Hei alle sammen! ♥

Vi har hatt en så fin lørdag i dag, jeg håper virkelig dere har hatt det samme.

De siste månedene hvor jeg har vokst mye på Snapchat har det med jevnt mellomrom kommet inn mye spørsmål om Fredrik og meg, og vårt forhold. Disse har jeg samlet opp og så tenkte jeg å svare på noen av de mest aktuelle nå! Tror faktisk det er flere spørsmål her som jeg aldri har svart på tidligere også, så tenkte det kunne være gøy for dere som har fulgt meg i lang tid også, minst like mye som nye følgere.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Håper dere liker svarene! Jeg gleder meg masse til morsdag i morgen, så resten av kvelden skal jeg bare nyte med familien min, søstrene mine som har kommet på besøk, og omsider Fredrik når han kommer hjem fra lørdagsjobbingen. Fortsatt god helg!

Har Fredrik planer om videre utdanning? – Vet ikke, han har fagbrev og jobb så det er ikke noe han har tenkt så mye på tror jeg. Dersom han en dag kommer til meg og ønsker å ta videre utdannelse vil jeg selvsagt støtte han i det, på samme måte som han støtter meg.

Skal dere gifte dere snart? – Det har jeg svart på i DETTE blogginnlegget (direktelink)

Er han veldig mye høyere enn deg? Ser veldig slik ut på bilder av dere. – Ja, Fredrik er nesten 1.90 høy og jeg er bare 1.60. så det er en ganske tydelig høydeforskjell der, ja. Haha!

Hvorfor går det rykter om at dere har et veldig av-og på forhold? – Antakeligvis fordi jeg valgte å være åpen om det på bloggen da vi hadde vanskelige perioder i forholdet vårt. Folk husker ofte det negative best, og da blir det fort sånn dessverre. De fleste satte ekstremt stor pris på at jeg skrev om både parterapi og hvilke tanker jeg gjorde meg i de periodene, mens de færreste kritiserte meg for det faktisk – men i ettertid har det for noen blitt sånn jeg er husket, og det synes jeg jo egentlig er ganske synd. Vi har for øvrig gjort det slutt to ganger i løpet av nå 7 år sammen, ideelt sett ville jeg ønsket meg at vi aldri hadde slått opp noen av gangene (åpenbart, siden vi fremdeles er sammen) men jeg har akseptert det og orker ikke sitte å dvele over fortiden.

Hvem er eldst av dere to? – Fredrik er ett år eldre enn meg.

Hvordan har dere det sammen nå? – Egentlig ganske bra! Vi skulle selvsagt hatt mer fokus til å være oss to, men vi vet også at barna bare er små en gang og at om noen år da barna er større vil vi kunne ha masse tid til å være oss to. Ikke minst vil vi fremdeles være nokså unge.. Det er jo en av fordelene med å få barn tidlig. Eldstemann er snart 5 og da er jeg fremdeles 21, ganske sprøtt å tenke på nå som de vokser til♥

Hva krangler dere mest om? – Husarbeid, ellers små ting som kan utvikle seg til å bli ganske store fordi man er trøtt og sliten som småbarnsforeldre. Tror vi er ganske normale sånn sett.

Drar dere ofte på date og finner på ting sammen? – Nei, absolutt ikke.

Er du og Fredrik like, og tror du det er derfor dere har holdt sammen? – Nei, vi er ikke like. Vi har vel egentlig bare max et par felles interesser. Fredrik er veldig konfliktsky, og har en sånn fin ro over seg som jeg definitivt ikke har, han foretrekker å være hjemme (han er ekstremt hjemmekjær) og elsker rutiner, legge seg tidlig osv. Jeg er overhode ikke konfliktsky, elsker å være ute og finne på ting hele dagen om jeg kan – både med og uten barn, er ikke spesielt glad i rutiner (er tidenes b-menneske) og vil helst at det skal skje noe nytt hele tiden. I tillegg har vi ulik smak når det gjelder både musikk, interiør, ja, det meste egentlig. Så jeg tror man kan si at vi er et godt eksempel på at motsetninger tiltrekker hverandre, for vi er ganske motsatt av hverandre.

Hva er ditt favoritt gjesteinnlegget av de som Fredrik har skrevet på bloggen din hittil? – Elsker spørsmålet! Tror kanskje DETTE og DETTE.

Hva jobber Fredrik med? – Han jobber i butikk, og har fagbrev innen salgsfaget. Det tok han fra barna var typ nyfødte og frem til 2017, så utrolig stolt av han for hvordan han sto på med utdannelse samtidig som at vi fikk to barn.

Hvem av dere tjener best? – Jeg.

Hvordan ble dere kjent? – Vi ble kjent i 2012 gjennom min kusine, som også er fra Larvik. De gikk i samme klasse sammen på ungdomsskolen, og vi ble kjent da han sendte melding fra hennes Facebookkonto og til meg som tilfeldigvis var pålogget akkurat der og da. Tenk på det: Hadde jeg ikke vært pålogget akkurat da, og dukket opp som en av de som var online – ville jeg mest sannsynlig aldri kjent Fredrik. Og da hadde plutselig resten av livet mitt sett helt annerledes ut, også.

God fredag alle sammen! Endelig fredag, dere ♥ I dag venter vi besøk av mine to søstre, altså barna sine tanter, som skal komme på besøk så det gleder vi oss masse til alle sammen. Jeg har handlet inn alt vi trenger til helgen og vi gleder oss så til det vi skal finne på! I tillegg har jeg laget verdens beste dessert som jeg skal servere i kveld, og den får du oppskrift på her:

Sjokolademousse med kinder-maxi sjokolade

Dette trenger du:

ca 250 gram kindersjokolade, jeg brukte 16 mini kindersjokoladebarer ala 12,5 gram og 3 ala 20 gram. Disse kindersjokoladene, som dessverre ikke finnes i store plater, har nemlig ofte litt ulike størrelser, så les bak på før du kjøper slik at du sørger for at du har nok.

4 egg, plomme og eggehvite, skilt fra hverandre

2,5 – 3 dl fløte pisket til krem, eventuelt ferdig krem på boks (bruk da hele boksen som har nettoinnhold på 250 ml)

En liten ts vaniljesukker, kan utelates

Slik gjør du: Smelt sjokoladen over vannbad eller direkte i kjelen (da i så fall forsiktig og med middels varme) rør godt konstant, og når alt er tilnærmet smeltet tar du kjelen av plata og rører konstant til temperaturen er under 60 grader. Fordi det neste du skal gjøre er å tilsette kun eggeplommene, og dersom det er for varmt i kjelen vil eggeplommene koagulere og moussen vil bli ødelagt.

Rør sjokoladen og eggeplommene godt sammen, før du tilsetter kremen litt etter litt. I kremen kan du velge å tilsette litt vaniljesukker/pulver også. Vend den godt inn. Deretter pisker du eggehviten nokså stiv, før du kan tilsette den i blandingen til slutt. Så enkelt, og overraskende fort gjort! Fyll porsjonsglass med kindersjokolade-moussen og sett kaldt i kjøleskap i 1-2 timer, eventuelt kan du også lage denne dagen før dersom du skal ha selskap, venner på besøk, eller lignende♥

Deretter server og nyt♥

Gjesteinnlegg av Fredrik

Du kan alt du Jessica, du er alt, mitt alt. 22 år har du blitt, og av de siste 7 har vi snart vært sammen i 6. For noen turbulente år det har vært, haha. Vi kan vel egentlig si at åra ikke bare har bestått av solskinnsdager. Er en del av de dagene jeg helst bare vil glemme… Legge i en skuff å tenne den på. Men det er vel ikke akkurat slik det funker… Som kanskje verdens mest brukte klisje: kjærligheten overvinner alt. Og elsker man nok, så vil man komme seg over det..

Det er vel kanskje her jeg har skutt gullfuglen. Ting har som regel gått mot oss hele veien. Barn nummer 1 som 16-og 18-åring, og barn nummer 2 som 18-og 19-åring. Leilighet, bor sammen, jobber begge to, brudd osv. Men på en eller annen måte har vi kommet oss gjennom det, og jeg tror at du Jessica er den største grunnen til det!

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Du har alltid vært spesiell for meg. Du har vært det siden dag 1 og vil være det til den siste. Uansett hva du føler. Vi har kommet så langt og hvis vi forsetter vil vi nå til det uendelige. Alt handler om hva du ønsker. Jeg har lagt meg helt flat og sagt at jeg har vært en ordentlig idiotisk drittsekk som kunne tenke tanken på å bo noen andre steder enn her med deg.

Så det jeg egentlig er ute etter å si er at, jeg elsker deg for alltid.

Hei alle sammen, og riktig god ettermiddag!

For en dag altså! I dag kom endelig dagen jeg har ventet på: Jeg har vinterferie fra skolen! Tidenes gladnyhet for min del, ikke fordi jeg er skolelei (faktisk er jeg vel egentlig like motivert som da jeg starter på skolen i 2018) men at det har vært slitsomt en stund nå, og fullt opp med timeplanen bestående av jobb, skole, barn og tid med Fredrik (sistnevnte har vært minimalt for å si det sånn) så føles det så utrolig bra.

MEN.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Tror dere ikke jeg har klart å bli syk, også? På dagen jeg får ferie? Som jeg, uten unntak, alltid blir i feriene mine?! Så jeg er litt delt her jeg sitter: SÅ glad for ferie, kvalitetstid med barn og kjæreste, samt flere hyggelige planer ferdig planlagt, men noe bitter her jeg sitter fordi jeg typisk nok blir syk når jeg endelig har helt fri fra skolen. Jeg prøver å tenke at jeg ikke må la meg påvirke av ting jeg ikke får gjort noe med og hele den pakka der, men det føles jammen meg lettere sagt enn gjort akkurat nå. Haha!

Må forresten oppklare en ting som jeg har fått mye spørsmål om på Snapchat i dag: Jeg har vinterferie fra denne uken, og ikke neste uke, fordi jeg følger fellesfagene på skolen som jeg trenger for å få studiekompetanse via 23-5 regelen. Det vil si: Jeg har ikke programfag og den slags! Og siden jeg følger en linje ved skolen min som har dette, bruker de hvert år siste uken før vinterferien på forestillinger som har med programfagene deres å gjøre. Så derfor får jeg ekstra fri på grunn av dette, da skolene naturligvis ikke setter inn lærere til å undervise meg (og en til tror jeg det er i klassen som følger samme regel som meg) den uken de andre i klassen har forestillinger. Så vet dere det, forstår kjempegodt at det virket rart for noen – da det er kjent at Vestfold (og telemark, som det heter nå) sammen med andre fylker, egentlig har vinterferie fra neste uke.

Nå skal jeg komme meg opp fra sofaen, slutte å synes synd på meg selv og lage meg en fin kveld. Håper dere har det bra ♥

Hei alle sammen, og riktig god tirsdag ♥

Da kan jeg i dag meddele at jeg har fått nytt bloggnavn, og avsløre at mitt nye bloggnavn blir Jessicaenerberg. Fra nå av blogger jeg altså under mitt eget navn! Tenk på det. Litt blandede følelser her, men aller mest en god magefølelse. Det var faktisk også dere som følger meg på Instagram som fikk bestemme det nye bloggnavnet mitt, og selv om det var nokså jevnt mellom alternativene, så det synes jeg var skikkelig fint at dere har vært med å bestemme. Det er jo tross alt dere som klikker der inn her hver dag! Nytt forsidebilde kommer forresten snarest, tar litt tid med all omleggingen på alle sosiale medier + sånt småtteri som ny mailadresse, forsidebilder osv.

Jeg var hjemme fra skolen i halv ett tiden i dag, etter halv skoledag som var tungt nok i seg selv etter en natt med lite søvn. Sånn er det jo noen ganger når man er småbarnsforeldre, men kjenner derfor at det skal bli ekstra godt å få vinterferie fra skolen i morgen. Og ikke minst så kjenner jeg veldig på at jeg er glad Fredrik og jeg er sammen om hverdagene, nettene, ja, alt egentlig – spesielt når ting kanskje er litt tyngre enn ellers, slitsomme netter og den slags. Man blir jo ikke mindre trøtt dagen etterpå av å være to, men da er man i hvert fall sammen om å være trøtte og slitne, og så kan man tillate seg å klage litt til hverandre. For er det ikke egentlig det klaging er, et ønske om bedring eller at ting skal føles lettere?

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg skal i hvert fall virkelig nyte vinterferien til det fulle, og bruke en del tid på skolearbeid, siden vi har en del vurderinger på skolen når jeg kommer tilbake på skolen igjen etter ferien. Når februar er over er det tross alt straks vår, og da går det rimelig fort til vi er i juni. Snakker av erfaring her!

Ellers har jeg et nytt debattinnlegg, eller hva enn jeg skal kalle det, ute på Aftenposten.no nå! De leste noe av det jeg hadde skrevet om pillene som alle bloggere selger og hva jeg synes om det, og ønsket at jeg skulle skrive om det og sende det inn til dem. Veldig gøy! Så det er ute i dag – men usikker på om det er med i papirutgaven, tror det bare er på nett. Du finner det i hvert fall HER dersom du har lyst til å få det med deg.

Håper dere har en fin start på den nye uken, så snakkes vi snart igjen!

De siste årene har vi i økende grad sett flere kritiske røster til bransjen jeg selv er en del av. Det har spesielt vært mye fokus på ihjelsponsede “Insta-mums”, og flere store profiler har i løpet av de seneste årene satt både disse samt mammabloggere på dagsordenen. Og jeg tror faktisk vi trenger det.

På tross av at jeg ofte nikker anerkjennende gjennom kronikker om dette temaet, som ofte skriker høyt om hvor galt det er med ihjelsponsede mammabloggere og instagram-mammaer, kan man på en side spørre seg selv om vi ikke alle ville ha takket ja til sponsede barneprodukter i form av vogner, garderobe eller babyseng – fordi det utvilsomt er en økonomisk kostbar affære å få barn. For det er det jo! Personlig har jeg aldri takket ja til noe særlig spons i det hele tatt – men klarer jeg å forstå at det er fristende? Absolutt! Men nå er det ikke selve sponsingen som er kjernen av problemet her, men det at mange bloggere og såkalte “Insta-mums” flittig viser frem sine barn i sponsede omstendigheter og sponsede klær – for å reklamere for ulike kjeder og merker.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Tror jeg foreldre, mammabloggere, og andre store foreldre-profiler på sosiale medier sitter og gnir seg i hendene når de får tilbud om spons de kan tjene på – og tenker med seg selv hjemme i stua at NÅ, dere, skal det jammen meg endelig tjenes litt på barna vi har fått? På absolutt ingen måte.

Kall meg naiv – men jeg tror ikke det finnes veldig mange mennesker som systematisk og kynisk utnytter sine egne avkom for noen ekstra kroner i kassen. Betyr det at jeg mener at spons i hue og ræva er etisk riktig når barn blir brukt som reklameplakater? Nei, på ingen måte.

Rett skal være rett: Og det må nevnes at jeg for 3 år siden gjennomgikk et kommersielt samarbeid hvor det ene barnet mitt vært involvert – det var for øvrig ingenting annonsøren krevde at jeg skulle gjøre – men som jeg gjorde på eget initiativ. Jeg tenkte ikke noe over problematikken i å gjøre det – derfor er jeg glad for denne debatten har kommet opp og frem nå, slik at det kanskje enda flere blir bevisste. Jeg tror det er lett å havne litt i fella med å ta i mot alt av spons og at man kan tenke at å legge ut et bilde på sosiale medier i gjengjeld ikke er noe å ta på vei for – spesielt om man er ny i influencer-bransjen. Med det sagt: Å takke ja til et slikt kommersielle samarbeid er virkelig ikke noe jeg ville gjort igjen. Når jeg ser det i etterpåklokskapens lys er det faktisk noe jeg vil si at jeg ikke en gang synes er greit!

De gangene jeg har fått spørsmål om å gjøre et betalt oppdrag med sponsede barneklær, barnemøbler, you name it, i ettertid, hvorpå annonsør krever at jeg bruker barna mine i kampanjen – så takker jeg enkelt og greit bare nei. Det har jeg gjort flere ganger, og jeg ønsker absolutt ingen kred for det.

Jeg tror det er viktig å skille mellom hva man selv synes er innafor, og hva som barnet eller barna dine synes er innafor når de en gang vokser opp. Jeg sier gjerne rett ut helt ærlig at det ikke ville gjort meg noe som helst om mamma la ut bilde av meg i en sponset barnevogn og la ut det da jeg en gang var liten for å få en gratis vogn. Ei heller om hun hadde fått sponsede barnemøbler til rommet mitt, og la ut noen bilder i bytte mot det på sin egen blogg, den gang da jeg var liten. Men jeg kan ikke si det samme om barna mine, for de ikke er meg. De er egne individer, og jeg kan ikke garantere at de har samme tanker og meninger som jeg har. 

Enkelte av mammabloggerne som har blitt dratt frem som de verste eksemplene i saker som rører ved spons og “insta-mums” og som bruker mange bilder av barna sine i kampanjer hvor de for eksempel skal fronte barnevogner, svarer kritikken med at de ønsker å dele tips og råd til feks barneutstyr fordi de hadde satt pris på denne informasjonen selv. Jeg sier ikke at jeg ikke klarer å tro på at bloggere som fronter en spesielt barnevogn virkelig har skrevet et ektefølt reklameinnlegg og virkelig mener at den aktuelle vognen er det beste tipset de kan gi følgerne sine. For jeg vet at når man har en stor blogg, kan man i stor grad velge og vrake når det kommer til annonsører – det også når det gjelder aktører som selger barnevogner. Det jeg ikke forstår, er hva som er så vanskelig med å ikke inkludere barnet sitt i annonsen. Skal du markedsføre ting, i dette tilfellet en barnevogn – kan du da vitterlig gjøre det minst like bra uten et sovende barn i den!

«Å bli gravid når man er en stor profilert person på sosiale medier, er som å bli kommersielt gjenfødt» antydet Morten Hegseth i et debattinnlegg om temaet, som gikk som en farsott på nett for et par år siden. Han har helt rett – for å få barn, og det påfølgende familielivet, fenger og skaper interesse av den grunn at det er noe som angår mange av oss. Noe annet som også angår mange av oss, er spørsmålet om det er etisk riktig at barn skal være med på å reklamere for ting på vegne av foreldrene sine på sosiale medier – før de i det hele tatt er i stand til å forstå hva ordet reklame betyr.

Hei alle sammen.

I dag er det en litt annerledes dag for meg her på bloggen. Jeg har tatt en stor avgjørelse, og jeg er nesten litt redd for å dele den med dere.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Mitt aller første forsidebilde på Mammasom16 ♥ (Ville aldri publisert et nytt bilde av sønnen min, men siden han nå er ugjenkjennelig fra han var en bitteliten baby så tok jeg med bildet for litt mimring for de som har fulgt meg såpass lenge)

Nå er det snart nøyaktig 5 år siden jeg publiserte et av de første blogginnleggene mine i en fase hvor jeg skulle begynne å blogge fast. Jeg bodde alene med Fredrik i en kjempefin, sånn middels stor leilighet i Bøkelia i Larvik. Jeg var over 30 uker på vei med vårt første barn, 16 år, og nøt dagene hjemme med å innrede babyrom, stue og eget soverom til Fredrik og meg, mens Fredrik gikk på videregående. Når jeg tenker tilbake den dag i dag, med to barn som herjer rundt meg, er det fjernt å tenke på at det kun var Fredrik og jeg en gang. Skikkelig fjernt!

En nokså sen kveld satt jeg og så på tv, før jeg plutselig bare kjente at jeg måtte skrive noe. Så da lå jeg der da, på den svære babymagen min i sengen i leiligheten vår, hvor jeg skrev på pcen og publiserte det første av mine blogginnlegg som tok skikkelig av. Med tok av, mener jeg at ekstremt mange mennesker leste det. Plutselig var jeg på bloggtopplistene, og resten er historie.

Og om jeg aldri hadde skrevet det innlegget, fått den følelsen av at nå, akkurat nå, må jeg skrive dette – så er det tvilsomt at jeg ville ha sittet her i dag. Kanskje ville jeg aldri fortsatt å blogge? Kanskje ville jeg gått andre veier, og endt opp med å få et helt annet liv?

For det er når man ser sånn på det at man forstår at små valg, selv de som kanskje slår deg som bittesmå i det du står i det, kan være med på å endre livet ditt for alltid. Det er i grunn ganske skummelt når man tenker for mye på det.

Hadde jeg ikke startet bloggen min, vet jeg at livet mitt hadde sett helt annerledes ut. På bloggen har jeg delt mye, men samtidig har jeg alltid holdt fast ved privatlivet mitt. Leserne har vært med på graviditeter, keisersnitt, og virkeligheten rundt det å få to tette barn. Et ønske om å motbevise, kolikkbarn, flytting, bursdagsfeiringer, ferier, hverdagen, et kjæresteforhold som har hatt sine nedturer (og oppturer♥), debattinnlegg, store gleder og åpenhet. Noen ganger har jeg driti meg ut og måtte legge meg flat, andre ganger har jeg truffet en nerve.

Jeg har tatt en vanskelig avgjørelse om å bytte bloggnavn, som kommer til å tre i kraft i løpet av den kommende uken. Uansett om du fortsetter å klikke deg inn via Mammasom16.blogg.no så vil du bli videresendt til min nye bloggadresse, så selve navnet er egentlig den eneste endringen. Men det ligger så mange fantastiske minner i det bloggnavnet, og “Mammasom16” kommer for alltid til å ha vært noe som har betydd utrolig mye for meg. Merker at jeg nesten vil gråte av å tenke på det, fordi det tross alt har vært hverdagen min i 5 år. Ikke minst alt jeg har jobbet for disse årene, ved å gjøre merkenavnet mitt kjent.

Så tusen hjertelig takk for følget de siste årene på min mammablogg. Jeg blir helt varm i hjertet av å tenke på alle dere faste lesere som har fulgt meg over så lang tid. Det har betydd ekstremt mye for meg, og jeg håper dere vil bli med på veien videre♥

Men nå er bloggkarrieren min som Mammasom16 kommet til veis ende. Om jeg tenker på de siste årene, hvor mye støtte jeg har mottatt, og at bloggnavnet mitt ikke skal være Mammasom16 lenger fremover, så er det helt rart. Men jeg tror på at når man lukker en dør så åpnes det en annen, og jeg tror, nei, jeg vet, at tiden er inne for det.

FACEBOOK HER — INSTAGRAM HER — SNAPCHAT: MAMMASOM16 

God lørdag alle sammen ♥

I dag har jeg fått veldig mange meldinger fra dere lesere på Snapchat om ting som skrives om meg på appen Jodel. Generelt orker jeg ikke å forholde meg til det når jeg får slike meldinger, enten om det er ting folk har sett på Jodel eller ei, men i dag var det faktisk noe litt interessant som jeg tenkte jeg kunne ta opp: Nemlig hvorfor jeg har valgt meg ut akkurat det å studere juss eller til å bli psykolog. Skulle jeg lagd et eget blogginnlegg for hver gang jeg hadde fått høre noe uhyggelig om meg selv, så tror jeg faktisk ikke jeg ville gjort annet. Så det er åpenbart ikke tilfelle, men enkelte ting stikker litt hardere enn andre, så derfor vil jeg heller snu litt på hva som blir skrevet og gjøre det om til et blogginnlegg som svarer ordentlig på hvorfor jeg har valgt meg ut akkurat disse to yrkene som aktuelle. Det kan jo faktisk kanskje være interessant for dere som leser bloggen til vanlig også, håper jeg!

Anonym på Jodel skriver “Mistenker at Mammasom16 er en av de jentene på VGS som sier de vil bli advokat eller psykolog bare fordi de tror det er status, men egentlig ikke aner hva det innebærer”

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Da jeg var omkring 9 eller 10 år gammel så hendte det noe i livet mitt som forandret veldig mye. Jeg var med på et lynnedslag på ekstremt nært hold.

Det er sjeldent jeg prater om hva som skjedde, og det med god grunn. Jeg tror jeg har fortrengt mye av det, og det har vært veldig godt for meg å bare “glemme” det, selv om det selvsagt aldri har blitt helt glemt. Jeg husker for det meste bare gråt, skrik, og kaos.

Relativt fort kom jeg meg på sykehus, skjelven og fryktelig redd. Jeg hadde heldigvis ikke blitt skadet. Det ble jeg fortalt. Og fysisk ble jeg heldigvis ikke skadet, men skadene kom omsider psykisk.

Kort fortalt fikk jeg en ekstrem form for dødsangst som på mange måter ødela livet mitt i denne perioden.

Det er veldig vanskelig å forklare hvordan det er å være psykisk syk til noen som aldri har vært det. Det tenker jeg er en desto større grunn til å ha respekt og medfølelse for noen som lever med psykiske sykdommer.

Teoretisk sett levde jeg jo på denne tiden, men jeg gjorde egentlig ikke det. Jeg var bare våken.

Det var utmattende og forferdelig. Det å bare være et lite barn oppe i det hele gjorde ting vanskeligere. Jeg hadde aldri hørt om å være psykisk syk. Jeg trodde jeg var helt alene. På et tidspunkt trodde jeg heller ikke at jeg noen gang kunne bli frisk og det ødela meg.

Da jeg var veldig psyk, lovde meg selv å aldri, aldri glemme å sette pris på det å være frisk om jeg noen gang skulle klare å bli helt frisk. Jeg er til dags dato helt overbevist om at psykologen min og den fantastiske jobben hun gjorde, er grunnen til jeg ble frisk. At hun presset meg, turte å stille de vanskelige spørsmålene, og gjorde alt for at jeg skulle åpne meg slik at hun kunne ta de tøffene samtalene med meg og hjelpe meg. Å vite at man som et barn på 10 år bare har lyst til å dø fordi man ikke orker å leve på den måten man lever lenger.. Nei, jeg vet ikke hvordan jeg skal si det en gang. Hun var den som reddet meg, det er jeg i hvert fall helt sikker på.

Da jeg var blitt frisk, ble det grunnen til at jeg ønsket å bli psykolog. Det ble min motivasjon: At hvis jeg kunne redde noen slik hun hadde reddet meg, så var det det jeg ønsket å gjøre. Å hjelpe andre som er i vanskeligstilte situasjoner, kanskje til og med som ikke ser noe håp ♥

Jeg har ikke gått helt bort i fra det å bli psykolog bare fordi jeg også har nevnt at jeg også gjerne kunne tenkt meg å studere til å bli jurist. Men karaktersnittet (selv for meg som så og si utelukkende har toppkarakterer) gjør det nesten umulig for meg å komme inn. Per dags dato har psykolog profesjonsstudiet en grense på 66 karakterpoeng for meg som får studiekompetanse via 23/5-regelen. Et karaktersnitt tilsvarende 6,6. Etter at jeg går ut fra VGS, har jeg regnet meg til at jeg får litt over 6,0 i snitt med alderspoeng, gitt at jeg klarer alle målene jeg har satt meg karaktermessig (noe jeg har tro på at jeg vil klare).

Motivasjonen og det helt grunnleggende i at jeg ønsker en jobb hvor jeg kan bruke kompetansen fra studiene til å hjelpe mennesker i vanskeligstilte situasjoner, går jeg på ingen måte bort i fra med et ønske om å studere rettsvitenskap. Det handler om at man kan følge drømmene sine, men samtidig må man også kunne være realistisk. Med to barn, hus, hjem, samboer.. Jeg vet med meg selv at det er ganske så umulig for meg å få 6,6 i karaktersnitt. Og hvem kan egentlig klandre meg for det? Klarer jeg å få litt over 6,0 med alderspoeng er jeg stolt og fornøyd med det. Rettsvitenskap ser for meg også ut som et svært interessant studie, og prøv ikke å undervurdere meg med å fortelle meg at jeg “ikke aner hva det innebærer” – men en ekspert er ingen i det de ønsker å studere, da ville vi vel strengt talt ikke trengt studiene i første omgang, heller.

Motivasjonen min for yrkesvalg har ingenting med status å gjøre, men det å kunne hjelpe andre med den kunnskapen og kompetansen jeg får. Da jeg skulle velge noe annet enn psykolog, ble jurist et naturlig valg for meg. Fordi jeg tror at jeg kan gjøre en god jobb, med egne personlige egenskaper, karaktersnittet mitt og en stå på vilje som absolutt ingen kan ta fra meg.

Jeg tar mer enn gjerne til meg kritikk som går på bloggens innhold, overskrifter, ja, kanskje til og med at jeg burde skrevet dette blogginnlegget tidligere enn nå. Men kritikk som går på yrkesvalg, og spekulasjoner om at det handler om status? Jeg lener meg tilbake i sofaen og trøster meg med at jeg hadde jeg ikke begynt på skolen, eller ikke ønsket å ta høyere utdanning, så ville jeg fått kritikk for det også. Så det blir litt sånn “damned if you do, damned if you don’t” og selv om det kan føles sårt og ganske urettferdig, er det noe som hører med når man velger å blogge offentlig.

God helg, alle sammen ♥

Jeg jublet inne i meg da jeg sjekket Aftenposten tidligere i dag.

De har nemlig publisert en omfattende artikkel om de såkalte “bloggerpillene” altså ulike piller som bloggere markedsfører som visstnok skal gi deg både finere hud, tykkere og bedre hår, samt en brun kropp. Jeg tror de fleste av oss som oppholder seg på Instagram eller blogg, umulig kan ha unngått å få med seg all markedsføring av disse ulike pillene. Aftenposten har også snakket med eksperter og analysert pillene, deres innhold og ikke minst virkningsgrad. Talen er klar i Aftenpostens artikkel: “Kan man spise piller for å få sterkere og tykkere hår, finere hud og brun kropp? Eksperter A-magasinet har snakket med sier nei. Og etter å ha analysert tre kosttilskudd på oppdrag for oss, konkluderer labratorieselskapet Eurofins med at forbrukerne blir lurt. Men i sosiale medier får man selvsagt et helt annet inntrykk”

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Hadde vært ekstremt interessant å høre fra noen av influencerne som har frontet disse pillene om hva de tenker, men det kan vi antakeligvis se ganske langt etter.

Jeg har nemlig i lang tid irritert meg over bloggerne som fronter disse produktene. Jeg har derfor skrevet om dette tidligere i desember 2019 om både irritasjonen min over dette, samt det faktum at jeg selv har takket nei til å promotere slike piller flerfoldige ganger – sammen hvor mye penger jeg tapte på å si nei til disse betalte samarbeidene. Eller, jeg har ikke irritert meg over bloggerne som har frontet disse pillene i seg selv (de kan jo for all del være fine mennesker) – mer deres store mangel på integritet.

Hvorfor kan vi ikke bruke stemmen vår på noe som faktisk bidrar med noe, annet enn økt fokus på å ha “perfekt hud”, og å være solbrun året rundt? Det er det andre problemet jeg har med dette, sånn rent bort sett fra at pillenes effekt er ikke-eksisterende. 

Vi som har mange følgere i sosiale medier har et ansvar, fordi vi har en stor stemme som betyr noe for de som følger oss, og det har vi enten vi liker det eller ikke. For ikke å glemme at du kan bruke stemmen din på så mye bra, og fremdeles kunne tjene til livets opphold.

Det er flaut å være en del av en så råtten bransje, slik jeg ser den på innsiden. Unnskyld at jeg er så direkte, men jeg er en oppriktig person og jeg klarer det bare ikke når folk lyver så det renner av dem mens penger høstes inn fra kyniske annonsører og følgere som stoler på forbildene sine. Kvalmt!

FACEBOOK HER — INSTAGRAM HER — SNAPCHAT: MAMMASOM16 

God fredagskveld alle sammen♥

Har vært litt temainnlegg den siste uken, oppskrifter og den slags, så da tenkte jeg at jeg skulle variere litt med hverdagsinnlegg igjen. Vet at det er mange av dere som liker disse innleggene også, hvor jeg deler noen personlige tanker fra den siste tiden og alt som har skjedd i det siste.

♥ Forrige uke, rettere sagt forrige fredag, mottok skolen jeg går på terrortrusler med tidspunkt for når dette skulle skje og hele pakka. Dette i likhet med hva mange andre skoler over hele landet har fått nå i løpet av januar. Læreren vår forsto at dette skapte redsel og bekymringer, og sa derfor at vi kunne jobbe hjemmefra med det vi hadde i oppgave. Andre klasser hadde derimot lærere som gav elevene sine fravær om de ikke dukket opp. Jeg er veldig glad læreren vår lot oss velge selv. Det jeg anser som et problem her er at politiet sitt svar på alle truslene ulike skoler mottar bare er “Vi vurderer at det neppe er noe hold i denne trusselen” mest sannsynlig er det jo ikke det, men personlig synes jeg det er en utrolig farlig holdning å ha til absolutt alle truslene om skoleskyting. Spesielt når det har vært så utrolig mange skoler som har mottatt slike trusler nå i januar, og spesielt farlig er den holdningen den dagen det ikke er snakk om tomme trusler lenger. Vi er alle enstemmige om at vi selvfølgelig aldri i livet håper at det vil skje, men fakta er det at det kan skje.

♥ Apropos et relativt nytt, tidligere blogginnlegg hvor jeg skriver litt om økonomi: Jeg så at vi hadde brukt over 10 000 kroner på mat nå i januar, og fikk litt sjokk. Vanligvis bruker vi under halvparten av dette! Jeg skjønner at det er et resultat av lite planlegging og en del impulskjøp (går sulten i matbutikken) og det at jeg har lagd en del god mat i januar hvor jeg ikke har tenkt på pris, men bare handlet det vi har hatt lyst på. Jeg spiser jo sunt (verre med Fredrik som spiser alt av det usunne jeg lager til bilder på snap, haha!) men likevel vil jeg mye heller spare de 5000,- ekstra enn å bruke unødvendig mye penger på mat. Tenkte jeg skulle lage et blogginnlegg med mine favorittoppskrifter samt inspirasjonsbilder av billig middager, hvis dere ønsker det. Det blir jo da vegansk/vegetarisk, selvsagt.

♥ Jeg ser så utrolig frem mot sommeren, men også tiden på skolen frem mot sommeren. Fagene på skolen går bra for tiden, til og med i matte (kan ikke tro det faktisk) men det viser jo bare heldigvis at det å jobbe beinhardt med ting vil gi resultater før eller siden. Jeg har jo fått spørsmål om hva jeg gjør hvis jeg ikke får god nok karakter på eksamen neste år i 1p matten som jeg må ta opp igjen, og da svarer jeg bare som sant er: Da kommer jeg til å ta den opp igjen, igjen, og igjen, og 20 pokkers ganger om jeg må altså, helt til jeg får det til – og jobbe hardere for hver gang. Jeg tenker litt sånn: at når jeg jobber så mye med noe over tid, så MÅ jeg jo før eller siden, bli god i det? Så selv om det kanskje tar tid da, så vil det lønne seg i det lange løp. Det er jeg helt overbevist om. Og så er det jo kun matten jeg synes er vanskelig på skolen, resten går veldig av seg selv og det i seg selv er jo et mirakel så mye som jeg skulket de to første årene på ungdomsskolen. Hjelp.

♥ Dere husker kanskje at jeg særlig i fjor, og året før der, kunne fortelle at jeg har slitt veldig mye med søvnparalyse? Jeg var til og med hos søvnekspert i 2018 for å se hva jeg kunne gjøre med det, siden det var så plagsomt. Hvis du ikke har hørt om søvnparalyse før, så er det en tilstand som skjer når man sover. Gjerne ved innsovning eller når man er i ferd med å våkne, altså i det siste steget i søvnen. Tilstanden er slik at hjernen våkner før kroppen gjør det – så man sover, men man føler at man er lys våken og helt klar i hodet sitt. Man kan ikke bevege seg (det er helt umulig) men kan for eksempel se rundt seg. Siden dette også er en type søvn, kan man også ha mareritt – men når hjernen din er “våken” og du kan se rundt deg når du har søvnparalyse, så vil marerittene være ekstremt virkelige. Har hatt flere runder med demoner (begynner nesten å bli kjent med dem nå siden jeg har hatt det så ofte, haha, neida!) spøkelser, innbruddstyver og så videre. Nå kjenner jeg det igjen da, siden jeg har opplevd det så ofte – så da kan jeg liksom forstå når jeg får det at “Åja, nå har jeg søvnparalyse”. Nok om det: Det jeg egentlig skulle si er at jeg ikke har det så ofte nå lenger! Nå har jeg istedenfor begynt å være bevisst når jeg drømmer. Jeg kan være i en drøm når jeg sover på natten, og så kan det plutselig gå opp for meg, at jeg vet at jeg ligger og sover, og at det bare er en drøm. Så kan jeg se rundt meg i drømmene hvordan alt ser ut, går rundt, og være 100% bevisst. Det er HELT sykt, dere aner ikke. Men veldig glad jeg er kvitt søvnparalysen, da. Enn så lenge, i hvert fall…

♥ Trening gir meg så utrolig mye overskudd for tiden, jeg føler meg så opplagt og bra. Og det, kjære dere, er så sjeldent at jeg nesten ikke kan tro at jeg skriver disse ordene en gang. Er litt krise i klesskapet mitt nå da, siden ingen av buksene mine egentlig sitter noe bra på lenger siden jeg har gått ned ca 10kg siden juni i fjor, og siden jeg også har fjernet silikonen og brystene mine derfor er ikke-eksisterende, har jeg få topper/gensere som sitter noe fint på også. Flotte greier. Neida, jeg og mine I-landsproblemer. Kan være greit å minne seg selv på at det er det, og med det innse at man faktisk er veldig heldig, privilegert, og at man egentlig ikke har så mye å klage over..