fått barn tidlig, da fikk jeg rett og slett vondt i magen. Ikke gøy! Tenk å være et barn og få høre at mammaen din angrer på å ha fått deg. Men jeg skal ikke dømme så hardt, det kan jo hende hun hadde fødselsdepresjon? Hva vet vel egentlig jeg. Skal selvsagt ikke skjære alle jentene i serien over samme kam, så jeg snakker kun generelt om mitt førsteinntrykk av samtlige deltakere i dette programmet: og det var ikke sånn veldig bra. Derfor: Nei, jeg kunne aldri i verden ha blitt på med et slikt program.
Hva tenker du å studere videre?
Mitt 4 år gamle svar: Psykologi.
Mitt nye svar: Rettsvitenskap (juss)
Hvilke navn ville dere ønsket om barnet ble jente?
Mitt 4 år gamle svar: Jenna og Mila. Om det skulle vært opp til meg hadde det blitt Åshild, men det var ikke Fredrik enig i. Så fikk vi allikevel en gutt da, og da var valget ganske enkelt.
Mitt nye svar: Alma! Uten tvil et av de fineste jentenavnene jeg kan tenke meg. Fredrik er ikke enig, og sier Alexandra.
Er barnefar like gammel som deg?
Mitt 4 år gamle svar: Nei, Fredrik er 18 år gammel, og er født i 1997.
Mitt nye svar: Fredrik er 23 år gammel!
Hvem ligner barnet mest på?
Mitt 4 år gamle svar: Jeg synes Leo ligner på en mørk Fredrik. Men han har også noen trekk fra meg!
Mitt nye svar: Han ligner seg selv ♥ Utover det har han mine blå øyne og Fredrik sin hårfarge, hehe!
Tenkte du noen gang “dette kommer jeg ikke til å klare” når du var gravid?
Mitt 4 år gamle svar: Nei, det gjorde jeg faktisk ikke. Jeg er (og var?) innstilt på at jeg klarer det jeg vil. Hvis ikke jeg selv trodde på at jeg skulle klare det, hvem skulle egentlig gjort det da? Forstår godt spørsmålet ditt allikevel, for det er veldig lett å være i et så stort sjokk at man rett og slett får panikk.
Mitt nye svar: Haha, humrer litt av mitt gamle svar på dette spørsmålet. Men nei, jeg tenkte aldri det. Ingen kan fortelle meg hva jeg er i stand til å få til og ikke, og det er noe jeg står ved fortsatt. Det var selvfølgelig tidvis ganske tungt, spesielt med tanke på alle fordommene jeg møtte, så når det sto på som verst skulle jeg gjerne visst hvordan det ville ende. Men samtidig, så er jeg glad jeg ikke gjorde det. For da ville jeg ikke vært så utrygg, og med det kanskje ikke vokst så mye på det som jeg har gjort.
Kan du legge ut bilde av kroppen din før du ble gravid?
Mitt 4 år gamle svar: Såklart! Til venstre ser du meg 4 uker på vei (uten å vite det, vel og merke) og til høyre er meg en god stund før jeg i det hele tatt ble gravid.
Mitt nye svar: Nei, det kroppsfokuset ønsker jeg rett og slett ikke.
Håper dere likte dette blogginnlegget! Det var veldig morsomt å skrive. Nyt kvelden deres videre, håper dere alle har det fint ♥
Jeg skriver ikke dette blogginnlegget for å rakke ned på noen, men jeg må bare si noe om noe jeg mener begynner å bli for dumt.
Jeg kjenner at det irriterer meg at bloggere der ute gang på gang ikke merker reklamen sin riktig. Etter flere runder med advarsler fra forbrukerombudet, får mange av de samme influencerne bare fortsette med feilmerking av reklame. Dette handler ikke om å “ta” noen blant de andre bloggerne i Norge eller angripe noen av dem personlig, men at jeg finner det fryktelig frustrerende at enkelte bloggere ser ut til å jobbe mot det at blogging skal bli sett på som et yrke. Du blir ikke tatt alvorlig om du ikke klarer å følge reglene som følger med jobben din. Sånn er det bare. Og ærlig talt, er det så forbanna vanskelig å merke reklamen sin?
Enkelte bloggere skylder på at det er så vanskelig å forstå seg på reglene til forbrukerombudet. Jeg har lest dem en gang, og jeg forsto dem. Mener ikke at det nødvendigvis betyr at alle skjønner dem. Men er man usikker, så kan man jo bare gjøre det man ellers ville gjort og heller (merke) en gang for mye, enn en gang for lite? Eventuelt kontakte dem og stille de spørsmålene man ønsker svar på for å kunne gjøre jobben sin ordentlig.
Jeg er dessuten stolt av de jeg inngår bloggsamarbeid med, og merker det tydelig. Skulle da bare mangle, jeg ville aldri prøvd å skjule samarbeid som jeg tross alt er stolt av å gjennomføre. Jeg vet selv hvor mange tilbud jeg takker nei til, fordi jeg for det første ikke vil ha en blogg fullstappet av reklame, og for det andre ikke gidder å fronte ting jeg ikke kan stå for.
Personlig synes jeg ikke dette burde være et tema en gang, for er det ikke bare å følge reglene? Skulle likt å se at man i andre yrker satte seg på bakbeina og ikke ville følge reglene. Det blir rett og slett for dumt! Det er greit å glemme – jeg har selv glemt og rettet opp så fort jeg har fått beskjed. Men når det skjer igjen, igjen, og igjen og man i tillegg får flere advarsler, så har jeg liten tro på at det er hukommelsen det er noe galt med.
Da er det vel heller viljen.
En liten alvorsprat fra meg i dag, men måtte bare få det ut kjente jeg.
Dette er en av mine favoritter når det kommer til taco. Selvfølgelig, jeg elsker fortsatt “norsk taco” med erstatning for kjøttdeig og ost, samt de ordinære taco-grønnsakene. Men en dag ville jeg prøve noe nytt, og falt helt for denne typen med både søtpotet, avokado, og OUMPH! – en fantastisk kjøtterstatning som minner om kylling, og med smak av timian og hvitløk. Sammen er det SÅ godt!
Enkel vegansk “kylling”-taco med søtpotet og guacamole med chilli
En pakke Oumph! Thyme and garlic (viktig at det er akkurat denne og ikke en annen type Oumph!)
En søtpotet med grei størrelse
Moden avokado
Tomater, både cherrytomater og vanlige fungerer fint men jeg foretrekker søte cherrytomater (de koster litt ekstra men er verdt det)
Finkuttet fersk kruspersille
Tacolefser, jeg bruker små
Til Guacamole:
Salt og pepper
Limejuice etter smak
En klype spisskummin-krydder
En klype koriander-krydder
En klype paprika-krydder
Hvitløk etter smak, evnt hvitløkspulver
Små, finkuttede biter av litt rød chili
Dette gjør du
1. Skrell og del opp søtpoteten i nesten firkantede biter, ikke tykkere enn 1 cm (Se bilde) Stek dem på bakepapir i ovnen i olivenolje/rapsolje med salt og pepper til de er møre.
2. Stek kjøtterstatningen i panna i godt med olje. Den skal stekes fra frossen tilstand, og skal ha litt stekeskorpe når den er ferdig. Rør ofte, den kan brenne seg litt fast, så pass på temperaturen i panna.
3. Kutt opp tomater og avokado, og lag gjerne guacamole av avokadoen (=Mos avokadoen, tilsett limejuice, korianderkrydder, små finkuttede biter av rød chili, salt og pepper, samt litt spisskummin)
4. Når søtpotetbitene er ferdig, strø over finkuttet persille og server kjøtterstatningen, tomatbiter, søtpotet og guacamole sammen i mindre tacolefser. Krydre gjerne med salt og pepper før servering.
Forresten! Jeg tenkte å lage tre blogginnlegg med matfavoritter til frokost, lunsj og middag – hva tenker dere om det? Fikk tilbakemeldinger forrige uke på Instastories, etter at jeg hadde lagt ut en meningsmåling, om at dere ønsket mer oppskrifter på mat fremover, så da blir det litt mer fokus på mat og ikke fullt så mye på dessert. Utelukker ikke desserter helt, altså!
Jeg har akkurat kommet hjem fra en god treningsøkt ute og skal lage litt enchiladas til Fredrik før vi skal slappe av og nyte resten av kvelden. Har hatt en god dag med guttene mine i dag, men har full digital-skoledag i morgen – så jeg skal iherdig prøve å ikke legge meg for sent, slik at jeg fortsatt kan være opplagt til det i morgen. Hva enn dere gjør og hvor dere er, håper dere har det bra♥
I går fikk jeg et spørsmål på mail som jeg satt og tenkte lenge på hva jeg skulle svare til. Jeg synes faktisk det er utrolig koselig når blogglesere sender meg mail og spør om råd – jeg synes det er skikkelig smigrende at noen tenker at de kan få et godt råd av meg – av alle personer. Den slitne småbarnsmammaen jeg er. Derfor vil jeg alltid forsøke å svare alle, og det har jeg iherdig forsøkt helt siden jeg startet bloggen.
“Hei Jessica. Jeg har lest bloggen din i flere år! Jeg har aldri vært noen typisk bloggleser men din har jeg lest fra den første dagen. Jeg husker du har hatt en spalte hvor du har svart lesere og gitt dem råd. Vet det er en stund siden nå, lurte på om du kunne hatt noen sånne innlegg igjen? For jeg trenger noen råd nå… Jeg vet ikke hvem jeg skulle vende meg til, men så husket jeg på spalten din. Kanskje du vil skrive om det på bloggen, det kan du velge sjøl da.
Saken er at jeg tidligere har vært helt ødelagt av kjærlighetssorg og jeg tør ikke satse igjen. Jeg klarer enkelt og greit ikke å tenke på hvor knust jeg var og hvor langt nede i kjelleren jeg gikk.. Hvordan i alle dager skal man tørre å prøve på nytt når man er så redd for å ende opp såra. Det er flere år siden. Jeg merker at hver gang jeg starter en kjærlighetsrelasjon med noen, så trekker jeg meg bare sakte men sikkert ut av det og avslutter før de kommer såpass inn på meg at jeg risikerer å bli såra.. Hvordan skal jeg klare å kvitte meg med destruktive tankemønster om at eventuell ny kjæreste vil såre meg? Jeg er så oppgitt og veit ikke hva jeg skal gjøre.” – Jente, 25.
Jeg tror mange av oss kan kjenne seg igjen i tankemønsteret ditt – selv om det kanskje ikke går så langt som det kanskje har gått med deg. Men først av alt er jeg bare nødt til å si at jeg virkelig føler med deg, og at jeg forstår deg så inderlig godt. Jeg skal ikke sitte her og påstå at jeg vet nøyaktig hvordan du har det og hvordan det er, for det gjør jeg nok ikke – men vit at forståelsen min for hvordan du har det er enorm. For hvor vondt er det ikke å bli såret av den du står nærmest, når du har gjort deg selv så sårbar og åpnet deg til noen. Hvor lett er det å tenke at den neste ikke vil såre deg også? Det er slett ikke lett. Ikke i det hele tatt, faktisk!
Men så er det nå en gang sånn at om man ikke våger, så vinner man heller ikke. Klisje, jeg vet – men det ligger faktisk noe i det også.
Når man velger å åpne seg for noen kan man ende opp med å tape, eller så kan man ende opp med å vinne. Når man taper og ender opp knust er det helt ubegripelig vondt. Så vondt at man aller helst vil forsvinne fra jordens overflate. Men så er det noe litt fint over å ha prøvd også, selv om man fikk hjertet sitt knust når det ikke gikk veien. Kanskje ikke så lett å se idet det skjer, men jeg har kjent litt på dette i etterkant. Det er noe fint over å ha turt å gjøre seg sårbar og ha turt å åpne seg for noen, selv om det ikke gikk veien.
Jeg må bare påpeke igjen slik jeg pleier å gjøre når jeg svarer på mail, og slik jeg gjorde da jeg hadde denne faste spalten hvor blogglesere spurte om råd fra meg – at jeg er ikke noen ekspert. Jeg kan ikke gi deg noen råd som eksplisitt vil slutte å gjøre deg redd for å bli såret, eller som gjør at du vil klare å gå helhjertet inn i noe nytt når du eventuelt møter en ny litt frem i tid. For den jobben er det kun en person som kan gjøre, og det er deg.
Jeg tenker at det er supert at du er klar over problemet selv, og at du ikke går inn i noe nytt (når det eventuelt blir aktuelt for deg) med tanken om at den nye er nødt til å overbevise deg om at du kan stole på vedkommende, og på at vedkommende ikke kommer til å såre deg. Dette var ekstremt vondt for meg, kontrollfreaken som jeg er, å innse selv: men den garantien kan du aldri få.
Og så tenker jeg at når du eventuelt møter noen ny som du egentlig tenker at du virkelig kunne fått det fint med, selv om frykten for å bli såret sannsynligvis vil være der også: Si det akkurat som det er! Fortell at du har slitt med dette, og at du virkelig er ordentlig redd for å bli såret. Igjen, så er det ikke sånn at du skal informere om det fordi vedkommende bør overbevise deg om at du kan stole på han eller hun, for i bunn og grunn må det være noe du velger å gjøre – når du en gang, forhåpentligvis kommer dit. Men kanskje kan det komme godt med at vedkommende vet?
Om dette er et menneske som ønsker å få det til med deg også, så vil det være naturlig å tenke at han eller hun ønsker å ta ekstra hensyn til at du har hatt en enorm frykt for å ende opp såret, og være med på å gjøre deg trygg. En som virkelig er glad i deg, vil være med å bygge deg opp. Men da må du slippe taket, og ikke prøve å kontrollere alt for å ikke ende opp med kjærlighetssorg. For da er du på et eller annet tidspunkt nødt til å slippe vedkommende inn på deg. Enda hvor tøft jeg er helt sikker på at det er for deg. Om du nå sukker og tenker at det er jammen meg lett for meg å si, så har du trolig helt rett i det. Jeg har full forståelse for at det ikke er så enkelt som du kanskje tenker at jeg får det til å høres ut.
Jeg håper du ikke føler at jeg bagatelliserer problemet ditt eller at jeg liksom sitter på fasiten med enkle svar – for jeg sitter så absolutt ikke på noen fasit, og det er i grunn ganske få slike problemer som har enkle svar.
Men jeg tror at de som velger å sitte litt på gjerdet, ubevisst eller bevisst, fordi de ikke vil risikere å bli såret – de som alltid prøver å ta forbehold slik at de ikke blir så såret, og som derfor ikke tør å satse skikkelig.. Jeg tror faktisk de risikerer det verste av alt.
Å ikke få oppleve kjærligheten.
Jeg håper av hele mitt hjerte at dette var noe til hjelp for deg ❤️ Og så må jeg samtidig benytte anledning til å ønske alle sammen en fin kveld videre!
