Kontakt: [email protected]

Det at jeg har hatt to keisersnitt, sier veldig mye om meg. Alle vet jo at kvinner som blir gravide, de kan også føde. Unntak finnes ikke. Kvinner har født i tusenvis av år, helt siden tidenes morgen – så det er en selvfølge at alle som blir gravide også kan føde naturlig. For det er jo heldigvis ikke sånn at kvinner har dødd under fødsel siden tidenes morgen også, fordi man ikke har hatt noe alternativ til vaginal fødsel.

Jeg er en av de svake kvinnene, en av de som tok “den lette utveien”. For ekte kvinner føder selvsagt naturlig, det er jo noe alle vet. Det var akkurat det jeg tenkte da jeg lå og ble skåret opp i bukveggen min på operasjonssalen mens jeg fikk ekstra oksygen fordi jeg var i ferd med å besvime “Dette er jammen meg en enkel utvei!”

Ikke fikk jeg se mitt første barn på flere timer etter keisersnittet heller. Det var virkelig så enkelt og behagelig og ligge uten babyen min i flere timer, de første timene av min sønns liv. Superenkelt! Men sånn er det når man tar den letteste utveien. Å være en ekte kvinne er derfor definitivt veien å gå! Dumt at alle tusen kvinner der ute som ufrivillig eller frivillig tar keisersnitt ikke tenker på det. Hvorfor trosser de ikke bare anbefalinger fra overleger og leger som naturligvis ikke har peiling på hva de snakker om? Kan de ikke bare fortelle hodet til babyen sin at det ikke kan være for stort, eller at skuldrene deres ikke får lov til å vokse seg så brede slik at de kommer seg ut den naturlige veien.. Hvor vanskelig kan det være?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er arret mitt. Jeg ville i utgangspunktet aldri ha noe arr, men jeg er likevel veldig stolt av det. Fordi jeg har født, og jeg feirer FØDSELSdagen til barna mine selv om de kom ut av magen min istedenfor den naturlige veien. Jeg følte meg som påkjørt av fem busser rett etter hverandre, og var i store smerter flere dager etter at magen min ble skåret opp og det ble dratt ut et menneske av åpningen. To ganger. Håper det høres enkelt ut, for det var jo som dere skjønner akkurat som å være på ferie. Jeg ble fysisk tvunget ut av sykehussengen fordi jeg på grunn av smertene ikke klarte å stå på beina mine. Men jeg har tatt den letteste utveien, må vite.

Så kjære kvinner dere ute, hvis dere i likhet med meg også tok den lette utveien med å ta keisersnitt, vi er blitt avslørt. Vi er ikke ekte kvinner og kan vel like gjerne lære oss og leve med det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hei alle sammen! Nå har Fredrik nesten akkurat dratt avgårde til noen venner, og søsteren min storkoser seg med Leo. Jeg føler dagene går så raskt nå, det blir jo kveld før jeg vet ord av det. Men sånn er det når man har mye å gjøre! I dag har vi vært ute og spist lunsj med barna og søsteren min. Leo sovna i vogna sin med en gang både vi og han fikk maten, men kjempeblide Noah hadde sovet i forveien, så han fikk sneket seg med på 90% av alle bildene. Haha!

Bare hvis det skulle være noen tvil med tanke på noen av de forrige kommentarfeltene her på bloggen har sett ut: Nei, jeg skal ikke prøve å bli gravid. Nei, jeg håper ikke at jeg blir gravid i nær fremtid selv om jeg skriver at det ikke er en ny baby på vei enda. Det er jo poenget, at det ikke er noen ny baby på vei enda og at det ikke kommer til å skje på en stund. Det var i hvert fall sånn jeg mente det, om det skulle være noen tvil. Nei, jeg har ikke tenkt til å lure kjæresten min fordi jeg visstnok ønsker å bli gravid (?) Jeg har gått gravid i 1,5 år av mitt 18 år gamle liv, jeg kjenner meg litt mett på det nå. Haha, ikke så veldig rart når man tenker over det – selv om jeg kan savne magen en gang i blant.

Og ikke nok med det, jeg er ikke dum som et brød og vet at forholdet vårt trolig hadde gått et visst sted om vi skulle hatt enda et barn nå. Jeg har skrevet så uendelig mange blogginnlegg om dette temaet nå at jeg er helt ferdig med å skrive om det. Håper flere av dere er enige med meg om det, og at vi kan la det ligge ♥

Ellers? Leo sitt rom har blitt ryddet for sommeren i dag, så nå står vårt rom for turen. Til høsten bytter jo vi trolig rom slik at barna får vårt store rom på deling (Det skal bli gøy å vise dere innredning og alt her på bloggen!) men frem til det sover Leo på sitt rom, siden Noah uansett sover i egen seng inne hos oss. Ha en herlig lørdagskveld, vi snakkes senere i dag!

God kveld alle sammen!

Nå har jeg akkurat kommet hjem etter en date ute på Farris bad med Fredrik. Vi spiste helt fantastisk mat der sammen, og fikk i tillegg litt alenetid bare oss to. For et herlig sted! Fredrik har faktisk tidligere jobbet litt på Farris bad, det gjorde han da vi bodde i hybelen da jeg akkurat hadde flyttet hit, og helt i starten da vi bodde i den forrige leiligheten vår her i Larvik sentrum. Når jeg tenker over det savner jeg noen ganger å bo i den fine leiligheten med den enda finere utsikten, men når alt kommer til alt var det definitivt rett beslutning å flytte til noe større, selv om vi flyttet med litt tungt hjerte. Og da vi «plutselig» ble en liten gut til i familien vår, så ble det bare enda tydeligere!

Vel, Søsteren min har i hvert fall kommet til Larvik for å tilbringe tid med oss og barna i helgen, så hun passet barna da vi var borte. Det hele hadde gått veldig fint, så det var jo veldig godt og ikke minst betryggende å høre! Sist gang vi var ute og spiste sammen alene tror jeg faktisk var i august eller september i fjor. Haha, ops! Men sånn er det for oss, vi har heller prioritert ekstra tid med barna enn å dra ut bare oss to, men det er helt klart kjempekoselig når vi går ut en sjelden gang alene. Da blir det jo egentlig bare enda mer spesielt, siden vi ikke gjør det så ofte ♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

God kveld alle sammen!

Aller først, nei, det er ikke en baby til på vei (enda) 

Men Fredrik og jeg har snakket om at vi ønsker at barna skal vokse opp med dyr, ettersom vi selv gjorde dette begge to, men nå som vi leier har vi ikke muligheten til å skaffe oss noen. Da jeg enda bodde hjemme hos mamma og pappa hadde vi to katter, og jeg synes faktisk det er utrolig mye selskap i dyr. Det er vel noe av det jeg har savnet mest etter jeg flyttet hjemmefra!

Fredrik vokste opp med hunder, og vil derfor ha hund, men jeg synes hund virker som så utrolig mye mer ansvar enn hva en katt gjør. Vi var vel egentlig enige om at vi ville ha en katt som skulle hete lunsj, men det var før vi fikk barn så nå er jeg veldig usikker. Det blir vel uansett en stund til, men av og til frister det så mye at jeg bare får lyst til å dra og hente en liten katt på et omplasseringsenter eller lignende, det å kunne gi en katt som har hatt en tøff start på livet et godt liv må jo bare være helt utrolig givende.

Jeg husker en gang at noen jeg snakket med sammenlignet det å ha barn/baby med å ha en katt. Altså, jeg har hatt begge deler og klarer ikke å se sammenligningen i det hele tatt, et barn er da åpenbart noe annet enn et dyr. Men det betyr jo ikke at en katt eller andre ikke kan være mye ansvar. Det blir vel uansett en stund til uansett, så det meste slipper jeg å tenke på allerede nå! Og så må vi jo tenke oss veldig nøye om før det eventuelt skjer at vi tar en slik avgjørelse. Men jeg vet allerede at dyret ville fått det godt hos oss, og spesielt med Leo som hadde passet på! Haha, han er allerede skikkelig opptatt av dyr, han elsker alle slags dyr. Han begynte faktisk å hylgrine her om dagen da Fredrik måtte drepe en gigantisk edderkopp som hadde kommet seg inn på kjøkkenet vårt. Haha!

Men tenk det da, enda et lite familiemedlem! Det får holde med tanken enn så lenge, men da hadde jo virkelig familien vært komplett ♥ Ha en god helg da dere, vi snakkes litt senere!

God kveld dere! Dere som følger meg på Snapchat (@Mammasom16) fikk kanskje med dere at jeg åpnet Snapchatten min litt tidligere i kveld, etter at jeg fikk spørsmål om jeg kunne gjøre et blogginnlegg som dette hvor jeg svarer på personlige spørsmål fra dere. Så da åpnet jeg Snapchatten min, og fikk massevis av spørsmål fra dere. Jeg plukket ut 10 av dem, og her kommer svarene:

1. Har dere noen gang tenkt til å flytte fra Larvik til der hvor familien din bor?

– Vi har ingen planer om det, nei. Hehe! Får veldig mange spørsmål om dette fra familien min, som naturlig nok veldig gjerne vil ha både meg, Fredrik (Som de også er veldig glad i) og Leo og Noah selvsagt. Larvik er en fantastisk by og jeg har ingen planer om å flytte. Men flere turer på besøk til familie og venner til Gjøvik blir det nok fremover!

2. Er du og Fredrik skilt?

– Jeg forsto det sånn at det ble noen misforståelser rundt DETTE blogginnlegget, siden jeg også skrev at vi egentlig hadde bestemt oss for å flytte fra hverandre. Vi konkluderte altså med at vi ikke skulle gjøre det likevel, og det var gladnyheten: At Fredrik og jeg er kjærester og håper på å være det i lang tid fremover, og at vi nå har startet på nytt! Vi har altså ikke gjort det slutt eller flyttet fra hverandre, selv om det har vært slutt mellom oss i mellomtiden.

3. Hva er drømmen din om 10 år?

– Det har jeg skrevet litt om HER. Drømmen min er for øvrig å oppleve masse med barna, leve godt, være lykkelig. Mitt eneste ønske er bare å være lykkelig, og nyte livet med familien min!

4. Har Fredrik og et godt forhold nå? Og har dere tid til å ta vare på hverandre? Eller blir det litt glemt med to små barn osv?

– Altså, vi har ikke et perfekt forhold. Men når det er sagt, hva er egentlig “perfekt”? Vi elsker hverandre veldig høyt, og kjærligheten overvinner alt.

5. Kan du en gang legge ut “A day in our lives”-video,  hvordan en vanlig dag er for dere? Og har du noen venner på rundt din alder med barn?

– En slik video har jeg planer om å gjøre! Jeg har mistet kontakten med flere av mine gamle venner, men det er vanskelig å si om det er fordi jeg flyttet fra Gjøvik, eller om det er fordi jeg fikk barn. Jeg har jo fortsatt kontakt med flere av mine gamle venner også, og har den i dag venner både med og uten barn. Eldre mammaer, og jenter som er på min alder og til og med yngre. Jeg setter så pris på de gode vennene mine som har støttet meg fra dag 1, men jeg tror at uansett alder så er det vanlig å miste noen venner på veien når man får barn. Det er hvert fall mitt inntrykk!

6. Ønsker du flere barn i fremtiden?

– Først vil jeg bare si at jeg er kjempe takknemlig for barna jeg allerede har. Jeg vet at det ikke er en selvfølge å få barn. Jeg ønsker meg en stor familie og håper jeg får 2 til i fremtiden. Som jeg allerede har sagt, så tar jeg ikke abort om jeg blir gravid, men jeg kommer ikke til å prøve å bli gravid med det første. Dette vet dere jo egentlig allerede 🙂  Men først vil jeg gjerne utdannelse, fordi det er noe jeg virkelig vil for min egen del og for barna mine – men også for å vise at å få barn tidlig ikke gjør det umulig å ta seg en skikkelig utdannelse – selv om det utvilsomt kommer til å være tøffere å ta en utdannelse når man har to barn.

7. Tror du at Fredrik og du kommer til å få flere barn i fremtiden?

– Det er helt umulig å si. Men Fredrik er klar over at det er en sjanse for at han kan bli pappa igjen, fordi jeg allerede er blitt gravid på prevensjon to ganger. Når det er sagt vil jeg ikke bli gravid så lenge han ikke ønsker flere barn. Vi tar ett år av gangen, og hvis Fredrik noen gang har lyst på en liten baby igjen, så får vi ta det derfra.

8. Hva er din drømmeferie?

– Maldivene med barna hadde jeg virkelig ikke takket nei til! Har lyst til å ta meg en tur dit i løpet av de neste årene, så forhåpentligvis får jeg med noen i familien. Ellers takker jeg ikke nei til en ferie til varmere strøk nå nesten uansett hvor det er, men først skal vi nyte sommeren i Larvik – så får vi se utover høsten!

9. Hva er ditt verste minne?

– Det må nok være da jeg nesten ble slått ned av lynet, og da Leo datt på steintrappen vår. Sistnevnte må nok være det aller verste. Takker fortsatt Gudene for at Leo “Kun” slo ut to tenner, det kunne gått så utrolig mye verre.

10. Føler du virkelig selv at du er en genuint god mamma?

– Det kan jeg oppriktig si at jeg føler. Jeg kan se at guttene mine elsker meg, og jeg elsker dem enda mer ♥

Hei alle sammen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Herregud for et sjokk det var å våkne opp i dag og se at kalenderen viste 1 juni! Det har vært så langt unna så lenge, men tiden går jammen fort. Håper jeg ikke er den eneste som har gledet meg lenge til denne måneden, jeg elsker juni og håper på den beste noensinne i år. Bursdagen min som jeg allerede har nevnt her på bloggen er jo også neste uke. Her i huset er bursdager skikkelig høytidelige og jeg gleder meg veldig. Første feiringen hvor jeg har begge barna mine tilstede, det blir så flott ♥

Leo har begynt å snakke så mye nå, og dere kan tro vi har det mye morsomt med hva han sier. Nå som han har begynt å snakke så mye, så blir det veldig synlig for meg at barn forstår veldig mye mer enn man kanskje tror. Men i noen tilfeller, kanskje spesielt den episoden jeg skal fortelle dere om som hendte i ettermiddag – så får vi håpe det bare er en kombinasjon av tilfeldigheter og veldig bra timing. Haha!

Fredrik og jeg snakket litt med Leo om bursdagen min i stad. Vi satt rundt middagsbordet etter vi hadde spist sammen, og Leo har kommet bort til meg for å sitte på fanget. Vi snakker om hva Leo har gjort i barnehagen og hvem han har lekt med, og ellers litt forskjellig om jobben til Fredrik og mer om barnehagen som Leo elsker å snakke om. Vi kommer inn på at det faktisk er 1 juni i dag, noe Fredrik nektet å tro på (så det er altså ikke bare jeg som fikk meg et lite sjokk i dag) før Fredrik spør Leo “Har mamma bursdag neste uke da, Leo?” Leo nikker og smiler før han roper ut “JAA” med begge armene høyt oppe i været.

Jeg spør videre “hvor gammel blir mamma da Leo? Vet du det?” før jeg kikker på Leo som ser på meg, før han ser tilbake på Fredrik og smiler bredt. Leo svarer “To år, Inni her!” før han peker på hodet sitt. Haha! Den lille tullingen der altså. Fredrik synes det var godt å få bekreftet at det ikke bare var han som syntes jeg er ung til sinns 🙂

Håper dere har en herlig dag!

“Fin mamma” Leo har løpt bort fra lekene sine på stuegulvet, og sitter plutselig rett ved siden av meg i sofaen mens han stryker på hodet mitt. “Snille, gode Leo” svarer jeg.

Vanligvis sier Leo mye koselig til både meg og pappaen sin, men jeg tror dette er første gang jeg har fått høre et synonym til “pen” av min 2 år gamle sønn. Er det lov å si at jeg ble litt overrasket?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ikke misforstå, for jeg vet at barn gjerne gjør som du gjør, og ikke som du sier. Dermed begynte jeg å lure på om jeg kanskje har rost han mye for å være så fin og pen i det siste. For det er han, men det er jo viktig å tenke på hvilke signaler man sender barna sine om det er det man blir rost opp i skyene for.

Jeg har siden han ble født vært opptatt av å fortelle og rose han for hvilken omsorgsfull, godhjertet og herlig gutt han er. Istedenfor å bare gå rundt å fortelle ham hvor fin eller nydelig han er, selv om han selvfølgelig er det også. Det er ingenting jeg heller ønsker enn å lykkes med å oppdra både han og lillebroren hans med gode og ikke minst sunne verdier. Det er jo det man ønsker for barna sine, fordi man vet hvor viktig det er selv.

Jeg ønsker også å lære ham til å ikke bli så utseende-fiksert, og jeg mener overhode ikke at man ikke kan bli oppdratt med gode verdier til tross for at man kun blir rost for hvor fin eller pen man er, men vi kan jo ikke forvente at barn ikke skal være utseende-fikserte dersom vi bruker hele barndommen deres på å fortelle dem hvor vakre og nydelige de er.

Jeg liker å tro at jeg alltid har vært ganske så fordomsfri, men når jeg ser tilbake på livet mitt, så kan det stadig vekk dukke opp minner og opplevelser som jeg ikke har husket på veldig lang tid – som kan antyde det motsatte. Kanskje er det umulig å være 100% fordomsfri? Det viktigste er kanskje uansett å være bevisst på det. Jeg er ganske sikker på at absolutt alle får et førsteinntrykk av noen, men samtidig skal det jo ikke mer enn et dårlig øyeblikk til for å gi et dårlig førsteinntrykk av seg selv. Dette trenger selvfølgelig ikke å være representativt for hvem du er.

Jeg var kanskje litt flau av å være «en av dem» som ble gravid tidlig, da jeg fant ut at jeg var gravid og jeg akkurat hadde fylt 16. Jeg tenkte at alle som ble gravide så tidlig – var av samme ulla. Jeg hadde ingen nevneverdige refleksjoner rundt det jeg i dag kan tenke at  var ulike mennesker, med ulik bakgrunn og ulike historier. Det var de som endte opp uten utdanning og som ikke kom seg noe videre i livet. Ja, jeg skammer meg over disse tankene, men jeg er i det minste ærlig.

Jeg tenkte at dette var stereotypen, umodne jenter som hadde tatt seg vann over hodet, og nå var jeg plutselig en del av den jeg også. Jeg husker jeg tenkte ofte at jeg ikke følte jeg passet inn i den firkantede boksen av fordommer i det hele tatt.  Akkurat det var nok med på å vise meg at normale, oppegående jenter også kunne få barn tidlig, uten at det var automatikk i at det var resurssvake mennesker, som kom fra resurssvake hjem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde aldri klart å ta en abort på grunnlag av at folk kanskje ville tenke annerledes om meg, på grunn av min livssituasjon. Jeg kan huske at jeg syntes det var flaut å tenke på hva jeg plutselig kunne komme til å bli assosiert med, ettersom magen vokste. Jeg fikk til stadighet høre hva mange så for seg når de hørte ordet “ung mor”, og om jeg noen gang skulle være i tvil, så fikk jeg høre det da også. Likevel følte jeg virkelig ikke at jeg kunne ta abort på grunn av at andre ville tenke at jeg var “en av dem” unge mødrene. Noen ganger kunne jeg få høre at jeg i det minste skulle ha skryt for at jeg tok konsekvensene av handlingene mine, men det var det. Jeg for min del trodde ikke at man hadde sex med noen kun for å få barn, og følte det var en litt gammeldags tankemåte. Litt som å si at man spiser mat utelukkende for å bli mett.

Livet handler om så mye mer enn hva andre tenker om deg. Det har jeg virkelig lært de siste årene av livet mitt. Å dømme en hel gruppe mennesker på bakgrunn av en liten del av den, finnes ikke rettferdig. Jeg er ikke en stereotype, en tragisk skjebne, eller dømt til et liv hvor jeg aldri kommer meg noen steder. Jeg er like mye meg selv som det jeg var før jeg ble gravid. Samboeren min er ferdig med utdannelsen sin til høsten som han har tatt mens vi har fått to barn på to år, og jeg har skapt et eget liv sammen med min egne lille familie. I dag kan jeg si at jeg er stolt av å være “en av dem”.

Hei alle sammen! Tenkte å komme med en liten gladnyhet her på bloggen nå. Jeg føler at det har vært en del negativitet på bloggen den siste tiden, og slik vil jeg jo egentlig ikke at det skal være. Men livet går jo opp og ned, og i det siste har det gått mye ned. Sånn er det vel for de fleste i perioder. Egentlig er jeg en veldig blid og glad jente, men føler kanskje ikke at det har kommet så veldig tydelig frem på bloggen, da spesielt ikke nå i det siste

Fredrik og jeg har nå tatt et vanskelig valg, og er sikre på at vi har kommet til den riktige beslutningen. Det har vært mye frem og tilbake de siste to ukene, det kan jeg på ingen måte legge skjul på. Dette har jeg for øvrig ikke skrevet om her inne, fordi jeg selvfølgelig har behov for litt privatliv jeg også, selv om jeg i perioder kan dele ganske mye med dere.

Nå hadde vi bestemt oss for at vi egentlig var ved vår veis ende. Fredrik skulle flytte ut. Det var nok. Vi grublet mye over om det var det rette å gjøre. Hva enn det “rette” betyr. Ja, det har vel egentlig vært slutt mellom oss. I størsteparten av forholdet vårt har vi hatt det vi begge anser som et stabilt forhold, det er jo spesielt de siste 6 månedene hvor vi mildt sagt har hatt et turbulent forhold som ikke vært noe bra, og det har jeg vært veldig ærlig om.

Jeg stilte meg selv mange spørsmål når vi omsider kom frem til den beslutningen. Hva med barna? Hvem skal ha barna når, og hvordan skal vi fordele samvær? Jeg fikk en vond følelse av å tenke tankene, men det var høyst aktuelle tanker med tanke på fremtiden. Uunngåelige tanker. Jeg tenkte på hva som hadde vært problemene i forholdet vårt, og har reflektert mye over dette. Og har tidvis også sammenlignet det litt med når du kjører deg fast i gjørme. Fortsetter du i samme spor, så vil du bare synke dypere og dypere. Om du skal komme deg noe videre, så må du starte på nytt. Jeg vet ikke om det gir noen mening for noen av dere, men det har i hvert fall gitt mening for meg.

Nesten 4 år har vi vært kjærester. Dette tenkte jeg også mye over. Det er lang tid. Hvis vi ønsker å gi opp nå, hva var det da som holdt oss gående så lenge? Helt hit. Vi har satt en strek nå, og det er gladnyheten jeg kan dele med dere. Istedenfor å måtte dele at det er slutt, så kan jeg endelig dele med dere at vi har startet på nytt med blanke ark, og vi skal ikke tilbake hvor vi har vært nå. Det høres kanskje ut som at det har vært enkelt, men det har det ikke på noen som helst måte. 

Men  når alt kommer til alt, så har det vært verdt det. Vi håper for Guds skyld at vi forblir kjærester i lang, lang tid fremover og at vi nå aldri ser oss tilbake. For det synes jeg virkelig at vi fortjener nå♥

Jeg har vært alene med barna i dag fra Fredrik dro på jobb i dag tidlig, fordi det var planleggingsdag i barnehagen til Leo. Vi har egentlig hatt en kjempekoselig dag sammen, Leo, Noah og jeg – men det har vært en hendelse i dag som dessverre har tatt litt over tankene mine i dag.

Jeg har skrevet om tilfeller som kan minne om lignende opplevelser tidligere. Da Leo ikke en gang var rukket å bli 1 måned gammel ble jeg for første gang ropt etter på gaten, og valgte å skrive om dette HER på bloggen. En tid senere var det noen som snakket høytlytt om unge “evneveike” mødre på butikken, og tilfeldigvis også at jeg var en av dem, og at det var “sånne som meg” som stjal skattepengene deres.  I tillegg til ganske mange andre episoder jeg har nevnt i bisetninger her på bloggen, men dette var to av de jeg kom på i farten. Det morsomme er jo at 90% av tiden når jeg opplever sånne ting, så skriver jeg ikke om det på bloggen.

Noen mener at dette er episoder jeg finner på for å få lesere på bloggen min (?) og at «sånt garantert ikke skjer i dagens samfunn» Vet du hva? Jeg skulle så inderlig ønske du hadde rett. Jeg skulle ønske jeg hadde trengt å finne opp sånne historier, men det gjør jeg dessverre ikke. For det er nok av dem. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ikke sånn at jeg ønsker sympati på grunn av dette. Jeg vil jo ikke at bloggen skal være en arena for sutring. Jeg er ikke ute etter å få høre at det er stakkars meg, buhu, at det er synd på meg som opplever ting som det. Jeg trenger dessuten ingens sympati for å vite at dette er galt, for det vet jeg utmerket godt at det er.

Jeg vil skrive om ting som dette for å bevisstgjøre. Jeg tror det hadde sjokkert mange om dere faktisk fikk se hvordan enkelte mennesker er, og hvor nedlatende og ufine enkelte er mot meg utelukkende fordi jeg har to barn og er ung. Det er lett å bagatellisere ting man ikke opplever selv, hendelser som dette inkludert – fordi man gjerne må oppleve ting selv for å forstå hvordan det føles og hvordan det er.

Jeg kan heller ikke late som at jeg ikke synes det er vondt noen ganger. Jeg er ingen kald person, og kan ikke velge å bare skru av alle følelser. Bak bloggen er jeg en person med følelser som alle andre mennesker.  Jeg gråter når barna mine tar sine første skritt. Jeg sitter oppe om natten og får ikke sove fordi jeg er bekymret for dem når de er syke. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg ikke synes det gjør noe å høre folk snakke stygt om meg anonymt på Internett, men når disse anonyme får et ansikt,  og står rett foran meg i virkeligheten, så blir det litt noe annet.

Noah ligger rett foran meg i vognen. Det er 22,5 varmegrader ute. Han er veldig varm av seg, og når temperaturen ute i tillegg var så høy, så merket jeg fort at han svettet i den kortermede, tynne bodyen sin. Jeg tok den av og pakket han heller inn i et par helsetepper. Etter et par minutter, så merker jeg allerede at han er mer komfortabel. Han smiler og ler til Leo som står på søskenbrettet og ser rett inn på Noah som ligger i dypvognen.

Jeg må på apoteket for å spørre om solkrem til barn og litt annet. Jeg blir møtt av noen som snakker til meg som at jeg er et lite barn som går tur med dukkevognen sin. Jeg får kommentarer som ligner “Men kjære lille jenta mi, dette er jo ikke noen dukke da” før hun ser ned på babyen min. Jeg får helt vondt inne i meg og vil bare ta med meg barna mine og gå, jeg kjenner at jeg bare har lyst til å gråte. Hvorfor fortjener ikke jeg også å bli behandlet på lik linje med andre mødre?

Det var godt å komme hjem igjen etter den turen, selv om jeg klarte å kose meg med barna mine resten av byturen før vi begynte på veien hjemover. Men det å komme hjem var virkelig godt. Det var det jeg trengte. Jeg vil at du skal vite at jeg bærer ikke nag. Jeg tilgir deg heller, for jeg vet at man må være den endringen man vil se her i verden. Jeg ser verken deg eller oppførselen din når jeg er hjemme. Jeg ser bare de lykkelige barna mine, og den kjærligheten de viser meg, og det er den eneste bekreftelsen jeg trenger.